Tomaso Albinoni

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tomaso Albinoni

Tomaso Giovanni Albinoni (født 8. juni 1671[1] i Venezia[2]; død 17. januar 1751 samme sted) var en italiensk[3] barokkomponist og -fiolinist.

I sin egen tid var han en kjent operakomponist, men er i dag mest kjent for sin instrumentalmusikk, hvorav spesielt konsertene ofte blir framført.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Albinoni ble født i bydelen San Moisè i Venezia som det andre barnet og eldste sønnen til Lucrezia Fabris (ca. 1645–1687) og Antonio Albinoni (ca. 1634–1709). Faren produserte papir og spillkort, og etter at arbeidsgiveren døde arvet han hele bedriften slik at familien ble temmelig velstående; ved siden av bolighuset og de nærliggende produksjonsanleggene arvet faren også et gods i Prata di Pordenone.

I tillegg til at faren lærte opp sønnen i kunsten å framstille spillkort, tok Tomaso fiolin, sang- og komposisjonsundervisning. Giovanni Legrenzi blir ofte nevnt som en sannsynlig lærer uten at det er funnet belegg for at det er riktig.

Operakomponist[rediger | rediger kilde]

I 1694 trådte Albinoni fram i offentligheten som komponist med operaen Zenobia, regina de Palmireni og instrumentalmusikksamlingen 12 Suonate a tre op. 1). Siden han levde av inntekter fra håndverkvirksomheten behøvde han ikke musikken til å tjene til livets opphold, og kalte seg derfor dilettante veneto («venetiansk amatør»).

Zenobia var begynnelsen på en omfangsrik produksjon av operaer. Han skrev i gjennomsnitt 1–2 operaer årlig, først i Venezia, fra 1703 i stadig større grad for operahus i andre byer, som Firenze, Genova, Bologna, Ferrara, Brescia, Roma, Treviso. Han ledet ofte uroppføringene selv. I tillegg publiserte han i perioden fram til 1735/36 åtte flere instrumentalsamlinger og en samling solokantater.

17. mars 1705 giftet Albinoni seg med sangeren Margherita Raimondi (1683/84–1721) i Milano og slo seg ned i bydelen San Trovaso i Venezia. Hun debuterte i Venzia som femtenåring og opptrådte på operascenene også etter at hun ble gift, men åpenbart ikke i sin manns verk – bortsett fra i I rivali generosi, Brescia 1715.

Albinonis far døde i januar 1709 og Albinoni hadde nå bestemt seg for å konsentrere seg fullt ut om musikken. Tomasos brødre, Domenico og Giovanni overtok bedriften, mens Tomaso fikk rett til en tredjedel av inntektene. Fra nå titulerte han seg som Musico di violino på tittelbladene. I 1721 var familiebedriften blitt forgjeldet og ble overdratt til en kreditor. Albinoni, som nå selv måtte tjene penger til livsopphold, flyttet over til den mindre fornemme bydelen San Barnaba. Ifølge en kilde fra 1800-tallet drev han en blomstrende sangskole, men det finnes ingen andre opplysninger om denne. 22. august samme år døde kona av en tarmbetennelse.

Fra 1720-årene av ble Albinonis operaer hyppig oppført utenfor Italia; mest populær var det komiske intermezzoet (Vespetta e) Pimpinone (1708).

På topp[rediger | rediger kilde]

Høydepunktet i Albinonis karriere kom i året 1722. Etter å ha publisert sin mest ambisiøse samling konserter så langt, 12 Concerti a cinque op. 9, som han tilegnet Maximilian II Emanuel av Bayern, fikk han to komposisjonsoppdrag fra München: For bryllupet mellom Maxmillians sønn Karl Albrecht, den senere keiser Karl VII, og Maria Amalia, datter av den avdøde keiser Josef I, skrev Albinoni operaen I veri amici og det mindre stykket «componimento poetico» II trionfo d’Amore. Han dirigerte selv de svært vellykkede uroppføringene 24. oktober og 4. november i München. Johann Mattheson la i sin Critica Musica spesiell vekt på at det var «der rechte Albinoni» som medvirket, da en bedrager på denne tiden reiste rundt i Tyskland og Sverige og utga seg for å være «Tomaso Albinoni fra Venezia».

Dedikasjonene i Albinonis publikasjoner viser at han hadde forbindelse med mange prominente personer i sin tid, blant annet kardinal Pietro Ottoboni (op.1 er tilegnet ham), hertug Karl IV Gonzaga (op. 2), prins Ferdinando de' Medici (op. 3), kardinal Francesco Maria de' Medici (op. 4), marki Carlos Felipe Antonio Spinola Colonna (op. 5), grev Christian Heinrich von Watzdorf (op. 8) og marki Don Luca Fernando Patiño (op. 10). Ellers skrev Albinoni musikk for navnedagene til keiser Karl VIs (Il nome glorioso in terra, santificato in cielo, 1724) og ektefellen Elisabeth Christina av Braunschweig-Wolfenbüttel (Il nascimento dell'Aurora, ca. 1710).

