Wilhelm Friedemann Bach

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Wilhelm Friedemann Bach
Født22. nov. 1710[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Weimar[5][6]
Død1. juli 1784[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (73 år)
Berlin[7][8]
BeskjeftigelseKomponist, organist, pianist Rediger på Wikidata
Utdannet vedThomasschule zu Leipzig
Universitetet i Leipzig
EktefelleDorothea Elisabeth Georgi (1751–)
FarJohann Sebastian Bach
MorMaria Barbara Bach
Søsken
20 oppføringer
Carl Philipp Emanuel Bach (yngre bror)
Johann Christian Bach
Johann Christoph Friedrich Bach
Johann Gottfried Bernhard Bach (yngre bror)
Gottfried Heinrich Bach
Johann Christoph Bach
Léopold Augustus Bach (yngre bror)
Christiana Sophia Enrietta Bach
Johann August Abraham Bach
Ernestus Andreas Bach
Christian Gottlieb Bach
Catharina Dorothea Bach (eldre søster)
Maria Sophia Bach (yngre søster)
Regina Susanna Bach
Johanna Carolina Bach
Christiana Dorothea Bach
Christiana Benedicta Louisa Bach
Regina Johanna Bach
Elisabeth Juliana Friderica Bach (halvsøster på fars side)
Johann Christoph Bach (yngre bror)
NasjonalitetDet tysk-romerske rike
GravlagtLuisenstädtischer Kirchpark
Periodeklassisk musikk
Sjangre/
former
Klassisk musikk
InstrumentOrgel

Minneplakett i Weimar

Wilhelm Friedemann Bach (1710–1784) var en tysk komponist. Han var Johann Sebastian Bachs nest eldste barn og den eldste av de fire kjente Bach-sønnene.

I Friedemanns samtid ble han oppfattet som den mest begavede av J. S. Bachs sønner og et geni som organist, improvisatør og komponist. På tross av dette opplevde han ustabile ansettelsesforhold og usikker inntekt. Årsaken var nok en viss mangel på smidighet som gjorde ham lite egnet til å stå i fast arbeid. Samtidig bød samfunnet ennå ikke på betingelser som gjorde det mulig for frie og uavhengige kunstnere å skaffe seg gode levekår.

Friedemann Bachs musikk var noe mer preget av tilbakeskuende barokke stilidealer enn de yngre brødrenes moderne «rokokkomusikk». Likevel skrev han originale verk, og kan betraktes som den siste betydelige barokk-komponist.

Liv[rediger | rediger kilde]

Wilhelm Friedemann ble født i Weimar der faren var organist og kammermusiker hos hertugen av Sachsen-Weimar. Da Friedemann var sju år gammel flyttet familien til Köthen hvor Friedemann gikk på latinskole. Moren Maria Barbara Bach døde brått i juli 1720 og faren giftet seg på nytt i desember 1721. Faren gav Friedemanns musikalske utdanning tett oppfølging. Det pedagogiske opplegget er dokumentert i Klavierbüchlein für Wilhelm Friedemann Bach der både far og sønn førte inn musikk. Deler av franske suiter, to- og trestemte invensjoner, det første bindet av Das Wohltemperierte Klavier og de seks triosonatene for orgel inngikk i utdannelsen.

Fra juni 1723 gikk Friedemann Bach på Thomasskolen i Leipzig. I 1727 fikk han fiolinundervisning hos Johann Gottlieb Graun i Merseburg og i 1729 ble han immatrikulert som jusstudent ved Universitetet i Leipzig, der han i tillegg studerte filosofi og matematikk. Han fortsatte å studere matematikk privat under sin første ansettelse i Dresden og faget forble en livslang interesse.[9]

I 1733 ble Wilhelm Friedemann Bach organist ved Sophienkirche i Dresden. En av hans elever her var Johann Gottlieb Goldberg.[9]

April 1746 ble han musikkdirektør og organist ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale og fikk derfor tilnavnet «Hallesche Bach». Her underviste han blant annet komponisten Friedrich Wilhelm Rust og ledet guttekoret Stadtsingechor zu Halle. Friedemann og kona Dorothea Elisabeth Georgi (ca. 1725–1791) fikk i årene 1752 til 1757 to sønner og en datter. Bare datteren overlevde barneårene.

Friedemann Bach var misfornøyd med tilværelsen i Halle nesten fra starten av. I 1749 ble han involvert i en konflikt med kantoren ved Liebfrauenkirche, Gottfried Mittag, som skal ha underslått midler beregnet på Bach. I 1750 fikk Friedemann Bach en reprimande av sine overordnede siden han ble borte lengre enn avtalt under et opphold i Leipzig, der han oppholdt seg på grunn av arveoppgjøret etter faren. I 1753 foretok han sitt første dokumenterte forsøk på å skaffe seg en annen stilling – flere fulgte – men uten hell.

