Carl Philipp Emanuel Bach

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Carl Philipp Emanuel Bach
Carl Philipp Emanuel Bach
C.P.E. Bach, 1765
Født 8. mars 1714
Weimar i Tyskland
Død 14. desember 1788 (74 år)
Hamburg
Yrke Komponist
Også kjent som «Berliner Bach», senere «Hamburgischer Bach»
Periode empfindsamer Stil («følsom stil»), klassisisme
Sjangre/
former
Kammermusikk, solokonserter, klavermusikk
Instrument klaver

Carl Philipp Emanuel Bach ved cembaloet under Fredrik den stores fløytekonsert i Sanssouci
Adolph von Menzel, olje på lerret, 1850–1852

Carl Philipp Emanuel Bach (født 8. mars 1714 i Weimar, død 14. desember 1788 i Hamburg) var en tysk komponist, cembalist og pianist av musikerfamilien Bach.

C.P.E. Bach var Johann Sebastian Bachs andre sønn, og regnes som den musikalsk betydeligste av de fire Bachsønnene som ble komponister. Han var en av de viktigste komponistene i rokokkotiden, overgangsperioden mellom barokken og klassisismen og fikk i sin samtid et ry som overgikk farens. C.P.E. Bachs skrev mye av sin musikk i den såkalte «følsomme stilen» (empfindsamer Stil), som tar i bruk uvanlige og overraskende melodivendinger, hyppige modulasjoner og uforberedte dissonanser for å uttrykke emosjoner.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

J.S. Bach og hans sønner rangert etter den tradisjonelle oppfatningen av deres musikalske betydning. Fra venstre mot høyre: Johann Sebastian, Carl Philipp Emanuel, Johann Christian, Wilhelm Friedemann og Johann Christoph Friedrich

Carl Philipp Emanuel ble født i Weimar. Faddere var Georg Philipp Telemann og Adam Immanuel Weldig, og etter tidens skikk fikk dåpsbarnet navn etter fadderne. Familien flyttet til Köthen i 1717 der moren Maria Barbara døde brått i juli 1720. Faren giftet seg opp igjen i desember 1721. I 1723 fikk faren posten som kantor ved Thomasschule i Leipzig, og ti år gammel begynte C.P.E Bach på samme skole. I 1731 startet han opp studier i rettsvitenskap ved universitetet i Leipzig, men byttet i 1734 over til universitet Viadrina i Frankfurt an der Oder. Han tok sin grad i 1738, men gav umiddelbart etterpå opp planene om en juridisk karriere for å satse på musikken.

Bach begynte å komponere i 1731. Det ser ikke ut til at han tilla sine første komposisjonsforsøk særlig verdi, ihvertfall tyder et brev fra året 1786 på det:

«Tilgi meg langhalmen og smøreriene mine! Den mest positive av alle er den nådige kongen, som holder Händels ungdomsarbeider aller høyest. Jeg sammenligner meg slett ikke med Händel, og har nettopp brent flere gamle arbeider og er glad de ikke lengre finnes.»[1]

En lignende bemerkning finnes i en katalog av Bachs «clavierwerken» (1772).

Berlin[rediger | rediger kilde]

C.P.E. Bach, av Franz Conrad Löhr (1735–1812)
Staatliche Museen zu Berlin

I 1740 ble han utnevnt til cembalist i den prøyssiske kronprinsens kapell (prinsen ble samme år kronet til Fredrik II av Preussen) og ble i 1746 forfremmet til Kammermusikus. I 1744 giftet Bach seg med Johanna Maria Dannemann, datter av en vinhandler fra Berlin. De fikk datteren Anna Philippina Bach (1747–1804) og to sønner; Johann Adam Bach (1745–1789) som ble jurist i Hamburg og Johann Sebastian Bach «den yngre» som var en ganske kjent kunstmaler i sin tid.

C.P.E. Bach var i sin tid en av de mest berømte Clavieristen i Europa. Cembalo var hans foretrukne instrument; han skrev rundt 150 sonater og over 50 konsertante stykker for dette instrumentet. I kronprinsens kapell i Rheinsberg ble han kjent med Johann Joachim Quantz og brødrene Graun, Carl Heinrich og Johann Gottlieb. Som Fredrik II's kammercembalist i Berlin underviste Bach den unge hertug Carl Eugen von Württemberg og tilegnet ham de seks Württembergischen Sonaten for cembalo (Nürnberg 1744). To år tidligere dediserte han sine seks Preußischen Sonaten til Friedrich II; samlet sett utgjør de to samlingene det mest betydelige uttrykk for den nye klaversonatestilen.

C.P.E. Bach skrev Magnificat (1749), en påskekantate (1756), flere symfonier og konserter, tre bind med lieder – Geistliche Oden und Lieder mit Melodien etter tekster av Gellert (1758), Oden mit Melodien (1762) og Sing-Oden (1766) – enkelte verdslige kantater og leilighetsstykker. Bachs viktigste arbeider skapte han for klaveret, i denne perioden nesten hundre sonater og andre soloverk, blant annet samlingen mit veränderten Reprisen (1760–1768) og enkelte sonater für Kenner und Liebhaber. I tillegg skrev han flere viktige fløytesonater, blant annet Hamburger Sonate.

I 1753 publiserte Bach sitt mest betydelige læreverk, Versuch über die wahre Art das Clavier zu spielen; andre del kom ut i 1762 i Berlin.

Hamburg[rediger | rediger kilde]

Da fadderen Georg Philipp Telemann døde, ble Bach i mars 1768 hans etterfølger i postene som Hamburgs musikkdirektør og kantor ved Gelehrtenschule des Johanneums – i konkurranse med den 18 år yngre halvbroren Johann Christoph Friedrich – og gikk heretter under tilnavnet «Hamburgischer Bach». Som følge av de nye stillingene konsentrerte han seg mer om kirkemusikk. Det påfølgende året skapte han oratoriet Die Israeliten in der Wüste («Israelittene i ørkenen») og mellom 1769 og 1788 over tjue pasjoner, oratoriet Die Auferstehung und Himmelfahrt Jesu såvel som rundt sytti kantater, litanier, motetter og andre liturgiske stykker. For klaver skrev han de seks sonatebindene für Kenner und Liebhaber.

Bach døde i 1788 i Hamburg. Gravstøtten i krypten ved St. Michaelis-Kirken er åpen for publikum.

Musikkstil[rediger | rediger kilde]

Stilistisk er Bach en av Sturm und Drangens hovedrepresentanter. Fra barokktradisjonen hentet han iørefallende, opprevne melodier, uvanlige sprang, harmonier og fraser. Dette var musikkens svar på den nye tyske poesien – Klopstock, Herder og den unge Goethe – og han foregrep flere av epokens stilmessige særegenheter som fulgte i litteraturen.

Bachs samtidige og posthume ry var hovedsakelig basert på klaversonatene, som ble epokegjørende i utviklingen av musikkformen. Stilistisk er de klare, skjøre og uttrykksvare, og bygd opp med en enestående fritt og variert struktur; de bryter helt med den italienske og viennesiske skolen[2] og beveger seg i stedet mot de sykliske og improvisatoriske formene som skulle bli vanlig flere generasjoner senere. Verkene hans er fantasifulle, svært uforutsigbare og med en vid emosjonell spennvidde, selv innen ett og samme stykke, i en stil som plasseres i kategorien empfindsamer Stil. Han var trolig den første komponist av noen betydning siden Lassus, Monteverdi og Gesualdo som brukte harmoniske klangfarger for sin egen skyld. Slik sett står han på linje med de mest fremtredende representantene for den første wienerskolen.

