Faustina Bordoni

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Faustina Bordoni, av Rosalba Carriera
Faustina Bordoni, av Bartolomeo Nazari

Faustina Bordoni (født 11. november 1697 i Venezia; død 4. november 1781 samme sted) var en italiensk mezzosopran.

Liv[rediger | rediger kilde]

Hun ble født inn i en fornem venetiansk familie og fikk sin kunstneriske utdannelse blant annet av brødrene Alessandro og Benedetto Marcello; en av hennes medstudenter var den italienske komponisten og sangeren Michelangelo Gasparini.

Bordoni gjorde en sensasjonell debut under premieren av Carlo Francesco Pollarolos opera Ariodante i Venezias Teatro San Giovanni Crisostomo høsten 1716. Fram til 1725 opptrådte hun her og på andre teaterscener i Venezia. I 1718 og igjen i 1719 opptrådte hun sammen med sin senere rival, Francesca Cuzzoni.

Fra 1726 var Bordoni engasjert ved ulike teatre i London. Georg Friedrich Händel skrev flere stykker for henne, og uttalte at han gjerne arbeidet sammen med henne. I 1727 opptrådte hun igjen sammen med konkurrenten Francesca Cuzzoni, denne gangen på King's Theatre i London og under sesongavslutningen 6. juni samme år slo de to divaene løs på hverandre på scenen. Episoden vakte slik oppmerksomhet at begge fikk engasjementer over store deler av Europa. De neste årene sang Bordoni i Parma, Firenze, Torino, Milano, Roma og Venezia og var under disse turneene den best betalte sangerinnen i Europa.

I 1730 giftet hun seg med den tyske komponisten Johann Adolf Hasse. Årene etter var begge engasjert ved Dresdner Hofoper. Her var hun den ubestridte prima donna fram til stemmen hennes i 1747 begynte å vise de første aldringstegnene. Hoffet fant da en etterfølger i sopranen Regina Mingotti. Selv om hun var engasjert som andre sangerinne kom det etter kort tid til bitre stridigheter mellom dem som Metastasio og Pisendel beskriver i brevs form. Tvisten ble først bilagt etter at Mingotti fikk et års engasjement i Napoli i 1750. Året etter tok Bordoni avskjed med scenen og Mingotti ble hennes etterfølger som prima donna i Dresden.

Dresdner Hofoper ble stengt etter syvårskrigen, og Bordoni og ektemannen Hasse reiste til Wien der de bodde i noen år før de slo seg ned i Venezia. De fikk to døtre, begge utdannet seg til sangere.

Mens rivalen Cuzzoni døde i ytterste fattigdom, kunne Bordini glede seg over en lykkelig og velstående alderdom. Etter et besøk i 1772 beskrev Charles Burney henne som «en liten, brunhårig, følsom og livlig gammel [dame] … som fortsatt har mye igjen av … skjønnheten hun var så berømt for i sin ungdom.»[1]

Komponisten Quantz berettet at Bordonis stemme ikke var omfangsrik, men innen sin begrensning svært vakker, artikulert og briljant.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ "a short, brown, sensible, and lively old … with good remains … of that beauty for which she was so much celebrated in her youth."

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Robert EitnerHasse, Johann Adolf. I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 10, Duncker & Humblot, Leipzig 1879, s. 755–758.
  • C. Burney, The Present State of Music in Germany, the Netherlands and United Provinces (1773)
  • C. Burney, A General History of Music (London, 1789), Vol. 4
  • Margarete Högg: Die Gesangskunst der Faustina Hasse und das Sängerinnenwesen ihrer Zeit in Deutschland. Eigenverlag, Dresden 1931, (Berlin, phil. Diss.), (gut, aber teilweise veraltet).
  • Kai Köpp: Johann Georg Pisendel (1687–1755) und die Anfänge der neuzeitlichen Orchesterleitung. Schneider, Tutzing 2005, ISBN 3-7952-1140-9, (Zugleich: Freiburg (Breisgau), Univ., Diss, 2002).
  • Panja Mücke: Johann Adolf Hasses Dresdner Opern im Kontext der Hochkultur. Laaber-Verlag, Laaber 2003, ISBN 3-89007-553-3, (Dresdner Studien zur Musikwissenschaft 4), (Zugleich: Marburg, Univ., Diss., 2000).
  • Elise Polko: Faustina Hasse. Musikalischer Roman. 2 Bände. Schlicke, Leipzig 1860.
  • Saskia Maria Woyke: Faustina Bordoni. Biographie – Vokalprofil – Rezeption. Lang, Frankfurt am Main u. a. 2010, ISBN 978-3-631-57950-3.