Georg Heinrich Bümler
| Georg Heinrich Bümler | |||
|---|---|---|---|
| Født | 10. okt. 1669[1] Bad Berneck im Fichtelgebirge | ||
| Død | 26. aug. 1745[1] (75 år) Ansbach | ||
| Beskjeftigelse | Kapellmester, komponist, musikkteoretiker, operasanger | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
Georg Heinrich Bümler (1669–1745), var kapellmester hos markgreven av Brandenburg-Ansbach.
Liv[rediger | rediger kilde]
Bümler ble sannsynligvis «Kammerdiskantist» i det brandenburgske hoffkapellet i Bayreuth i 1683. Der fikk han sang- og klaverundervisning av kapellmester Ruggiero Fedeli. Som en fremdeles ung mann var han aktiv som «kammermusikus» i Wolfenbüttel. Karrieren førte han så i rask rekkefølge til Hamburg, Berlin og deretter tilbake til Bayreuth. Endelig ble han i 1698 altsanger og kammermusiker ved det brandenburgske hoffet i Ansbach og ble i 1717 utnevnt til hofforkesterets kapellmester.
Virke[rediger | rediger kilde]
Da Lorenz Christoph Mizler stiftet sin Correspondierende Societät der musicalischen Wissenschaften, valgte han Bümler og Giacomo de Lucchesini som sine medgrunnleggere.
I Ansbach traff Bümler i 1723 Sigmund Ferdinand Weißmüller. Begge var svært interessert i pythagoreiske problemstillinger. Bümler hadde rett før foretatt en ni måneder lang studiereise til Italia og hans lære om Proportionen og Rationen er sannsynligvis inspirerert av kunnskap han fikk fra denne reisen.[2]
Verk[rediger | rediger kilde]
Kantater[rediger | rediger kilde]
- Lauda Jerusalem og Miserere for sopran, alt, tenor og bass, instrumenter og basso continuo
- Schaffe in mir, Gott for fire sangstemmer, soli, instrumenter og basso continuo
- L'anima che contempla Christo, Dove, dove mia corri, E che ti fece, Mie luci e che mirate og Oh dio di qual contento for alt og basso continuo
- La Rosa og Venga chi veder vuol for sopran og basso continuo
- Ecce homo for sopran, to oboer og basso continuo.
Musikkteoretiske verk[rediger | rediger kilde]
- Neueste Temperatur (likesvevende) i: Johann Mattheson, Critica Musica I, Hamburg 1722, 5
- Archimedes' Meinung auf die Frage: warum zwey Quinten und Octaven, welche ... auf einander folgen, nicht angenehm zu hören, i: Musikalische Bibliothek, II.4, Leipzig 1743, s. 89-94.
Referanser[rediger | rediger kilde]