Giovanni Gabrieli

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Giovanni Gabrieli

Giovanni Gabrieli (født mellom 1554 og 1557, død 12. august 1612 i Venezia) var en italiensk organist og komponist. Han var en av sin tids mest innflytelsesrike musikere, og representant for den venetianske skoles kulminasjon i overgangen mellom renessanse- og barokkmusikken.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Gabrieli ble mest sannsynlig født i Venezia. Faren kom fra byen Carnia og reiste til Venezia kort tid før Giovanni ble født. Giovanni studerte hos sin onkel, komponisten Andrea Gabrieli, som også kan ha oppfostret sin nevø. Giovanni var en periode ved Albert V av Bayerns hoff i München for å studere hos Orlando di Lasso, sannsynligvis var han her til 1579. I 1584 eller 1585 ble han andreorganist i Markuskirken i Venezia, og etter sin onkels død i 1586 overtok han dennes posisjon som komponist og førsteorganist.

Etter onkelens død begynte Giovanni å utgi mye av musikken hans. Andrea publiserte lite selv, men Giovanni mente tydeligvis at musikken hans var god nok til å utgis, og har derfor æren for at mye av onkelens musikk er bevart.

Gabrielis karriere skjøt fart etter at han tok en tilleggspost ved Scuola Grande di San Rocco. I likhet med postene ved San Marco beholdt han denne livet ut. San Rocco var den mest prestisjefylt og velstående av alle venetianske broderskap, og hadde nest etter Markuskirken det største musikkmiljøet. Mye av Gabrielis musikk ble skrevet for San Rocco, men det meste skrev han nok for San Marco.

Markuskirken var en av tidens ledende musikalske institusjoner og Gabrielis virke der gjorde han til en av de mest betydningsfulle komponister i Europa. Hans innflytelsesrike Sacrae symphoniae (1597) skapte slik furore at det kom komponister fra hele Europa til Venezia for å studere hos ham. Han fikk tydeligvis elevene sine til å studere madrigaler med det samme, for i tillegg til den grandiose venetianske flerkors-stilen tok de også med seg den mer intime madrigalstilen. Heinrich Schütz og andre hjalp til å overføre impulser fra den tidlige barokkmusikken til Tyskland, en trend som fikk stor betydning for musikkhistorien framover. Den tyske barokken som kulminerte med Johann Sebastian Bachs musikk var grunnlagt på denne sterke venetianske tradisjonen.

Etter ca. 1606 ble Gabrieli stadig sykere og man begynte å utnevne assistenter til oppgaver han ikke lengre kunne utføre. I 1612 døde han av komplikasjoner etter nyrestein.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Gabrieli komponerte i mange av tidens stilarter, men bortsett fra tidlig i karrieren skrev han bare vokal og instrumental kirkemusikk.

Som andre komponister før ham benyttet han Markuskirkens spesielle arkitektur med motstående balkonger til å skape uvanlige romvirkninger. Man satte opp to kor som sto atskilt på hver sin balkong og sang sammen i flerstemt polyfoni. Slik oppsto en stereofonisk virkning hvor akustikken og ekkoet var en del av effektene. På den tiden var det vanlig å fylle ut eller erstatte vokalstemmer med instrumenter, og etterhvert begynte Gabriel å skrive rene instrumentale satser hvor han tok hensyn til instrumentenes særpreg.

Mesteparten av musikken er skrevet slik at et kor eller en instrumentalgruppe først høres til venstre og deretter svares av musikere til høyre (antifon). Gabrieli var den første som laget nøye anvisninger til sammensetning av instrument- og sangergrupper. Akustikken i Markuskirken – og den har endret seg lite på fire hundre år – var slik at rett plasserte instrumenter kunne høres klart og tydelig langt unna. Dermed kan instrumentering som ser pussig ut på papiret lyde perfekt balansert i San Marco.

Et av hans mest kjente stykker, In Ecclesiis er et kroneksempel på flerkors-stil med fire separate instrumentalgrupper og sangere som støttes av en stødig generalbass.

Verk[rediger | rediger kilde]

Gabrieli regnes som den viktigste musikalske figuren i overgangen mellom renessanse- og barokkmusikken. Han brukte generalbass allerede tidlig i karrieren, og han var en av de første i musikkhistorien som brukte dynamiske markeringer (i Sonata pian e forte).

Navngjetne komponister som Michael Praetorius og spesielt Heinrich Schütz var elever av Gabrieli.

De første publiserte verkene hans ble utgitt i en samling som kom ut i Venezia i 1575. I 1587 ga han ut en samling av onkelen Andreas' sanger.

De viktigste av Gabrielis samlinger er

  • En samling benevnt Concerti di A. et di G. Gabrieli (1587),
  • Ecclesiasticae cantiones (1589, for 4‒6 stemmer)
  • Madrigaler for 5 stemmer (1589)
  • Sacrae symphoniae I (1597, for 6‒16 stemmer for sang og orkester)
  • Orgelmusikk, tre bind (1608, bind III mestedelen kormusikksavskrivinger)
  • Symphoniae sacrae II (1615, for 6‒19 stemmer), posthumt
  • Canzoni e sonate (1615, for 3‒22 stemmer), posthumt

Påvirkning[rediger | rediger kilde]

Arne Nordheim var en beundrer av Gabrieli, og i Nordheims første orkesterverk, Canzona per Orchestra (1960), bruker han den venetianske skoles idé med å sette sammen forskjellige kontraster og beslektede klangblokker – selvsagt i sitt eget tonespråk.[1]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Richard Charteris: Giovanni Gabrieli (ca. 1555–1612): a Thematic Catalogue of his Music with a Guide to the Source Materials and Translations of his Vocal Texts. New York, 1996.
  • Egon Kenton: Life and Works of Giovanni Gabrieli. American Institute of Musicology, 1967 (Armen Carapetyen).
  • Eleanor Selfridge-Field: Venetian Instrumental Music, from Gabrieli to Vivaldi. New York, Dover Publications, 1994. ISBN 0-486-28151-5
  • Denis Arnold: Giovanni Gabrieli and the Music of the Venetian High Renaissance. London: Oxford University Press, 1979. ISBN 0-19-315247-9
  • Denis Arnold: Monteverdi. London, J.M. Dent & Sons Ltd, 1975. ISBN 0-460-03155-4
  • Artikkelen «Giovanni Gabrieli» i The New Grove Dictionary of Music and Musicians, red. Stanley Sadie. 20 bind. London, Macmillan Publishers Ltd., 1980. ISBN 1-56159-174-2
  • Gustave Reese: Music in the Renaissance. New York, W.W. Norton & Co., 1954. ISBN 0-393-09530-4
  • Manfred Bukofzer: Music in the Baroque Era. New York, W.W. Norton & Co., 1947. ISBN 0-393-09745-5
  • Carl von Winterfeld: Johannes Gabrieli und sein Zeitalter, Berlin 1834, pdf med del 1
  • S. Kunze: Die Instrumentalmusik Giovanni Gabrielis. Tutzing 1963
  • S. Schmalzriedt: Heinrich Schütz und andere zeitgenössische Musiker in der Lehre Giovanni Gabrielis. Neuhausen 1972
  • R. Wiesenthal: Die Sacrae Symphoniae Giovanni Gabrielis. Diss. Jena 1954

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Grinde 1989: s 386

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Grinde, Nils (1981). Norsk musikkhistorie (3. reviderte utgave utg.). Universitetsforlaget. ISBN 82-00-05639-2. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Online noter