Giovanni Battista Martini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Professore Padre Martini

Giovanni Battista Martini eller Giambattista Martini, kalt Padre Martini (født 24. april 1706 i Bologna; død 3. august 1784 samme sted) var en italiensk komponist og musikkteoretiker.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Giovanni Battista Martini fikk sin første musikkopplæring av faren Antonio Maria Martini, som var fiolinist og cellist. Andre lærere var Padre Pradieri (cembalo). Giovanni Antonio Riccieri (kontrapunkt) Giacomo Antonio Perti (komposisjon), Angelo Predieri , Francesco Antonio Pistocchi.

I 1722 gikk Martini inn i minorittordenen. Han foretok lange reiser der han utelukkende konsentrerte seg om musikkutdannelse. I 1725 ble han kapellmester ved fransiskanerkirken i Bologna og tiltrakk seg oppmerksomhet på grunn av sine komposisjoner. Musikkskolen som han grunnla her ble drevet helt inn på 1800-tallet og utdannet flere kjente italienske og utenlandske kunstnere. Som lærer foretrakk han den gamle romerske komposisjonstradisjonen. Han var en betydningsfull pedagog og musikkteoretiker med et bibliotek på rundt 15.000 bind, og i musikalske spørsmål ble han regnet som høyeste instans og rådspurt i flere stridsspørsmål. Johann Christian Bach var en av hans elever. Den unge Wolfgang Amadeus Mozart fikk under sin første italiareise undervisning i kontrapunkt av ham. Også andre komponister søkte råd hos Martini, eksempelvis Giovanni Battista Cirri, Vicente Martín y Soler, Christoph Willibald Gluck, Niccolò Jommelli, André Grétry, Antonio Boroni og andre.

Martini skrev innflytelsesrike læreverk i musikk og korresponderte med de mest kjente musikere og lærde i Europa. Av hans komposisjoner hører man i blant en fløytekonsert i G-dur.

Verk[rediger | rediger kilde]

Padre Martini skrev ved siden av 32 messer og et rekviem hovedsakelig kirkemusikk som stort sett er forblitt upublisert. Liceo i Bologna har flere manuskripter, to oratorier, Litaniae atque antlphonae finales B. V. Mariae fra 1734 og tallrike kantater og arier. Tilsammen komponerte han 94 sonater for tangentinstrumenter, blant annet de tolv Sonate d'intavolalura seks sonater for cembalo og Duetti da camera (sonater for fløyte og generalbass). 24 sinfonias, blant annet Sinfonia con violoncello e violino obbligati og flere konserter for soloinstrumenter og strykere. Martini komponerte fem sceneverk, blant annet L'Impresario delle canarie (1744).

Han var mest betydningsfull som musikkteoretiker:

  • Storia della musica, 3 bind. Bologna, 1757-1781 (stort anlagt, men ufullendt musikkhistorie)
  • Saggio fondamentale pratico di contrapunto sopra il canto fermo, 2 bind. Bologna, 1774-1775 (komposisjonslære)
  • Compendio della teoria de' numeri per uso del musico. Bologna 1769

Martini formidlet sine kunnskaper som komponist i læreboken Saggio fondamentale pratico di contrapunto og som musikkhistoriker i sin berømte Storia della musica. Selv om sistnevnte er uferdig og mangler et systematisk register, tjente den som utgangspunkt for flere senere musikkhistoriske verk.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Anselm Pauchard: Ein italienischer Musiktheoretiker: Pater Giambattista Martini. Avhandling Lugano 1941

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]