I 1762 forhandlet han om posten som kapellmester ved hoffet i Darmstadt etter Christoph Graupner. Av grunner som ikke er klarlagt halte han ut forhandlingene, og selv om han ble utnevnt, tiltrådte han aldri stillingen som hoffkapellmester ved Hessen-Darmstadt. Likevel brukte han tittelen i dedikasjonen på cembalokonsert i e-moll.

Selv om han ikke hadde sikret seg annen ansettelse, forlot han posten i Halle juni 1764. Resten av livet var han uten fast stilling og forsøkte å tjene til livets opphold ved å gi konserter, undervise og komponere. I 1770 flyttet han til Braunschweig og våren 1774 til Berlin. Mellom 1764 og 1774 foretok han en rekke reiser, blant annet til organist og musikkforsker Johann Nikolaus Forkel i Göttingen, men uten at det førte til fast ansettelse. Det gjorde heller ikke søknader på organiststillinger i Braunschweig og Wolfenbüttel. I Berlin gav han flere vellykkede orgelkonserter som sikret ham støtte fra prinsesse Anna Amalie av Preussen, søster til kong Fredrik den store. I 1778 eller 1779 trakk hun støtten tilbake etter at det ble framsatt uverifiserte påstander om at Bach skulle ha intrigert mot Anna Amalias komposisjonslærer, den prøyssiske kapellmesteren Johann Philipp Kirnberger.

Etter hvert som tiden gikk kom han i stadig sterkere økonomiske vanskeligheter, og holdt seg ikke for god til å selge forfalskninger av sin fars verker for å tjene en slant. Han døde under fattigslige forhold i Berlin 1784.[9]

Virke[rediger | rediger kilde]

WF Bach var en av de første som forsøkte å slå seg fram som fri musiker, riktignok ikke frivillig, men fordi hans spredte forsøk på å skaffe seg en fast ansettelse mislyktes. De sosiale forutsetningene for et fritt kunstnerliv var bare i sin spede begynnelse i det nyborgelige Tyskland, så Bach hadde problemer med å få oppdrag. Den mektige musikalske skyggen til faren klarte han bare langsomt å komme seg ut av. Til nå er det ikke klart om han med vitende og vilje solgte komposisjoner fra Johann Sebastian Bachs etterlatenskaper under sitt eget navn, men om han så gjorde ville det være i tråd med gjengs praksis på den tiden.

Bachs eneste elev i Berlin var Sara Itzig, senere gift Levy (1761–1854), en grandtante til komponisten Felix Mendelssohn Bartholdy. WF Bach forsøkte å imøtekomme prinsesse Anna Amalies konservative musikksmak, men dermed mistet hans samtidige interessen for ham. Kombinert med en viss mangel på smidighet hos den aldrende, fattige mannen, kan dette ha ført til at musikere som Johann Friedrich Reichardt og Carl Friedrich Zelter ble direkte fiendtlig innstilt til ham. Zelter skrev langt senere et brev til Johann Wolfgang von Goethe: «Han ble holdt for å være egenrådig siden han ikke ville spille for alle og enhver; mot oss ungdommer var han det ikke og spilte i timevis. Som komponist hadde han den fikse ideen at han ville fjerne seg fra faren og brødrene, og falt derfor ned i det småskårne, ufruktbare...»[10][11]

J.S. Bach og hans sønner rangert etter den tradisjonelle oppfatningen av deres musikalske betydning. Fra venstre mot høyre: Johann Sebastian, Carl Philipp Emanuel, Johann Christian, Wilhelm Friedemann og Johann Christoph Friedrich

I sin egen levetid var Friedemann Bach berømt for sine improvisasjoner. «Uten tvil verdens største organist! Han er sønn av den verdensberømte Sebastian Bach, og hans likemann i orgelspill, om ikke også overmann»[12] svermet Christian Friedrich Daniel Schubart i Ideen zu einer Ästhetik der Tonkunst (1806). Ifølge Forkel skal Carl Philipp Emanuel uttalt: «Han kunne faktisk erstatte vår far, og alle oss andre tilsammen.»[13]

Wilhelm Friedemann og broren Carl Philipp Emanuel var de viktigste kildene til Johann Nikolaus Forkels biografi om J.S. Bach.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Første sats av Bachs fløytesonate i E-moll
Relieff på en informasjonssøyle i Alte Jakobstrasse, Berlin

Det spekuleres i at kvaliteten på farens komposisjoner gjorde at lista ble liggende så høyt at han valgte å konsentrere seg om improvisasjon så lenge han bodde i Leipzig. Denne antakelsen støttes av det faktum at han økte komposisjonsinnsatsen etter at han flyttet til Dresden og Halle.

