Wilhelm Friedemann Bach

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Wilhelm Friedemann Bach
Wilhelm Friedemann Bach
Portrettets autentisitet er omdiskutert
Født 22. november 1710
Weimar i hertugdømmet Sachsen-Weimar, Thüringen
Død 1. juli 1784 (73 år)
Berlin i Kongeriket Preussen
Yrke komponist, organist
Også kjent som «Hallesche Bach»
Periode barokk, rokokko
Sjangre/
former
kammermusikk, symfoni, klavermusikk, konsertverk
Instrument orgel, klaver

Minneplakett i Weimar

Wilhelm Friedemann Bach (født 22. november 1710 i Weimar, død 1. juli 1784 i Berlin) var en tysk komponist. Han var Johann Sebastian Bachs nest eldste barn og den eldste av de fire kjente Bach-sønnene.

I henhold til samtidens oppfatning var Friedemann den mest begavede av J. S. Bachs sønner og et geni som organist, improvisatør og komponist. Likevel hadde han ustabile ansettelsesforhold og usikker inntekt. Årsaken var nok en viss mangel på smidighet som gjorde ham lite egnet til å stå i fast arbeid samtidig som samfunnet ennå ikke bød på betingelser som gjorde det mulig for frie og uavhengige kunstnere å skaffe seg gode levekår.

Selv om Friedemann Bachs musikk var noe mer preget av tilbakeskuende barokke stilidealer enn de yngre brødrenes moderne «rokokokkomusikk», skrev han originale verk, og kan betraktes som den siste betydelige barokk-komponist.

Liv[rediger | rediger kilde]

Wilhelm Friedemann ble født i Weimar der faren var organist og kammermusiker hos hertugen av Sachsen-Weimar. Da Friedemann var sju år gammel flyttet familien til Köthen hvor Friedemann gikk på latinskole. Moren Maria Barbara Bach døde brått i juli 1720 og faren giftet seg på nytt i desember 1721. Faren gav Friedemanns musikalske utdanning tett oppfølging. Det pedagogiske opplegget er dokumentert i Klavierbüchlein für Wilhelm Friedemann Bach der både far og sønn førte inn musikk. Deler av franske suiter, to- og trestemte invensjoner, det første bindet av Das Wohltemperierte Klavier og de seks triosonatene for orgel inngikk i utdannelsen.

Fra juni 1723 gikk Friedemann Bach på Thomasskolen i Leipzig. I 1727 fikk han fiolinundervisning hos Johann Gottlieb Graun i Merseburg og i 1729 ble han immatrikulert som jusstudent ved Universitetet i Leipzig, der han i tillegg studerte filosofi og matematikk. Han fortsatte å studere matematikk privat under sin første ansettelse i Dresden, og faget forble en livslang interesse.

I 1733 ble Wilhelm Friedemann Bach organist ved Sophienkirche i Dresden. En av hans elever her var Johann Gottlieb Goldberg.

April 1746 ble han musikkdirektør og organist ved Marktkirche Unser Lieben Frauen i Halle an der Saale og fikk derfor tilnavnet «Hallesche Bach». Her underviste han blant annet Friedrich Wilhelm Rust og ledet guttekoret Stadtsingechor zu Halle. Friedemann og kona Dorothea Elisabeth Georgi (ca. 1725–1791) fikk i årene 1752 til 1757 to sønner og en datter. Bare datteren overlevde barneårene.

Friedemann Bach var misfornøyd med tilværelsen i Halle nesten fra starten av. I 1749 ble han involvert i en konflikt med kantoren ved Liebfrauenkirche, Gottfried Mittag, som skal ha underslått midler beregnet på Bach. I 1750 fikk han en reprimande av sine overordnede da han ble borte lengre enn avtalt under et opphold i Leipzig, der han var på grunn av arveoppgjøret etter faren. I 1753 foretok han sitt første dokumenterte forsøk på å skaffe seg en annen stilling – flere fulgte – men uten hell.

I 1762 forhandlet han om posten som kapellmester ved hoffet i Darmstadt etter Christoph Graupner. Av grunner som ikke er klarlagt halte han ut forhandlingene, og selv om han ble utnevnt, tiltrådte han aldri stillingen som hoffkapellmester ved Hessen-Darmstadt. Likevel brukte han tittelen i dedikasjonen på cembalokonsert i e-moll.

