Hammerklaver

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hammerflygel av Conrad Graf

Hammerklaver (tysk Hammerklavier) betegner i moderne tid pianoer med mekanikk og lyd omtrent som de instrumenter som ble brukt på 1700-tallet og tidlig 1800-tall, for eksempel av Bach,[1] Haydn, Mozart og den unge Beethoven.

Opprinnelig var «hammerklaver» et overordnet begrep for klaviaturinstrumenter der lyden skapes ved at en liten trehammer, ofte trukket med lær (senere også med filt), slår an mot et strengekor. Andre tidlige betegnelser på slike instrumenter var fortepiano, pianoforte og annet.

Historie[rediger | rediger kilde]

Forsøk på å bygge strengeinstrumenter med hammere som slår på strengene går langt tilbake i tid, men den første som lyktes med konstruksjonen var Bartolomeo Cristofori på 1690-tallet. Ideen slo ikke riktig gjennom før den berømte orgelbyggeren Johann Gottfried Silbermann og andre noen tiår senere videreforedlet teknikken og begynte å bygge slike instrumenter for salg. I følge Johann Sebastian Bachs elev Johann Friedrich Agricola var Bach noe forbeholden til Silbermanns første generasjon hammerklaver, men tross såret stolthet tok Silbermann Bachs kritikk ad notam, og en forbedret modell fikk komponistens fulle anerkjennelse.[2]

Klang[rediger | rediger kilde]

Hammerklaveret er lettere bygd og har en lavere strengespenning enn moderne pianoer; klangen er sprøere og lysere, volumet lavere, det dynamiske omfanget mindre, og tonene dør hurtigere bort. Bassen er klar med tendenser til skurring, høyt i diskanten er klangen skarp og skimrende, mens den i mellomregisteret er rundere og minner mer om det moderne pianoet. Hammerklaverets klang kan beskrives som mer fargerik enn det moderne pianoet som har en mer likelydende klang i alle registre.[3]

Kjente hammerklaver-utøvere[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Robert Marshall: 18th Century Piano Music, Routledge, 2003
  • Martha Novak Clinkscale: Makers of the Piano, 1700–1820. Oxford: Oxford Univ. Press, 1993.
  • Stewart Pollens: The Early Pianoforte. Cambridge: Cambridge University Press, 1995.
  • Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Fortepiano – bilder, video eller lyd
Wikisource-logo.svg Tysk Wikisource: Schiedmayer/Dieudonné: Kurze Anleitung zu einer richtigen Kenntniß und Behandlung der Forte-Pianos fra 1824. – Originaltekster

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bach fikk befatning med Silbermanns hammerklaverkonstruksjoner rundt 1730, jfr Wolff s. 358.
  2. ^ Bach-Dokumente, bind 3: Dokumente zum Nachwirken J. S. Bachs 1750–1800, ISBN 978-3-7618-0249-6, nr 743, Bach-Archiv Leipzig og Bärenreiter-Verlag, Kassel und Leipzig 1963–2007
  3. ^ Marshall (2003, 20) beskriver klangen slik: "the top notes are dry and short sustaining, the middle register more vocal, and basses reedy. Whether or not built-in timbre was intentional, it tickles the ear, infusing the music with color."