Derimot hadde Albinoni lite kontakt med sine musikerkolleger, for eksempel var han ikke medlem av de offisielle venetianske musikkforeningene Arte de’ Sonadori og Società Santa Cecilia. Rett nok skrev han flere sceneverk sammen med andre komponister, men samarbeidet ble åpenbart formidlet av teaterledelsen. Det finnes belegg for et møte med Johann Georg Pisendel; Albinoni dediserte en fiolinsonate til ham.

Tilbakegang[rediger | rediger kilde]

I 1730-årene svekket Albinonis skaperkraft seg betydelig; de to siste operaene fullførte han i 1734 (Candalide) og i 1741 (Artamene). I 1743 søkte han – som 72-årig – om en godt betalt stilling som maestro di coro og sanglærer ved Ospedale dei derelitti (Ospedaletto); men valget falt på Nicola Porpora. De ti siste årene av sitt liv levde Albinoni i beskjedne kår sammen med tre av sine barn. De to siste årene før sin død var han sengeliggende, og døde i følge dødsattesten av «diabetes og katarr».

Stil[rediger | rediger kilde]

I motsetning til landsmannen Vivaldis «romantiske» stil utmerket Albinoni seg gjennom en «klassisk» balanse etter Corellis mønster. Karakteristiske trekk er en lys grunnstemning, lange melodibuer, pulserende rytmer og en tendens til gjentakelser. Stemmeføringen er ofte kontrapunktisk; flere sluttsater i sonatene og konsertene er fugale. Albinonis soli er mindre krevende enn Vivaldis og er mulig å mestre også for amatører. Obosoli blir ofte overført til sangstemme, kromatikk og uventet modulering bruker han sjelden.

Albinonis styrke ligger framfor alt i hans formale og tematiske klarhet og i hans melodiske oppfinnsomhet. Han var ingen musikalsk nyskaper og lot seg knapt påvirke av sin tids strømninger, men utviklet nettopp derfor en utpreget individuell stil som gir musikken hans en distinkt karakter.

Betydning og mottakelse[rediger | rediger kilde]

I sin levetid var Albinoni en av de mest kjente italienske komponister og ble holdt for å være på samme nivå som Corelli og Vivaldi. De venetianske scenene spilte operaene hans i nesten 50 år, og det er lengre enn for de fleste av hans samtidige. Trykte instrumentalverk kom i flere opplag i Venezia, Amsterdam og London, og ble svært populære, særlig hos amatører. Albinoni var den første komponisten som konsekvent skrev tre-satsige konserter og var den første italienske komponist som publiserte obokonserter. Johann Sebastian Bach skrev fire fuger for cembalo over temaer fra Albinonis op. 1 (BWV 946, 950, 951 og 951a) og lot sine elever skrive generalbass-stemmer; Johann Gottfried Walther transkriberte to av konsertene fra op. 2 for orgel.

Etter Albinonis død falt musikken hans i glemsel, og ble først gjenopptatt på midten av 1900-tallet. Musikkviteren Remo Giazotto spilte en viktig rolle, både gjennom hans Albinoni-biografi fra 1945 og på grunn av Adagio i g-moll som han tilskrev Albinoni. I den etterfølgende tiden er mesteparten av Albinonis bevarte verk nyutgitt; samlede instrumentalmusikk ble fra 1974 utgitt av Edition Kunzelmann. Det finnes kommersielt tilgjengelige opptak av de fleste instrumentalsamlingene med opustall, en rekke instrumentalverk uten opustall, Kantate nr. 4, såvel som de syv bevarte sceneverkene.

Verk[rediger | rediger kilde]

Albinonis skrev mest operaer, kantater og instrumentalmusikk. Av kirkemusikk er det bare bevart en tidlig messe for tre mannsstemmer a capella (før 1694) og titlene på to oratorier (I trionfi di Giosuè, 1703, i samarbeid med Alessandro Scarlatti, Giovanni Battista Bononcini og andre, og Maria annunziata, 1712). Et Magnificat i g-moll har har vært regnet som hans – sannsynligvis feilaktig.

Sceneverk[rediger | rediger kilde]

Det er usikkert hvor mange sceneverk Albinoni skrev. Følgende er bevart i fullstendig form:

  • Zenobia, regina de’ Palmireni (1694)
  • (Vespetta e) Pimpinone (1708)
  • Engelberta (1709)
  • Il nascimento dell’Aurora (ca. 1711)
  • Il nome glorioso in terra, santificato in cielo (1724)
  • La Statira (1726)
  • Il concilio de’ pianeti (1729)

Av tolv operaer finnes i det minste bevart enkelte arier,[4] av 38 andre bare den trykte librettoen, av serie intermezzi bare tittelen (Malsazio e Fiammetta, 1726). I librettoen til Candalide (1734) skriver Albinoni at dette er hans attende, og dersom dette ikke er en overdrivelse, må ytterliger 23 sceneverk regnes som tapt.

