Jean-Baptiste Lully

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jean-Baptiste Lully

Jean-Baptiste Lully (Giovanni Battista Lulli; født 28. november 1632 i Firenze; død 22. mars 1687 i Paris) var en italiensk komponist, danser og fiolinist som for en stor del av livet var aktiv ved Ludvig XIV's hoff.

Lully, som selv om han var født i Italia og ble fransk statsborger først i 1661, avviste enhver form for italiensk påvirkning på den franske musikken, og regnes som arkitekten bak den franske barokke musikkstilen. Lully fikk stor innflytelse på utviklingen av den europeiske musikken mot slutten av 1600-tallet.

Liv[rediger | rediger kilde]

Barndom i Italia[rediger | rediger kilde]

Jean-Baptiste Lullys forfedre på farssiden var bønder. Foreldrene, Lorenzo Lulli og Caterina del Sera, bodde i en bygård i Firenze i et hus som sannsynligvis tilhørte morfaren som var møller. 13. juni 1638 døde Jean-Baptistes eldre bror Vergini, i oktober søsteren Margherita, så i en alder av syv år var han blitt enebarn. Jean-Baptiste fikk en svært god utdannelse; den første musikkundervisningen fikk han av en fransiskanermunk.

Hertuginne Anne Marie Louise d'Orléans, med tilnavnet La Grande Mademoiselle, hun var datter av Ludvig XIIIs bror, Gaston d’Orléans, ønsket seg en «vakker» gutt som hun kunne konversere på italiensk med, og Roger de Lorraine, Chevalier de Guise, sønn av hertug Charles de Guise, på gjennomreise i Italia, fikk i oppdrag å skaffe et eksemplar. I februar 1646 var Roger de Lorraine i Firenze, hvor han ble oppmerksom på den komisk begavede Lully, og i forståelse med foreldrene tok han trettenåringen med seg til Frankrike.

Hos Anne Marie Louise d'Orléans[rediger | rediger kilde]

I Frankrike bodde Lully hos La Grande Mademoiselle i Palais des Tuileries. Til hans oppgaver hørte ikke bare å underholde og akkompagnere på gitar, men også å sortere garderoben, gjøre opp i kaminen og tenne lysene. Han fikk anledning til å perfeksjonere sitt fiolinspill, fikk cembalo- og komposisjonsundervisning hos Nicolas Métru, François Roberday og Nicolas Gigault og opptrådte i komiske roller. Under Jean Regnault de Segrais oppsyn fikk Lully dessuten utdannelse i ballettdans.

Lully og Ludvig XIV danser sammen[rediger | rediger kilde]

Den unge Ludvig XIV i hovedrollen som Apollo i Ballet royal de la nuit, 1653

Så lenge Ludvig XIV var mindreårig ble Frankrike styrt av kardinal Mazarin og kongens mor, Anna av Østerrike, og når det ikke var bruk for ham fikk den unge kongen gjøre som han ville. Sammen med broren lekte han med personalets barn i Louvres kjellere, og her kan den framtidige «solkongen» ha lært den seks år eldre Lully å kjenne. Kongen og broren var knapt å skjelne fra de andre barna, for Mazarin voktet som en hauk over den kongelige garderoben, og hans gjerrighet var legendarisk. Sannsynligvis var mange av tjenerstabens barn mer velkledd enn kongen av Frankrike. Mellom Lully og kongen oppsto det et nært vennskap, og sammen lærte de å danse og spille gitar. Forholdet gikk nok langt ut over et vanlig mesenat.

Det nære vennskapet mellom kongen og Lully gikk ikke de andre hoffmusikerne hus forbi; Jean de Cambefort, som så langt hadde vært ansvarlig for ballettmusikken ved det franske hoffet, så ham allerede nå som en alvorlig trussel. Det samme gjorde Guillaume Dumanoir, lederen av «kongens 24 fioliner», et orkester som ble grunnlagt av Ludvig XIII, og som var det første permanente orkester i musikkhistorien. Men det fantes også hoffkomponister som oppmuntret den unge musikeren, for eksempel Regnault og Michel Lambert. Sistnevnte – en mester innen sjangeren air de cour – ble senere Lullys svigerfar.

Théâtre de la foire 7. mars 1652 framstilte Lully en torghandler. En kort periode var han i Saint-Fargeau med la Grande Mademoiselle da hun ble tvunget til å forlate Paris etter «fyrstefrondens» nederlag. Deretter konsentrerte Lully seg helt og fullt om Ludvig XIV. I Ballet royal de la nuit som ble oppført flere ganger mellom 23. februar og 16. mars 1653, opptrådte Lully som gjeter, soldat, tigger, krøpling og gratie, mens kongen selv for første gang danset rollen som den oppadstigende sol. Kongen var så fornøyd med Lully at han 16. mars 1653 utnevnte ham til Compositeur de la musique instrumentale. De danset nå ofte sammen på scenen, for eksempel i Ballet des plaisirs. På denne tiden bidro Lully med en Concert italien til Ballet de Psyché; det ble hans første suksess som komponist.

Lully var misfornøyd med med disiplinen i Grande Bande, og med kongens velsignelse dannet han allerede i 1648 et eget ensemble, Petit violons. Med dem framførte han sin første store komposisjon, La Galanterie du temps, som ble oppført i Mazarins palass. Petit violons var et mer fleksibelt verktøy for Lully enn «Kongens 24 fioliner», og gjorde det mulig for ham å slippe unna eldre komponister som var sjalu på ham.   Lully hørte til en gruppe italienere som med støtte av den italienskfødte kardinal Mazarin virket i Paris, men til tross sitt opphav var Lully allerede på denne tiden hovedtalsmann for en fransk preget dansestil.

