Johann Christoph Friedrich Bach

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johann Christoph Friedrich Bach
Johann Christoph Friedrich Bach
Johann Christoph Friedrich Bach
Født 21. juni 1732
Leipzig i Kurfyrstedømmet Sachsen
Død 26. januar 1795 (62 år)
Bückeburg, Fyrstedømmet Schaumburg-Lippe
Yrke komponist
Også kjent som «Bückeburg-Bach»
Periode klassisisme
Sjangre/
former
kammermusikk, symfonier, åndelige sanger, klaverkonserter, oratorier, operaer

Johann Christoph Friedrich Bach (født 21. juni 1732 i Leipzig; død 26. januar 1795 i Bückeburg i dagens Niedersachsen) var en tysk komponist og den nest yngste av Johann Sebastian Bachs fire komponerende sønner.

Han fikk i likhet med sine brødre musikkundervisning av faren. I 1750, da Friedrich Bach var 18 år, headhuntet grev Wilhelm av Schaumburg-Lippe ham til sitt lille hoffkapell, først som cembalist og i 1759 som konsertmester, en post han hadde livet ut.

Ved siden av kammermusikk og åndelige sanger skrev Johann Christoph Friedrich Bach 20 symfonier (12 er tapt) og åtte klaverkonserter, oratorier og operaer. Tradisjonelt har han blitt regnet som den minst betydelige komponisten av de fire bachsønnene.

Liv[rediger | rediger kilde]

Johann Christoph Friedrich Bachs livsløp begynte som sine brødres: utdanning ved Thomasskolen i Leipzig og musikalsk undervisning av faren. Han fikk også undervisning av farens fetter, Johann Elias Bach. Friedrich Bach var en virtous på klaver; ifølge Nikolaus Forkel holdt Johann Sebastian Bachs eldste sønn Wilhelm Friedemann halvbroren for å være den „stärksten Spieler“ blant de fire Bach-sønnene.[1] 17 år gammel begynte Friedrich å studere jus ved universitetet i Leipzig, men avbrøt etter kort tid studiet for å gå i tjeneste som „Hochgräflich Schaumburg-Lippischer Cammer-Musicus“ ved hoffet i Bückeburg. Regenten i det lille grevskapet, grev Wilhelm av Schaumburg-Lippe, hadde latt seg imponere av kong Fredrik II av Preussens hoffkapell i Potsdam og gikk med planer om å bygge opp et lignende musikkmiljø.

Ved hoffet i Bückeburg var italienerne Angelo Colonna og Giovanni Battista Serini henholdsvis konsertmester og kapellmester/komponist. Minst to ganger i uka, vanligvis sent på ettermiddagen, ble det arrangert Concerten, som oftest med vokalmusikk, og gjennom disse oppføringene lærte J.C.F. Bach den italienske opera- og kantatestilen å kjenne.

Bachs første år i Bückeburg gav ham tilsynelatende få muligheter til å utvikle en egen kunstnerisk personlighet; i hvertfall finnes det fra hans hånd ingen daterte komposisjoner fra denne tiden. Sannsynligvis konsentrerte han seg om å spille musikk i hoffets stil.

Hoffkapellet hadde en sangerinne, Lucia Elisabeth Münchhausen, datter av hoffmusikeren Ludolf Andreas Münchhausen, som konsertmester Serini underviste i italiensk sangkultur. 8. januar 1755 giftet Bach seg med henne og snart sluttet hun å få undervisning av Serini. Året etter forlot de to italienerne hoffet i Bückeburg, og Bach overtok ledelsen av hoffkapellet. Ved siden av oppgaven med å lede oppføringene hadde han ansvaret for å skaffe til veie og komponere ny musikk. Greven oppfordret til kontakt med andre fyrstehoff med tanke på utveksling av notemateriale; han satte sin ære i å ha et musikkbibliotek som inneholdt det nyeste på musikkfronten. Under den pågående syvårskrigen ble hoffets personalpolitikk neglisjert, så Bach fikk ikke den formelle konsertmestertittelen før i 1759. Lønna steg nå fra 200 til 400 Reichstaler, mens kona fortsatt hevet sine 100 taler.

Samme år ble Wilhelm Friedrich Ernst født. Han var den første av i alt åtte barn, og ble den siste musiker blant Johann Sebastians etterkommere. På Friedrichs forespørsel sto grev Wilhelm fadder for barnet. Da Georg Philipp Telemann døde i 1767, søkte Johann Christoph Friedrich Bach på den ledige stillingen som Musikdirektor i Hamburg. Dette er det eneste dokumenterte forsøket på et karrieremessig opprykk han foretok. Den prestisjefylte stillingen tilfalt hans eldre og mer kjente halvbror Carl Philipp Emanuel, men brødrene var fortsatt like gode venner; kontakten ble styrket og utvekslingen av ideer og komposisjoner ble hyppigere enn før.

