Johann Hermann Schein

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johann Hermann Schein

Johann Hermann Schein (født 20. januar 1586 i Grünhain, Erzgebirgskreis i Sachsen; død 19. november 1630 i Leipzig) var en tysk tidligbarokk komponist, dikter og thomaskantor.

Schein var en av de første innen tysk musikk som tok i bruk de stilistiske innovasjonene som ble gjort i Nord-Italia tidlig på 1600-tallet.

Liv[rediger | rediger kilde]

Scheins far, den evangeliske pastoren Hieronymus Schein, døde tidlig og gutten flyttet med sin mor til Dresden. Fra 1608 til 1612 studerte han rettsvitenskap ved Universität Leipzig. Han ser ut til å ha tatt studiene alvorlig og ble uteksaminert, men interessene gikk i retning av diktekunst og musikk, og han begynte å komponere. Han ble musikklærer hos Gottfried von Wolffersdorff i Weißenfels, hvor han lærte Heinrich Schütz å kjenne. I 1615 ble han hoffkapellmester i Weimar, senere fulgte han etter Sethus Calvisius som thomaskantor ved Thomasschule i Leipzig og ble byens musikkdirektør.

Schein hadde ikke noe enkelt liv, han ble foreldreløs i ung alder, den første kona hans og tre av deres fem barn døde fra ham, og bare ett av fem barna han fikk med sin andre hustru overlevde barnealderen. I en sangboksamling har Scheins komponert og dels skrevet tekstene til i alt 58 sørgesanger, deriblant til den første kona og sju barn.

Schein led av tuberkulose, podagra, skjørbuk og nyresvikt, likevel arbeidet han iherdig med sine komposisjoner og som skolelærer, korleder og organist. Han døde ikke fullt 45 år gammel.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Schein var en av de første som tok i bruk den italienske tidligbarokkens innovasjoner – monodi, stile concertato, generalbassbesifring – og overførte den til bruk i tysk luthersk sammenheng. Mens Schütz reiste til Italia flere ganger, ser det ut til at Schein tilbrakte hele livet i Tyskland, noe som gjør hans grep om den italienske stilen bemerkelsesverdig. Schein kan ha bygd sin tidlige musikk i stile concertato på modeller fra Lodovico Grossi da Viadanas Cento concerti ecclesiastici som var tilgjengelig i en tysk utgave.

Mens Schütz så å si bare komponerte kirkemusikk, skrev Schein omtrent like mye kirke- som verdslig musikk – nesten alt vokalmusikk. I den verdslige musikken skrev han tekstene selv. Kontrasten mellom de to kategoriene kan være ganske stor, i kirkemusikken anvender han ofte de mest sofistikerte italienske madrigalteknikkene til kirkelige formål, mens mange av hans samlinger med verdslig musikk kan inneholde overraskende enkle og humoristiske drikkeviser. Enkelte av verkene hans oppnår en ekspressiv intensitet som ellers bare Schütz kan matche blant hans tyske samtidige. Et eksempel er den enestående Fontana d'Israel eller Israelis Brünnlein (1623), hvor Schein erklærer at hensikten er å utforske det tyske språkets muligheter til tonemaleri «i den italienske madrigalens stil». Disse stykkene er beslektet med – og har helt ufortjent havnet i skyggen av – Schütz' Geistliche Chormusik.

Andre viktige verk er Cymbalum Sionum (motettesamling, 1615), kirkekonsertene Opella nova (1618 og 1627) og de verdslige Waldliederlein og Venuskräntzlein. Scheins sannsynligvis mest berømte verk var hans eneste samling instrumentalmusikk, Banchetto musicale (1617, «musikalsk bankett») som inneholder 20 ulike variasjons-suiter; de er blant de tidligste og mest formfullendte representantene av denne musikkformen. Sannsynligvis er de ment å framføres på gamber, som taffelmusikk for hoffene i Weissenfels og Weimar. Samlingen består av danser: en pavane-galliard (en vanlig sammensetning i tidlig barokk), en courante, og en allemande-tripla.

Schein anvendte instrumentene på en svært selvstendig måte; i kirkemusikalsk sammenheng er det et trekk som markerer begynnelsen på utviklingen av kantaten.

Verk i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • Lied Machs mit mir Gott nach deiner Güt
  • Venus-Kräntzlein. Wittenberg 1609
  • Cymbalum Sionum. Leipzig 1615
    • darin Motetten Verbum caro factum est, O Domine, Jesu Christe, Ist nicht Ephraim mein teurer Sohn og andre
  • Opella nova. Erster (-ander) Theil Geistlicher Concerten. 2 Tle. Leipzig 1618–16
    • darin Vom Himmel hoch, Gelobet seist, du Jesu Christ og andre lutherske koralbearbeidelser
  • Musica boscareccia, Wald-Liederlein. Leipzig 1621 u. ö.
  • Fontana d’Israel. Israelis Brünnlein. Leipzig 1623 (en samling med 26 motetter, blant annet Die mit Tränen säen som er berømt for sin kromatikk)
  • Diletti pastorali tysk madrigal.
  • Banchetto musicale

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Robert EitnerSchein, Johann Hermann. I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 30, Duncker & Humblot, Leipzig 1890, s. 715–718.
  • Bernhold Schmid: Schein, Johann Hermann. I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 22, Duncker & Humblot, Berlin 2005, s. 637 f. (skanning).
  • I. Hueck: Die künstlerische Entwicklung Johann Hermann Scheins. Avhandling, Universität Freiburg im Breisgau 1943
  • Heinz Linnerz: Das Trinklied in der deutschen Dichtung von Johann Hermann Schein bis Viktor von Scheffel. Avhandling, Köln 1952.
  • Arthur Prüfer: Johann Hermann Schein und das weltliche deutsche Lied des 17. Jahrhunderts. Leipzig 1908
  • Hermann Rauhe: Dichtung und Musik im weltlichen Vokalwerk Johann Hermann Scheins. Avhandling, Universität Hamburg 1960
  • Walter Reckziegel: Das «Cantional» von Johann Hermann Schein. Berlin 1963
  • R. Hinton Thomas: «The Transition of the Continuo Lied: Johann Hermann Schein» i Poetry and Song in the German Baroque, Oxford 1963, S. 21–33
  • Gerhard Dünnhaupt: «Johann Hermann Schein (1586–1630)» i Personalbibliographien zu den Drucken des Barock. Bind. 5. Hiersemann, Stuttgart 1991, s. 3557–93, ISBN 3-7772-9133-1
  • Martin Petzoldt (red.): St. Thomas/zu Leipzig. Leipzig 2000

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]