Pietro Locatelli

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Pietro Locatelli
Pietro Antonio Locatelli
Locatelli.png
Cornelis Troost (1696–1750)
mezzotint, ca. 1733
Født 3. juli 1695
Bergamo
Død 30. mars 1764 (68 år)
Amsterdam
Yrke komponist, konsertfiolinist, musikkforlegger
Instrument fiolin

Pietro Antonio Locatelli (født 3. september 1695 i Bergamo, død 30. mars 1764 i Amsterdam) var en italiensk fiolinvirtuos og komponist.

Som 16-åring reiste han til Roma hvor han kan ha studert under Arcangelo Corelli. Etter ca. ti år i Roma reiste Locatelli gjennom Europa og gav konserter før han til slutt slo seg ned i Amsterdam i 1729.

Locatelli skrev hovedsakelig for fiolin: fiolinkonserter, fiolinsonater, en cellosonate, triosonater, 12 concerti grossi og en samling fløytesonater op. 2. Hans tidlige stil er inspirert av Corelli, senere verk ligger nærmere Vivaldi. Locatelli var en viktig fiolinteknisk nyskaper og en forløper for Niccolò Paganini.

L'Arte del Violino, som Locateilli gav ut i Amsterdam 1733, er en av de mest innflytelsesrike musikkpublikasjoner tidlig på 1700-tallet.[2] Samlingen inneholder tolv fiolinkonserter for strykere og basso continuo med en kaprise for fiolin solo satt inn i konsertenes første og siste sats. Disse virtuose solostykkene er i praksis utskrevne solokadenser, men spilles i dag ofte uavhengig av konsertene.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Bergamo[rediger | rediger kilde]

Locatellis barndom er nærmest ukjent. I sin tidlige ungdom var han tredjefiolinist med tittel «virtuoso» i cappella musicale ved kirken Santa Maria Maggiore i Bergamo.[3] Hans første fiolinlærere var antakelig Ludovico Ferronati og Carlo Antonio Marini, begge medlemmer av orkesteret og anerkjente musikere. Komposisjonslære kan ha fått formidlet av Maestro di Cappella, Francesco Ballarotti.[4] Høsten 1711 søkte han om tillatelse til å forlate Bergamo, noe myndighetene gav ham med merknad om at han reiser «med gode skussmål […] til Roma for (der) dra nytte av sitt yrke».[5][6]

Roma[rediger | rediger kilde]

Fra høsten 1711 studerte Locatelli i Roma, kanskje en kort tid hos Arcangelo Corelli som døde i januar 1713, men mer sannsynlig hos florentineren Giuseppe Valentini, en antatt elev av Corelli. Valentini og Locatelli reiste på denne tiden sammen rundt i Italia.[7] Et brev fra Locatelli datert 17. mars 1714 til sin «Carissimo signor Padre» i Bergamo viser at Locatelli på denne tiden var fast ansatt ved fyrsten Michelangelo Caetanis hoffkapell. Mellom 1716 og 1722 var han dessuten medlem av Congregazione generale dei musici di S. Cecilia og sto dermed under den adelige prelaten og senere kardinalen Camillo Cybos beskyttelse.[8] Ut over det finnes det dokumentasjon på at Locatelli bisto i andre av Romas adelshus, eksempelvis ofte for kardinal Pietro Ottoboni i kirken San Lorenzo e San Damaso – siste dokumenterte tilfelle var 7. februar 1723.[9]

Locatelli debuterte som komponist mens han var i Roma: i 1721 dukket hans XII Concerti grossi op. 1, tilegnet Camillo Cybo, opp i Amsterdam.[10]

Reiseår[rediger | rediger kilde]

Mellom 1723 og 1728 reiste Locatelli gjennom Italia og Tyskland, med Mantova, Venezia, München, Dresden, Berlin, Frankfurt am Main og Kassel som kjente stoppesteder. Antakelig stammer mesteparten av hans verk for konsertbruk fra denne tiden, spesielt fiolinkonsertene og de tilhørende capricci. Det finnes knapt rapporter om hans opptredener, men det er rimelig å anta at framføringene av konsertene la grunnlaget til Locatellis ry som fiolinvirtuos.[11]

At Locatelli arbeidet for regenten i Mantova, landgreve Philipp von Hessen-Darmstadt, framgår av et dokument fra 1725 hvor Locatelli omtales som «Nostro Virtuoso». Det er imidlertid ukjent hvor ofte han opptrådte og hvilken posisjon han hadde ved det mantovanske hoffet.[12]

Likeens finnes det dokumentasjon som viser at Locatelli var i Venezia, men tidspunktet og hva han gjorde der er ukjent.[13]

