Nicola Porpora

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nicola Porpora

Nicola Antonio Porpora (født 17. august 1686 i Napoli, død 3. mars 1768 samme sted) var en italiensk komponist og sanglærer. Han var kjent som en virtuos utøver av den italienske arie.

Liv[rediger | rediger kilde]

Fra 8. september 1696 til 1706 studerte Porpora ved Conservatorio dei Poveri di Gesù Cristo som elev av Gaetano Greco og Ottavio Campanile. Deretter var han kapellmester hos Philipp von Hessen-Darmstadt, de keiserlige troppenes kommandant i Napoli. Porpora debuterte som operakomponist med Agrippina. Uroppførelsen skjedde i det kongelige palass den 4. november 1708 og stykket ble også oppført 9. november i Teatro San Bartolomeo.

I juli 1715 begynte Porpora som sanglærer ved Conservatorio Sant' Onofrio i Napoli. Mange av elevene ble kjente sangere, eksempelvis kastratsangerne Caffarelli (Gaetano Majorano) og Antonio Uberti. Sistnevnte tok kunstnernavnet Porporino til ære for sin lærer. Den mest berømte var likevel Farinelli (Carlo Broschi).

Farinelli fikk sitt store gjennombrudd under karnevalet i 1721, da han debuterte med Porporas opera Eumene. Farinellis store suksess på operascenene førte til framgang også for Porpora, som i 1722 sa opp stillingen ved Conservatorio San Onofrio for å konsentrere seg om Farinellis sangkarriere. Etter tre år fikk han en offisiell ansettelse igjen, nå som leder av Ospedale degli Incurabili i Venezia. Fram til da hadde Porpora bare skrevet en og annen opera, men produserte nå i rask rekkefølge en rekke operaer som ble oppført på de viktigste operascenene i Italia. I disse årene rivaliserte han med Leonardo Vinci om rangen som den mest populære operakomponisten i Italia. Vincis konkurransefortrinn var at han samarbeidet med Pietro Metastasio, tidens mest etterspurte librettist, mens Porpora hadde de beste sangerne: hans egne lojale elever. Rivaliseringen tok først slutt med Vincis tidlige og brå død.

I 1733 slo Porpora til på et tilbud om å bli kunstnerisk leder av Opera of the Nobility i London. Prinsen av Wales støttet «Adelsoperaen» og hensikten var å konkurrere ut det Georg II-støttede operaforetaket til Händel. Etter fire års ødeleggende konkurranse gikk begge operaforetakene konkurs. De kunne vise til gode besøkstall, men inntektene gikk med til å lønne de stadig høyere gasjerte sangerne.

Etter London forsøkte Porpora å få innpass ved keiserhoffet i Wien, men mislyktes, og etter et mellomspill i Dresden vendte han tilbake til Napoli. Der fikk han igjen en offisiell stilling og kunne fortsette å skrive operaer. I 1752 etablerte han seg som sanglærer i Wien. Tilfeldigvis bodde den unge Joseph Haydn i samme leiegård, og fra midten av 1750-årene ansatte Porpora ham som kammertjener og klaverakkompagnatør for Porporas elever. I 1760 vendte Porpora tilbake til sin fødeby, hvor han ble kapellmester ved Conservatorio di Santa Maria di Loreto. Etter en mislykket operaoppsetning samme år trakk han seg tilbake fra operascenene. Året etter sa han av ukjente grunner opp ved konservatoriet.

Om de siste sju årene av livet hans finnes det knapt pålitelige kilder, men Metastasio skriver i et brev til Farinelli at Porpora døde fattig og ensom i Napoli.

Betydning[rediger | rediger kilde]

I sin levetid ble Nicola Porpora regnet som den beste sanglæreren i Italia – og dermed også i hele Europa. Han var en stor kjenner av den menneskelige stemme og tok i bruk nyskapende undervisningsmetoder i den hensikt å utvikle elevenes individuelle ferdigheter til de behersket stemmen til perfeksjon. Evnen til å mestre enhver teoretisk mulige vanskelighet ble regnet som en forutsetning for et musikalsk foredrag.

Poropora regnes som en av forutsetningene for den italienske sangkulturens blomstringstid på 1700-tallet.

Som komponist var Porpora en av hovedrepresentantene for opera seria, den dominerende operaformen i Europa på denne tiden.[1]

Verk i utvalg[rediger | rediger kilde]

Vokalmusikk[rediger | rediger kilde]

Operaer[rediger | rediger kilde]

(Librettist, sted og år for uroppføringen i parentes)

  • Agrippina (N. Giuvo; Napoli 1708)
  • Arianna e Teseo (Pietro Pariati; Wien 1714)
  • Eumene (Apostolo Zeno; Roma 1721)
  • Adelaide (Antonio Salvi; Roma 1723)
  • Siface (Pietro Metastasio; Milano 1725)
  • Semiramide riconosciuta (Metastasio; Venezia 1729, Nytt opplag Napoli 1739)
  • Mitridate (Filippo Vanstryp; Roma 1730)
  • Germanico in Germania (N. Coluzzi; Roma 1732)
  • Arianna in Nasso (Paolo Antonio Rolli; London 1733)
  • Polifemo (Rolli; London 1735)
  • Carlo il Calvo (anonym; Roma 1738)
  • Il trionfo di Camilla (Silvio Stampiglia; Napoli 1740, Nytt opplag Napoli 1760)
  • Statira (Francesco Silvani; Venedig 1742)
  • Filandro (Vincenzo Cassani; Dresden 1747)

Serenader[rediger | rediger kilde]

Oratorier[rediger | rediger kilde]

  • Davide e Bersabea (Rolli; London 1734)
  • Gedeone (anonym; Wien 1737)

Instrumentalmusikk[rediger | rediger kilde]

  • 6 Sinfonie da camera op. 2 (trykt i London 1736)
  • 12 Sonater for fioliner og bass op.12
  • 12 triosonater for 2 fioliner og bass (Wien 1754)
  • Sonater for cello og bass
  • Konsert for cello og strykere

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Franz Haböck: Die Gesangskunst der Kastraten. Universal-Edition A. G., Wien 1923.
  • Franz Haböck: Die Kastraten und ihre Gesangskunst, eine gesangsphysiologische kultur- und musikhistorische Studie. 1. utgave, Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart 1927.
  • Richard Somerset-Ward: Angels & monsters : male and female sopranos in the story of opera, 1600-1900. Yale University Press, New Haven 2004, ISBN 0-300-09968-1.
  • Hubert Ortkemper: Engel wider Willen. Die Welt der Kastraten. Henschel-Verlag, Berlin 1993, ISBN 3-89487-006-0.
  • Cecilia Bartoli: Sacrificium. Dobbelt-CD med tilhørende bok, Decca Records 2009. (Mezzosopranen Cecilia Bartoli ville med utgivelsen sette lys på offeret, lidelsen og kunsten til 1700-tallets kastratsangere)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Et unntak var Frankrike der den nasjonale operaformen fransk opera i Jean-Baptiste Lullys tradisjon dominerte.