Musikkteori

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Musikkteori er den del av musikkvitenskapen som ønsker å beskrive musikk på en teoretisk måte. Musikkens elementer beskrives, systematiseres og analyseres. Blant dem finner vi tone, rytme, harmoni, melodi, tekstur og form. Musikkteorien er ofte rettet mot de mønstre og systemer de fleste komponister arbeider etter. Begrepet «musikkteori» blir ofte brukt som en samlebetegnelse for en rekke læreemner (notelære, harmonilære, satslære osv.) som brukes innen musikkutdanning i Vesten. Denne artikkelen omhandler hovedsakelig teori knyttet til tonal musikk.

Musikkens elementer[rediger | rediger kilde]

Melodi[rediger | rediger kilde]

En melodi er en rekke toner; i vestlig musikk har de fleste melodier utgangspunkt i kjente skalaer og modale skalaer. Tonene i en melodi kan være av ulik høyde og lengde. Ofte består en melodi av gjentatte motiver og fraser.

Tonehøyde[rediger | rediger kilde]

En tone har høyde, varighet og klangfarge. Tonehøyden bestemmes av lydbølgenes frekvens; tonen A er definert av 440 Hz. Avstanden mellom to toner kalles et intervall. Den viktigste intervallet er mellom en tone og en tone med dobbel frekvens – oktav – slik at 440 Hz og 880 Hz begge er A. I vestlig musikk deles en oktav inn i 12 like halvtoner; mønstre av halvtoner og heltoner (to halvtoner utgjør en heltone) danner en skala i oktaven. De vanligste skalaene er dur og moll; disse er diatoniske skalaer.

I tonal musikk brukes faste fortegn til å definere tonearten i musikken. Tonearten avgjør hvilken skala som brukes. Å transponere et stykke musikk fra tonearten C-dur til tonearten D-dur vil være å gjøre alle tonene to halvtoner høyere. Selv om de fleste instrumenter som brukes i vestlig musikk er temperert stemt, noe som fører med seg at tonene vil være i nøyaktig det samme forholdet til hverandre som før transponeringen, kan en transponering endre klangen fordi tonene flyttes i forhold til instrumentets rekkevidde, og det kan gjøre det teknisk vanskeligere eller enklere for musikeren. For lytteren kan en transponering gå ubemerket hen, så særlig i pop, rock og folkemusikk er det vanlige å transponere musikk etter ferdigheter og behag.

Intervaller[rediger | rediger kilde]

Et Intervall er en beskrivelse av avstanden i høyde mellom to toner i en skala eller akkord.

Med utgangspunkt i C:

  1. Prim (C-C = Rent )
  2. Sekund (C-D = Stor) (C-Db = Liten)
  3. Ters (C-E = Stor) - (C-Eb = Liten)
  4. Kvart (C-F = Ren)
    • Tritonus (C-F# = Forstørret kvart/ forminsket kvint)
  5. Kvint (C-G = Ren)
  6. Sekst (C-A = Stor) (C-Ab = Liten)
  7. Septim (C-H = Stor) (C- Hb/B = Liten)
  8. Oktav (C-C' = Ren)
  9. None (C-D')
  10. Decim (C-E')
  11. Undecim (C-F')
  12. Duodecim (C-G')


Et intervall kan altså være stort/lite, rent, eller forminsket/forstørret.
Rent intervall kan også være forstørret (#) eller forminsket (b). Eks. Tritonus som er en forstørret kvart/ forminsket kvint (navnet avhenger av notasjonen). Mens et intervall som er stort eller lite kan ikke være rent.

Rytme[rediger | rediger kilde]

Rytme er lyder organisert i tid. Rytmen deler tid inn i regelmessige enheter, kalt takter. Taktarten angir hvor mange slag det er per takt. Gjennom små endringer i varighet og endringer i styrke kan man legge vekt på ulike slag i takten. For eksempel legger man i en vanlig vals (3/4-takt) trykket på det første slaget i hver takt. Synkoperte rytmer er rytmer som legger vekt på "uventede" slag, eller legger vekten mellom slag.