Selv om han ikke hadde sikret seg annen ansettelse, forlot han posten i Halle juni 1764. Resten av livet var han uten fast stilling og forsøkte å tjene til livets opphold ved å gi konserter, undervise og komponere. I 1770 flyttet han til Braunschweig og våren 1774 til Berlin. Mellom 1764 og 1774 foretok han en rekke reiser, blant annet til Johann Nikolaus Forkel i Göttingen, men uten at det førte til fast ansettelse. Det gjorde heller ikke søknader på organiststillinger i Braunschweig og Wolfenbüttel. I Berlin gav han flere vellykkede orgelkonserter som sikret ham støtte fra prinsesse Anna Amalie av Preussen, søster til kong Fredrik den store. I 1778 eller 1779 trakk hun støtten tilbake etter at det ble framsatt uverifiserte påstander om at Bach skulle ha intrigert mot Anna Amalias komposisjonslærer, den prøyssiske kapellmesteren Johann Philipp Kirnberger.

Wilhelm Friedemann Bach døde under fattige forhold i Berlin 1784.

Virke[rediger | rediger kilde]

Wilhelm Friedemann Bach var en av de første som forsøkte å slå seg fram som fri musiker, riktignok ikke frivillig, men fordi hans spredte forsøk på å skaffe seg en fast ansettelse mislyktes. De sosiale forutsetningene for et fritt kunstnerliv var bare i sin spede begynnelse i det nyborgelige Tyskland, så Bach hadde stadige problemer med å få oppdrag. Den mektige musikalske skyggen til faren klarte han bare langsomt å komme seg ut av. Til nå er det ikke klart om han med vitende og vilje solgte komposisjoner fra Johann Sebastian Bachs etterlatenskaper under sitt eget navn, men om han så gjorde ville det være i tråd med gjengs praksis på den tiden.

W.F. Bachs eneste elev i Berlin var Sara Itzig, senere gift Levy (1761–1854), en grandtante til Felix Mendelssohn Bartholdy. Bach forsøkte å imøtekomme den prøyssiske prinsessens konservative musikksmak, men dermed mistet hans samtidige interessen for ham. Sammen med en viss mangel på smidighet hos den aldrende, fattige mannen, førte dette til at han ble møtt med fiendtlighet hos musikere som Johann Friedrich Reichardt og Carl Friedrich Zelter. Sistnevnte skrev langt senere et brev til Goethe: «Han ble holdt for å være egenrådig siden han ikke ville spille for alle og enhver; mot oss ungdommer var han det ikke og spilte i timevis. Som komponist hadde han den fikse ideen at han ville fjerne seg fra faren og brødrene, og falt derfor ned i det småskårne, ufruktbare...»[1][2]

Man mener å finne igjen spor av de indre spenninger og motsetninger som styrte Bachs liv i hans musikk. I instrumentalmusikken melder Sturm und Drangtidens nye følsomme stil sin ankomst, i de åtte polonesene aner man tidligromantikkens karakterstykker, og klaversonatene nærmer seg wienerklassisismen.

J.S. Bach og hans sønner rangert etter den tradisjonelle oppfatningen av deres musikalske betydning. Fra venstre mot høyre: Johann Sebastian, Carl Philipp Emanuel, Johann Christian, Wilhelm Friedemann og Johann Christoph Friedrich

I sin egen levetid var Friedemann Bach berømt for sine improvisasjoner. «Uten tvil verdens største organist! Han er sønn av den verdensberømte Sebastian Bach, og hans likemann i orgelspill, om ikke også overmann»[3] svermet Christian Friedrich Daniel Schubart i Ideen zu einer Ästhetik der Tonkunst (1806). I følge Forkel skal Carl Philipp Emanuel uttalt: «Han kunne faktisk erstatte vår far, og alle oss andre tilsammen.»[4]

Wilhelm Friedemann og broren Carl Philipp Emanuel var de viktigste kildene til Johann Nikolaus Forkels biografi om J.S. Bach.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Det spekuleres i at kvaliteten på farens komposisjoner gjorde at lista ble liggende så høyt at han valgte å konsentrere seg om improvisasjon så lenge han bodde i Leipzig. Denne antakelsen støttes av det faktum at han økte komposisjonsinnsatsen etter at han flyttet til Dresden og Halle.

Blant hans komposisjoner finner man mange kirkekantater og instrumentalverk. Av de siste er fugene, polonesene, klaverfantasiene og som fløyteduettene de beste. Han tok i bruk flere av farens kontrapunktiske teknikker enn noen av hans tre komponerende brødre, men brukte elementene på en individualistisk, nesten improvisatorisk måte som imponerte musikere på slutten av 1800-tallet, da musikken hans ble gjenoppdaget.

