Sonate

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En sonate (fra latin og italiensk sonare, «å lage lyd») er vanligvis et flersatsig solostykke for et gitt instrument, med eller uten akkompagnement. Opprinnelig betydde det bare at et musikkstykke skulle fremføres instrumentalt, i motsetning til en kantate som blir sunget (latin cantare, «å synge»).

I løpet av 1600-tallet begynte man å skille mellom «kirkesonate» (sonata da chiesa), som var mellomspill i liturgisk sammenheng, og «kammersonate» (sonata da camera), til verdslig bruk. Giovanni Gabrieli har skrevet en rekke sonater i denne tidlige ensatsige stilen, for messingblåsere eller for strykeinstrumenter. Denne sonateformen kom med tiden, under påvirkning av dansesuiten slik den tok form på 1600-tallet, til å omfatte et musikkstykke med fast mønster og flere satser. De første musikkstykkene med tilnavnet sonate var ofte komponert til kirkelig bruk.

Begrepet utviklet seg i løpet av musikkens historie og fant sin mest utbredte form i den wienerklassiske perioden, blant annet med utviklingen av sonatesatsformen (som ikke må forveksles med den generelle sonateformen). En sonate kan være skrevet for ett eller flere instrumenter, og består i den wienerklassiske form av flere satser, for det meste tre eller fire.

De fire satsene er ofte fastsatt slik:

  1. Hurtig sats i sonatesatsform.
  2. Langsom sats i A-B-A-form.
  3. Dansesats, fra wienerklassisismen helst en menuett, fra romantikken ofte en scherzo.
  4. Middels hurtig finalesats. Gjerne en variasjonssats eller en rondo. I wienerklassisismen gjerne en sonaterondo.

Denne strukturen finner vi også i andre større verktyper, som symfonien, solokonserten og en rekke former for kammermusikk, for eksempel strykekvartetten. Joseph Haydn var sentral i denne utviklingen.

Domenico Scarlatti, som regnes til senbarokken, skrev rundt 555 sonater med bare en sats som han etter hvert begynte å gruppere for at de skulle fremføres som en suite.

I romantikken begynte Ludwig van Beethoven og etter hvert andre å forlate den opprinnelige sonateformen. For eksempel kan sluttsatsen i Beethovens 9. symfoni ses som en kantate. Å innføre kor og solister i en symfoni betød det samme som å sprenge formen og oppfatningen av hva en symfoni skulle inneholde. Han banet dermed veien for Gustav Mahler og dennes gigantiske kor-symfonier (for eksempel Mahlers 8. symfoni).