Johann Christoph Friedrich Bach startet nå en intensiv skaperperiode. Ved siden av kammermusikkverk og klavermusikk komponerte han omkring 1769 sine første oratorier Die Pilgrime auf Golgatha med tekst av Justus Friedrich Wilhelm Zachariae, Der Tod Jesu med tekst i Karl Wilhelm Ramlers andre versjon (1760). Carl Heinrich Graun (1755) og Telemann (1756) hadde allerede med stort hell tonesatt første tekstversjon. Fra tiden før 1770 stammer også de første ti av hans tilsammen tjue Sinfonien; de ti siste ble skrevet i tiden mellom 1792 og 1794.

I 1771 kom den tyske dikteren Johann Gottfried Herder til Bückeburg som hoffpredikant og medlem av det protestantiske konsistoriet, og det oppsto et vennskap og fruktbart samarbeid mellom dikter og komponist. Noen av resultatene var oratoriene Die Kindheit Jesu og Die Auferweckung des Lazarus (1773), såvel som enkelte kantater og dramaverkene Brutus og Philoktetes (begge 1774). Den kritiske Herder fikk åpenbart gjennomført en del av sine musikkestetiske ideer i det tette samarbeidet med Bach. Denne stimulerende fasen i Bachs liv endte i 1776 da Herder fikk jobb i Weimar.

J.S. Bach og hans sønner rangert etter den tradisjonelle oppfatningen av deres musikalske betydning. Fra venstre mot høyre: Johann Sebastian, Carl Philipp Emanuel, Johann Christian, Wilhelm Friedemann og Johann Christoph Friedrich

Grevinnen døde i 1776 og greven året etter. Dermed var midtpunktene i hoffets kulturliv borte, og Bach søkte åpenbart etter nye impulser. Dette fant han våren 1778 da han sammen med sin sønn gjennomførte sin eneste store reise. Via Hamburg, hvor halvbroren Carl Philipp Emanuel var musikkdirektør, gikk reisen til broren Johann Christian i London der den unge Wilhelm skulle studere videre. I London stiftet Friedrich bekjentskap med og ble sterkt influert av sine brødres konserter og verk av Gluck og Mozart.

Etter han kom tilbake, konsentrerte Bach seg igjen om det lille hoffkapellet på ca. 15 musikere[2] og ledet det så godt at Forkel i 1782 rangerte Bückeburger Hofkapelle som det fjerde beste orkesteret i Tyskland. Klavermusikk sto nå i sentrum for Bachs interesse. Horstig, som skrev hans nekrolog, beskrev hvordan han «selv om ingen hørte på [...] kunne [fantasere] ved sitt engelske pianoforte som han hadde tatt med seg fra London.»[3]

Etter grev Philipp Ernsts død i 1787 ble grevinne Juliane von Hessen-Philippsthal regent i egenskap av formynder for den to år gamle arveprinsen. Den musikkelskende regenten viste Bach sin aktelse og anerkjennelse, hun fikk daglig undervisning ved klaveret og medvirket som sangerinne under oratorieoppføringene.[2] Etter tid med tung depresjon sent på 1780-tallet, blant annet som følge av at svigersønnen ble avskjediget fra hoffet for illojalitet i tjenesten, halvbroren C.P.E. Bach døde og at salget av Friedrichs klavermusikk, var han svært arbeidsom og produktiv i sine siste leveår.[2] I 1787/88 gav han ut et utvalg lettere verk i fire hefter under tittelen Musikalische Nebenstunden som inneholder en mengde klaververk, kammermusikk og klaverarrangementer av verdslige kantater. Inspirert av sine kolleger og provosert av nykomlingen og etterfølgeren Franz Christoph Neubauer, som forsøkte å innynde seg hos regenten,[2] skrev Bach ti symfonier og to klaverkonserter på under tre år – det meste venter fremdeles på å bli gjenutgitt.

26. januar 1795 døde Johann Christoph Friedrich Bach i «brystfeber»[4] og ble gravlagt 31. januar på Bückeburgs Jetenburger Friedhof. I 1803 ble også Bachs enke gravlagt her.

Sønnen Wilhelm Friedrich Ernst Bach videreførte familiens komponisttradisjoner.

