Strykekvartett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk
Juilliard String Quartet 1963.
Foto: Photography provided by the Library of Congress

En strykekvartett er et kammermusikkensemble som består av fire strykeinstrumenter, vanligvis to fioliner, bratsj og cello, eller et musikkverk skrevet for fire strykere.

Musikk skrevet for to fioliner, bratsj og cello har vært den viktigste kammermusikalske formen fra wienerklassisismen til i dag, og de fleste store komponistene fra sent 1700-tall av har skrevet strykekvartetter.

Joseph Haydn skapte formen rundt 1760, og etter at han etter mange års arbeid hadde funnet en mønstergyldig form ble den videreutviklet av de to andre store wienerklassisistene, Mozart og Beethoven.

Før-romantikeren Franz Schubert og romantikeren Antonín Dvořák skapte store strykekvartetter, og også modernistiske komponister som for eksempel Arnold Schönberg og Béla Bartók leverte betydelige verk i formen.

Enkelte strykekvartetter fra nyere tid utviser ekstreme utslag: I Karlheinz Stockhausens Helikopterkvartett sitter musikerne i hvert sitt helikopter, og Morton Feldmans kvartett fra 1983 tar det fem timer å oppføre.

Innhold

[rediger] Opprinnelse

Rundt 1750-tallet utviklet strykekvartetten seg fra den barokke triosonaten, i italiensk musikk fra den tidlige symfonien, sonaten og concerto grossoen og i tysk/østerriksk musikk fra kvartett-divertimentoen. I barokkmusikken hadde celloen stort sett en rent akkompagnerende funksjon som generalbassinstrument, og mellomstemmen ble ofte bare improvisert av bratsjisten. Etterhvert fikk disse instrumentene tildelt solistiske passasjer, og firstemmig sats bredte seg gjennom den tiltakende likeverdigheten mellom stemmene. I tidens løp førte dette til en forskjell mellom den orkestrale og den kammermusikalske tonesatsen.

I første halvdel av 1700-tallet skrev Georg Philipp Telemann og Matthias Georg Monn noen verk for strykekvartettbesetninger uten at betegnelsen ble brukt. Den egentlige strykekvartettformen skapte Joseph Haydn og Luigi Boccherini i årene rundt 1760. Boccherini publiserte sine kvartetter i Paris 1767, og de opplevde raskt stor popularitet. Men siden verken Boccherini selv eller andre samtidige utviklet stilen videre, ble den etter hvert fortrengt av den stadig mer dominerende Haydn-stilen.

Joseph Haydn, her med en strykekvartett, skapte den klassiske strykekvartettformen med fire satser, som kan skisseres slik:
1. sats: Sonatesatsform, allegro i tonikaen
2. sats: Langsom, i subdominanten
3. sats: Menuett og trio, i tonikaen
4. sats: Sonaterondo-form, i tonikaen

Gjennom systematisk arbeid fra kvartett-divertimenti op. 1 og 2 utviklet Haydn strykekvartetten til den med opus 33 (1782) fikk sin utforming som mønstergyldig form. Starten var en tilfeldighet[1]: Haydn fikk rundt 1755–57[2] forespørsel fra baron Carl von Joseph Edler von Fürnberg om å lage musikk som kunne oppføres av amatører i hjemmet. Fürnberg hadde i tankene to fiolinister, en bratsjist og en cellist som hadde lyst å spille sammen. Den unge Haydn grep sjansen til å prøve sammensetningen, og han fikk så mye positive tilbakemeldinger at han ble oppmuntret til å fortsette[3]. Med op. 1 og 2 ble satsfølgen hurtig − menuett − adagio − menuett − hurtig en norm med yttersatsene som små sonatesatser. Samtidig prøvde han ut de senere så viktige elementene i formen, motivisk arbeid og instrumentenes likeverdighet.

Til tross for den store suksessen Haydn hadde med verkene han komponerte etter sin nye modell, var han tilsynelatende ikke fornøyd. Med op. 9 (1769–1770) og op. 17 (1771) skapte han en ny firesatsig norm, stort sett på formen moderato − menuett − adagio − presto. Allerede året etter, med op. 20, opplevde denne nyformulerte stilen en «krise»; Haydn klinger nå mye mer ekstrem og eksperimenterende. Følelsespråket intensiveres og kontrastene innen satsene utarbeides sterkere. Opus 33, som kom 10 år senere, unngår ekstremene fra op. 20, og for Haydns samtidige ble dette strykekvartettens definitive klassiske mønster. Mozart reagerte raskt ved å komponere sine egne seks kvartetter, som han dediserte til Haydn.

