Messe i h-moll

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Autografen til den første siden av Credo

Messe i h-moll (også h-moll-messen; BWV 232) er et av Johann Sebastian Bachs viktigste kirkemusikalske verk. Til grunn for komposisjonen ligger den latinske messetekstens fullstendige ordinarium. I den tyske romantikken fikk den navnet Hohe Messe in h-Moll, men det dreier seg i virkeligheten om en Missa solemnis, altså en større høytidsmesse.

Oppbygning[rediger | rediger kilde]

Bach delte ordinariets fem deler inn i fire manuskript-avsnitt:

Disse delene består av enkelte, suksessive korsatser og arier.

Besetning[rediger | rediger kilde]

Den siste versjonen av h-moll-messen krever fem vokalsolister (sopran I/II, alt, tenor, bass), et fem- til åttestemmig kor og et fullt besatt barokkorkester (tre trompeter, pauker, en corno da caccia, to tverrfløyter, to oboer, to oboi d'amore, to fagotter, fioliner I/II, bratsj, basso continuo). I Sanctus (nr 20) kreves tre oboer.

Historie[rediger | rediger kilde]

Anledning[rediger | rediger kilde]

Etter kurfyrst Friedrich August I. av Sachsens bortgang 1. februar 1733 ble det beordret landesorg med forbud mot oppføring av musikk i tidsrommet 15. februar til 2. juli 1733. Tiden benyttet Bach til å skrive partitur og stemmer for en første versjon. Oppføringsstemmene dediserte han kurfyrstens etterfølger, Friedrich August II. I det ledsagende brevet av 27. juli 1733 søkte han tittelen som hoffkapellmester („Praedicat von Dero Hoff-Capelle“) ved det saksiske kongehoffet, som hadde vært katolsk etter at Sachsen gikk i personalunion med kongeriket Polen.

Hvorfor Bach utvidet denne missa brevis til en fullstendig missa tota er ikke helt klart, men på midten av 1730-tallet begynte å skrive andre sykliske verk med karakter av modellverk (Goldbergvariasjonene, Juleoratoriet, Die Kunst der Fuge), og det antas at utvidelsen kan sees i sammenheng med disse bestrebelsene.

Ifølge en nyere teori av Michael Maul kan verket ha vært tiltenkt en oppføring i Wiener Stephansdom i 1749. Sekretæren for det såkalte Musicalischen Congregation, grev Johann Adam von Questenberg, var kjent med Bach og korresponderte med ham i 1748, og kan ha bestilt verket til den store musikkfesten på Cäcilientag, 22. november.[1]

Verkhistorie[rediger | rediger kilde]

Bach arbeidet med messen til ulike tider:

  • Sanctus ble komponert for første juledag 1724
  • Kyrie og Gloria (Missa brevis) kom i 1733. Denne første versjonen kan brukes både i den lutherske og den katolske gudstjenesten. Bach presenterte de 21 stemmene i denne versjonen ved det katolske hoffet i Dresden sammen med en forespørsel om å bli tildelt tittelen «Hof-Compositeur». Først etter flere påminnelser, ytterlige dediseringer og en rekke konserter fikk han i november 1736 tittelen Kurfürstlich-sächsischen und königlich-polnischen Hofcompositeur. Det er ukjent om denne versjonen ble oppført.
  • I 1748 bestemte Bach seg for å utvide med Credo, Sanctus og Agnus Dei, dels ved å skrive nytt, dels ved å omarbeide satser fra sine kantater.

Oppføringer[rediger | rediger kilde]

Messen fra 1733 var ikke beregnet på bruk i Leipzig, noe continuo-stemmens besifring i kammertone viser: I Leipzig var kirkeorglene stemt i en høyere kortone, slik at for oppføringer i Leipzig laget Bach alltid en transponert orgelstemme. Bach kjente det nye Silbermannorgelet i Sophienkirche i Dresden fra besøk i 1725 og 1731. 23. juni 1733 ble Bachs sønn Wilhelm Friedemann utnevnt til organist i denne kirken. Et annet indisium på at messen kan ha hatt et privat formål er at alle stemmene er skrevet ut av personer i nær familie (Anna Magdalena, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel).

Tross forskjellene i materiale, den lange tilblivelsestiden og de mange arkaiske, tradisjonelle og moderne formene og stilmidlene lyktes det Bach å skape en enhetlig vokalsyklus med stor uttrykkskraft. Til forskjell fra i de todelte Lutherske messer BWV 233-236, overskred messen den lutherske liturgiens muligheter og opplevde Bach aldri en oppføring av hele verket.

Sønnen Carl Philipp Emanuel arvet partituret, og etter han døde i 1788, kjøpte musikkskribenten, forleggeren og komponisten Hans Georg Nägeli fra Zürich det i 1805 etter en rekke mislykkede forsøk.

