François Couperin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
François Couperin

François Couperin «le Grand»[1] (født 10. november 1668 i Paris; død 11. september 1733 samme sted) var en fransk organist, cembalist og komponist fra barokken.

François Couperin regnes som den mest betydelige musikeren i den franske musikerfamilien Couperin og var i egenskap av kong Ludvigs XIVs hoffkomponist den viktigste musikalske personligheten i Frankrike i tida mellom Lully og Rameau.

Liv[rediger | rediger kilde]

Sin første musikkundervisning fikk François Couperin av faren Charles, organist ved St-Gervais i Paris, og en onkel som også bar fornavnet François. Gjennom dem lærte han å kjenne verkene til sin andre onkel, Louis Couperin, familiens nest mest betydelige musiker. Couperin fikk også undervisning av organisten ved det kongelige kapell, Jacques Thomelin. Han var en komponist av den gamle skolen som gav Couperin et godt grunnlag for hans gode grep om kontrapunktikk.

Faren døde da François var 11 år og for ung til å overta farens post som organist ved St-Gervais, så den anerkjente organisten Michel-Richard Delalande vikarierte fram til Couperin var i sitt attende år. François Couperin var organist ved St-Gervais fra 1685 til 1723.

Etter at Lully falt i unåde, og ikke minst under påvirkning av sin fromme morganatiske ektefelle, Madame de Maintenon, endret kongens musikksmak seg fra pompøs festmusikk til alvorlig kirke- og kammermusikk. I 1693 ble Couperin utnevnt til Thomelins etterfølger som organist ved det kongelige kapell i Versailles, og mens Delalande som hofforkesterets maître komponerte store kor- og instrumentalverk i Lullys stil, skrev Couperin framfor alt motetter og salmer i kammermusikkstil med høyst tre stemmer og én til to sangere, orgel/cembalo og en bassgambe.

François Couperin hadde et svært allsidig og travelt program: han var lærer for den kongelige familien i Versailles, hadde orkester- og organisttjeneste i Versailles tre måneder av året (i alt fire organister arbeidet tre måneder hver) og var fortsatt aktiv ved St-Gervais. Da kongen i tillegg utnevnte ham til kirkemusikalsk hoffkomponist, betød det en ytterlige arbeidsbelastning siden den musikkinteresserte kongen bare ville høre Couperins nykomponerte stykker én gang.

I tillegg til å være organist, var Couperin en dyktig cembalist, og ble utnevnt til Maître de Clavecin du Duc de Bourgogne og underviste prinser og prinsesser i cembalospill. Fra 1714 var han i Versailles nesten hver søndag for å gi ettermiddagskonserter for kongen, en serie som ble kalt Concerts royaux. Ensemblene var vanligvis små: cembalo (stort sett spilt av Couperin selv), fiolin, bassgambe, obo og fagott. Disse små konsertene ble skrevet utelukkende for kongen, og er underholdende, grasiøse og sjarmerende helt i henhold til den gamle kongens smak. Couperin forsøkte å forene den lekende italienske og heller alvorlige franske smaken, noe han selv skrev om i sine Concerts royaux.

Da Ludvig døde i 1715, fant Couperin nye meséner ved hoffet, likevel ble det svært rolig i Versailles under interimsstyret til kardinal Fleury – kardinalen reduserte representasjon og festing til et minimum. For Couperin ble det mer tid og anledning til å konsentrere seg om organistposten i St-Gervais og den utstrakte undervisningsgjerningen ved kongehuset, deriblant for prinsesse Marie Leszczyńska, ektefellen til Ludvig XV. Organiststillingen sa han av helsemessige årsaker fra seg i 1723, den ble overtatt av fetteren Nicolas Couperin. Sju år senere pensjonerte han seg fra alle andre stillinger.

Couperin fikk tre barn, datteren Marguerite-Antoinette overtok farens plikter som cembalist i Versailles.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Couperin skrev over 240 rikt ornamenterte cembaloverk som han samlet i 27 Ordres,[2] og utstyrte enkeltsatsene med titler som skulle antyde stykkets karakter. Stykkene kan framføres på cembalo solo eller som små kammermusikkverk. I tillegg komponerte Couperin motetter, chansons, to orgelmesser, triosonater og de programmatiske kammermusikkverkene Le Parnasse, ou L'apothéose de Corelli og Apothéose de Lully.[3] Couperin var influert av den italienske komponisten Arcangelo Corelli og introduserte Corellis triosonateform i Frankrike.

Ludvig XIV så troen og kirka som sine viktigste maktpilarer og legimitasjon for det franske kongedømme av Guds nåde, noe som også ga seg uttrykk i hans interesse for kirkemusikk. Siden kongen avskydde lange gudstjenester er Couperins messer ganske korte. Den mest kjente er Messe à l'usage ordinaire des paroisses pour les fêtes solemnelles.

Couperins eneste teoretiske verk, L'art de toucher le clavecin,[4] inneholder forslag til fingersetning, ornamentering og annen cembaloteknikk.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Johann Sebastian Bach kjente til Couperins cembaloverk og holdt dem høyt, selv om han ellers holdt fransk cembalomusikk for å være i overkant affektert, for overlesset med ornamentikk og med for lite musikalsk substans.[5] Også Richard Strauss og Maurice Ravel var beundrere av Couperins musikk – sistnevnte skrev Le tombeau de Couperin til komponistens ære. Johannes Brahms' pianomusikk var påvirket av Couperins verk for klaviaturinstrumenter. Brahms oppførte Couperins musikk og bidro til den første komplette utgaven av Pièces de clavecin utgitt av Friedrich Chrysander i 1880-årene.

Tidligmuskkeksperten Jordi Savall har skrevet at Couperin er arketypen på en poetisk musiker, en som tror på musikkens evne til å uttrykke seg i prosa og poesi og på at om vi trenger inn i musikkens poesi, vil oppdage at den bærer på en skjønnhet vakrere enn skjønnheten selv.[6]

Noter og referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «den store»
  2. ^ Dvs. suiter
  3. ^ Apothéose, eller apoteose på norsk, betyr her «forherligelse»
  4. ^ «kunsten å spille cembalo»
  5. ^ Wolff: «Clavier Virtuoso and Organ Expert»
  6. ^ Jordi Savall, Jordi (2005), François Couperin: Les Concerts Royaux (CD-hefte), Alia Vox, AV9840, "Couperin est le musicien-poète par excellence, qui croit en la capacité de la Musique à s'exprimer avec «sa prose et ses vers»...si on entre dans sa profonde dimension poétique, on découvre qu'ils [med referanse til leilighetsmusikken, som Les Concerts Royaux] sont porteurs d’une grâce qui est, «plus belle encore que la beauté...»."

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Eta Harich-Schneider: Zärtliche Welt: François Couperin in seiner Zeit. Berlin 1939
  • M. Reimann: Untersuchungen zur Formgeschichte der französischen Klaviersuite mit besonderer Berücksichtigung von Couperins Ordres. Regensburg 1940
  • Philippe Beaussant: François Couperin, Oversatt av Alexandra Land. Portland: Amadeus Press 1990, ISBN 0-931340-27-6
  • H.-R. Picard: Die Darstellung von Affekten in der Musik des Barock als semantischer Prozeß: Veranschaulicht und nachgewiesen an Beispielen aus den Pièces de clavecin von François Couperin. Konstanz 1986
  • Frank Granville Barker: The Dictionary of Composers, red. Charles Osborne, 1986, London: PAPERMAC, ISBN 0 333 325370
  • Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN 0393322564. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]