Mottakelseshistorikk[rediger | rediger kilde]

Minnetavle på huset i Markt 18 i Weimar

Carl Philipp Emanuel Bach regnes som den mest betydelige komponisten i tiden mellom barokken og wienerklassisismen. I sin levetid var han mer berømt enn sin far. Wienerklassikerne holdt ham høyt, Joseph Haydn fortalte at «De som kjenner meg godt vet at jeg skylder Emanuel Bach mye, for jeg har forstått ham og studert ham flittig.»[3] Wolfgang Amadeus Mozart sa om C.P.E. Bach at «han er faren, vi er barna».[4]

C.P.E. Bach fikk enorm betydning på den nordtyske komponistskolen, eksempelvis på Georg Benda, Bernhard Joachim Hagen, Ernst Wilhelm Wolf, Johann Gottfried Müthel, Friedrich Wilhelm Rust og mange andre. Også senere komponister som Felix Mendelssohn og Carl Maria von Weber var influert av ham.

På 1800-tallet ble C.P.E. Bach neglisjert; for eksempel bemerket Robert Schumann: «som skapende kunstner står han langt bak sin far.»[5] Derimot holdt Johannes Brahms ham høyt, og redigerte noe av musikken hans.

Gjenoppdagelsen av C.P.E. Bachs musikk har pågått siden Helmuth Kochs innspillinger av symfoniene på 1960-tallet, og cembalisten og musikkprofessoren Hugo Rufs innspillinger av klaversonatene. Det svenske plateselskapet BIS er i ferd med å gi ut C.P.E. Bachs samlede verker.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Etter Bachs død tilegnet Friedrich Gottlieb Klopstock og Johann Wilhelm Ludwig Gleim ham dikteriske ettermæler. Den største delen av det musikalske boet ble senere kjøpt opp av samleren Georg Poelchau. Også Friedrich Wilhelm von Thulemeier tok vare på svært gode kopier av Bachs komposisjoner, i likhet med Quantz, Schaffraths og Nichelmanns.[6]

I Berlin finnes Musikgymnasium Carl Philipp Emanuel Bach og i Frankfurt an der Oders Franziskaner-klosterkirke bærer en konserthall Bachs navn.

Verk[rediger | rediger kilde]

Det finnes flere kataloger over C. P. E. Bachs verk. Verkfortegnelsen med forkortelsen «Wq» av Alfred Wotquenne fra 1905 er fortsatt i vanlig bruk. E. Eugene Helms Thematic Catalogue of the Works of Carl Philipp Emanuel Bach (1989) danner et omfattende og nystrukturert grunnlag; Helms verkfortegnelse betegnes med «H».

Verk tilgjengelige i innspillinger og på notetrykk (utvalg)
  • Konzert für Cembalo, Klavier und Orchester i Ess-dur
  • Württembergische Sonate Nr. 1 i a-moll
  • Württembergische Sonate Nr. 6 i h-moll
  • Oboenkonzert B-dur
  • Oboenkonzert Ess-dur
  • Sonate a-Moll für Flöte solo
  • Sinfonia a tre voci i D-dur
  • Konzert für Cembalo Wq 20
  • Konzert für Flöte d-moll Wq 22
  • Seks sonater i Versuche über die wahre Art das Clavier zu spielen Wq 63 nr. 1 til nr. 6
  • Sonaten für Traversflöte & Fortepiano (Sonate nr. 1 D-dur Wq 83, Sonate nr. 2 E-dur Wq 84, Sonate nr. 3 G-dur Wq 85, Sonate nr. 4 G-dur Wq 86, Sonate nr. 5 C-dur Wq 87)
  • Tolv variasjoner over La Folia Wq 118/9
  • Hamburger Sonate G-dur für Flöte und Basso continuo Wq 133
  • Sonate für Viola da gamba D-dur Wq 137
  • Duo für Flöte und Violine Wq 140
  • Trio für Flöte Violine und Basso continuo h-moll Wq 143
  • Trio für Flöte Violine und Basso continuo C-dur Wq 147
  • Triosonate B-dur Wq 158
  • Triosonate c-Moll «Sanguineus et Melancholicus» Wq 161/1
  • Konzerte für Flöte A-Dur Wq 168, G-Dur Wq 169
  • Konzert für Violoncello i a-moll Wq 170
  • Konzert für Violoncello i A-dur Wq 172
  • Sinfonien Wq 173 og Wq 178
  • Berliner Sinfonien (Es-dur Wq 179, F-dur Wq 181, C-dur Wq 174, F-dur Wq 175)
  • Seks Hamburger Sinfonien Wq 182
  • Fire Orchestersinfonien Wq 183
  • Phyllis und Thirsis Wq 232
  • Johannes-Passion (1772)
  • Markus-Passion (1786)
  • Matthäus-Passion (1785)