Med Amour malade, uroppført 17. januar 1657, fikk Lully sitt gjennombrudd som komponist. Igjen briljerte han som danser, denne gangen framstilte han Commedia dell'arte-figuren Scaramouche som et esel dediserer en avhandling til.

Karriere ved Ludvigs XIV's hoff[rediger | rediger kilde]

Lully hørte nå til kongens indre krets. Da kongen og Mazarin reiste til Pyreneene i 1659 for å forberede Pyreneerfreden, ble kongen ledsaget av Lully, som blant annet komponerte Ballet de Toulouse. 29. august 1660, tre dager før Ludvigs inntog i Paris, ble Lullys fredsmotett Jubilate Deo oppført i Église de la Merci. Tilstede på den vellykkede framføringen var kongemoren Anna av Østerrike, dronning Maria Theresia av Spania og kongens bror Filip I av Orléans.

Francesco Cavalli (angivelig)

I anledning av festlighetene hadde kardinalen tatt i bruk politiske pressmidler for å «invitere» tidens mest berømte italienske operakomponist, Francesco Cavalli, til Paris. Også tidligere hadde det forekommet oppføringer av italienske operaer i Paris: Luigi Rossis operaer ble ofte spilt, og spesielt inntrykk gjorde hans L'Orfeo. Cavallis oppgave var å skrive en festopera med tittelen Ercole amante («Den forelskede Herkules»). Lully fikk ansvaret for ballettinnslagene, men kongen avskydde italiensk opera og instruerte Lully om undergrave oppføringen ved å sabotere samarbeidet med Cavalli.

Dermed lyktes det ikke Cavalli å få verket ferdig i tide, så han måtte gripe til en av sine tidligere suksesser, operaen Xerse. Også til denne skulle Lully komponere ballettmusikken. Under oppføringen i Palais des Tuileries' kunstgalleri 21. november 1660, overstrålte Lullys danseinnslag selve operaen. Lully, italiener av fødsel, hadde komponert musikken helt og fullt i fransk stil for å bevise den franske musikkens overlegenhet. Cavallis italienske opera fikk knapt noen oppmerksomhet; han ble ikke en gang nevnt som komponist. Likevel var ikke Cavalli det egentlige målet, men kardinalen som skulle latterliggjøres gjennom protegéens fiasko.

Etter Mazarins død 9. mars 1661 forlot mange italienere Frankrike; den italienske operaen var nå på sett og vis «utvist». Likevel ble Cavallis Ercole Amante oppført til slutt, og ballettinnslaget Hercule amoureux skulle bli en av musikkhistoriens mest minneverdige forestillinger: mens kongen danset solguden Apollo – for andre gang, og nå i all sin strålende prakt – messet hoffet «lenge leve Solkongen!» Dette tilnavnet skulle Ludvig XIV beholde hele livet. Cavalli returnerte til Venezia som en nedbrutt og vanæret mann, og svor på at han aldri skulle komponere for scenen mer (han skrev seks operaer til). For Lullys del gikk karrieren på skinner. 5. mai 1661 utnevnte kongen ham til Surintendant de la musique du roi, og ga dermed avkall på de 10.000 livre som posten egentlig kostet. Michel Lambert ble Maître de musique de la chambre.

Samarbeid med Molière (1664–1671)[rediger | rediger kilde]

Molière

Finansminister Nicolas Fouquet fikk bygd et palass i Vaux-le-Vicomte og hadde hyret Frankrikes beste kunstnere for oppgaven: arkitekten Louis Le Vau tegnet palasset, André Le Nôtre sto for hageanleggene og Charles Lebrun, hoffmaler og en fremragende dekoratør, innredet salene. 17. august 1661 ble bygget innviet med en storslått fest, kongen med familie og en lang rekke gjester var invitert og tidens beste musikere sto for underholdningen, blant annet Michel Lambert og Lully. Noen dager før festen fant Lully sin venn Molière i en panisk stemning fordi han ikke fikk tak i nok skuespillere til komedien Les Fâcheux («Plageåndene»). Lully fikk den genialt enkle ideen å føye til ballettnumre mellom scenene for å gi skuespillerne tid til å kle seg om. Pierre Beauchamp og Lully arrangerte en del eksisterende ballettnumrene; for denne anledningen nykomponerte Lully bare en courante.

Oppføringen ble en stor suksess, og dermed var «comedie-ballet» skapt; Lullys viktigste form de neste årene. Det dyre slottet og den ekstragavante festen gjorde for øvrig kongen sjalu: han fikk snart Fouquet fengslet og eiendommen beslaglagt – og startet straks å bygge om farens gamle jaktslott til den aller mest storslåtte av alle hans residenser, slottet i Versailles.

Da de første parkarbeidene var avsluttet i 1664, var det tid for å holde en heidundrende fest. Den fikk navnet «Les Plaisirs de l'îsle enchantée» (den fortryllede øys fornøyelser) og hentet tematikken fra Ludovico Ariostos epos Orlando furioso. Festen varte fra 7. til 13. mai, og ble åpnet med en «carrousel», en hesteballett der hoffet presenterte seg i sine kostbare antrekk. Kongen førte an som Roger. Dagen ble avsluttet med Ballet des Saisons («Årstidsballett»), der blant annet Våren ble presentert på en hest, Sommeren på en elefant, Høsten på en kamel og Vinteren på en bjørn.[1] Musikken Lully komponerte for denne første dagen er tapt.

