Basso continuo
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Generalbass eller Basso continuo (it: uavbrutt bass) er en akkompagnemensteknikk som oppsto i overgangen til barokken da renessansens musikkideal med flere uavhengige stemmer (polyfoni) ble erstattet med en enkelt melodistemme over en eller flere akkompagnerende instrumenter (monodi).
I barokkmusikken har melodistemmen fokus, mens generalbassen danner den harmoniske grunnstrukturen, og improviserte mellomstemmer fyller ut lydbildet.
Generalbassens akkorder ble ikke skrevet ned, men besifret (jfr. gitarbesifring) med tall og andre symboler. Detaljene rundt akkordene ble overlatt til utøveren som ofte improviserte sin stemme. Mens moderne utgaver gjerne angir en ferdig akkordgang i noteskrift kunne svært tidlig musikk helt mangle besifring slik at musikerne selv valgte akkorder ut fra den musikalske sammenhengen.
For å spille akkordene brukte man flerstemmige instrumenter som regal (i tidligbarokken, dette instrumentet gikk snart av mote), orgel, orgelpositiv, cembalo, spinett, lutt, theorbe, gitar eller harpe. Selve bass-stemmen ble ofte spilt på et bassmelodiinstrument som for eksempel cello, kontrabass, bassgambe, fagott, bassdulzian, posaune, rankett. Ofte ble det ikke angitt generalbass-instrument slik at utøverne hadde frihet til å velge etter hva man hadde tilgjengelig eller hva man syntes passet musikken best.
I større orkestra var det gjerne flere akkord- og bassmelodiinstrumenter som spilte vekselvis eller sammen. Titlene på mange barokkstykker nevner at musikken skal utføres med en slik continuo-gruppe som f.eks J. S. Bachs Konsert for 2 fioliner, strykere og continuo i d-moll.
[rediger] Eksempel
Et eksempel fra Johann Sebastian Bachs Johannespasjon. Her blir resitativet (recitativo secco) ledsaget av «tørre» akkorder:
