Nicolaus Bruhns
Nicolaus Bruhns (også: Nikolaus og ofte Bruhn eller Bruns; født desember 1665 i Schwabstedt; død 29. mars 1697 i Husum) var en dansk-tysk komponist av den nordtyske orgelskole, organist og fiolinvirtuos.
Av bevarte verk finnes fire fullstendige orgelverk og tolv kirkelige kantater, og blant disse noen usedvanlig originale musikkstykker.
Innhold |
Biografi [rediger]
Bruhns stammet fra en schlesvig-holsteinsk musikerfamilie. Bestefaren Paul var luttspiller og musikalsk leder ved den gottorpske hertugens kapell. Nicolaus’ onkel, Friedrich Nicolaus Bruhns, var direktør ved Hamburger Ratsmusik. Nicolaus' far, Paul, var muligens elev av Franz Tunder og organist i Schwabstedt hvor han giftet seg med forgjengerens datter.
Karrieren til Nicolaus Bruhns er bare delvis kjent.
Lübeck og København [rediger]
Sannsynligvis fikk Nicolaus sin første musikkundervisning av faren. Ernst Ludwig Gerber skrev senere i sitt Lexikon der Tonkünstler at Nicolaus allerede i ung alder behersket orgelspill og skrev «gode» komposisjoner for klaviaturinstrumenter og sangstemme. Sannsynligvis ble han påvirket av musikalske inntrykk fra nærtliggende Husum, den rikeste byen på den nordfriesiske kysten. Nicolaus viste tilstrekkelig talent til at han etter farens råd reiste til sin onkel Peter i Lübeck for å lære fiolin- og gambespill. På disse instrumentene ervervet han seg «en slik ferdighet at enhver som bare hørte ham og lærte ham å kjenne måtte beundre og skatte ham».[1] Bruhns var den yngste representanten for Lübecks internasjonalt anerkjente fiolinister. Han studerte komposisjon og perfeksjonerte sitt orgelspill under Dietrich Buxtehude som regnet Bruhns som sin yndlingselev. Ifølge Matthesons musikkleksikon var Buxtehude det store forbildet til Bruhns.
Etter å ha reist rundt i de tyske nordområdene – slike reiser ser ut til å ha vært vanlige for musikere fra Lübeck – lyktes det Bruhns å få et engasjement som komponist og fiolinist ved danskekongens hoff, godt hjulpet av et anbefalingsskriv fra Buxtehude til Johann Lorenz d. y, organist i St. Nicolaikirken i København. Bruhns ble et år i København, men omstendighetene rundt oppholdet er ikke kjent. Han hadde ingen offisiell stilling, men vikarierte for Lorenz og sannsynligvis opptrådte han som orgel- og fiolinvirtuos på aftenkonserter og ved det kongelige hoff.
Husum [rediger]
Etter at organisten Friedrich zur Linden døde i januar 1689 ville byrådet i Husum ansette Bruhns. Man visste ikke hvor han oppholdt seg, og en kurer ble sendt til Schwabstedt midt på natten for å få adressen. Byrådet handlet hurtig fordi de var redd konkurrerende byer skulle være interessert i den begavede musikeren. Etter prøvespill i Husum 29. mars ble han enstemmig ansatt «da sitt like i komposisjoner og i traktering av allehånde instrumenter aldri før hadde vært hørt i denne byen».[2] Siden økonomien når var sikret kunne Bruhns gifte seg med Anna Dorothea Hesse, hans tantes halvsøster.
Tre måneder senere ble han tilbudt en stilling som organist ved St. Nikolaikirche i Kiel, noe som førte til en heftig konflikt mellom de to byene. Myndighetene i Kiel klarte angivelig å skremme Bruhns til å reise til dem ved å framsette en påstand («mittels gewisser Vorwände») om en intrige, og han gikk med på å tiltre organistposten i Kiel tre uker senere. Husum by svarte med å love at Bruhns som den eneste av byens organister skulle få økt årslønnen med 100 Taler til 500 Taler. Dermed ble Bruhns værende i Husum. Husum byttet fullmektiger i 1691 og de var ikke villige til å gi Bruhns den usedvanlige lønnsforhøyelsen på tross av byrådets lovnader. Bruhns klaget til den gottopske hertugen og fikk medhold. Hertugen antydet i svarbrevet at Bruhns var i pengeknipe.
Ved siden av arbeidet som organist sto Bruhns til disposisjon for kirkekoret. I to år arbeidet han med kantoren Georg Ferber, kjent for sin utmerkede bass-stemme, og senere med etterfølgeren Petrus Steinbrecher. Bymusikanten Heinrich Pape overtok ledelsen for instrumentalensemblet.
Bruhns ble i Husum helt til sin tidlige død 31 år gammel - han ble gravlagt 2. april 1697. «Alle sørget over at en så dyktig mester i sin profesjon, og dessuten en omgjengelig mann, ikke ble forunt et lengre liv».[3] Ifølge byens kirkearkiv døde han av tuberkulose.
Bruhns etterlot seg fem barn som svogeren overtok den faderlige omsorg for. Bruhns eneste sønn studerte senere teologi. Nicolaus' bror Georg overtok posten i Husum, men man kjenner ikke til verken komposisjoner eller historiske hendelser som støtter dette, så etter Nicolaus forsvant musikerfamilien Bruhns ut i historiens mørke.