Om Locatellis opphold i München finnes det bare et notis: 26. juni 1727 «betalte kurfyrstens musikkdirektør den besøkende virtuosen Locatelli tolv dobbelte gylden for en opptreden».[14][15]

Et knapt år senere, i mai 1728, var Locatelli gjest ved det prøyssiske hoffet i Berlin. Sannsynligvis var han i August den sterkes eskorte av ca. 500 personer, deriblant Johann Georg Pisendel, Johann Joachim Quantz og Silvius Leopold Weiss – som var kommet fra Dresden til Potsdam.[16] En beretning om Locatellis opptreden for Fredrik Vilhelm I av Preussen har anekdotiske trekk og beskriver Locatelli som en selvbevisst og forfengelig musiker iført en staselig, diamantbesatt bekledning. Det adelige publikum skal likevel ha foretrukket Johann Gottlieb Grauns fiolinspill framfor Locatellis.[17]

En oppføring i en rik autografsamlers familiealbum dokumenterer at Locatelli var i Frankfurt am Main den 20. oktober 1728. Oppføringen inneholder en miniatyr av «andante» fra Sonata III, op.2 for et klaviaturinstrument.[18][19]

Det siste kjente stoppestedet under reiseårene var Kassel. Etter en opptreden[20] ved landgreve Karl I av Hessen-Kassels hoff den 7. desember 1728 mottok Locatelli den svært gode betaling av 80 riksdaler. Organisten Jacob Wilhelm Lustig fortalte i 1786 at Locatelli på sin fiolin hadde «"gnikket" store vanskeligheter for å forbløffe tilhørerne».[21][22]

Amsterdam[rediger | rediger kilde]

Engelse Kerk, Begijnhof

I 1729 slo Locatelli seg ned i Amsterdam, og her ble han resten av livet. Han komponerte lite, ga fiolinundervisning til amatører, og redigerte sine opp. 1 til 9, og verk av andre musikere. Fra en brevveksling mellom Locatelli og Giovanni Battista Martini vet man at han gjorde Martinis op. 2 trykkeferdig.[23] Hans lite kjente offentlige og halvoffentlige opptredener var bare åpne for musikkelskere; profesjonelle musikere hadde ikke adgang. En engelskmann som hørte ham i 1741, skrev at det skyldes at han var redd de skulle lære knepene hans: «[…] he is so afraid of People Learning from him, that He won't admit a Professed Musician into his Concert».[24]

Amsterdams velstående musikkelskere gjorde det mulig for dyktige virtuoser å tjene meget godt. Det nye byborgerskapet av rike forretningsmenn og mynidghetspersoner dannet grunnlaget for en ny gruppe meséner. Mens den gamle europeiske adelen holdt permanente representative hoff med fast ansatte musikere og behov for stadig nye komposisjoner, nøyde det nye byborgerskapet seg med noen kjente og anerkjente komposisjoner som de kunne medvirke på oppførelsene av. Locatellis ry som virtuos og komponist var slik at at han med forholdsvis få verk kunne leve godt av å være en virtuos solist foran et orkester av amatører.[25] I 1741 innrettet han en virksomhet for import og salg av italienske fiolinstrenger i huset sitt,[26] muligens gjennom agenturet til elskerinnen, enken etter en italiensk kjøpmann i Amsterdam.[27] I 1742 ble hans skattbare inntekt estimert til 1500 gylden – det var den høyeste inntekt noen Amsterdam-basert musiker var oppført med.[28] Det finnes ikke en eneste beretning om hans opptredener i perioden fra 1744 (da han publiserte op.8) til 1762 (da han publiserte op.9). Hvorfor har det så langt ikke vært mulig å forklare.[28]

Locatelli døde 30. mars 1764 i sitt hus i Prinsengracht. Han er gravlagt i den engelske kirken (Begijnhof) i Amsterdam.[29]

Etterlatenskaper[rediger | rediger kilde]

Det viktigste arkivet med kildemateriale om Locatelli lå i Darmstadt og ble ødelagt under andre verdenskrig[30], og det sparsomme kildemateriale gjør at inventaret han etterlot seg kan bidra til å fylle ut bildet om ham. Locatellis ulike geskjefter skaffet ham en anseelig formue, og han etterlot seg en mengde utmerkede musikkinstrumenter, et kostbart bibliotek og en stor samling kopperstikk.[31] Biblioteket besto av over tusen titler og viser at Locatelli hadde omfattende interesse for litteratur og vitenskap. Samlingen omfattet bøker om ornitologi, teologi, kirkehistorie, politiskk, geografi, kunstteori og matematikk. Alle viktige skjønnlitterære forfattere fra og med Dante var representert med samlede verker. Den musikkteoretiske litteraturen strakk seg tilbake til 1500-tallet. Blant en mengde musikkstoff fant man blant annet Corellis samlede verker. En stor samling bilder av alle nederlandske, italienske og franske mestre viser at Locatelli også var en kjenner av bildende kunst. I det hele tatt viser boet at Locatelli var en mann med en omfattende allmenndannelse. Alt ble solgt på auksjon i august 1765.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Da Locatelli slo seg ned i Amsterdam i 1729, var byen sentrum for den europeiske musikkforlagsindustrien. Han ga ut opp. 2 til 6, op. 8 og op. 9, såvel som en nyutgave av op. 1 i Amsterdam og op. 7 i nabobyen Leiden. Han var svært omhyggelig med å sikre at utgavene var feilfrie. Verk for store besetninger overlot han til forskjellige forlag, de mindre redigerte og solgte han selv.

Ikke bare op. 1 stammer fra hans tidlige periode, det antas at det også gjelder op. 3, og i det minste deler av op. 2, og opp. 4 til 8. Locatelli skaffet seg privilegium på trykking som skulle gi beskyttelse mot piratkopiering og import av illegale utgivelser. I forbindelse med dette privilegiet betegnet han seg som «Italiaanisch Muziekmeester woonende te Amsterdam».[32][33] En av betingelsene var at han ga et gratiseksemplar til Leidens Universitetsbibliotek. Dermed fikk førsteutgavene en sikker plass, og er bevart fram til i dag. Op. 9 ble derimot publisert etter utløpet av privilegieperioden og er tapt.[34]

Sammenligning av
Locatelli op. 3, Capriccio 7 og
Paganini op. 1, Capriccio 1
«Trillo del Diavolo» fra op. 3, Capriccio 16

Locatellis verk kan grovdeles i følgende kategorier:

  • Verk beregnet til egen framføring som fiolinvirtuos
  • Representative verk for større ensembler
  • Kammermusikk og verk for små ensembler

Til de virtuose verkene hører fiolinkonsertene med de tilhørende capricci og fiolinsonatene op. 6 med en capriccio. Begge verkene, framfor alt op. 3, spredte – blant annet gjennom piratutgaver og avskrifter – Locatellis ry som den ultimate virtuos ut over hele Europa. Etter hans død ble kaprisene hovedsakelig brukt som studie- og øvingsstykker for profesjonelle musikere og ble lite oppført. Niccolò Paganinis Capriccio op. 1, nr. 1 viser en tydelig likhet med Locatellis Capriccio nr. 7.[35]

Locatellis virtuositet viser seg i kaprisene – de krever spill i de høyeste posisjonene, dobbeltgrep, akkordspill og arpeggier i vide grep, flageoletter, triller, dobbelttriller, tostemt spill (Trillo del Diavolo), samt et mangfold av buestrøk og varierende bueføringer.[36]

Locatellis Concerti Grossi op. 1 og op. 7 såvel som de fra op. 4 er tydelig påvirket av Corellis op. 6. Locatellis instrumentalmusikk er svært emosjonell – inntil noen få tiår tidligere ble intense emosjoner bare uttrykt gjennom vokalmusikk.[37] Med disse verkene kan vi si at den barokke ensemblekunsten var kommet i en manieristisk senfase. Introduttioni teatrali op. 4 følger møsteret for den typiske napolitanske operasinfonie.[38]

Fløytesonatene op. 2, triosonatene op. 5, såvel som fiolinsonatene og triosonatene op. 8 var beregnet på Amsterdam-borgernes musikalske verden og etterkom med sin delvis galante stil tidens nyeste musikalske moteretning.[39]

Verk[rediger | rediger kilde]

  • Opus 1: XII Concerti grossi à Quatro è à Cinque. Amsterdam 1721
  • Opus 2: XII Sonate à Flauto traversiere solo è Basso. Amsterdam 1732
  • Opus 3: L’Arte del Violino; XII ConcertI Cioè, Violino solo, con XXIV Capricci ad libitum. Amsterdam 1733
  • Opus 4: VI Introduttioni teatrali è VI Concerti. Amsterdam 1735
  • Opus 5: VI Sonate à Trè. (Amsterdam 1736)[40]
  • Opus 6: XII Sonate à Violino solo è Basso da Camera. Amsterdam 1737
  • Opus 7: VI Concerti à quattro. Leiden 1741
  • Opus 8: X Sonate, VI à Violino solo è Basso è IV à Trè. Amsterdam 1744
  • Opus 9: VI Concerti a quattro. Amsterdam 1762
  • Opera dubia (tvilsomme verk): fiolinkonserter, symfonier, triosonater, fløyteduetter, fiolinsonater, en obosonate, en Capriccio i E for solofiolin.

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Die Musik in Geschichte und Gegenwart, bind 8, Kassel et altera 1960, Tafel 53, Abb. 1
  2. ^ Albert Dunning. 1994. Notater til CD-en L'Arte del Violino, Hyperion CDA66721/3
  3. ^ Dunning 1981: s. 22
  4. ^ Dunning 1981: s. 26
  5. ^ «con bona Ligenza […] a Roma per aprofitare nella sua professione».
  6. ^ Dunning 1981: s. 26-27
  7. ^ Notater til CD-en Concerti Grossi op.1 Nos. 7-12, Naxos 8.553446
  8. ^ Fulvia Morabito: spalte 357
  9. ^ Dunning 1981: s. 56f
  10. ^ Dunning 1981: s. 58
  11. ^ Dunning 1981: s. 103
  12. ^ Dunning 1981: s. 104-107
  13. ^ Dunning 1981: s. 107
  14. ^ «der fremde Virtuos Locatelli» durch den «Directeur de la Music» des Kurfürsten für einen Auftritt mit zwölf doppelten Goldgulden bezahlt.
  15. ^ Dunning 1981: s. 109f
  16. ^ Dunning 1981: s. 111
  17. ^ Dunning 1981: s. 111-116
  18. ^ Fulvia Morabito: spalte 358
  19. ^ Dunning 1981: s. 116f
  20. ^ «gethaner Auffwartung»
  21. ^ Locatelli habe «große Schwierigkeiten krächzend» aus seiner Violine herausgeholt, um die «Zuhörer zum Verwundern zu bringen»
  22. ^ Dunning 1981: s. 118f
  23. ^ Dunning 1981: s. 283-304
  24. ^ Locatellis bekymringer var ikke ubegrunnet, eksempelvis hørte Heinrich Wilhelm Ernst sitt forbilde Niccolò Paganini en rekke ganger og lærte seg å spille på Paganinis måte etter hukommelsen.
  25. ^ Dunning 1981: s. 315
  26. ^ Dunning 1981: s. 310 og 320f
  27. ^ Notater til CD-en Concerti Grossi op.1 Nos. 7-12, Naxos 8.553446
  28. ^ a b Dunning 1981: s. 306
  29. ^ Teresa Pieschacón Raphael: Notater til CD-en Concerti Grossi op.1 Nos. 7-12, Naxos 8.553446
  30. ^ Anna Cattoretti: Notater til CD-en Concerti Grossi op.1 nr2.5.12, «Il Pianto d'Arianna» med mer, Opus Production,OPS 30-104
  31. ^ Teresa Pieschacón Raphael: Notater til CD-en Concerti Grossi op.1 Nos. 7-12, Naxos 8.553446
  32. ^ dvs «Italiensk musikkmester bosatt i Amsterdam»
  33. ^ Arend Koole: Pietro Antonio Locatelli i Die Musik in Geschichte und Gegenwart. Første utgave, bind 8, Kassel et altera 1960, spalte 1076
  34. ^ Dunning 1981: s. 358
  35. ^ Dunning 1981: s. 172ff, 180ff, 186-189, 304
  36. ^ Dunning 1981: s. 134-146, 304
  37. ^ Anna Cattoretti: Notater til CD-en Concerti Grossi op.1 nr2.5.12, «Il Pianto d'Arianna» med mer, Opus Production,OPS 30-104
  38. ^ Dunning 1981: s. 233ff
  39. ^ Dunning 1981: s. 207, 210f u. 229
  40. ^ Triosonater, tilegnet M. Leveston, en av hans elever og meséner.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dunning, Albert (red): Pietro Antonio Locatelli, Opera omnia, Kritische Gesamtausgabe in 10 Bänden, London/Mainz 1994, ISBN 978-0-946535-49-1
  • Dunning, Albert (red): Pietro Antonio Locatelli, Catalogo tematico, lettere, documenti & iconografia(Supplement til Kritischen Gesamtausgabe), Mainz 2001, ISBN 978-0-946535-40-8
  • Dunning, Albert (1981) (på de). Pietro Antonio Locatelli. Der Virtuose und seine Welt.. I. Buren. ISBN 90-6027-380-X. 
  • Morabito, Fulvio (2004). Blume, Friedrich. red (på de). Die Musik in Geschichte und Gegenwart. 11 (2 utgave). Kassel et altera: Bärenreiter Metzler. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Media

Problemer med å lytte til denne filen? Se media help (en).

Noter