Festen besto av lotterier, banketter, ball, oppføringer av de tre Molière-Lully-ballettene La Princesse d’Élide («Fyrstinnen av Elis», 8. mai), Les Fâcheux (11. mai), Le Mariage forcé («Det tvungne giftermål», 13. mai), og 12. mai var det premiere på komedien Tartuffe. Denne første versjonen av Tartuffe førte til en skandale, og kirkens folk fikk den snart forbudt fordi den inneholdt kritikk av religiøst hykleri. Tartuffe ble omarbeidet flere ganger inntil den ble godkjent av sensuren. Den første versjonen er tapt.

Høydepunktet under festen var stormingen av Alcinas palass, en stor kulisse på en kunstig øy i Versailles' store kanal. «Palasset» brant opp under et svært kostbart fyrverkeri.

De følgende årene kom det flere ballettkomedier: George Dandin (1688) ble oppført under den andre store Versailles-festen, Monsieur de Pourceaugnac (1669), og de aller største suksessene, Les amants magnifiques og Le Bourgeois Gentilhomme, begge 1670. Den siste var myntet på en tyrkiske sendemann som hadde gjort seg til latter ved hoffet.

Ved siden av samarbeidet med Molière komponerte Lully flere hoffballetter. I 1669 kom den siste store hoffballetten Ballet Royal de Flore, der Ludvig XIV opptrådte som Solen for tredje gang. Den fjerde og siste gangen var i ballettkomedien Les amants magnifiques, da ble han angivelig overanstrengt av en krevende koreografi.

I 1671 skrev Lully og Molière en tragédie-ballet, Psyché, som gav «verdens største konge» en heroisk rolle å opptre i. På grunn av tidsnød måtte Molière engasjere to librettister, Pierre Corneille og Philippe Quinault. Sistnevnte hadde ansvar for les Divertissements, og ble etter dette Lullys foretrukne librettist.

Ballet des Ballets ble bestilt til bryllupet mellom kongens bror, hertugen av Orléans og Elisabeth Charlotte av Pfalz, og Lully og Molière skapte en pastisj av vellykkede scener fra deres siste fellesverk. Selv om de ble uenige under arbeidets gang og gikk fra hverandre som uvenner, ble balletten oppført. Molières komedie La Comtesse d'Escarbagnas («Grevinnen fra Escarbagnas», 1671) ble tonesatt av Marc-Antoine Charpentier, han skrev også den omfangsrike scenemusikken til Molières siste verk, Le malade imaginaire («Den innbilt syke»).

Den franske operas Solkonge (1672–1685)[rediger | rediger kilde]

Jean-Baptiste Lully

I 1672 oppførte Robert Cambert, kongemorens tidligere surintendant de la musique, den første franske operaen, Pomone, med libretto av Pierre Perrin. Forventningene var små, men suksessen ble enorm. Lully betraktet viraken som ble begge til del med oppmerksomhet og en stor porsjon misunnelse.

Perrin drev Académie Royale de musique i kompaniskap med Cambert, men ved hjelp av dyktig intrigemakeri lyktes det Lully å ruinere Pierre Perrin med det resultat at Perrin havnet i gjeldsfengsel. Lully oppsøkte den ulykkelige og tilbød seg å dekke gjelden og sørge for at kongen slapp ham ut mot at Perrin gav Lully operarettighetene og alt dertil hørende. Perrin gikk med på handelen uten å vite hva det skulle føre med seg.

Lully kontrollerte nå Académie Royale de musique og hadde monopol på operaoppføringer, i tillegg til andre rettigheter som kongen beredvillig innrømte ham. All oppføring av musikk uten at le Surintendant hadde gitt sin tillatelse ble forbudt; om man «forbrøt» seg risikerte man at alle instrumentene, kostymene, inntektene etc. ble konfiskert. Dette rammet Molière hardt i hans siste leveår, da alle tekstene Lully hadde komponert musikk til var blitt hans eiendom. Alle fikk føle Lullys makt, og flere av de mest ansette komponister og musikere ved hoffet sluttet, eksempelvis grunnleggeren av den franske cembaloskolen, Jacques Champion de Chambonnières.

1672, året han kom til makten, presenterte Lully sin første opera på scenen, pastoralen Les Fêtes de l'Amour et de Bacchus. På grunn av tidsnød skrev han en pastisj etter samme modell som Ballet des Ballets. Verket ble svært populært og la grunnsteinen for hans videre karriere som den franske nasjonaloperaens «far».

I motsetning til Cambert og Perrin, gav Lully balletten stort rom i sine verk. Alle Lullys tragédies består av en prolog og fem akter. I hver akt er det en divertissement, en storslått scene med ballett og korinnslag. Prologen kan ses på som en egen divertissement og tjente utelukkende til å forherlige Solkongen.

1673: operaen Cadmus et Hermione ble presentert på scenen, den regnes som Lullys første tragedie. Året etter fulgte Alceste, uroppførelsen av denne festoperaen foregikk i Versailles' marmorhall og var et av høydepunktene under den tredje Versailles-festen. I 1675 ble Thésée uroppført; like storslått, like framgangsrik.

1676: tragedien Atys bærer undertittelen «kongens opera» fordi kongen angivelig skal ha vært medkomponist. Her gav Lully avkall på pauker og trompeter for å oppnå en mørk og røff klang. Operaen inneholder en legendarisk «søvnscene» der den unge Marin Marais framstilte en av drømmene.

Lully i hoffdrakt

1677: Isis var et genialt verk som fikk en lunken mottakelse. Den pussige handlingsgangen Philippe Quinault hadde forfattet ble kritisert, og Lullys musikk funnet for intellektuell. Operaen fikk undertittelen «musikernes opera» fordi musikere og personer med musikalsk utdannelse var begeistret for verket.

1678: Lully omarbeidet Psyché (en tragédie-ballet) med hjelp av librettistene Thomas Corneille og Bernard le Bovier de Fontenelle. Endringene medførte at talte dialoger ble erstattet med sang.

1679: Bellérophon ble skapt i samarbeid med Thomas Corneille. Året etter fulgte Proserpine. I 1681 krevde kongen en hoffballett, da han ønsket å gjenopplive den gamle tradisjonen. Dette verket, Le Triomphe de l'Amour («Kjærlighetens triumf»), ble danset av kongens etterkommere og ble et av Lullys mest berømte verk.

1682: hoffet flyttet til Versailles og i anledning begivenheten ble operaen Persée oppført. Nesten 100 år senere, 17. mai 1770, ble Opéra royal du château de Versailles innviet med samme verk i anledning den framtidige kongen Ludvig XVIs bryllup med Marie Antoinette. Dette forteller hvilken betydning Lullys verk fortsatt hadde utover 1700-tallet.

1683: Dronningen døde, og oppføringen av Phaeton ble utsatt.

1684: Lullys mest suksessfylte sceneverk, Amadis. Riktignok var det komponert året før, men dronningens død utsatte uroppføringen med et år. Amadis ble oppført hvert eneste år resten av kongens liv. Temaet er franske ridderepos hvor det høyeste idealet er forsvaret av troen: opphevelsen av Ediktet i Nantes satte sine spor også i musikken.

Fallet (1685–1687)[rediger | rediger kilde]

Jean-Baptiste Lully.

I 1685 ble Roland vist på scenen, men kongen var kommet under sterk innflytelse av Madame de Maintenon som hadde vært kongens morganatiske ektefelle fra 1683. Hun var svært from og likte verken Lullys musikk, komponisten selv eller hans utsvevende, bifile livsførsel, så Lullys stjerne var synkende hos kongen, som nå brydde seg mindre om musikken hans. Da det ble kjent at Lully hadde en affære gående med en pasje ved navn Brunet, og dessuten hadde deltatt i orgier hos hertugene av Orléans og Vendôme, fikk kongen en anledning til å fortelle Lully at han ikke kunne tolerere livsstilen hans lengre. Riktignok var Lully i mellomtiden utnevnt til Secretaire du Roi og var (ihvertfall på papiret) kongens rådgiver og hevet opp i adelstanden, men kongen behandlet nå sin tidlige fortrolige og venn kjølig.

Lully skrev til kongen og bad om tilgivelse, og fikk den nesten: Marki de Seignelay, sønnen til Jean-Baptiste Colbert, bestilte verket Idylle sur la Paix. Teksten skrev Jean Racine. Kongen, som overvar oppføringen i Sceaux, ble ytterst betatt av overhoffmesterens nyeste verk og ba Lully om flere encores. Men Madame de Maintenon satte bom for en forsoning.

Anet-slottet i dag.

I 1686 ble Lullys nyeste opera Armide uroppført i Paris, og ikke ved hoffet. Lully hadde lenge vært i unåde, og kongen tok ikke mot ham mer; men Lully hadde likevel håp om å bli tatt inn i varmen igjen. Den neste operaen, skrevet for Louis-Joseph Duc de Vendôme til en libretto av Jean Galbert de Campistron, var en subtil hyllest av tronfølgeren og dermed også kongen. Acis et Galatée ble spilt 6. september 1686 i Anet-slottet i anledning et av dauphinens jaktpartier. Lully og sangerne dinerte med gjestene før oppføringen. I forordet til partituret, som var dedisert kongen, skrev Lully at han følte seg sikker på å heve seg opp igjen og utføre sin gjerning fylt av en guddommelig gnist.

Da Lully i 1687 arbeidet med operaen Achille et Polixène, ble kongen svært syk. Han klaget over tannsmerter, men legene som skulle trekke tanna, utførte oppgaven så klønete at en del av kongens overkjeve ble revet av. Legene forsøkte da å stoppe det sterkt blødende såret med glødende jern. Kongen ble regnet for så godt som død etter den brutale behandlingen, men kom seg igjen. Til festlighetene i anledning kongens tilfriskning omarbeidet Lully sin Te Deum som han hadde skrevet i 1678, og planla nå en oppføring med hele hoffmusikken, 300 musikere. Arbeidet med Achille et Polixène ble stilt i bero. Men under oppføringen av motetten 8. januar 1687 i Église des Pères Feuillants var Lully så uheldig å treffe ei tå med sin lange, tunge og rikt utsmykkede taktstokk, som han i tråd med tidens praksis dunket i gulvet for å markere takten. Såret ble betent, og det gikk koldbrann i det, men Lully nektet å amputere tåa og døde få måneder senere. Han ble gravlagt i Notre-Dame-des-Victoires under stor deltakelse.