Spilleteknikk [rediger]
Bruhns' ry som orgel- og fiolinvirtuos rakk langt ut over Husums bygrenser. Mattheson beretter at han av og til spilte både fiolin og bass-stemmen på orgelpedalene samtidig.[4] Gerber forteller i 1790/92 at han også hadde sunget i tillegg slik at det hørtes ut som det var flere personer som opptrådte. Det er mulig at Bruhns oppførte sin kantate Mein Herz ist bereit på denne måten.
Bruhns skal ha hatt en fiolinteknikk som gjorde det mulig for ham å spille firstemte akkorder. I sin monografi over Johann Sebastian Bach skrev Albert Schweitzer at Bachs sonater og partitas for solofiolin gir grunn til å tro at fram til Bachs tid var det mulig og vanlig å spille flerstemt på fiolin uten å måtte ty til arpeggio-teknikker slik man gjør med moderne fioliner.
De få bevarte verkene gir ikke grunnlag til å belegge Gerbers beretning om Bruhns dyktighet på gambe. Det er likevel mulig at Buxtehudes kantate Jubilate Domino for alt og obligat gambe ble skrevet for Bruhns, og at Buxtehude så for seg Bruhns som gambesolist i kantaten Gen Himmel. Gambestemmene krever en virtuos utøver, så dersom antakelsen er riktig var gambe et av Bruhns' hovedinstrumenter.[5]
Verk [rediger]
På grunn av Bruhns tidlige død er bare fire fullstendige orgelverk og tolv kirkekantater med sikkerhet bevart. Han skrev også kammermusikk, men alt av dette er dessverre tapt.
Geck karakteriserte Bruhns som en komponist «med lidenskapen til en kunstner som ikke står over sitt verk, men som går opp i det».[6] Bruhns komposisjoner er laget med tanke på de emosjonelle virkningene han ønsker å oppnå, og de formelle aspektene underlegges dette ønsket.
Orgelverk [rediger]
I Quantz’ Versuch einer Anweisung die Flöte traversière zu spielen ble Bruhns nevnt som sin tids beste orgelkomponist. Tre toccataer betegnet som preludier eller Preludium og fuge, samt en fantasi over koralen Nun komm der Heiden Heiland stammer med sikkerhet fra Bruhns.
Orgelverkene viser typiske trekk fra den nordtyske orgelskole: Kontraster mellom homofone og fugale avsnitt, arpeggier og virtuose pedalpassasjer. Bruhns utnyttet all friheten i stylus phantasticus og skapte i blant en nesten moderne klingende musikk. Da de raske løpene i preludiene krever klar og presis rytmikk – delvis med bruk av dobbeltpedaler – stiller de høye krav til utøveren.
|
|
Vokalverk [rediger]
|
|
Litteratur [rediger]
- Michel Fructus: L’œuvre d’orgue de Nicolaus Bruhns (1665–1697), Essai sur la persuasion musicale dans l’Allemagne baroque du XVIIe siècle (Diplomarbeit), Lyon 1999
- Michel Fructus: Les cantates de Nicolaus Bruhns (1665–1697) (avhandling), Lyon 2009
- Martin Geck: Nicolaus Bruhns – Leben und Werk. Musikverlag Hans Gerig, Köln 1968
- Heinz Kölsch: Nicolaus Bruhns. Schriften des Landesinstituts für Musikforschung. Bärenreiter, Kassel 1958 (nyugivelse av en avhandling fra 1938, Kiel)
- Martial Leroux: Nicolaus Bruhns. I Edmond Lemaître (red.): Guide de la musique sacrée et chorale profane – L’âge baroque (1600–1750). Éditions Fayard, Paris 1992, ISBN 2-213-02606-8
- Michel Roubinet: Nicolaus Bruhns. I: Gilles Cantagrel (red.): Guide de la musique d’orgue. Éditions Fayard, Paris 1991, ISBN 2-213-02772-2
Fotnoter [rediger]
- ^ „eine solche Fähigkeit, dass ihn jeder, wer ihn nur hörte und kennen lernte, bewundern und schätzen musste“ (Gerber)
- ^ „da vorher seinesgleichen von Kompositionen und Traktierung allerlei Arten von Instrumenten in dieser Stadt nicht war gehöret worden“
- ^ „von jedermann bedauert, dass ein solcher trefflicher Meister in seiner Profession, auch vertragsamer Mann nicht länger hat leben sollen“. Nicolaus-Bruhns-Gesellschaft (red.): Festschrift zum 300. Geburtstag von Nicolaus Bruhns 1665–1697. Petersen, Husum 1965, s. 37.
- ^ Johann Mattheson:Grundlage einer Ehrenpforte Hamburg 1740: „Weil er sehr stark auf der Violine war, und solche mit doppelten Griffen, als wenn ihrer 3. oder 4. wären, zu spielen wußte, so hatte er die Gewohnheit, dann und wann auf der Orgel die Veränderung zu machen, daß er die Violine zugleich, mit einer sich dazu gut schickenden Pedalstimme ganz allein, auf das annehmlichste hören ließ.“
- ^ Kölsch, a. a. O. s. 21
- ^ „mit der Leidenschaft eines Künstlers, der nicht über seinem Werk steht, sondern in ihm aufgeht“
Eksterne Lenker [rediger]
- Verk av og om Nicolaus Bruhns i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- (fr)Fortegnelse over orgelinnspillinger
- Fritt tilgjengelige noter av Nicolaus Bruhns i Choral Public Domain Library (ChoralWiki)
- Fritt tilgjengelige noter av Nicolaus Bruhns i International Music Score Library Project