Musikkhistorisk betydning[rediger | rediger kilde]

Johann Christoph Friedrich Bach virket i 45 år ved Bückeburg, et hoff som til tross for regentenes musikkinteresse var lite og lå i musikalsk halvskygge. Bach levde i en tid da dyrkingen av de store genier var i sin emning, og musikken han skrev og hans halvveis bortgjemte liv i et lite hoffmiljø, samsvarte ikke med de nye idealene. Han ble derfor lenge betraktet som den ubetydeligste av de fire komponerende bachsønnene, et utsagn fra Carl Friedrich Cramer er typisk: «han [J.S. Bach] hadde disse tre: Christian Bach, Carl Philipp Emanuel Bach og Friedemann Bach; (den fjerde i Bückeburg regner jeg ikke med; for han hører egentlig ikke til ... Bach'ene).»[5][2]

Senere forskere, eksempelvis Hansdieter Wohlfahrth og Ulrich Leisinger, ser Friedrich Bach som en brobygger mellom den hendøende barokken og den framvoksende klassisismen. Med noen verk i høybarokk stil, noen i den galante stilen, noen der trekk fra begge kombineres og noen som inneholder elementer fra den kommende klassisismen er han i godt selskap med andre overgangsfigurer, som halvbroren Carl Philipp Emanuel, broren Johann Christian, Georg Philipp Telemann og Graun-brødrene Carl Heinrich og Johann Gottlieb.

En stor del av Friedrich Bachs komposisjoner forsvant da Staatliches Institut für Musikforschung in Berlin ble ødelagt under andre verdenskrig.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ „seines Vaters Claviercompositionen am fertigsten vorgetragen“
  2. ^ a b c d e Johann Christoph Friedrich Bach: Concerti, Freiburger Barockorchester;Schornstheim, Fortepiano; Golz, dir.; Carus 83.306
  3. ^ „[a]uch wenn ihn niemand hörte [...] auf seinem englischen Pianoforte, welches er aus London mitgebracht hatte [phantasierte]“
  4. ^ „an einem hefftigen Brust-Fieber“
  5. ^ „Er hatte deren drey: Christian Bach, Carl Philipp Emanuel Bach, und Friedemann Bach; (den vierten in Bückeburg rechne ich nicht mit dazu; weil der nicht eigentlich zu den ... Bachen gehört).“

Se også[rediger | rediger kilde]

Verkliste på Wikipedia på engelsk.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Carl Friedrich Cramer: Menschliches Leben. Kiel 26. oktober 1793; her sitert etter dokument nr. 973 i: Bach-Dokumente, bind. 3, utgitt av Hans-Joachim Schulze [Suppl. zu NBA]. Kassel etc. u. Leipzig 1972
  • Forkel, Musikalischer Almanach für Deutschland auf das Jahr 1782. Leipzig 1781, s. 130
  • Horstig, [Nekrolog] „Johann Christoph Friedrich Bach“. i: Friedrich von Schlichtegroll, Musiker-Nekrologe. nyutgitt av Richard Schaal, Kassel u. Basel [o. J.], s. 10
  • Georg Schünemann: Johann Christoph Friedrich Bach. I: Bach-Jahrbuch 11 (1914), s. 46-167
  • Georg Schünemann:: Friedrich Bachs Briefwechsel mit Gerstenberg und Breitkopf. I: Bach-Jahrbuch 13 (1916), s. 20-35
  • Georg Schünemann:: Thematisches Verzeichnis der Werke von Johann Christoph Friedrich Bach. I: Denkmäler deutscher Tonkunst I. Folge, Bd. 56, red. G. Schünemann, Leipzig 1917; nyutgave ved Hans Joachim Moser, Wiesbaden u. Graz 1956
  • Hannsdieter Wohlfahrth: Neues Verzeichnis der Werke von Johann Christoph Friedrich Bach. I: Die Musikforschung 13 (1960), s. 404-417
  • Hannsdieter Wohlfahrth: Johann Christoph Friedrich Bach als Instrumentalkomponist. Diss. Univ. Heidelberg 1968
  • Hannsdieter Wohlfahrth: Johann Christoph Friedrich Bach. Ein Komponist im Vorfeld der Klassik. Bern u. München 1971 (Neue Heidelberger Studien zur Musikwissenschaft; 4.) [inneholder revidert verkfortegnelse.]
  • Beverly Jung Sing: Geistliche Vokalkompositionen zwischen Barock und Klassik. Studien zu den Kantatendichtungen Johann Gottfried Herders in den Vertonungen Johann Christoph Friedrich Bachs. Baden-Baden 1992. (samling musikkvitenskapelige avhandlinger; s. 83.)
  • Thomas Gebhardt: Johann Christoph Friedrich Bach. I: Concerto (1995)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]