Fra Haydns kvartetter etter op. 33, de sene Mozart-kvartettene og Beethovens tidlige kvartetter utviklet det seg et syn på strykekvartetten som kammermusikkens mest krevende musikkform. Ut over som en ren talemåte ble dette synet støttet av komposisjonslærens forestillinger om «den firstemmige satsens fullkommenhet». Strykekvartetten ble sett på som en test på en komponists ferdigheter, dels fordi musikken står mer på egne bein enn med fullt orkester, hvor musikken kan skjules litt bak en rikere klangfarge, dels pga. den innebygde kontrapunktiske tendensen i musikk skrevet for fire like instrumenter.

[rediger] Blomstringstid

Strykekvartetten hadde sin blomstringstid under wienerklassisismen. Wolfgang Amadeus Mozarts «Haydn-kvartetter» drev utviklingen videre, spesielt med den siste, «Dissonanskvartetten». Ludwig van Beethoven loddet de største følelsesmessige dybder med sine strykekvartetter og satte en ny målestokk for alle etterfølgende komponistgenerasjoner. Med sin (delvis fremdeles) avantgardistiske form og uttrykksmessige dristighet tok Beethoven et endelig farvel med kvartetten som ren underholdningsform. Strykekvartetten var opprinnelig en besetningsform for amatørmusikere, først med Beethovens verk skjedde det en tiltakende profesjonalisering.

Rosamunde Quartett er oppkalt etter Schuberts kvartett nr. 13 i a-moll

Franz Schuberts produksjon av strykekvartetter er like omfangsrik som Beethovens, og i det minste hans tre siste kvartetter («Der Tod und das Mädchen», «Rosamunde», G-Dur-kvartetten) er like betydningsfulle og populære som Beethovens verk. Det ble skrevet et større antall strykekvartetter i tiden etter, eksempelvis av Felix Mendelssohn Bartholdy og Antonín Dvořák. Robert Schumann og Johannes Brahms strekker strykekvartetten til kammermusikkens yttergrenser. Bedřich Smetana beskrev i Strykekvartett nr. 1 «Fra mitt liv» sine tinnitus-plager akustisk. Giuseppe Verdi skrev i 1880-årene en strykekvartett for å bryte en (opera)skrivesperre.

[rediger] Griegs strykekvartetter

Edvard Grieg (1843-1907). Foto fra 1890.

Edvard Griegs strykekvartett i g-moll op. 27 er et av hovedverkene i norsk kammermusikk, og av noen betegnet som en av de mest bemerkelsesverdige kammermusikalske komposisjoner på 1800-tallet[4]. Etter å ha hørt verket første gang i Wiesbaden i 1879 sa Franz Liszt: «Det er lenge siden jeg har møtt et nytt verk, spesielt en strykekvartett, som har interessert meg så sterkt som nettopp dette egenartede og fortreffelige verket av Grieg!»[5]. For balansens skyld kan det være på sin plass å nevne at det ikke er noen kompakt enighet om verkets fortreffelighet, for eksempel mener Frank Granville Barker at kvartetten har tilstrekkelig mange sjarmerende passasjer til å kompensere for noen svakheter i den helhetlige oppbyggingen[6].