Carl Friedrich Zelter prøvde i 1811 ut ulike deler av messen med sitt Sing-Akademie zu Berlin, men den første offentlige oppføringen i to deler skjedde først 20. februar 1834 (del 1) og 12. februar 1835 (del 2).[2] Enkelte deler av messen ble oppført i Wien og Frankfurt/Main. I Louis Köhlers memoarer finner man indikasjoner på at Braunschweig Sing-Akademie under ledelse av Friedrich Konrad Griepenkerl oppførte messen, sannsynligvis i tidsrommet 1829 til 1836. Denne oppføringen, som sannsynligvis ble holdt i en ganske privat sammenheng, anses for å være den første gjenoppføringen av verket i Tyskland.

Liturgi[rediger | rediger kilde]

Familien Bach omtalte Messe i h-moll som en «catholische Messe»,[3] men teksten avviker fra den katolske messeteksten på to steder: I Gloria er ordet «altissime» føyd til etter «Domine, fili unigeniti, Jesu Christe». Dette er i samsvar med den versjonen av Neu Leipziger Gesangbuch av Gottfried Volpius som Bach sannsynligvis brukte som grunnlag. I Sanctus står det «gloria tua» i stedet for «gloria eius», i overensstemmelse med Martin Luthers bibeloversetting av Jesaia 6,3 vul.

Betydning[rediger | rediger kilde]

Den omfangsrike messekomposisjonen tok opp elementer fra en konsertant kantatestil som var i bruk på fra Bachs tid (Missa concertata), og kunne i beste fall anvendes i liturgiske messefeiringer under store kirkelige høytider. Derfor gav musikkinteresserte på 1800-tallet, inspirert av betegnelsen Missa solemnis, verket tilnavnet «Hohe Messe in h-Moll». Tonearten h-moll brukes i begynnelsen av verket og lite ellers; stort sett går messen i andre tonearter, og på grunn av bruken av naturtrompeter overveiende i parallelltonearten D-dur.

Oversikt[rediger | rediger kilde]

BWV1 BC2 Satz Toneart Takt Grunnlag Bemerkninger
I   Missa (1733)        
1 1 Kyrie eleison (Coro) h-moll 4/4    
2 2 Christe eleison (Soprano I, II solo) D-dur 4/4    
3 3 Kyrie eleison (Coro) fiss-moll 4/2    
4 4 Gloria in excelsis (Coro) D-dur 3/8   → BWV 191/1
5 5 Et in terra pax (Coro) D-dur 4/4    
6 6 Laudamus te (Soprano II solo) A-dur 4/4    
7 7 Gratias agimus tibi (Coro) D-dur 4/2 BWV 29/2 (Fo3 1731) jfr. Dona nobis pacem
8 8 Domine Deus Soprano I, Tenore solo) G-dur 4/4 muligens BWV 193a/5 (musikken er tapt) → BWV 191/2
9 9 Qui tollis peccata mundi (Coro) h-moll 3/4 BWV 46/1 (Fo 1723)  
10 10 Qui sedes ad dextram Patris (Alto solo) h-moll 6/8    
11 11 Quoniam tu solus sanctus (Basso solo) D-dur 3/4    
12 12 Cum Sancto Spiritu D-dur 3/4   → BWV 191/3
II   Symbolum Nicenum (1748/49)        
1 13 Credo in unum Deum (Coro) A-miksolydisk 4/2    
2 14 Patrem omnipotentem (Coro) D-dur 2/2 tapt prototype til BWV 171/1 (Fo 1729 eller 1737)  
3 15 Et in unum Dominum (Soprano I, Alto solo) G-dur 4/4 tapt duett som allerede i 1733
tjente som parodiutkast til BWV 213/11
2 varianter
4 16 Et incarnatus est (Coro) h-moll 3/4    
5 17 Crucifixus (Coro) e-moll 3/2 BWV 12/2 (Fo 1714)  
6 18 Et resurrexit (Coro) D-dur 3/4 antakeligvis BWV Anh. 9/1  
7 19 Et in Spiritum Sanctum (Basso solo) A-dur 6/8    
8 20 Confiteor (Coro) fisf-moll 2/2    
9 21 Et expecto (Coro) D-dur 2/2 BWV 120/2 (Fo 1729)  
III   Sanctus (1725)        
  22 Sanctus (Coro) D-dur 4/4; 3/84    
IV   Osanna, Benedictus, Agnus Dei, Dona nobis pacem (1748/49)        
1 23 Osanna in excelsis (Coro) D-dur 3/8 antakelig BWV Anh. 11/1 (Fo 1732)  
2 24 Benedictus (Tenore solo) h-moll 3/4    
3 25 Osanna repetatur D-dur 3/8   Gjentakelse
4 26 Agnus Dei (Alto solo) g-moll 4/4 antakelig BWV Anh. 196/3 (Fo 1725), BWV 11  
5 27 Dona nobis pacem (Coro) D-dur 4/2 BWV 232I//7 BWV 29/2 som Gratias agimus tibi

