Procol Harum

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Procol Harum
Procol Harum
Opphav London
Periode 19671977
1991-
Sjanger Progressiv rock
Medlemmer
Gary Brooker
Geoff Dunn
Matt Pegg
Josh Phillips
Geoff Whitehorn
Keith Reid
Tidligere medlemmer
Dave Ball
Dave Bronze
Alan Cartwright
Chris Copping
Matthew Fisher
Mick Grabham
Dave Knights
Mark Brzezicki
Dee Murray
Pete Solley
Jerry Stevenson
Robin Trower
B.J. Wilson

Procol Harum er et progressivt rockeband fra England som ble dannet på 1960-tallet. Procol Harum er best kjent for sangen «A Whiter Shade of Pale» fra 1967 og denne skal være den mest spilte sangen i Storbritannia de siste 75 år.[1]

Bandets røtter[rediger | rediger kilde]

Noen av røttene til Procol Harum var et konsertband ledet av Gary Brooker og Robin Trower kalt The Paramounts, populære utøvere tidlig på 1960-tallet. Bandet signerte for plateselskapet Parlophone i 1963 og utga Poison Ivy som ble en moderat suksess i 1964. De klarte derimot ikke å gjenskape suksessen, og bandet gikk i oppløsningen i løpet av 1966.

Procol Harums historie[rediger | rediger kilde]

De første årene[rediger | rediger kilde]

Tidlig i 1967 dannet pianisten og sangeren Gary Brooker Procol Harum med poeten og tekstforfatteren Keith Reid, Hammond-organisten Matthew Fisher, gitaristen Ray Royer og bassisten David Kneights. I innspillingsstudioet Olympic Studios innspilte bandet sangen «A Whiter Shade of Pale» sammen med trommeslageren Bill Eyden, produsenten Danny Cordell og lydteknikeren Keith Grant. Sangen ble offisielt utgitt den 12. mai 1967. Med den plutselige suksessen med «A Whiter Shade of Pale» som sammenfalt med The Moody Blues’ «Nights in White Satin», og deres plateselskap Deram Records ble kjent som forgangsselskap for progressiv rock.

Med dens uforglemmelig tonalitet og en smakstilsetning av Johann Sebastian Bachs «Wachet auf, ruft uns die Stimmme» og «Air», sørget av Fisher, sjelfulle sang og mystiske lyrikk nådde «A Whiter Shade of Pale» førsteplassen på de britiske hitlistene og gjorde nesten like bra i USA med en femteplass. I årene siden har sangen vært en varig klassiker og i vunnet mange avstemninger som en av de beste sanger noensinne.

Rett etter «A Whiter Shade of Pale» ble en suksess begynte bandet å turnere og de startet turnen ved å åpne for Jimi Hendrix i 1967.

En salt hund[rediger | rediger kilde]

Procol Harums oppfølger var «Homburg», og med en endring i besetningen hvor tidligere medlem av Paramounts B.J. Wilson på trommer og Robin Trower på gitar. Den nye sangen var også en suksess ved å nå en sjetteplass i Storbritannia, men deres album Procol Harum gjorde det mindre bra. En serie med singler startet lavt på listene i både USA og Storbritannia, men sjelden samtidig. Albumet A Salty Dog (1969) ble populært blant tilhengerne og var deres første album som solgte bra i hjemlandet, og er fortsatt anerkjent som en av deres beste album. Spesielt tittelsangen fikk mye spilletid på amerikanske radiostasjoner, preget av Reids illevarslende og rimløse tekst som fremste kjennetegn. Fisher, som hadde produsert albumet, forlot bandet kort tid etter at det ble utgitt.

Procol Harum skulle oppleve mange utskiftninger, men deres «klassiske» besetning for deres første tre album var Gary Brooker (piano og hovedsanger), Robin Trower (gitar og sang), Matthew Fisher (orgel og sang), David Knights (bass), B.J. Wilson (trommer), and Keith Reid (tekstforfatter). Chris Copping, som tidligere hadde vært medlem fra Paramount, spilte orgel og bass i gruppa i 1970, og mellom 1973 og 1977 var Mick Grabham gruppas gitarist, en meget dyktig verdig standin for Trower.

Symfonisk rock[rediger | rediger kilde]

Procol Harum hadde et unikt musikkbilde som uthevet Brookers melankolske sang og en stemningsfull blanding av hans eklektiske piano, Fishers elegante, kirkelignende orgel, Wilsons dramatiske tromming og Trowers intense gitar sammen med en hyppig mørk humor og en forkjærlighet for uforutsigbar eksperimentering. Musikalsk ble Procol Harum delt i disse årene mellom Trowers gitardrevne blues-rock-stil (som stundom har blitt sammenlignet med Eric Clapton) og Brookers og Fishers strukturerte klassiske rockelyd. Gruppen kombinerte ofte denne dualismen i en briljant dynamisk fusjon, men i 1972 ble ulikhetene i stil for stor. Slutten på en epoke ble markert med utgivelsen av deres femte album Broken Barricades og den påfølgende avskjeden med Trower som gikk for å danne sitt eget band.