Harmoni[rediger | rediger kilde]

Harmoni finnes når to eller flere toner klinger sammen. To toner i samklang kalles en dyad. Tre eller flere toner i samklang kalles en akkord. I en skala er det visse tonetrinn som bestemmer akkordens egenskap og funksjon; i vestlig musikk er det tredje og syvende trinn i skalaen. Avstanden mellom grunntonen og tredje trinn avgjør om akkorden er en durakkord eller en mollakkord, mens avstanden mellom grunntonen og syvende trinn bestemmer akkordens funksjon i en akkordrekke.

Melodier blir ofte skrevet i forhold til harmoniene som akkompagnerer dem, slik at det skapes vekslende konsonans og dissonans. Studiet av samklangene kalles harmonilære.

Satslære[rediger | rediger kilde]

Satslære er et musikkteoretisk fag, hvor man lærer om en komposisjons sats, dvs. hvordan tonene i et musikkverk er satt sammen for å danne en helhet. Ved hjelp av ulike klangstablinger og lineære stemmeføringer etter ulike typer harmoniske progresjoner, får man forskjellige typer sats. Satslære er således et håndverk, som er viktig innen komposisjon og arrangement. Klassisk satslære beskriver mange regler for hva som er "lov" og ikke i en komposisjon. Det å skrive en annenstemme til en melodi kalles å harmonisere, da man ut ifra noen spesielle prinsipper setter inn toner som lyder godt til den gitte melodi.

Konsonans og dissonans[rediger | rediger kilde]

En konsonans er en samklang, harmoni eller akkord som regnes å være stabil, i motsetning til dissonanser, som regnes å være ustabile. En annen, mindre presis definisjon er «behagelige lyder» i motsetning til «ubehagelige lyder». De konsonante intervallene deles i to: rene og store. De rene intervallene er prim, oktav, kvart og kvint. De store intervallene er sekund, ters, sekst og septim. Dissonante intervaller vil ha et behov for å gå over i mer konsonante intervaller, og kan slik bidra til å skape og utløse spenning i musikken. Med utgangspunkt i tonearten kan man beskrive hvilken plass tonene og klangene fyller i en komposisjon, en slik rolle kalles en diatonisk funksjon. Musikkteoretikere kan foreta en funksjonsharmonisk analyse for å finne den harmoniske dynamikken i musikkbildet.

Tekstur[rediger | rediger kilde]

Man kan gi en beskrivelse av lydbildet eller teksturen i et musikkstykke. Det vanligste kriteriet er antall stemmer, men musikken kan og beskrives med adjektiver som "tung", "lett", "åpen", "myk" og "hard". En melodi kan være monofon (én stemme) eller polyfon (flere stemmer).

Form[rediger | rediger kilde]

Form viser til den overordnede strukturen i et stykke. Fuge, sonata-allegro, kanon og rondo er vanlige former i klassisk vestlig musikk. En form består av seksjoner som består av fraser. Moderne musikk som rock, pop, folk og jazz har utviklet sine egne former.

Komposisjon og analyse[rediger | rediger kilde]

Analyse[rediger | rediger kilde]

Musikalsk analyse forsøker å svare på spørsmålet "Hvordan virker denne musikken?"

Klassisk musikk og kontrapunkt[rediger | rediger kilde]

Den teoretiske tilnærmingen til musikk blomstret med den klassiske musikken.

Jazz[rediger | rediger kilde]

I det tjuende og tjueførste århundre har det utviklet seg en rekke nye sjangre som hver har sine tradisjoner; i jazz brukes musikkteori, som i klassisk musikk, til å analysere og forstå musikken, men teorien er også et hjelpemiddel til improvisasjon, og musikkteori knyttet til jazz er således ofte mer praktisk rettet.

Notasjon[rediger | rediger kilde]

Musikkteorien beskjeftiger seg og med ulike måter å notere musikk grafisk. Notelære gir et overblikk over den mest utbredte formen for musikknotasjon. Notasjon har til hensikt å fortelle hvordan musikken skal gjenskapes.

Matematikk og fysikk[rediger | rediger kilde]

Helt siden Pythagoras oppdaget forholdet mellom frekvensene til ulike tonehøyder, har man brukt matematikk til å analysre musikk, med utgangspunkt i svingningstall.


Hørelære[rediger | rediger kilde]

Evnen til å gjenkjenne tonemønstre og toner ved hjelp av hørselen og ikke ved hjelp av noter er et viktig hjelpemiddel for musikere. Relativt gehør er langt vanligere og enklere å tilegne seg enn absolutt gehør.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]