Lullys siste opera ble fullført av sekretæren Pascall Colasse. De første etterfølgerne som surintendant var Lullys sønner Jean og Louis de Lully sammen med Lullys elev Marin Marais, men de ble senere erstattet av kongens nye yndling, Michel-Richard Delalande.

Lullys musikk og betydning[rediger | rediger kilde]

Selv klart mer kjente komponister som Georg Friedrich Händel var influert av Lullys musikk.

Med sin nye orkesterdisiplin videreførte og preget Lully den franske stilen, og øvet en enorm innflytelse på den européiske musikken mot slutten av 1600-tallet.

Typisk for Lullys orkesterklang var «for-slaget», den femstemmige orkestersatsen og den store orkesterbesetningen. Kongens 24 fioliner dannet ensemblets kjerne, i tillegg kom 12 store barokkoboer (Lully medvirket til å videreutvikle skalmeien til obo), en omfangsrik continuogruppe med lutter, gitarer, cembali etc – og temmelig ofte pauker og barokktrompeter. Populær var også hans framvisning av nye instrumenter, som tverrfløyte eller den «franske trio» med to oboer og fagott. Disse instrumentene ble tildelt solopartier i mange danser og instrumentalstykker, og var sågar ofte på scenen. I den senere tyske tradisjonen var den franske trio mye i bruk, spesielt av Fasch og Telemann. I tidlige år spilte Lully selv førstefiolin, og i Philidor-samlingens partiturer finner man flere steder påskriften «M. de Lully joue» (dvs «spilt som av herr Lully»), det vil si at fiolinstemmen skulle spilles mest mulig ornamentert.

Den typiske franske ouverturen med punkterte rytmer og en tilhørende fuge med gjentakelse av første del, er bare delvis Lullys nyskapning. Forgjengere, lærere og samtidige som Jean de Cambefort, Francois Caroubel, Nicolas Dugap, Jacques de Montmorency de Bellville, Jacques Cordier, Pierre Beauchamps, Guillaume Dumanoir, Michel Mazuel, Mignot de la Voye og Robert Cambert, skrev overturer, eller rettere sagt «åpningsmusikk» til hoffballettene. Disse overturene har ingen forbindelse med de italienske sinfonias som ble komponert av Monteverdi, Luigi Rossi, Francesco Cavalli og Antonio Cesti – den typiske franske orkesterstilen ble utviklet allerede på Ludvig XIII og hans ballettmesteres tid, og kan føres tilbake til dannelsen av «de 24 fioliner» – Lullys virke besto først og fremst av å videreføre forgjengernes tradisjoner. Likevel, mens de gamle overturene var heller baktunge, føyde Lully til enda en fugert del. I 1660 ble en slik «ny» overture for første gang oppført i balletten Xerxes, og denne formen ble deretter retningsgivende. Nesten alle verk begynner med en slik overture – et unntak er Les Fêtes de l’Amour et de Bacchus som åpner med en alderdommelig ritournel.

Lully var danser selv og svært påpasselig med å utforme dansene og ballettene sine, slik at man bare ved å høre musikken ville forstå hvilken dans det var snakk om. Komposisjonens førsteprioritet er ikke musikken, men heller dansen den skal virkeliggjøre.

Den franske operaen var fra starten av tenkt som en motpol til den etablerte italienske operaen. Ludvig XIV var opptatt av fransk uttrykksform i alle kunstarter; også i musikken var det et personlig anliggende for ham. I Lully fant kongen en villig og talentfull mester som kunne virkeliggjøre forestillingene hans.

Sammenlignet med den italienske operaen er det franske resitativet påfallende annerledes. Dette resitativet, som ble utviklet av Lully og Lambert er mer enn videreutvikling av air de cour og har knapt noe til felles med det italienske resitativet. Resiterte passasjer går uten videre over i små airs. Disse airs må imidlertid ikke forveksles med ariene som forekommer i italienske operaer; italienske da capo-arier finnes ikke i franske operaer. Lullys mest berømte scene er Armides monolog i hans tragédie lyrique med samme navn: «Enfin il est à ma Puissance!» (akt II, scene 5). Samtidige og etterfølgere, som Jean-Philippe Rameau, betraktet disse passasjene som idealet for den franske operakunst. Lullys største fortjeneste ligger i grunnleggelsen av den franske nasjonaloperaen. Med sin egenutviklede operaform klarte han å tilfredsstille det franske publikums forventning om en hjemlig, forståelig opera med ballett integrert i formen.

Lullys operaer er delt i fem akter og en prolog, hvor prologen tjener til å forherlige kongen gjennom musikk. Den består som regel bare av balletter, kor og airs, og knapt resitativer. De fem tragedie-aktene (naturligvis var temaene alltid klassiske, av typen ridder-epos og historier fra den gresk-romerske mytologien) var alle forfattet i vers, noe det franske resitativet passer godt til. I hver akt er det et divertissement, det vil si store korscener og balletter. Enkelte scener ble standard slik som den populære drømmescenen (sommeil), de pompøse slagene (combats), stormene (vents) og de store avsluttende chaconnene og passacaillene, ofte med solister og kor.

