Leonardo Vinci

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Leonardo Vinci

Leonardo Vinci (født 1690 eller 1696 i Strongoli, død mellom 27. mai og 29. mai 1730 i Napoli) var en italiensk barokkkomponist.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Vinci ble i 1708 tatt opp på Conservatorio dei Poveri di Gesù Cristo i Napoli hvor han sannsynligvis fikk undervisning av Gaetano Greco. Han framsto som komponist første gang i 1719 med opera buffaen Lo Cecato fauzonapolitansk. Den ble med stort bifall oppført på buffa-scenen Teatro dei Fiorentini. Vinci skrev en rekke lignende operaer for dette huset fram til 1722, og Vincis ry som komponist av musikalske lystspill åpnet etterhvert portene inn til den seriøse operaen. Hans første opera seria Publio Cornelio Scipione ble tatt imot med stort bifall, og det fulgte nå raskt oppdrag for utenbys teatre, spesielt i Roma og Venezia. Etter Alessandro Scarlattis død ble Vinci i 1725 dennes etterfølger som Pro-Vicemaestro ved det kongelige hoffkapell i Napoli.

Hans navn var nå kjent over hele Italia, og i 1725 oppførte Georg Friedrich Händel i London en pastisj med en samling av Vincis arier. I februar 1728 gikk han inn i Rosenkransbrorskapet Santa Caterina a Formiello i Napoli og kort etter ble han kapellmester ved Conservatorio dei Poveri di Gesù Cristo. Etter noen måneder ga han jobben videre til Francesco Durante for å konsentrere seg mer om operakomposisjon. Han ble venn med librettisten Pietro Metastasio som skrev librettoer som ble brukt av tallrike komponister gjennom hele 1700-tallet.

4. februar 1730 ble Artaserse uroppført i Teatro delle Dame i Roma som den største suksess Vinci opplevde, og operaen går for å være hans mesterverk. Men kort tid etter fikk Vinci en brå og sannsynligvis unaturlig død. Omstendighetene ble ikke oppklart, men samtidige rykter hevdet at det dreide seg om forgiftning etter en kjærlighetsaffære.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Vinci komponerte hovedsakelig operaer ved siden av oratorier, kantater og serenaden La contesa dei Numi (1729). Operaene hans var som regel en lang rekke da capo arier, rundt 30 på det meste som var bundet sammen av resitativ.

Vincis opera buffa er full av liv, Li zite 'ngalera (1722) regnes som den beste. Av hans opera seria er Didone Abbandonata (Rome, 1728) og Artaserse (Roma, 1730) de beste. Den velkjente «Vo solcando,» fra Artaserse er et godt eksempel på stilen hans.