Strykekvartett
1. sats: Sonatesatsform, allegro i tonika
2. sats: Langsom, i en beslektede toneart
3. sats: Menuett og trio, i tonika (trio gjerne i tonikavariant)
4. sats: Sonatesats-, rondo- eller sonaterondoform, i tonika
En strykekvartett er et kammermusikkensemble som består av fire strykeinstrumenter, vanligvis to fioliner, bratsj og cello, eller et musikkverk skrevet for denne besetningen.
Musikk skrevet for to fioliner, bratsj og cello har vært den viktigste kammermusikalske formen fra wienerklassisismen til i dag, og de fleste store komponistene fra sent 1700-tall av har skrevet strykekvartetter. Joseph Haydn skapte formen rundt 1760, og etter at han etter mange års arbeid fant en mønstergyldig form, ble den videreutviklet av de to andre store wienerklassisistene, Mozart og Beethoven.
I romantikken sto strykekvartetten ikke like mye i fokus som i Wienerklassisismen. Men med få unntak har de fleste romantiske komponister også skrevet strykekvartetter. Med henholdsvis 15 og 14 strykekvartetter markerer Franz Schubert og Antonín Dvořák ytterpunktene i utviklingen. Modernistiske komponister som for eksempel Arnold Schönberg, Paul Hindemith og Béla Bartók leverte også betydelige verk i formen.
Enkelte strykekvartetter fra nyere tid utviser ekstreme utslag: I Karlheinz Stockhausens Helikopterkvartett sitter musikerne i hvert sitt helikopter, og Morton Feldmans kvartett fra 1983 tar det fem timer å oppføre.
Opprinnelse [rediger]
Rundt 1750-tallet utviklet strykekvartetten seg fra den barokke triosonaten, i italiensk musikk fra den tidlige symfonien, sonaten og concerto grossoen og i tysk/østerriksk musikk fra kvartett-divertimentoen. En fjerde kilde for strykekvartetten som genre kan ha vært den engelske consort musikken som opplevde sin siste blomstringstid under Henry Purcell.
I barokkmusikken hadde celloen stort sett en rent akkompagnerende funksjon som generalbassinstrument, og mellomstemmen ble ofte bare improvisert av bratsjisten. Etterhvert fikk disse instrumentene tildelt solistiske passasjer og firstemmig sats bredte seg gjennom den tiltakende likeverdigheten mellom stemmene. I tidens løp førte dette til en forskjell mellom den orkestrale og den kammermusikalske tonesatsen.
Georg Philipp Telemann og Matthias Georg Monn skrev i første halvdel av 1700-tallet noen verk for fire strykere – uten at betegnelsen strykekvartett ble brukt. Den egentlige strykekvartettformen skapte Joseph Haydn og Luigi Boccherini i årene rundt 1760. Boccherini publiserte sine kvartetter i Paris 1767, og de opplevde raskt stor popularitet. Men siden verken Boccherini selv eller andre samtidige utviklet stilen videre, ble den etter hvert fortrengt av den stadig mer dominerende Haydn-stilen.
Gjennom systematisk arbeid fra kvartett-divertimenti op. 1 og 2 utviklet Haydn strykekvartetten til den med opus 33 (1782) fikk sin utforming som mønstergyldig form. Starten var en tilfeldighet[1]: Haydn fikk rundt 1755–57[2] forespørsel fra baron Carl von Joseph Edler von Fürnberg om å lage musikk som kunne oppføres av amatører i hjemmet. Fürnberg hadde i tankene to fiolinister, en bratsjist og en cellist som hadde lyst å spille sammen. Den unge Haydn grep sjansen til å prøve sammensetningen, og han fikk så mye positive tilbakemeldinger at han ble oppmuntret til å fortsette.[3] Med op. 1 og 2 ble satsfølgen hurtig − menuett − adagio − menuett − hurtig en norm med yttersatsene som små sonatesatser. Samtidig prøvde han ut de senere så viktige elementene i formen, motivisk arbeid og instrumentenes likeverdighet.