Bemerkninger:

1 1. kolonne: Nummerert i henholdt til Bach-Werke-Verzeichnis (BWV)
2 2. kolonne: Nummerert i henholdt til Bach-Compendium (BC)
3 Fo = Førsteoppføring
4 Sanctus: 4/4 (trioler), Pleni sunt coeli et terra: 3/8

Gloria (nr. 4), Domine Deus (nr. 8) og Cum Sancto Spirito omarbeidet Bach mellom 1743 og 1746 til julemusikk med latinsk tekst; Gloria in excelsis Deo, BWV 191.

Om parodiforbildene

BWV 213 Lasst uns sorgen, lasst uns wachen («Herkules auf dem Scheidewege»), en verdslig kantate (dramma per musica) var skrevet til kurprins Fredrik Christian av Sachsens fødselsdag 5. september 1733. Denne kantaten ble senere gjenbrukt i deler av Juleoratoriet (BWV 248, 1734/35). På det autografe partituret til BWV 213 foreligger det en skisse til nr 11 som en omarbeidelse av et tapt forbilde som Bach riktignok ikke brukte, men istedet til nr 15 («Et in unum Dominum») i Symbolum i Missa tota 1746/48 (BWV 232, BC E1).

Tekstunderlag[rediger | rediger kilde]

Som tekstunderlag benyttet Bach seg av det oldkirkelige Ordinarium Missae slik det forelå i «Leipziger Kirchenandachten» fra 1694.

Forbilder til messen fra 1733[rediger | rediger kilde]

Med de to delene Kyrie og Gloria er messen fra 1733 en Missa brevis (i motsetning til Missa longa eller Missa tota, den fullstendige messen i fem deler).

Besetning og totalkonsept har messen felles med Magnificat (BWV 243) i D-dur, som sannsynligvis også ble skrevet i 1733.

Formen på 1, 2 og 3 hentet Bach fra en Missa Brevis (Kyrie og Gloria i g-moll) av Johann Hugo von Wilderer (1670-1724), som Bach gjorde en avskrift av, sannsynligvis i 1731 i Dresden.[4]

På grunn av skrivefeil kan man konkludere med at Kyrie i h-moll (BWV 232I, Nr.1) bygger på et forbilde i c-moll.[5]

Tekststrukturen til BWV 193a, Nr. 5 er det nærliggende å gå ut fra at denne duetten ligger til grunn for Domine Deus (BWV 232I, Nr. 8). Den verdslige kantanten var hyllingsmusikk til kurfyrst Friedrich August I's navnedag 3. august 1727.[6]

På grunnlag av stilistiske kriterier tør ikke bare satsene 2, 5, 6 og 12 være parodier, men også de øvrige satsene.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hohe Messe in H-Moll (Faksimile av manuskriptet). Leipzig, Insel Verlag 1924
  • Walter Blankenburg: Einführung in Bachs h-moll-Messe. Bärenreiter, Kassel 1950; 5. opplag 1996: ISBN 3-7618-1170-5
  • John Butt: Mass in B Minor. Cambridge 1991, ISBN 0-521-38716-7
  • Wilhelm Otto Deutsch: Gesten der Annahme, der Verwandlung, der Verwandtschaft: Ein Beitrag zur musikalischen Hermeneutik J. S. Bachs in der h-moll-Messe. I: MKirche lxii/6 (1992), s. 321-327
  • Ulrich Prinz (red.): Messe H-Moll. Stuttgart 1990, ISBN 3-7618-0997-2
  • Christoph Wolff (1993). Bach: Essays on His Life and Music. Harvard University Press. ISBN 0674059263. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Michael Maul, Die große catholische Messe. Bach, Graf Questenberg und die Musicalische Congregation in Wien, i Bach-Jahrbuch 2009, s. 153–175. og Sporene leder til Wien, artikkel av Wiener Musikverein (PDF)
  2. ^ Hinrich Lichtenstein: Zur Geschichte der Sing-Akademie in Berlin. Nebst einer Nachricht über das Fest am funfzigsten Jahrestage ihrer Stiftung, Forlaget Trautwein & Co., 1843, s. XXII
  3. ^ Carl Philipp Emanuel Bachs bofortegnelse, 1790
  4. ^ Wolff: «Origins of the Kyrie of the B Minor Mass»
  5. ^ Christoph Wolff: Johann Sebastian Bach. S. Fischer, Frankfurt am Main 2000, ISBN 3-10-092584-X, s. 482
  6. ^ Bach-Jahrbuch 1977, s. 55-74

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]