Blant Friedemanns komposisjoner finnes mange kirkekantater og instrumentalverk. Av de siste regnes fugene, polonesene, klaverfantasiene og fløyteduettene som de beste. Han tok i bruk flere av farens kontrapunktiske teknikker enn noen av hans tre komponerende brødre, men brukte elementene på en individualistisk, nesten improvisatorisk måte som imponerte musikere da musikken hans ble gjenoppdaget på slutten av 1800-tallet.

Man mener å finne igjen spor av de indre spenninger og motsetninger som styrte Bachs liv i hans musikk. I instrumentalmusikken melder Sturm und Drangtidens nye følsomme stil sin ankomst, i de åtte polonesene aner man tidligromantikkens karakterstykker, og klaversonatene nærmer seg wienerklassisismen.

Mange av verkene ble lenge regnet som tapt, men Harvard-professoren Christoph Wolff oppdaget i 1999 at en stor del av Singakademie Berlins arkiver befant seg i Kiev. I jubileumsåret 2010 publiserte Bach-Archiv Leipzig ved hjelp av Packard Humanities Institute i Los Altos i California WF Bachs samlede verker i 11 bind.

Fra 1990-årene er det kommet flere innspillinger av WF Bachs musikk.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Kort tid etter WF Bachs død dannet det seg en rekke romantiske legender rundt det konfliktfylte Sturm-und-Drang-geniet. Et eksempel er det udokumenterte ryktet som ble satt fram i Gustav Schillings Universal-Lexicon der Tonkunst (1835):

«han mistet alle muligheter til et borgerlig og ordnet liv som følge av sin ubehøvlede natur, sitt sta kunstnersinn, sin utrolige ustadighet, sitt grinete, stridbare vesen, samt drikkfeldigheten han lå under for».[14][15]

Dette bildet gjenspeiles også i Albert Emil Brachvogels uhistoriske roman Friedemann Bach fra 1858 og i komponisten Paul Graeners opera med samme navn fra 1931. Friedemann Bachs liv var tema i filmen Friedemann Bach fra 1941 som i all hovedsak var basert på Brachvogels romanframstilling.

Byen Halle åpnet i 2010 museet «Wilhelm-Friedemann-Bach-Haus».[16]

Verk i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • Påskekantaten «Erzittert und fallet»
  • Pinsemusikk («Lasset uns ablegen»)
  • Adventsmusikk
  • Flere klaverkonserter
  • Fire orgelfuger
  • Åtte fugetter
  • Seks klaversonater
  • to sonater for to konserterende klaver
  • tolv poloneser for klaver.
  • Sinfonia F-dur (Dissonant)
  • Sinfonia F-dur til pinsekantaten «Ertönet, ihr seligen Völker»
  • Sinfonia D-dur til pinsekantaten «Dies ist der Tag»
  • Sinfonia d-moll for 2 tverrfløyter, strykere og generalbass
  • Sinfonia D-dur til himmelfartskantaten «Wo gehet die Lebensreise hin»
  • Sinfonia G-dur til julekantaten «O Wunder»

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Wilhelm-Friedemann-Bach, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 5088[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.musicweb-international.com[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.classical.net[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c Biographie, Deutsche. «Bach, Friedemann - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 20. august 2021. 
  10. ^ «Er wurde für eigensinnig gehalten, wenn er nicht jedem aufspielen wollte; gegen uns junge Leute war er’s nicht und spielte stundenlang. Als Komponist hatte er den tic douloureux, original zu sein, sich vom Vater und den Brüdern zu entfernen, und geriet darüber ins Pritzelhafte, Kleinliche, Unfruchtbare...»
  11. ^ Google Books
  12. ^ «Unstrittig der größte Organist der Welt! Er ist ein Sohn des weltberühmten Sebastian Bachs, und hat seinen Vater im Orgelspiel erreicht, wo nicht übertroffen»
  13. ^ «Er konnte unsern Vater eher ersetzen, als wir alle zusammengenommen.»
  14. ^ «sein roher Sinn, sein starrer Künstlerstolz, seine ungeheure Zerstreutheit und sein mürrisches zanksüchtiges Wesen, das im Trunke, dem er ergeben war, alle Rechte jeder Bürgerlichkeit und Ordnung verletzt»
  15. ^ Gustav Schilling: Encyclopädie der gesamten musikalischen Wissenschaften oder Universal-Lexicon der Tonkunst; Stuttgart 1835; s. 379
  16. ^ «Wilhelm-Friedemann-Bach-Haus». Stiftung Händel-Haus Halle (engelsk). 20. november 2017. Arkivert fra originalen 9. juli 2021. Besøkt 20. august 2021. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]