Jan Pieterszoon Sweelinck
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Jan Pieterszoon Sweelinck | |||
|---|---|---|---|
 |
|||
| Født | april 1562 Deventer, Nederland |
||
| Død | 1621 (alder 58–59) Amsterdam |
||
| Ektefelle | Claesgen Dircxdochter Puyner | ||
| Yrke | Musiker (organist) | ||
Jan Pieterszoon (også: Pieters, Pietersz) Sweelinck (født i april 1562 i Deventer, død 16. oktober 1621 i Amsterdam) var en nederlandsk organist og komponist. Han var den eldste sønnen til organisten Peter Swybbertszoon og Elske Jansdochter Sweeling.
Som organist i Oude Kerk i Amsterdam utøvet han stor innflytelse på den nordtyske orgelskole på 1600-tallet. Han var omgjengelig og respektert, og svært etterspurt som lærer. Blant de mest berømte elevene av «den tyske organistmakeren» var Jacob Praetorius den yngre, Heinrich Scheidemann og Samuel Scheidt.
Han var den siste mester innen den nederlandske polyfonien, en overgangsfigur mellom renessansen og barokken. Han var viden kjent for sine improvisasjoner på orgel og cembalo, og besøkere kom langveisfra for å høre Orpheus fra Amsterdam.
Sweelinck komponerte mer enn 70 orgelverk (blant annet toccataer, fantasier og ricercarer) og over 250 stykker med vokalmusikk. Han forbandt elementer fra den engelske virginaltradisjonen med den italienske orgelstilen og han utviklet forløperen til Orgelfugen.
[rediger] Eksterne Lenker
 |
Commons: Jan Pieterszoon Sweelinck – bilder, video eller lyd |
- Litteratur av og om Jan Pieterszoon Sweelinck i det tyske nasjonalbibliotekets katalog
