Johann Friedrich Reichardt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johann Friedrich Reichardt

Johann Friedrich Reichardt, født 25. november 1752 i Königsberg i Preussen død 27. juni 1814 i Burg Giebscheinstein ved Halle, var tysk komponist og forfatter.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Reichardt var sønn av stadsmusiker Johann Reichardt og ble fra barndommen av utdannet innen musikk og særskilt i fiolinspill. Da han var 10 år gammel foretok faren en konsertreise i Østpreussen sammen med 'vidunderbarnet' sitt. En av Reichardts lærere i Königsberg var organisten C.G. Richter som gjorde ham kjent med musikken til J.S. og C.Ph.E. Bach og også med fiolinisten F.A. Veichtner.

Etter tilskyndelse fra Immanuel Kant studerte Reichardt fra 1769 til 1771 jus og filosofi i hjembyen og i Leipzig. Det sies at studiene led under et løssluppent studentliv. I 1771 unngikk han et borgerlig yrkesvalg ved at han som virtous la ut på en reise preget av tidens Sturm und Drang. Reisen førte ham til de viktigste sentra for tysk musikk, og gjorde ham kjent med samtidens mest betydningsfulle diktere og musikere. Han offentliggjorde sin betraktninger i Briefe eines aufmerksamen Reisenden, die Musik betreffend. I 1774 vendte han tilbake til Königsberg og ble kammersekretær i Ragnit. I 1775 utnevnte kong Fredrik II av Preussen ham til kongelig kapellmester i Berlin. Reichardt hadde allerede sendt en prøve på operaen 'Le feste galanti' til kongen. Etter to år som kapellmester trakk Reichardt seg tilbake, giftet seg med Juliane Benda og konsentrerte seg om å forfatte og komponere sanger og instrumentalverk. Paret fikk tre barn.

På hjemveien fra sin første kunstnerreise til Italia i 1783 stanset han i Wien og ble kjent med keiser Josef II og komponisten Gluck. Dette året døde så hans kone Juliane, og Reichardt giftet seg allerede i desember samme år med enken Johanna Dorothea Wilhelmina Alberti-Hensler fra Hamburg. De fikk fem barn sammen. Ytterligere kunstnerreiser til England og Frankrike gav imidlertid ikke den ønskede gjenklang og han vendte motvillig tilbake til Berlin. Fra 1786 utviklet han nærmere forbindelser til Goethe, Herdfer og Schiller. Nye forsøk (i 1788) på å skaffe seg et fotfeste i Paris mislyktes selv om Reichardt var bitt av den revolusjonære basill.

Etter utgivelsen av Vertrauten Briefe (Fortrolige brev) ble han avskjediget fra embedet som hoffkapellmester. Deretter bodde han først i Hamburg hvor han utgav tidsskriftet Frankreich. Så bodde ha fra 1794 i Giebichenstein ved Halle (Saale). I 1796 ble han benådet og utnevnt til saltverksdirektør i Halle. Derfra reiste han ofte til Berlin for å lede oppføringer av komposisjonene sine. Reichardts eiendom ved Giebichenstein ble til et 'Romantikkens herberge'. En ny reise til Frankrike i 1802 dempet i betydelig grad hans begeistring for franskmennene og deres politikk: Reichardt ble til en motstander av Napoléon. Da godset hans fire år senere ble besatt og plyndret av franske tropper flyktet han til Danzig (Gdańsk) og ble patriot og frihetskjemper. I 1807 utnevnte Napoéons bror Jérome i Kassel den i fattigdom tilbakevendte Reichardt til teaterdirektør. Dette ble et mellomspill som bare varte i 9 måneder. I 1809 søkte han lykken i Wien. Opplevelsen av Haydn, Mozart og Beethoven åpnet ham – noe forsinket – for Wienerklassisismen. Han trakk seg imidlertid tilbake til Giebichenstein der han døde den 27. juni 1814 som følge av en magelidelse. Hans samtidige glemte snart både Reichardt verkene hans.

Verker[rediger | rediger kilde]

Komposisjon[rediger | rediger kilde]

Sitt rykte som komponist fortjente Rechardt i stor grad for sin tonesetting av Goethes tekster, men også for sine syngespill. Han komponerte også rekvien, Te Deum, oratorier. Han satte musikk til noen salmer og laget såvel verdslige som kirkelige kantater. Orketster- og kammermusikk finnes også blan hans verker.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Reichards arbeid som forfatter er av varig verdi. Nevnes skal: Briefe eines aufmerksamen Reisenden, die Musik betreffend (1774–76); Über die deutsche komische Oper (1774); Musikalische Kunstmagazin (1781–1792); Studien für Tonkünstler und Musikfreunde (1793); Vertraute Briefe aus Paris (1804); Vertraute Briefe aus Wien (1810) m.m.