Kantater[rediger | rediger kilde]

Det finnes 44 kjente kantater fra Albinonis hånd, deriblant 12 i den trykte samlingen Cantate da camera a voce sola op. 4 (Venezia 1702) og 18 i en samling i håndskrift i Staatsbibliothek zu Berlin. Alle kantater er for én sangstemme og basso continuo (ca. tre fjerdedeler for sopran, en fjerdedel for alt); bare i den ufullstendig bevarte kantaten E dove, Amor, mi guidi er det ytterligere instrumenter.

Instrumentalverk[rediger | rediger kilde]

Fra 1694 til 1735/36 lot Albinoni trykke ni samlinger med instrumentalmusikk, først hos Sala i Venezia, fra ca. 1711 hos Roger og Le Cène i Amsterdam. Fire av disse er kammermusikk:

  • Sonate a tre op. 1, Venezia 1694
  • Balletti a tre op. 3, Venezia 1701
  • Trattenimenti armonici per camera op. 6, Amsterdam ca. 1711
  • Balletti e sonate a tre op. 8, Amsterdam 1722

De øvrige fem er konsertsamlinger for større besetninger:

  • Sinfonie e concerti a cinque op. 2, Venezia 1700
  • Concerti a cinque op. 5, Venezia 1707
  • Concerti a cinque op. 7, Amsterdam 1715
  • Concerti a cinque op. 9, Amsterdam 1722
  • Concerti a cinque op. 10, Amsterdam 1735/36

Av soloinstrumenter opptrer vanligvis fiolin; åtte konserter fra op. 7 og 9 er skrevet for obo, åtte andre for to oboer.

Ved siden av de ni autoriserte publikasjonene som ble utgitt i Albinonis levetid, ble det gitt ut tre ytterligere samlinger med fiolinsonater som ble redigert av forleggerne, og delvis besto av verk som ikke var skrevet av Albinoni:

  • Sonate da chiesa „op. 4“ (også kalt pseudo-op. 4), Amsterdam 1708
  • Sonate a violino solo e basso continuo, Amsterdam ca. 1717
  • Six sonates da camera posthum, Paris ca. 1740

En samling med seks Sonate a tre op. 11 ble rundt 1739 forberedt for trykking, (sannsynligvis) av Albinoni selv, men ble likevel ikke gitt ut, og manuskriptene er tapt.

Av håndskrevne instrumentalverk er det bevart ni symfonier, fire fiolinkonserter og 29 sonater, hvorav tre autografe. En ytterligere fiolinkonsert ble ødelagt under bombingen av Dresden i 1945.

I det minste 26 instrumentalverk som en eller flere kilder har tilskrevet Albinoni, må på grunn av stilistiske kriterier regnes som tvilsomme. Blant disse hører blant annet den kjente Konsert i C-dur for trompet, tre oboer og to fagotter, de seks Sinfonie a quattro (ca. 1735) såvel som det mest populære stykket knyttet til Albinonis navn: Adagio i g-moll for strykere og orgel. Sistnevnte ble publisert av Albinonibiografen Remo Giazotto som hevdet å ha satt den sammen av fragmenter av en av Albinonis triosonater, men ektheten har ikke latt seg fastslå.

Se også[rediger | rediger kilde]

Verkfortegnelse på Wikipedia på tysk

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mange publikasjoner, for eksempel New Grove Dictionary of Music and Musicians 1980, oppgir fødselsdatoen 14. juni, men det er dåpsdatoen; jfr. utskrift av dåpsregisteret i Michael Talbot: Albinoni. Leben und Werk, Adliswil 1980, s. 21.
  2. ^ I Republikken Venezia begynte nyttår fram til 1797 den 1. mars, slik at 17. januar 1751 lokalt ble regnet som 17. januar 1750. Jfr. Michael Talbot: Albinoni. Leben und Werk, Adliswil 1980, s. 69.
  3. ^ For enkelthets skyld regnes Albinoni som italiensk, men Republikken Venezia var en uavhengig stat på hans tid. Italia ble ikke forent før i 1861
  4. ^ Takket være samlemanien til grev Rudolf Franz Erwein von Schönborn zu Wiesentheid er eksempelvis fem arier fra operaen Ciro fra 1710 overlevert (FAZ fra 13. november 2010, s 52: „Schmerzes Schwester“).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Remo Giazotto: Tomaso Albinoni. „Musico di violino dilettante veneto“ (1671–1750). Fratelli Bocca, Milano 1945.
  • Michael Talbot: Albinoni. Leben und Werk. Edition Kunzelmann, Adliswil (Sveits) 1980.
  • Michael Talbot: Tomaso Albinoni. The Venetian Composer and His World. Clarendon Press, Oxford 1990.

Media[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]