Til tross for den store suksessen Haydn hadde med verkene han komponerte etter sin nye modell, var han tilsynelatende ikke fornøyd. Med op. 9 (1769–1770) og op. 17 (1771) skapte han en ny firesatsig norm, stort sett på formen moderato − menuett − adagio − presto. Allerede året etter, med op. 20, opplevde denne nyformulerte stilen en «krise»; dette vises ved at nesten alle finalesatser er utformet som fuger med flere temaer, en komposisjonsform som i utgangspunktet tilhørte en svunnen epoke, nemlig barokken. Haydn klinger nå mye mer ekstrem og eksperimenterende. Følelsespråket intensiveres, og kontrastene innen satsene utarbeides sterkere. Opus 33, som kom 10 år senere, unngår ekstremene fra op. 20, og for Haydns samtidige ble dette strykekvartettens definitive klassiske mønster. Mozart reagerte raskt ved å komponere sine egne seks kvartetter, som han dediserte til Haydn.
Blomstringstid [rediger]
Strykekvartetten hadde sin blomstringstid under wienerklassisismen. Fra Haydns kvartetter etter op. 33, de sene Mozart-kvartettene og Beethovens tidlige kvartetter utviklet det seg et syn på strykekvartetten som kammermusikkens mest krevende musikkform. Ut over som en ren talemåte ble dette synet støttet av komposisjonslærens forestillinger om «den firstemmige satsens fullkommenhet». Strykekvartetten ble sett på som en test på en komponists ferdigheter, dels fordi musikken står mer på egne bein enn med fullt orkester – fordi musikken kan skjules litt bak orkesterets rikere klangfarge – dels pga. den innebygde kontrapunktiske tendensen i musikk skrevet for fire like instrumenter.
Wolfgang Amadeus Mozarts «Haydn-kvartetter» drev utviklingen videre, spesielt med den siste, «Dissonanskvartetten». Ludwig van Beethoven loddet med sine sene kvartetter de største følelsesmessige dybder og satte en ny målestokk for alle etterfølgende komponistgenerasjoner. Med sin (delvis fremdeles) avantgardistiske form og uttrykksmessige dristighet tok Beethoven et endelig farvel med kvartetten som ren underholdningsform. Og mens strykekvartetten opprinnelig var en besetningsform for amatørmusikere, utløste Beethovens siste kvartetter en tiltakende profesjonalisering.
Strykekvartetten i romantikken [rediger]
Det ble skrevet et større antall strykekvartetter også i romantikken. Franz Schuberts produksjon av strykekvartetter er like omfangsrik som Beethovens, og hans tre siste kvartetter («Der Tod und das Mädchen», «Rosamunde», G-Dur-kvartetten) er like betydningsfulle og populære som Beethovens verk.
Felix Mendelssohn-Bartholdy regnes som den komponist som førte Beethovens arv direkte videre. Hans kvartetter WoO 125, op. 12 og op. 13 vitner om en utstrakt og dyptloddende kunnskap til Beethovens siste kvartetter. Hans op. 13 kan også ha vært inspirasjonskilde til Edvard Griegs strykekvartett op. 27.[4]
Mens strykekvartetten hos Robert Schumann heller står i periferien, utgjør den hos Johannes Brahms sammen med hans annen kammermusikk for strykere en sentral del av komponistens virksomhet. Samtidig strekker Brahms strykekvartetten til kammermusikkens yttergrenser.