Kvartetten har et til tider tett klangbilde med en nesten orkestral effekt som Grieg selv kommenterer slik: «Jeg har nylig fuldendt en Strygekvartet, som jeg dog ennu ikke har hørt. Den er i G moll og er ikke anlagt paa at bringe Smaa-aandrigheder til torvs. Den streber mod Bredde, Flugt, og fremfor Alt mod Klang for de Instrumenter, for hvilke den er skrevet»[7]. Verket holdes sammen ved at temaer og elementer fra Griegs sang «Spillemænd», op. 25, nr. 1 (tekst av Henrik Ibsen) brukes som et kjernemotiv gjennom hele kvartetten. Ideen med et gjennomgående tema var ikke ny, blant andre brukte Franz Liszt dette prinsippet, men Grieg var den første som brukte det så konsekvent i et kammermusikalsk verk. Senere gjorde Claude Debussy noe tilsvarende i sin g-moll-kvartett - en komposisjon som har mange likhetspunkter med Griegs, ikke minst motivisk[8]. Tonespråket i Griegs g-moll-kvartett er dristig og radikalt for sin tid, og kan på mange måter ses på som et bindeledd mellom forgjengeren Beethovens siste kvartetter og etterkommeren Debussys g-mollkvartett, samt det 20.århundres Bartók-kvartetter[9].

G-moll-kvartetten har en nærmest selvbiografisk karakter som Grieg omtaler slik i sin biografi: «[den er] .. et stykke livshistorie….. For jeg føler at i dette verk gjemmes prøver på det hjerteblod hvorav fremtiden forhåpentlig vil få se mer enn bare dråper…»[10].

Grieg fullførte ikke sitt neste forsøk i formen, Strykekvartett nr. 2 i F-dur. Ved hans død forelå nr. 2 i manuskripts form med to fullførte satser og en del skisser for de to neste satsene. Levon Chilingirian fullførte verket med utgangspunkt i manuskriptet og skissene, og spilte inn resultatet med Chilingirian Quartet.

[rediger] Utvikling i første halvdel av 1900-tallet

Béla Bartók (1881-1945) skrev seks strykekvartetter. Foto fra 1927.
Anton Webern (1883-1945) brakte tolvtoneteknikken inn i strykekvartetten. Foto fra 1912.

I ettertid virker etterromantikkens bidrag til strykekvartettlitteraturen som en konsistent videreutvikling. Maurice Ravels og Claude Debussys enkeltverk, Leoš Janáčeks to programmatiske strykekvartetter, Arnold Schönbergs fem kvartetter og Béla Bartóks seks uttrykker alle essensen av den enkelte komponists tonespråk, i Bartóks tilfelle kan man tydelig kjenne igjen tonespråket fra hver av skaperperiodene hans.

Mens Debussys og Ravels kvartetter er framtidsrettet, framfor alt når det gjelder klanglig differensiering, pløyer kvartettene til Bartók og komponistene i den andre wienerskolen (Schönberg, Berg, Webern) harmonisk og dels formalt ny jord: I to av satsene i sin strykekvartett nr. 2 føyer Schönberg en sopranstemme til de fire instrumentene, og i nr. 3 og 4 forlater han den harmonisk-tonale komposisjonsmåten, som hadde preget strykekvartettens tonale forløp helt fra formens begynnelse: Stefan Georges tekst som tonesettes i 4. sats lyder nesten programmatisk: «Jeg føler luft fra andre planeter [...] jeg løser meg opp i toner, kretsende, vevende»[11]. Det avgjørende skrittet i den frie tonalitet eller atonalitet (et begrep Schönberg tok avstand fra, men som likevel har festet seg) tar derimot Anton Webern med sine tre strykekvartetter, og utvikler dermed musikalske former som er avledet av tolvtoneteknikken. Men først med den dodekafone strykekvartett op. 28 referer han også i navnet til formtradisjonen: Komposisjonene fra op. 5 heter bare «Sätze» (satser) for strykekvartett, op. 9 er overskrevet med «Bagatellen». Begge verkene er komponert fritt atonalt, men det finnes likevel en og annen treklang og andre vage assosiasjoner til tonalitet. Tittelen Bagatellen er nok forlagets verk og ikke Weberns. Utgangspunktet for op. 9 er en tresatsig strykekvartett fra 1911, som i 1913 ble utvidet med to yttersatser: Sammen med en midtsats med sangstemme danner de et avsluttet verk, men Webern publiserte bare yttersatsene med op. 9 (midtsatsen fra 1913 forble upublisert i Weberns levetid). Den kompositoriske fortettingen av uttrykket, som er så typisk for Webern, finnes senere igjen i de tre strykekvartettene til den ungarske komponisten György Kurtág, som i sin strykekvartett Officium breve (1988/89) ganske bevisst refererte til Webern med et sitat og opustallet 28.

