Domenico Scarlatti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Domenico Scarlatti
Domenico Giuseppe Scarlatti
Retrato de Domenico Scarlatti.jpg
Født 26. oktober 1685
Napoli, Italia
Død 23. juli 1757 (71 år)
Madrid, Spania
Yrke Komponist
Periode Barokk
Sjangre/
former
Klavermusikk, opera
Instrument Cembalo, orgel

Domenico Giuseppe Scarlatti (født 26. oktober 1685 i Napoli, Italia, død 23. juli 1757 i Madrid, Spania) var en italiensk komponist og cembalist som mye av sitt yrkesaktive liv sto i tjeneste hos de portugisiske og spanske kongefamiliene.

Scarlatti var født samme år som Johann Sebastian Bach og Georg Friedrich Händel og tilhører som dem senbarokken rent kronologisk, men Scarlatti huskes i dag mest for musikk som heller kan plasseres i den etterfølgende rokokkoen: 555 sonater for cembalo som regnes blant de mest originale innen sin sjanger på 1700-tallet.[1]

Liv og musikk[rediger | rediger kilde]

Scarlatti ble født i Napoli, og det er sannsynlig at Scarlatti først studerte under sin far, Alessandro Scarlatti, før han ble elev av Gaetano Greco. Overraskende lite er kjent om hans liv utenom små historier og anekdoter.

I 1704 skrev han om Carlo Francesco Pollarolos Irene for framføring i Napoli. Snart etter at hans far sendte ham til Venezia, hvor han studerte under Francesco Gasparini, og møtte Thomas Roseingrave, som senere skulle stå i spissen for den entusiastiske mottakelsen komponistens sonater fikk i London. Domenico var allerede en eminent cembalist, og det sies at han ble utropt som en bedre cembalist enn Georg Friedrich Händel etter en «duell» på kardinal Ottobonis palass i Roma. Han var dog Händel underlegen ved orgelet.

I 1709 trådte Domenico inn i dronning Marie Casimire av Polens tjeneste mens han bodde i Roma, og skrev flere operaer for hennes private teater. Han var kapellmester i Peterskirken fra 1715 til 1719, og dro senere i denne tiden til London for å instruere oppsetningen av sin egen opera Narciso ved King's Theater.

I 1720 eller 1721 dro han til Lisboa, hvor han underviste prinsesse Maria Magdalena Barbara i musikk. Han var i Napoli igjen i 1725, men i 1729 dro han til Madrid som musikkmester for prinsessen, som hadde giftet seg inn i det spanske kongehuset. Han ble i Spania i rundt 25 år, og Maria Barbara ble dronning av Spania. I denne perioden komponerte han over 500 sonater for klaver. Det er disse verkene han er husket best for i dag.

Bare en brøkdel av hans verker ble utgitt i komponistens levetid. Det ser ut til at Scarlatti selv tok seg av publiseringen av sin mest berømte samling i 1738, en bok med 30 «Essercizi». De er nokså konservative sammenlignet med hans klaverkomposisjoner sett under ett, men ble likevel svært godt mottatt gjennom Europa; de ser ut til å ha influert Johann Sebastian Bachs Goldbergvariasjoner, og ble skamrost av dr. Charles Burney, en av det 18. århundrets fremste engelske musikkskribenter.

Scarlattis virkning på det sene 18. århundrets stil var derfor trolig av betydning, selv om han alltid har hatt en tendens til å bli skrevet inn i musikkhistorien som en «outsider». En grunn til dette kan være generaliseringen av epoker (barokk/klassisisme) – Scarlattis musikk faller utenom disse kategorier og kan best klassifiseres som rokokko. Sonatenes tekniske vanskelighetsgrad har fått flere til å se på dem som studier i virtuositet, og moderne pianoteknikk skylder nok sonatenes innflytelse mye. De viser en frisk og uredd bruk av harmonier og modulasjoner, men kanskje framfor alt Scarlattis følelse for det musikalske «mot juste».

Tango-nosources.svgMangler kilder: Dette avsnittet trenger flere kildehenvisninger for å kunne verifiseres.
Hjelp gjerne til med å forbedre denne artikkelen ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Mulig er også at Scarlattis omdømme idag er grunnet i nasjonalistiske spenninger: Spania anses ikke som et viktig land musikkhistorisk, mens Italia blir sett på som operaens land. Uheldigvis for Scarlatti blir instrumentalmusikk ofte sett på «som en tysk kunst», som den russiske pianisten Anton Rubinstein sa det. Scarlatti har likevel tiltrukket seg flere betydningsfylle beundrere, blant dem Frédéric Chopin, Johannes Brahms, Heinrich Schenker og Vladimir Horowitz.

Klaversonater[rediger | rediger kilde]

For en komplett oversikt over Scarlattis klaversonater, se Liste over klaversonater av Domenico Scarlatti.

Det finnes 555 katalogiserte ensatsige klaversonater av Scarlatti. Cembalisten Scott Ross har spilt inn samtlige på 34 CD-er.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ralph Kirkpatrick i forordet til Scarlatti: Sixty Sonatas in Two Volumes, edited in chronological order from the manuscript and earliest printed sources with a preface by Ralph Kirkpatrick, Vol. 1, Schirmer’s Library of Musical Classics, Hal Leonard Publishing Corporation, S. V: «Domenico Scarlatti was without question the most original keyboard composer of his century, but his true originality became first apparent only in later life. […] Only with his definitive departure from Italy in 1719, and after his father’s death in 1725 does Domenico Scarlatti appear to have developed the style that has rendered him one of the greatest keyboard composers of all time.»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]