Opera seria

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Karikatur av en oppføring av Händels opera Flavio. I midten divaen Francesca Cuzzoni flankert av kastratsangerne Senesino til venstre og Gaetano Berenstadt

Opera seria («alvorlig opera») er en italiensk betegnelse på en operasjanger som oppsto i Napoli og som hadde sin blomstringstid fra rundt 1710 til ca. 1770. Under sjangerens gullalder var den vanlige betegnelsen dramma per musica («drama til musikk») eller melodramma serio, men etter at den gikk av mote ble opera seria den vanlige og lettere nedsettende betegnelsen på det som var blitt en historisk musikkform.

Genren var tett knyttet til 1700-tallets sosiale struktur og mytologiske og heroiske temaer ble ofte utformet for å legitimere og opphøye tidens herskere, adelige og kirkeledere.

Opera buffa («komisk opera») var opera serias populære og folkelige motsats.

Struktur[rediger | rediger kilde]

Opera seria bygde på høybarokkens strenge dramma per musica-konvensjoner og utviklet og utforsket da capo-ariens A-B-A form. Den første delen presenterte et tema, den andre et komplementært tema og den tredje var en ornamentert og videreutviklet versjon av det første temaet. Etterhvert som sjangeren utviklet seg og ariene ble lengre kunne en opera seria inneholde opp til tretti satser.[1]

En typisk opera seria begynner med en overtyre i tre satser (hurtig – langsom – hurtig) uten noen tilknytning til operaens handling, det var til og med vanlig å gjenbruke musikk skrevet for andre stykker. Like vanlig var det at gjestende sangvirtuoser føyde sine medbrakte bravur-arier inn i stykkene.

Selve operaen besto oftest av tre akter, hver satt sammen av en rekke scener med et resitativ og en såkalt avskjedsarie som ble sunget før karakteren forlot scenen. Et element som karakteriserer opera seria er affektlæren, en forestilling om at visse musikalske grep påvirker den menneskelige psyke på bestemte måter.

Formalt består en opera seria hovedsakelig av satsparet resitativ-da capo arie hvor handlingen drives framover i resitativet mens arien begrenser seg til en kommentar til det som skjer. Teksten i en da capo arie består vanligvis av to eller tre setninger som strekkes ut over flere minutter i høyst virtuose koloraturer.

Temaer[rediger | rediger kilde]

Aktørene på opera seria-scenene var adelige og kongelige, gjerne helter fra den antikke mytologien. Man fulgte reglene for et strengt og lukket drama hvor selv personkonstellasjonene var fastlagt: prima og seconda donna (stort sett kvinnelige sopran/mezzosopran/alter), primo og secondo uomo (oftest kastratsopraner – opera seria-scenenes stjerner), en mezzo carattere (for eksempel bariton eller tenor) og en eller flere buffo-roller.

Figurene framstilles ikke som psykologisk mangefasetterte og følende subjekter, men persontyper som representerer karaktertrekk, enten dyden, synden eller vakling mellom begge polene. De er heller ikke fritt handlende personer som idealet ellers i tiden, men underkastet skjebnen eller gudenes vilje.

Stemmer[rediger | rediger kilde]

Den tyske tenoren Anton Raaff i en heroisk rolle

Opera serias tidsalder faller sammen med kastratsangernes glanstid. De var gjerne svært begavede guttesangere som var blitt kastrert før puberteten slik at de beholdt en kraftig sopran- eller alt-stemme også etter tiår med intens musikalsk trening. Kastratsangerne fikk heroiske mannlige roller ved siden av prima donnaene, som på denne tiden var operascenens nykommere. De nye stjernesangerne var enormt teknisk dyktige og komponistene skrev stadig mer kompleks vokalmusikk for at de fikk anledning til å briljere med sine tekniske ferdigheter. En av de mest berømte var Farinelli som det i 1994 ble laget en film om: Farinelli Il Castrato.

Sosial kontekst[rediger | rediger kilde]

Opera seria var med få unntak en genre for hoffet, monarkene og adelen. Eksempler på unntak er Georg Friedrich Händel og venetianske operakomponister som tilpasset sine operaer en bredere smak.

Hoffet, og spesielt monarken ville se sin egen opphøyde posisjon gjengitt på scenen og handlingsforløpet ble kraftig påvirket av dette ønsket. For eksempel viser operaen Il re pastore Aleksander den stores ærefulle bedrifter for at diktatoren blant publikum kunne se seg selv og sitt velmente autokrati reflektert hos sine edle motparter fra antikken. Mange aspekter ved scenesettingen bidro også til dette, for eksempel kunne både scenen og salen gis samme lyssetting og scenografien kunne være en kopi av palasset operaen ble holdt i. Det ble oppført operaer som framstilte medlemmer av monarkiet, de kunne til og med delta på scenen selv.

Med den franske revolusjonen fulgte store politiske endringer også i Italia, og etterhvert som de gamle autokratiske republikkene ble erstattet med mer egalitære, ble de gamle arkadiske idealene i opera seria irrelevante. Nå kunne også herskere lide en voldsom død på operascenene og hierarkiet av sangere brøt sammen under de nye sosiale idealene. Opera seria var så tett knyttet opp til de regjerende klassene i l'ancien régime at de gjennomgripende sosio-politiske endringene førte til at genrens tid var over.

Viktige opera seria-komponister[rediger | rediger kilde]

Pietro Metastasio og Apostolo Zeno var to sentrale librettister.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Marita P. McClymonds, Daniel Heartz. "Opera seria", Grove Music Online, ed. L. Macy, grovemusic.com. Seksjon 1: "Dramaturgy"

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • The Oxford Dictionary of Opera, by John Warrack and Ewan West (1992), 782 pages, ISBN 0-19-869164-5
  • Orrey, Leslie and Milne, Rodney. Opera: A Concise History. World of Art, Thames & Hudson. ISBN 0500202176.