Schönbergs svoger og venn Alexander Zemlinsky komponerte fire strykekvartetter som hver avspeiler sin tids komposisjonstekniske «state of the art»: Den første kvartetten i D-dur fungerer som et overspill av Brahms musikkspråk som han krysser med Wagnersk harmonikk, i den andre kvartetten op. 15 siteres Schönbergs temaer, motiver, formmodeller og toneartsdisposisjoner (i partituret kan man se fortegnene som viser tonearten fiss-moll, dette minner om Schönbergs andre strykerkvartett: Schönberg sprenger tonearten i satssyklusen, mens Zemlinsky så godt som aldri når den). Den tredje (op. 19) og fjerde kvartetten (op. 25) fungerer som en vareopptelling over det tilgjengelige «musikalske materialet» på den tiden verket ble skrevet: uoppløste dissonanser, diatonikk, temaer som består av nærmest alle tolv tonene, rytmisk-metriske tålmodighetsspill, ostinati, senromantiske uttrykksoverspill og nybarokke formspråk side om side, omdannet gjennom den typiske Zemlinsky-«dåmen».

Igor Stravinskij unngikk betegnelsen «strykekvartett», og satte sammen løse satser for besetningen, mens Alban Berg oppløste formen på en lignende måte idet han utstyrte sin Lyrische Suite med seks satser i stedet for de vanlige fire, og tok verkets kammermusikalske element gjennom en orkestrering. Bartók føyde til folkemusikalske elementer, skrev en ensatsig kvartett (nr. 3) og utviklet nye spilleteknikker for de fire strykerne, blant annet den såkalte «Bartók-pizzicato», en spesielt lydsterk pizzicato hvor strengene slippes vertikalt på gripbrettet (jfr. slap-bass). Komposisjoner av Bernhard Sekles, Erich Wolfgang Korngold og Philipp Jarnach vender ryggen til formen, men ikke til besetningen. Mot dem står verker av Paul Hindemith og Dmitrij Sjostakovitsj fra den samme tiden, som står fjernt fra å ta farvel med tradisjonen og heller minner om blomstringstiden før Beethoven.

[rediger] Nyere utvikling

Kronos Quartet har spesialisert seg på nyere musikk, her i Warzawa 2006

Mens de første strykekvartettene gjerne besto av etablerte orkestres principaler fra de respektive instrumentgruppene, etablerte det seg utover andre halvdel av 1900-tallet stadig flere uavhengige kammermusikkensembler. De mest kjente strykekvartettene i vår tid arbeider som freelancere, riktignok i tiltakende grad som «quartet in residence» etter en amerikansk modell hvor strykekvartetten for en tid ansettes ved en utdanningsinstitusjon og deltar i skolens musikkliv og som lærere.

Selv om fragmenteringen av formforestillingene ved 1900-tallets begynnelse i første omgang så ut til å føre til en krise for strykekvartetten, så viste komponistene senest fra 1960-tallet igjen en økende interesse for formen. Det stilistiske mangfoldet er like stort som antallet komponister. Viktige bidrag leverte Witold Lutosławski (1964), György Ligeti (1968, 2. strykekvartett) og Luigi Nono (1979/1980). Et framstøt i støylandskapet finner man hos Krzysztof Penderecki og sirkusaktige ekstremer oppnår Karlheinz Stockhausen ved å plassere de fire musikerne i hvert sitt helikopter (Helikopterkvartetten). Helmut Lachenmann utforsker støyens klanglighet i sine tre bemerkelsesverdige bidrag til strykekvartettformen.

En helt egen vei, uavhengig av den europeiske tradisjonen, går de amerikanske komponistene John Cage, Steve Reich, Terry Riley og framfor alt Morton Feldman. Sistnevntes andre strykekvartett (1983) tar det fem timer å framføre, og den sprenger dermed all tradisjonell oppføringspraksis.

I generasjonene etter finner man noen komponister som med bevissthet om en ny start og et brudd med streng strukturalistisk tankegang har skapt strykekvartetter fra 1970-årene av. Til disse hører Wolfgang Rihm, med tolv kvartetter så langt, Michael Denhoff med ni, og Jörg Widmann, som begynte å skrive strykekvartetter i 1997. Widmann tenker – for første gang siden Beethoven – ut over verksgrensene og betrakter sine kvartetter 1 til 5 som deler i en stor kvartettsyklus; et arbeid som ble avsluttet i 2005.