Allerede siden Plaisirs de l’Îsle de enchantée var den franske musikkstilen blitt populær i Europa, og unge musikere kom til Paris for å studere hos Lully. Elevene ble til de europeiske «lullistene»: Pelham Humfrey, Johann Sigismund Kusser, Johann Caspar Ferdinand Fischer, Agostino Steffani, Georg Muffat og flere. Disse unge musikerne gjorde Lullys stil populær framfor alt i Tyskland og England. Så det undrer ikke at disse suitene fikk stor påvirkning på den barokke orkestersuiten. I nesten alle fyrsters musikkbibliotek fantes det avskrifter av Lullys verk. I Tyskland var det framfor alt hoffene i Hannover, Celle, Düsseldorf, Kassel, Darmstadt, Rastatt og München man ikke bare samlet Lullys musikk, men også importerte franske musikere. Lullys operaer kunne bli piratkopiert og solgt på det svarte markedet før han hadde rukket å ferdigstille scenene. Stilen hans ble etterlignet, ja selv Johann Sebastian Bachs berømte orkestersuiter var grunnlagt på Lullys former. Også andre tyske komponister skrev franske suiter etter Lullys mønster, Georg Philipp Telemann, Johann Friedrich Fasch, Johann Joseph Fux og Philipp Heinrich Erlebach. Og ikke minst er begge de kjente Händel-verkene Water Music og Music for the Royal Fireworks basert på Lullys forbilder. Den franske musikkstilen var godt etablert ved det engelske hoffet allerede på Karl I's tid, blant annet gjennom den franske komponisten og fiolinisten Stephen Nau. De frankofile stuartkongene dyrket Lullys stil, og stilen kan spores i Locke, Humfrey, Blow og Purcells musikk.

I Frankrike ble Lullys stil bindende for omtrent hundre år framover. Formen han gav balletten, operaen og kirkemusikken måtte ikke røres. Det var til og med tabu å sette ny musikk til de tekstene Lully en gang hadde tonesatt. De franske komponistene som var Lullys direkte etterfølgere, skrev helt i hans stil: Marin Marais, André Destouches, Pascal Collasse, Michel-Richard Delalande, André Campra, Jean-Philippe Rameau, François Francœur, Antoine Dauvergne, Jean-Joseph Cassanéa de Mondonville, Jean-Marie Leclair.

Aversjonen mot italiensk musikk avtok først etter at etableringen av Concert Spirituel i Paris førte til en stadig hyppigere oppføring av italienske konserter. Da en italiensk trupp oppførte Pergolesis intermezzo La serva padrona i Paris, brøt den såkalte buffoniststriden ut mellom tilhengerne av den tradisjonelle franske operaen og tilhengerne av den nye italienske opera buffaen. Samtidige berettet at konflikten kunne sammenlignes med religionskrigene – ihvertfall i smedeskriftene. Buffoniststriden gikk inn i historien og ble først bilagt år senere med de første oppføringene av Glucks operaer. Med Gluck forsvant smått om senn operaene fra l'ancien régimes tid; Lully, Campra og Rameau ble knapt nok spilt mer.

Verkliste[rediger | rediger kilde]

Kirkelige vokalverk[rediger | rediger kilde]

Grands motets

  • 1. Jubilate Deo (29. august 1660)
  • 2. Miserere (23. (?) mars 1663)
  • 3. Benedictus (1663 eller 64)
  • 4. O lachrymae (1664 (?))
  • 5. Plaude laetare Gallia (24. mars 1668)
  • 6. Te Deum (9. september 1677)
  • 7. De profundis (mai 1683)
  • 8. Dies irae (1. september 1683)
  • 9. Quare fremuerunt (19. april 1685)
  • 10. Domine salvum fac regem (1685 (?))
  • 11. Notus in Judea (1685 eller86)
  • 12. Exaudiat Te Domine (1687).

Petits motets

  • 1. Anima Christi
  • 2. Ave coeli munus supernum
  • 3. Dixit Dominus
  • 4. Domine salvum fac regem
  • 5. Exaudi Deus deprecationem
  • 6. Laudate pueri Dominum
  • 7. O dulcissime Domine
  • 8. Omnes gentes
  • 9. O sapientia in misterio
  • 10. Regina Coeli
  • 11. Salve Regina.

Verdslige vokalverk[rediger | rediger kilde]

  • 1. Dialogue de la guerre avec la paix (1655, musikken er tapt)
  • 2. Ingrate bergère (1664, tekst: Octave de Périgny)
  • 3. Anunque podigoas
  • 4. Scoca pur tutti
  • 5. A la fin petit Desfarges
  • 6. D’un beau pêcheur la pêche malheureux
  • 7. Un tendre coeur rempli d’ardeur
  • 8. Courage, Amour, le paix est faite (1661, tekst: Benserade)
  • 9. Non vi è più piacer (musikken er tapt)
  • 10. Le printemps, aimable Sylvie (tekst: Benserade; musikken er tapt)
  • 11. Tous les jours cent bergères (tekst: Perrin, musikken er tapt)
  • 12. Viens, mon aimable bergère (tekst: Perrin, musikken er tapt)
  • 13. Qui les saura, mes secrètes amours (tekst: Perrin)
  • 14. Où êtes-vous allé, les belles amourettes
  • 15. Vous mêlons toute notre gloria
  • 16. Pendant que ces flambeaux
  • 17. Le langueur des beaux yeux (musikken er tapt)
  • 18. On dit que vos yeux sont trompeurs (tekst: Octave de Périgny, musikken er tapt)
  • 19. Que vous connaissez peu trop aimable Chimène (tekst: Quinault, musikken er tapt)
  • 20. Si je n’ai parlé de ma flamme (musikken er tapt)
  • 21. En ces lieux je ne vois que de promenades (tekst: Lully, musikken er tapt)
  • 22. Ah qu’il est doux de se rendre (tekst: Quinault, musikken er tapt)
  • 23. J’ai fait serment, cruelle (tekst: Quinault, musikken er tapt)
  • 24. Le printemps ramène la verdure (tekst: Lully (?); musikken er tapt)
  • 25. Depuis que l’on soupire (tekst: Quinault, musikken er tapt)
  • 26. Sans mentir on est bien misérable (musikken er tapt)
  • 27. Venerabilis barba capucinorum
  • 28. Il faut mourir, pécheur (1687).