Procol Harum oppnådde ny suksess på hitlisten det påfølgende året med et lydbilde som var tydelig symfonisk rock, ofte også samme med symfoniorkestre. Med dette opplegget var de blant de første gruppene som oppnådde suksess: albumet Procol Harum Live med Edmonton Symphony Orchestra oppnådde en femteplass på de amerikanske hitlistene i 1972, skjønt kun plass 48 i Storbritannia. Fra albumet oppnådde en dynamisk spilt singel «Conquistador», en sang som opprinnelig kom på det deres første album, å bli en hit. Den nådde 16. plass i USA, og betydelig radiotid, og 22. plass i Storbritannia.

Midten av 1970-tallet[rediger | rediger kilde]

Procol Harum har gjennom årene gitt mange konserter i Norge. De deltok dessuten i Ragnarockfestivalen i 1974. Flere utskiftninger i gruppen forte til en salgsnedgang i den andre halvdelen av 1970-tallet samtidig som Pandora's Box oppnådde en mindre suksess i 1975, men bandet ble helt oppløst to år senere, etter utgivelsen av «Something Magic». Procol Harum ble gjenforent for en enkeltstående framførelse fem måneder senere da «A Whiter Shade of Pale» ble utnevnt til Den beste britiske pop singel 1952-1977 (sammen med Queens «Bohemian Rhapsody») ved BRIT Awards i forbindelse med dronning Eliaabeth IIs sølvjubileum.

1991 og videre[rediger | rediger kilde]

Procol Harum ble gjenforent i 1991 og de utga The Prodigal Stranger, men solgte skuffende. En ny inkarnasjon av gruppen, ledet av Brooker, turnerte i USA og andre deler av verden i de første årene av 1990-tallet.

I juli 1997 arrangerte bandtilhengere en feiring av 30 års jubileum for suksessen til sangen «A Whiter Shade of Pale» og inviterte da det inaktive bandet til å spille. Konserten ved Redhill tiltrakk seg fans og tilhengere fra hele verden. Et direkte resultat av konserten var nettstedet «Beyond the Pale» i oktober 1997.

Nettstedet gjorde at tilhengerne kom i kontakt med hverandre, og det katalyserte og satte i gang en ny interesse for bandet. På slutten av 1999 lovte Gary Brooker at «Procol vil spille igjen i 2000» og i september spilte bandet på en åpen konsert ved New London Sinfonia i Guildford i Storbritannia.

Siden 2001 har Procol Harum med oppsetningen Brooker, Fisher, Geoff Whitehorn (gitar), Matt Pegg (bass) og Mark Brzezicki (trommer) gjorte flere turneer over det meste av Europa, men også i Japan og i USA. En konsert i København i 2001 ble utgitt på DVD i 2002. I 2003 utga bandet albumet The Well's on Fire. En konsert i London med mange av sangene fra albumet ble utgitt på DVD i 2004: Live at the Union Chapel.

Procol Harum fortsetter å turnere, nå med Josh Phillips som erstatter for Fisher på orgel, noe som betyr at Gary Brooker er den eneste gjenværende og utøvende medlemmet siden gruppen ble dannet på 1960-tallet. I juni 2006 spilte de på festivalen på Isle of Wight, de eneste som også spilte på den opprinnelige festivalen på samme sted i 1969. Høsten 2006 spilte de Sveits, Danmark og ikke minst Norge, men da med Geoff Dunn på trommer ettersom Mark Brzezickis andre band Casbah Club da turnerte sammen med The Who.

Forfatterstrid[rediger | rediger kilde]

I 2005 gikk Matthew Fisher til rettssak mot Gary Brooker og hans utgiver ved å hevde at han hadde vært med på skrive sangen «A Whiter Shade of Pale». Fisher, som nå er dataprogrammerer i Croydon i sørlige London, krevde en million pund i opphavsrettigheter og tidligere salg. Saken gikk til høyesterett i 2006. Brooker insisterte på sangen fra 1967 var skrevet før Fisher ble medlem av Procol Harum, men den 20. desember 2006 vant Fisher saken, men ble kun gitt rettighetene til 40 % av sangen enn de 50 % som han opprinnelig hadde krevd.[2] I en senere rettsbehandling i en appellrett vant Brooker tilbake de fulle royaltyrettighetene til sangen.[3]

Trivia[rediger | rediger kilde]

  • Navnet Procol Harum ble valgt bands manager, Gary Stevens, etter navnet på katten til en kamerat, og det er nesten latin for «bortenfor disse tingene». En mer korrekt skriving av den latinske frasen er faktisk Procul Harum, og bandets navn har ofte blitt «rettet» til dette i artikler og kataloger. Imidlertid er selv ikke Procul Harum helt korrekt latinsk grammatikk, og den korrekte latinske oversettelsen av «bortenfor disse tingene» ville være Procul His.[4]
  • Asteroiden 14024 Procol Harum er døpt etter bandet mens stjernen som tidligere var kjent som #00044501811 heter nå BJ Wilson, Procol Harum's drummer[5], en ære til trommeslageren B.J. Wilson, som døde i 1990.
  • Den andre boka i Douglas Adams’ bokserie Haikerens guide til galaksen, Restauranten der universet slutter, var inspirert av sangen Grand Hotel.[6]

Plateutgivelser[rediger | rediger kilde]

DVD-utgivelser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Times Online 14. april 2009
  2. ^ BBC: Organist wins Procol Harum battle
  3. ^ Times Online 14. april 2009
  4. ^ Lost in translation
  5. ^ ProcolHarum.com
  6. ^ Adams, Douglas (8. feberuar 1996). Text of one of Douglas Adams's introductions of Procol Harum in concert