Mange av verkene hans ble lenge regnet som tapt, men Harvard-professoren Christoph Wolff oppdaget i 1999 at en stor del av Singakademie Berlins arkiver befant seg i Kiev og bidro med det til at det kjente notematerialet etter W.F. Bach ble utvidet. I jubileumsåret 2010 publiserte Bach-Archiv Leipzig ved hjelp av Packard Humanities Institute i Los Altos i California samlede verker i 11 bind.

Fra 1990-årene er det kommet flere innspillinger av Friedemann Bachs musikk..

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Relieff på en informasjonssøyle i Alte Jakobstrasse, Berlin

Kort tid etter W.F. Bachs død dannet det seg en rekke romantiske legender rundt det konfliktfylte Sturm-und-Drang-geniet. Et eksempel er det udokumenterte ryktet som ble satt fram i Gustav Schillings Universal-Lexicon der Tonkunst (1835):

«han mistet alle muligheter til et borgerlig og ordnet liv som følge av sin ubehøvlede natur, sitt sta kunstnersinn, sin utrolige ustadighet, sitt grinete, stridbare vesen, samt drikkfeldigheten han lå under for».[5][6]

Dette bildet gjenspeiles også i Albert Emil Brachvogels uhistoriske roman Wilhelm Friedemann Bach fra 1858 og i Paul Graeners opera med samme navn fra 1931. Friedemann Bachs liv var tema i filmen Friedemann Bach fra 1941 som i all hovedsak var basert på Brachvogels romanframstilling.

Byen Halle åpnet i 2010 museet «Wilhelm-Friedemann-Bach-Haus».

Verk i utvalg[rediger | rediger kilde]

Se mer utførlig liste: (en)Wilhelm-Friedemann-Bach.

  • Sinfonia F-dur (Dissonant)
  • Sinfonia F-dur til pinsekantaten «Ertönet, ihr seligen Völker»
  • Sinfonia D-dur til pinsekantaten «Dies ist der Tag»
  • Sinfonia d-moll for 2 tverrfløyter, strykere og generalbass
  • Sinfonia D-dur til himmelfartskantaten «Wo gehet die Lebensreise hin»
  • Sinfonia G-dur til julekantaten «O Wunder»

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Er wurde für eigensinnig gehalten, wenn er nicht jedem aufspielen wollte; gegen uns junge Leute war er’s nicht und spielte stundenlang. Als Komponist hatte er den tic douloureux, original zu sein, sich vom Vater und den Brüdern zu entfernen, und geriet darüber ins Pritzelhafte, Kleinliche, Unfruchtbare...»
  2. ^ Google Books
  3. ^ «Unstrittig der größte Organist der Welt! Er ist ein Sohn des weltberühmten Sebastian Bachs, und hat seinen Vater im Orgelspiel erreicht, wo nicht übertroffen»
  4. ^ «Er konnte unsern Vater eher ersetzen, als wir alle zusammengenommen.»
  5. ^ «sein roher Sinn, sein starrer Künstlerstolz, seine ungeheure Zerstreutheit und sein mürrisches zanksüchtiges Wesen, das im Trunke, dem er ergeben war, alle Rechte jeder Bürgerlichkeit und Ordnung verletzt»
  6. ^ Gustav Schilling: Encyclopädie der gesamten musikalischen Wissenschaften oder Universal-Lexicon der Tonkunst; Stuttgart 1835; s. 379

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Falck, Martin. Wilhelm Friedemann Bach; Sein Leben und seine Werke, mit thematischem Verzeichnis seiner Kompositionen und zwei Bildern. Leipzig: C. F. Kahnt, 1919, ettertrykk Hildesheim: Olms, 2003
  • Percy M.Young: Die Bachs 1500–1850; Leipzig: VEB Deutscher Verlag für Musik, 1978; kapittel 9
  • Michael Heinemann, Jörg Strodthoff (red.): Wilhelm Friedemann Bach. Der streitbare Sohn; artikkelserie utgitt ved Hochschule für Musik Carl Maria von Weber; Dresden 2005
  • Helm, Eugene. «Wilhelm Friedemann Bach», i Christoph Wolff et al., The New Grove Bach Family. NY: Norton, 1983 (ISBN 0-393-30088-9), ss. 238–50.
  • Wilibald Gurlitt: «Bach, Wilhelm Friedemann». I: Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, s. 489 (nettutgave).
  • Heinrich Bellermann: Bach, Friedemann. I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 743 f.
  • Friedrich Wilhelm Bautz: «BACH, WilhelmFriedemann». I Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 1, Hamm 1975, sp. 323–324. (betalingstjeneste)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Wilhelm Friedemann Bach – bilder, video eller lyd