Sceneverk[rediger | rediger kilde]

Ballets de cour, Mascarades & Divertissements

  • 1. Mascarade de la foire Saint-Germain (ukjent tekstforfatter, 7. mars 1652, musikken er tapt)
  • 2. Ballet du temps (samarbeidsprosjekt, tekst: Benserade 3. desember 1654)
  • 3. Ballet des plaisirs (i samarbeid med Louis de Mollier, tekst: Benserade, 4. februar 1655)
  • 4. Le Grand Ballet des bienvenus (samarbeidsprosjekt, tekst: Benserade, 30. mai 1655, musikken er tapt)
  • 5. Ballet de Psyché ou la puissance de l’Amour (samarbeidsprosjekt, tekst: Benserade, 16. januar 1656, musikken er tapt)
  • 6. La Galanterie du temps (tekst: Francesco Buti, 3. februar 1656, musikken er tapt)
  • 7. Amour malade (tekst: Francesco Buti, 17. januar 1657)
  • 8. Ballet d’Alcidiane (i samarbeid med J.-B. Boesser og L. de Mollier, tekst: Benserade, 14. februar 1658)
  • 9. Ballet de la raillerie (i samarbeid med L. de Mollier, tekst: Benserade, 19. februar 1659)
  • 10. Les Débris du ballet du Roy (Musik aus dem Ballet de la raillerie, 1659 (?))
  • 11. Ballet de Toulouse (november/desember 1659 (?))
  • 12. Ballet de la revente des habits de ballet et de comédie (tekst: Benserade, 15. desember 1660)
  • 13. Ballet de l’impatience (i samarbeid med Pierre Beauchamps og Francois Hillaire d’Olivet, tekst: Benserade, Buti, 19. februar 1661)
  • 14. Ballet des saisons (tekst: Benserade, 26. juli 1661)
  • 15. Ballet des arts (i samarbeid med M. Lambert, tekst: Benserade, 8. januar 1663)
  • 16. Les Noces de village (tekst: Benserade, 3, oder 4. oktober 1663)
  • 17. Les Amours déguisés (i samarbeid med M. Lambert, tekst: Octave de Périgny, 13. februar 1664)
  • 18. Divertissement pour la collation des Plaisirs de l’île enchanté (7. mai 1664)
  • 19. Ballet du palais d’Alcine (tekst: Molière, 9. mai 1664)
  • 20. Ballet de la naissance de Vénus (i samarbeid med M. Lambert og L. de Mollier, tekst: Benserade, 28. januar 1665)
  • 21. La Réception faite par un gentilhomme de campagne à une compagnie choisie à sa mode qui le vient visiter (tekst: Benserade, februar 1665, musikken er tapt)
  • 22. Le Triomphe de Bacchus dans les Indes (tekstforfatter ukjent, 9. januar 1666)
  • 23. Ballet des Muses (tekst: Benserade, 2. desember 1666)
  • 24. Le Carnaval (tekst: Benserade, 18. januar 1668)
  • 25. La Grotte de Versailles (tekst: Quinault, april (?) 1668)
  • 26. Ballet de Flore (tekst: Benserade, 13. februar 1669)
  • 27. Le Triomphe de l’Amour (tekst: Benserade, Quinault, 21. januar 1681)
  • 28. Le Noce de village (mars 1683)
  • 29. L’Idylle sur la paix (tekst: Jean Racine, 16. juli 1685)
  • 30. Le Temple de la paix (tekst: Quinault, 20. oktober 1685).

Intermedien, Comédies-ballets

  • 1. Xerxès (6 Entrées für Francesco Cavallis opera, 22. november 1660)
  • 2. Hercule amoureux (18 Entrées for Cavallis opera Hercules amante, 7. februar 1662)
  • 3. Le Mariage forcé (tekst: Molière, 29. januar 1664)
  • 4. Les Plaisirs de l’île enchantée/La Princesse d’Elide (Sammen med M. Lambert, tekst: Molière, 7./8. mai 1664)
  • 5. Oedipe (tekst: Pierre Corneille, 3. august 1664)
  • 6. Le Favori/Le Ballet des grands ou les délices de la campagne (tekst: Marie-Catherine Desjardins; Prolog og intermédes av Molière, 13. juni 1665)
  • 7. L’Amour médecin (tekst: Molière, 14. september 1665)
  • 8. La Pastorale comique (tekst: Molière, 5. januar 1667)
  • 9. Les Sicilien ou l’Amour peintre (tekst: Molière, 8(?). februar 1667)
  • 10. George Dandin/Le Grand divertissement de Versailles (tekst: Molière, 18. juli 1668)
  • 11. Monsieur de Pourceaugnac/Le divertissement de Chambord (tekst: Molière, Lully, 6. oktober 1669)
  • 12. Les Amants magnifiques (tekst: Molière, 4. februar 1670)
  • 13. Le Bourgeois gentilhomme (tekst: Molière, 14. oktober 1670)
  • 14. Britannicus (tekst: Racine, 1670, musikken er tapt)
  • 15. Psyché (tekst: Molière, Corneille, Quinault, Lully, 17. januar 1671)
  • 16. Le Comtesse d’Escarbagnas/Ballet des ballets (tekst: Molière, 2. desember 1671).

