Giulio Caccini
| Giulio Caccini | |||
|---|---|---|---|
| Født | 8. okt. 1551[1][2] Roma Tivoli[3] | ||
| Død | 10. des. 1618[1][4][5][6] (67 år) Firenze[3] | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, musikkforsker, sanger, musikkteoretiker, musikkpedagog, operasanger | ||
| Ektefelle | Lucia Caccini | ||
| Søsken | Giovanni Battista Caccini | ||
| Barn | Francesca Caccini[7] Settimia Caccini Pompeo Caccini | ||
| Nasjonalitet | Storhertugdømmet Toscana | ||
| Periode | Musikk i renessansen, barokkmusikk | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Renessansen, barokkmusikk | ||
| Instrument | Gambe, vokal | ||
| Stemmetype | Tenor | ||
| Aktive år | 1589– | ||
| Notable verk | |||
| Euridice, Le nuove musiche | |||
Giulio Caccini (født 1545/51 – 1618), var en italiensk komponist i overgangen mellom seinrenessansen og tidligbarokken.
Caccini var en medgrunnlegger av operagenren og en innflytelsesrik medskaper av den tidlige barokkstilen.
Liv[rediger | rediger kilde]
Caccini var født i Roma som sønn av tømmermannen Michelangelo Caccini. En eldre bror var den florentinske billedhuggeren Giovanni Battista Caccini. Caccini var elev av Scipione delle Palle, som ga ham undervisning i luttspill og sang, og han studerte harpe og fiolin.
Cosimo de' Medici var så imponert over Caccinis talent at han i 1564 engasjerte ham som sanger og instrumentalist ved Medici'enes hoff i Firenze, et av de viktigste kultursentra i Europa på den tiden.
Giulios datter Francesca Caccini var en av de mest innflytelsesrike kvinnelige komponister i europeisk musikkhistorie i tidsrommet mellom Hildegard von Bingen og 1800-tallets kvinnelige komponister.
Monodi og generalbass[rediger | rediger kilde]
Caccini levde i monodiens og generalbassmusikkens tid. Denne måten å akkompagnere på ved hjelp av et klaviatur- eller luttinstrument, gav sangen et fast tonalt støttepunkt, og gjorde at ord og mening ble mer forståelig. Denne musikken ble særlig pleiet og utviklet i hjemmet til adelsmannen Giovanni de' Bardi. I denne hovedsakelig teoretiserende såkalte bardiske krets var Giulio Caccini med som utøvende musiker fra begynnelsen, og spilte derved en stor rolle i den florentinske musikkreform. Han komponerte flere verk med akkompagnement av bare ett instrument, og da stort sett en teorbe. I Caccinis hovedverk Le nuove Musiche (1601) er flere av hans arier og madrigaler for en sangstemme og generalbass bevart for ettertiden.
De første operaene[rediger | rediger kilde]
Caccinis navn er framfor alt knyttet til musikkhistoriens første operaer. Caccini skrev enkelte av sangene i Jacopo Peris opera Euridice (1600). I tillegg skrev Caccini sin egen opera Euridice, men manuskriptet til Caccinis opera er tapt. Heller ikke musikken til hans opera Dafne er bevart. Med tanke på utviklingen av operaen på Caccinis tid, og på hans ideer om sangkunsten, regnes han som en av de første som praktiserte ariosostilen. Han regnes derfor også som en av de som skapte forutsetningen for bel cantostilen.
Verk[rediger | rediger kilde]
- Euridice, opera (1600),
- Dafne, opera (1598), (tapt)
- Le nuove Musiche, madrigaler og arier for en sangstemme og generalbass (1601)
- Il Rapimento di Cefalo, Intermezzo, for sangstemme og generalbass (1601)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119283263, besøkt 17. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 13160, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Musicalics, Musicalics komponist-ID 79237[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0013258[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id caccini-giulio[Hentet fra Wikidata]
- ^ Q27776597[Hentet fra Wikidata]
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Cesare Casellato: «CACCINI, Giulio, detto anche Giulio Romano», treccani.it. Dizionario Biografico degli Italiani- Volume 16 (1973).
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Danielle Roster: Francesca Caccini (1587–1645?). I Clara Mayer (red.): Annäherung IX – an sieben Komponistinnen. Furore, Kassel 1998, ISBN 3-927327-43-3, S. 7–20.
- Frederico Ghisi: «Caccini, Giulio» i Friedrich Blume (red.): Musik in Geschichte und Gegenwart (MGG). Bind. 2, Bärenreiter, Kassel/Basel 1952, sp. 609–612.