I utgangen av romantikken står Bedřich Smetana, Giuseppe Verdi og Antonín Dvořák. Smetana beskrev i Strykekvartett nr. 1 «Fra mitt liv» sine tinnitus-plager akustisk, mens det er de siste kvartettene (nr. 12-14) som gjelder som de mest betydningsfulle i Dvořáks store kvartettproduksjon. Verdi skrev sin eneste strykekvartett i 1873 under forberedelsene til en framføring av operaen Aida i Napoli. Etter sigende skal Verdi ha skrevet kvartetten nærmest som tidsfordriv etter at en av operasangerne ikke kunne møte opp til prøvene.[5]
Griegs strykekvartetter [rediger]
Edvard Grieg skrev i alt tre strykekvartetter, men bare nr. 2 i rekken, op. 27 i g-moll, er både ferdigstilt og utgitt. En første kvartett fra studietiden er tapt; Grieg hevdet at han byttet den mot et partitur av Schumanns pianokonsert.[6] Op. 27 regnes derfor ofte som strykekvartett nr. 1. Kvartetten gjelder i dag som Griegs mest betydelige kammermusikkomposisjon. Den er pekt ut som en av de mest bemerkelseverdige strykekvartetter i hele romantikken[7] som inspirerte både Niels Wilhelm Gade, Carl Nielsen og Claude Debussy.
Griegs strykekvartett nr. 3 i F-Dur fra 1890/91 er ufullført. Griegarkivet i Bergen Offentlige Bibliotek oppbevarer to satser i renskrift, samt utkast til to satser til. Disse utkast er blitt publisert i bind 20 av Edvard Griegs Samlede Verker. Dessuten finnes det en rekke skisser til flere kvartettsatser, uten at det med sikkerhet kan sies at disse er relatert til F-Dur-kvartetten.
Kvartetten ble utgitt i 1908 i en bearbeidelse av Griegs venn, den nederlandske pianisten og komponisten Julius Röntgen. En urtext utgave ble publisert ikke før i 2002.
Utvikling i første halvdel av 1900-tallet [rediger]
I ettertid virker etterromantikkens bidrag til strykekvartettlitteraturen som en konsistent videreutvikling. Maurice Ravels og Claude Debussys enkeltverk, Leoš Janáčeks to programmatiske strykekvartetter, Arnold Schönbergs fem, Béla Bartóks seks og Paul Hindemiths syv kvatetter uttrykker alle essensen av den enkelte komponists tonespråk. I Bartóks og Hindemiths tilfelle kan man tydelig kjenne igjen tonespråket fra hver av skaperperiodene hans.
Mens Debussys og Ravels kvartetter er framtidsrettet når det gjelder klanglig differensiering og motivisk utvikling, pløyer kvartettene til Bartók og komponistene i den andre wienerskolen (Schönberg, Berg, Webern) harmonisk og dels formalt ny jord: I to av satsene i sin strykekvartett nr. 2 føyer Schönberg en sopranstemme til de fire instrumentene, og i nr. 3 og 4 forlater han den harmonisk-tonale komposisjonsmåten, som hadde preget strykekvartettens tonale forløp helt fra formens begynnelse: Stefan Georges tekst som tonesettes i 4. sats lyder nesten programmatisk: «Jeg føler luft fra andre planeter [...] jeg løser meg opp i toner, kretsende, vevende».[8] Det avgjørende skrittet i atonalitet (et begrep Schönberg tok avstand fra, men som likevel har festet seg) tar derimot Anton Webern med sine tre strykekvartetter, og utvikler dermed musikalske former som er avledet av tolvtoneteknikken. Men først med den dodekafone strykekvartett op. 28 referer han også i navnet til formtradisjonen: Komposisjonene fra op. 5 heter bare «Sätze» (satser) for strykekvartett, op. 9 er overskrevet med «Bagatellen». Begge verkene er komponert fritt atonalt, men det finnes likevel en og annen treklang og andre vage assosiasjoner til tonalitet. Tittelen Bagatellen er nok ikke Weberns, men heller forlagets verk. Utgangspunktet for op. 9 er en tresatsig strykekvartett fra 1911, som i 1913 ble utvidet med to yttersatser: Sammen med en midtsats med sangstemme danner de et avsluttet verk, men Webern publiserte bare yttersatsene med op. 9 – midtsatsen fra 1913 forble upublisert i Weberns levetid. Den kompositoriske fortettingen av uttrykket som er så typisk for Webern, finnes senere igjen i de tre strykekvartettene til den ungarske komponisten György Kurtág, som i sin strykekvartett Officium breve (1988/89) ganske bevisst refererte til Webern med et sitat og opustallet 28.
Schönbergs svoger og venn Alexander Zemlinsky komponerte fire strykekvartetter som hver avspeiler tidens komposisjonstekniske «state of the art»: Den første kvartetten i D-dur fungerer som et overspill av Brahms musikkspråk som han krysser med Wagnersk harmonikk, i den andre kvartetten op. 15 siteres Schönbergs temaer, motiver, formmodeller og toneartsdisposisjoner (i partituret kan man se fortegnene som viser tonearten fiss-moll, dette minner om Schönbergs andre strykerkvartett: Schönberg sprenger tonearten i satssyklusen, mens Zemlinsky så godt som aldri når den). Den tredje (op. 19) og fjerde kvartetten (op. 25) fungerer som en vareopptelling over det tilgjengelige «musikalske materialet» på den tiden verket ble skrevet: uoppløste dissonanser, diatonikk, temaer som består av nærmest alle tolv tonene, rytmisk-metriske tålmodighetsspill, ostinati, senromantiske uttrykksoverspill og nybarokke formspråk side om side, omdannet gjennom den typiske Zemlinsky-«dåmen».
Igor Stravinskij unngikk betegnelsen «strykekvartett», og satte sammen løse satser for besetningen, mens Alban Berg oppløste formen på en lignende måte idet han utstyrte sin Lyrische Suite med seks satser i stedet for de vanlige fire, og tok verkets kammermusikalske element gjennom en orkestrering. Bartók føyde til folkemusikalske elementer, skrev en ensatsig kvartett (nr. 3) og utviklet nye spilleteknikker for de fire strykerne, blant annet den såkalte «Bartók-pizzicato», en spesielt lydsterk pizzicato hvor strengene slippes vertikalt på gripbrettet (jfr. slap-bass). Komposisjoner av Bernhard Sekles, Erich Wolfgang Korngold og Philipp Jarnach vender ryggen til formen, men ikke til besetningen. Mot dem står verker av Paul Hindemith og Dmitrij Sjostakovitsj fra den samme tiden, som står fjernt fra å ta farvel med tradisjonen, men ønsker å videreutvikle arven etter Beethoven og Brahms.
Nyere utvikling [rediger]
Mens de første strykekvartettene gjerne besto av etablerte orkestres principaler fra de respektive instrumentgruppene, etablerte det seg utover andre halvdel av 1900-tallet stadig flere uavhengige kammermusikkensembler. De mest kjente strykekvartettene i vår tid arbeider som freelancere, riktignok i tiltakende grad som «quartet in residence» etter en amerikansk modell, hvor strykekvartetten for en tid ansettes ved en utdanningsinstitusjon for å undervise og delta i skolens musikkliv.
Selv om fragmenteringen av formforestillingene ved 1900-tallets begynnelse i første omgang så ut til å føre til en krise for strykekvartetten, viste komponistene senest fra 1960-tallet igjen en økende interesse for formen. Det stilistiske mangfoldet er like stort som antallet komponister. Viktige bidrag leverte Witold Lutosławski (1964), György Ligeti (1968, 2. strykekvartett) og Luigi Nono (1979/1980). Et framstøt i støylandskapet finner man hos Krzysztof Penderecki, og Karlheinz Stockhausen oppnår sirkusaktige ekstremer ved å plassere de fire musikerne i hvert sitt helikopter (Helikopterkvartetten). Helmut Lachenmann utforsker støyens klanglighet i sine tre bemerkelsesverdige bidrag til strykekvartettformen.
En helt egen vei, uavhengig av den europeiske tradisjonen, går de amerikanske komponistene John Cage, Steve Reich, Terry Riley og framfor alt Morton Feldman. Sistnevntes andre strykekvartett (1983) tar det fem timer å framføre, og den sprenger dermed all tradisjonell oppføringspraksis.
I generasjonene etter finner man noen komponister som med bevissthet om en ny start og et brudd med streng strukturalistisk tankegang har skapt strykekvartetter fra 1970-årene av. Til disse hører Wolfgang Rihm, med tolv kvartetter så langt, Michael Denhoff med ni, og Jörg Widmann, som begynte å skrive strykekvartetter i 1997. Widmann tenker – for første gang siden Beethoven – ut over verksgrensene og betrakter sine kvartetter 1 til 5 som deler i en stor kvartettsyklus; et arbeid som ble avsluttet i 2005.