Tragédies en musique, Pastorale, Pastoralé héroïque

  • 1. Les Fêtes de l’Amour et de Bacchus (Libretto: Quinault, Benserade, Perigny, Molière, Lully, 11. november 1672
  • 2. Cadmus et Hermione (Libretto: Quinault, ca. 15. april 1673)
  • 3. Alceste ou Le Triomphe d'Alcide (Libretto: Quinault, 28(?). januar 1674
  • 4. Thésée (Libretto: Quinault, 11. januar 1675)
  • 5. Atys (Libretto. Quinault, 10. januar 1676)
  • 6. Isis (Libretto: Quinault, 5. januar 1677)
  • 7. Psyché (Libretto: Thomas Corneille, 19. april 1678) Choeur des divinités de la terre et des eaux, fra Psyché (1687) – Midi file
  • 8. Bellérophon (Libretto: Thomas Corneille, B. le Bovier de Fontenelle, 31. januar 1679)
  • 9. Proserpine (Libretto: Quinault, 3. februar 1680)
  • 10. Persée (Libretto: Quinault, 18. april 1682)
  • 11. Phaëton (Libretto: Quinault, 6. januar 1683)
  • 12. Amadis (Libretto: Quinault, 18. januar 1684)
  • 13. Roland (Libretto: Quinault, 8. januar 1685)
  • 14. Armide (Libretto: Quinault, 15. februar 1686)
  • 15. Acis et Galatée (Libretto: J.G. de Campistron, 6. september 1686)
  • 16. Achille et Polixène (Libretto: J.G. de Campistron, bare ouverturne og 1. akt er av Lully; akt 2–5 av P. Colasse, 7. november 1687).

Instrumentalverk[rediger | rediger kilde]

  • 1. Première marche des mousquetaires (1658)
  • 2. 10 Branles (1665)
  • 3. 3 Gavottes (1665)
  • 4. Passacaille (1665)
  • 5. 3 Courantes (1665)
  • 6. 3 Bourrées (1665)
  • 7. Allemande (1665)
  • 8. Boutade (1665)
  • 9. Gaillarde (1665)
  • 10. 3 Sarabanden (1665)
  • 11. 18 Trios de la chambre du roi
  • 12. Marches et batteries de Tambour (1670)
  • 13. Folie d’Espagne, Marsch (1672)
  • 14. Marche de Savoye, Airs, L’Asemblée, La Retraite
  • 15. Pleusiers (6) pièces de symphonie (1685)
  • 16. Airs pour le carrousel de Monseigneur (28. mai 1685)
  • 17. 17 Airs
  • 18. La descente des armes (Marsch)
  • 19. Marches des gardes de la marine, des fusillers, des dragons, du prince d’Orange
  • 20. ulike enkelstrtykker (3 allemander, 14 couranter, 4 sarabander, 2 bourréer, 4 chaconner, la bourse, trio, menuet, la trivelinade, gigue).

Litteratur (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Eppelsheim, Jürgen: Das Orchester in den Werken Jean-Baptiste Lullys. Verlag Schneider, Tutzing 1961 (Münchner Veröffentlichungen zur Musikgeschichte; 7).
  • Gorce, Jérôme de la (red.): Quellenstudien zu Jean-Baptiste Lully – l'oeuvre de Lully. Etudes des sources. Hommage a Lionel Sawkins. Olms, Hildesheim 1999, ISBN 3-487-11040-7 (Musikwissenschaftliche Publikationen; 13).
  • Haymann, Emmanuel: Lulli. Flammarion, Paris 1991, ISBN 2-08-066452-2.
  • Schneider, Herbert: Die Rezeption der Opern Lullys im Frankreich des Ancien Régime. Verlag Hans Schneider, Tutzing 1982, ISBN 3-7952-0335-X (zugl. Habilitation, Universität Mainz 1976).
  • Scott, R.H.F. (1973). Jean-Baptiste Lully. London: Peter Owen Limited. ISBN 072060432X. 
  • Rosow, Lois (1992). «Lully, Jean-Baptiste». I: Sadie, Stanley. The New Grove Dictionary of Opera. London: Macmillan. ISBN 0333734327. 
  • Green, Robert A. (2002). Lully, Jean-Baptiste. glbtq Encyclopaedia. glbtq.com. Besøkt 16. august 2007.
  • Heyer, John Hajdu, ed. (2000). Lully Studies. Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0521621836. 

Filmer[rediger | rediger kilde]

  • Le Roi danse, fransk spillefilm fra 2000. Filmatisering av Lullys liv ved Ludvigs XIVs hoff av Gérard Corbiau.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mer om denne og andre fester på Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier av Helge Ridderstrøm

Media[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Jean-Baptiste Lully – bilder, video eller lyd