Skrifter[rediger | rediger kilde]

  • Versuch über die wahre Art das Clavier zu spielen; del 1, Berlin 1753; del 2, Berlin 1762; Opptrykk av begge med utvidelsene i utgavene fra 1787 og 1797; Kassel 2003 (utgiver Wolfgang Horn)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Heinrich Bellermann: Bach, Philip Emanuel. I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 1, Duncker & Humblot, Leipzig 1875, s. 744–746.
  • A. E. Cherbuliez: Carl Philipp Emanuel Bach; Zürich 1940
  • Semjon Aron Dreiling: Pompöser Leichenzug zur schlichten Grabstätte. Die vergessenen Toten im Gruftgewölbe der Hamburger St.-Michaelis-Kirche 1762–1813; Hamburg: Medien-Verlag Schubert, 2006; ISBN 3-937843-09-4
  • Wilibald Gurlitt: «Bach, Carl Philipp Emanuel». I: Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 1, Duncker & Humblot, Berlin 1953, s. 488 (nettutgave).
  • H. Miesner: Philipp Emanuel Bach in Hamburg; Leipzig 1929; Nachdruck Wiesbaden 1969
  • Hans-Günter Ottenberg: Carl Philipp Emanuel Bach; München: Piper, 1988; ISBN 3-492-18235-6
  • Dorothea Schröder: Carl Philipp Emanuel Bach; Reihe Hamburger Köpfe; Hamburg: Ellert und Richter, 2003; ISBN 978-3-8319-0130-2

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Vergeben Sie mir mein Geschwätze und Geschmier! Das Poßierlichste von allem ist die gnädige des Königes, wo durch Händels Jugendarbeiten bis aufs äußerste verwahrt werden. Ich vergleiche mich gar nicht mit Händeln, doch habe ich vor kurzem ein Ries u. mehr alte Arbeiten von mir verbrannt u. freue mich, daß sie nicht mehr sind.»
  2. ^ (en)Encyclopedia Britannica 1911 (Wikisource)
  3. ^ «Wer mich gründlich kennt, der muss finden, dass ich dem Emanuel Bach sehr vieles verdanke, dass ich ihn verstanden und fleißig studiert habe.»
  4. ^ Rochlitz, Friedrich, Für Freunde der Tonkunst, 4 bind. (Leipzig, 1824–1832), ss. 308f. n. Sitert i Ottenberg, Hans-Günter, Carl Philipp Emanuel Bach (oversatt til engelsk av PJ Whitmore), OUP, 1987, ISBN 0 19 315246 0, s.191.
  5. ^ Hubeart Jr., T. L. (14. juli 2006). A Tribute to C. P. E. Bach. Besøkt 17. mai 2008
  6. ^ CONCERTO IN G, W. 4

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Carl Philipp Emanuel Bach – bilder, video eller lyd
Verkfortegnelser
Media
Flute Sonata in B flat major
Alex Murray (fløyte) og Martha Goldstein (cembalo)
Flute Sonata in G major
Alex Murray (fløyte) og Martha Goldstein (cembalo)
Freie Fantasie, F sharp minor
Joan Benson (klavikord)
Flute Concerto in G major – 1. Allegro
Advent Chamber Orchestra med Constance Schoepflin (fløyte)
Flute Concerto in G major – 2. Largo
Advent Chamber Orchestra med Constance Schoepflin (fløyte)
Flute Concerto in G major – 3. Presto
Advent Chamber Orchestra med Constance Schoepflin (fløyte)
Stykke for mekanisk klokke, H. 635, Nr. 11
Framført på et orgel av Ulrich Metzner
  • Problemer med å avspille filene? Se mediehjelp.
  • Problemer med å avspille filene? Se mediehjelp.
Notemateriale