Komponister med viktige bidrag i strykekvartettens historie [rediger]
|
|
Strykekvartetter av norske komponister (utvalg) [rediger]
- Utdypende artikkel: Strykekvartetten i Norge
- Edvard Grieg (1843–1907) Strykekvartetter i d-moll (ikke bevart); g-moll, op. 27; F-dur, ufullendt (1891)
- Johan Halvorsen (1864–1935) Strykekvartett i E, verk 10
- Fartein Valen (1887–1952) Strykekvartetter nr. 1, op. 10; nr. 2, op. 13
- Klaus Egge (1906–1979) Strykekvartett nr. 1, op. 5
- Johan Kvandal (1919–1999) Strykekvartett nr. 3, op. 60
- Antonio Bibalo (1922–2008), en strykekvartett
- Arne Nordheim (1931–2010) String Quartet (1956) WH 18', Epigram for string quartet (1955) NMI(MS) 9' og Five Stages for string quartet (2001) WH 16'[9]
- Alfred Janson (f. 1937) Strykekvartett
Strykekvartett-ensembler [rediger]
- Norske
- Engegårdkvartetten[10]
- Oslo Strykekvartett
- Cikada Strykekvartett
- Ålesund Strykekvartett
- Vertavokvartetten
- Hindarkvartetten
- Se også
- Liste over strykekvartett-ensembler (engelsk)
Referanser [rediger]
- ^ Finscher (2000, 398)
- ^ De nøyaktige datoene er ukjente, oppgitt dato er fra Finscher (2000, 21); Webster og Feder (2001) anslår 1755-1759.
- ^ Griesinger (1810/1963, 13)
- ^ Oelmann, Klaus Henning (1992): Edvard Grieg als Streichquartettkomponist (= Musikwissenschaft/Musikpädagogik in der Blauen Eule, Bd. 11). Essen: Verlag Die Blaue Eule
- ^ (de)Verdis strykekvartett
- ^ Kortsen, Bjarne (1967): Zur Genesis von Edvard Griegs g-Moll Streichquartett Op. 27. Berlin (West): W. Hilke KG
- ^ Oelmann, Klaus Henning (2007): Edvard Griegs Streichquartett op. 27, Schloss Engers Colloquia zur Kammermusik, Bd. 4, Neuwied, s. 387f.
- ^ "Ich fühle Luft von anderen Planeten [...] Ich löse mich in Tönen, kreisend, webend"
- ^ http://www.arnenordheim.com/list.htm
- ^ http://www.levendeklassisk.no/engegardkvartetten.htm
Litteratur [rediger]
- Grinde, Nils (1981). Norsk musikkhistorie (3. reviderte utgave utgave). Universitetsforlaget. ISBN 82-00-05639-2.
- Finscher, Ludwig (2000) Joseph Haydn und seine Zeit. Laaber, Germany: Laaber.
- Griesinger, Georg August (1810/1963) Biographical Notes Concerning Joseph Haydn. Leipzig: Breitkopf und Härtel. English translation by Vernon Gotwals, in Haydn: Two Contemporary Portraits. Milwaukee: University of Wisconsin Press.
- Webster, James, and Georg Feder (2001), "Joseph Haydn", article in The New Grove Dictionary of Music and Musicians (New York: Grove, 2001). Published separately as a book: The New Grove Haydn (New York: Macmillan 2002, ISBN 0-19-516904-2).
- Friedhelm Krummacher: Geschichte des Streichquartetts. 3 Bde. Laaber-Verlag, Laaber 2005
- Paul Griffiths: The String Quartet – A History. Thames and Hudson, New York 1983, ISBN 0-500-01311-X
- Francis Vuibert (2009) Répertoire universel du quatuor à cordes, ProQuartet-CEMC, ISBN 978-2-9531544-0-5