[rediger] Komponister med viktige bidrag i strykekvartettens historie

[rediger] Strykekvartetter av norske komponister (utvalg)

  • Edvard Grieg (1843-1907) Strykekvartetter i g-moll, op. 27; i F-dur, ufullendt (1891)
  • Johan Halvorsen (1864-1935) Strykekvartett i E, verk 10
  • Fartein Valen (1887-1952) Strykekvartetter nr. 1, op. 10; nr. 2, op. 13
  • Klaus Egge (1906-1979) Strykekvartett nr. 1, op. 5
  • Johan Kvandal (1919-1999) Strykekvartett nr. 3, op. 60
  • Antonio Bibalo (1922-2008), en strykekvartett
  • Arne Nordheim (f. 1931) String Quartet (1956) WH 18', Epigram for string quartet (1955) NMI(MS) 9' og Five Stages for string quartet (2001) WH 16' [12]
  • Alfred Janson (f. 1937) Strykekvartett

[rediger] Strykekvartett-ensembler

Norske
Se også

[rediger] Referanser

  1. ^ Finscher (2000, 398)
  2. ^ De nøyaktige datoene er ukjente, oppgitt dato er fra Finscher (2000, 21); Webster og Feder (2001) anslår 1755-1759.
  3. ^ Griesinger (1810/1963, 13)
  4. ^ Klaus Henning Oelmann: Edvard Griegs Streichquartett op. 27, Schloss Engers Colloquia zur Kammermusik, Die Musik in Geschichte und Gegenwart, Bd. 4, Neuwied 2007, s 387f.
  5. ^ Dahl jr., Erling. Edvard Griegs strykekvartetter. Griegforum. Besøkt 9. mai 2009(2009-05-09 ).
  6. ^ Frank Granville Barker: The Dictionary of Composers s 157, red. Charles Osborne, PAPERMAC, London 1986ISBN 0 333 325370
  7. ^ Grinde 1981: s 194-195, brev til sin venn G. Matthison-Hansen (1878)
  8. ^ Strykekvartett i g moll – Edvard Grieg Museum Troldhaugen. Edvard Grieg Museum Troldhaugen. Besøkt 9. mai 2009(2009-05-09 ).
  9. ^ Dahl jr., Erling. Edvard Griegs strykekvartetter. Griegforum. Besøkt 9. mai 2009(2009-05-09 ).
  10. ^ Strykekvartett i g moll - Edvard Grieg Museum Troldhaugen. Edvard Grieg Museum Troldhaugen. Besøkt 9. mai 2009(2009-05-09 ).
  11. ^ "ich fühle luft von anderem planeten [...] ich löse mich in tönen, kreisend, webend"
  12. ^ http://www.arnenordheim.com/list.htm
  13. ^ http://www.levendeklassisk.no/engegardkvartetten.htm

[rediger] Litteratur

  • Grinde, Nils (1981), Norsk musikkhistorie (3. reviderte utgave ed.), Universitetsforlaget, ISBN 82-00-05639-2
  • Finscher, Ludwig (2000) Joseph Haydn und seine Zeit. Laaber, Germany: Laaber.
  • Griesinger, Georg August (1810/1963) Biographical Notes Concerning Joseph Haydn. Leipzig: Breitkopf und Härtel. English translation by Vernon Gotwals, in Haydn: Two Contemporary Portraits. Milwaukee: University of Wisconsin Press.
  • Webster, James, and Georg Feder (2001), "Joseph Haydn", article in The New Grove Dictionary of Music and Musicians (New York: Grove, 2001). Published separately as a book: The New Grove Haydn (New York: Macmillan 2002, ISBN 0-19-516904-2).
  • Friedhelm Krummacher: Geschichte des Streichquartetts. 3 Bde. Laaber-Verlag, Laaber 2005
  • Paul Griffiths: The String Quartet – A History. Thames and Hudson, New York 1983, ISBN 0-500-01311-X

Anbefalt artikkel.

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Strykekvartett»
Personlige verktøy
Opprett en bok