Giovanni Battista Pergolesi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Giovanni Battista Pergolesi
Giovanni Battista Pergolesi
Født 1. januar 1710
Jesi, Marche
Død 16. mars 1736 (26 år)
Pozzuoli ved Napoli
Yrke komponist
Nasjonalitet italiensk
Sjanger barokkmusikk, rokokkomusikk
Aktive år 17311736

Giovanni Battista Pergolesi (også Pergolese, født 4. januar 1710 i Jesi nær Ancona i regionen Marche, død 16. mars 1736 i Pozzuoli ved Napoli) var en italiensk komponist som i sitt korte liv rakk å komponere en rekke operaer, kirkemusikalske verk, samt en berømt Stabat mater.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Portrett, muligens Pergolesi

Pergolesi[1] fikk sin første musikkundervisning av Francesco Santi, kapellmester ved domkirken i hjembyen Jesi. I 1722 begynte han å studere ved Conservatorio dei Poveri di Gesù Cristo i Napoli. Hans viktigste lærer var Gaetano Greco og Francesco Durante. Man antar at han avsluttet sin studietid sommeren 1731 med en oppføring av kantaten La conversione di San Guglielmo d'Aquitania i klosteret San Agnello.

Umiddelbart etterpå fikk Pergolesi i oppdrag å skrive operaen Salustia til åpningen av karnevalstiden ved Teatro San Bartolomeo. Kastraten Nicolino (Niccolò Grimaldi) var tiltenkt hovedrollen, men han syknet hen og døde under prøvetiden. Dermed ble premieren utsatt, og viste seg tilslutt å bli mislykket. Samme år ble Pergolesi kapellmester hos fyrsten Ferdinando Colonna Stigliano.

Oppføringen av den komiske operaen Lo frate innamorato 28. september 1732 i Teatro dei Fiorentini ble derimot en langvarig suksess. 29.november samme år rystet et ødeleggende jordskjelv Napoli, og byens ledere besluttet å holde en årlig bønnegudstjeneste i kirken Santa Maria della Stella hver 31. desember. Messe i D-dur og det meste av Pergolesis vesperkomposisjoner ble sannsynligvis skrevet for denne anledningen. Til keiserinnens fødselsdag 28. august 1733 skrev han operaen Il prigionier superbo. Operaen inneholder det komiske mellomspillet La serva padrona som snart ble spilt over alt og ble musikkteaterets første repertoarstykke.

10. mai 1734 fulgte Pergolesi Stigliano til Roma hvor en slektning av fyrsten, Hertug Maddaloni Carafa, utnevnte Pergolesi til sin kapellmester. På oppdrag av hertugen skrev Pergolesi den dobbeltkorige Messe i F-dur som ble oppført 16. mai 1734 i kirken San Lorenzo i Lucina.

Tilbake i Napoli ble hans nye opera Adriano in Siria oppført i Teatro San Bartolomeo i anledning den spanske dronningens fødselsdag 25. oktober 1734. Pergolesi måtte spesialskrive hovedrollen for stjernekastraten Caffarelli (Gaetano Majorano) som sang seg til en stor suksess mens operaen som sådan falt gjennom. Pergolesi fikk et nytt oppdrag på operaen L'Olimpiade som hadde premiere januar 1735 i det romerske Teatro Tordinona. Ifølge samtidige beretninger støtte operaen på motstand, en misfornøyd tilskuer skal ha kastet en appelsin i hodet på komponisten[2]

Høsten 1735 fikk Pergolesi endelig en stor suksess med operaen Il Flaminio som ble oppført i Teatro dei Fiorentini i Napoli. En bemerkning i librettoen forstås slik at han på forhånd var blitt utnevnt som organist i det kongelige kapell i Napoli. Mens han arbeidet på kantaten Il tempo felice til fyrsten Raimondo di San Severos bryllup i desember 1735 ble han syk og måtte avbryte arbeidet. Pergolesi begav seg til badestedet Pozzuoli ved Napoli for å komme seg igjen. Der skrev han, sannsynligvis på oppdag fra Confraternità dei Cavalieri di S. Luigi di Palazzo, det som skulle bli den siste komposisjonen han fullførte, den kjente Stabat Mater. Pergolesi døde av tuberkulose den 16. mars 1736 og ble bisatt dagen etter i Fransiskanerklosteret i Pozzuoli.

Minnesmerke i Jesi

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

I de fem årene som ble Pergolesi forunt etter han forlot konservatoriet skapte han en samling verk som har holdt ettertiden beskjeftiget som ingen annen italiensk 1700-talls komponist (bortsett fra Vivaldi). På samme måte som for Mozart ga Pergolesis tidlige død anledning til en svermerisk dyrking og sentimental genierklæring som kastet en slik skygge at den historiske personen nærmest forsvant. I tillegg forsøkte mange forleggere å utnytte Pergolesis raskt stigende berømmelse etter hans død til å tjene en ekstra slant ved å utgi verker av mindre kjente komponister under hans navn. Listen over verker som feilaktig er blitt tilskrevet Pergolesi er like lang som den over hans autentiske komposisjoner.

Et utvalg verk[rediger | rediger kilde]

Sceneverk[rediger | rediger kilde]

  • San Guglielmo duca d'Aquitania (1731)
  • Salustia (1731)
  • Lo frate 'nnamorato (1732)
  • Il prigionier superbo (Opera seria) inneholder som et Intermezzo to lystspillakter (Opera buffa) La serva padrona (1733)
  • Adriano in Siria (1734)
  • Il Flaminio (1735)
  • Il Tempo felice (1735) (bryllups-serenade)
  • Livietta e Tracollo
  • L'Olimpiade, (1735)
  • Orfeo

Kirkemusikk[rediger | rediger kilde]

  • Messe for to kor
  • Messe i F
  • Salme Dixit Dominus
  • Salme Laudate et Confitebor
  • Salme Laudate pueri Dominum for sopran, femstemmig kor, obo, trompet, horn, strykere og basso continuo
  • Salve Regina
  • La morte di San Giuseppe
  • Motette In hoc die quam decora
  • Stabat Mater f-moll for sopran, alt, strykere og basso continuo

Instrumentalmusikk[rediger | rediger kilde]

  • Sinfonia F-dur for 2 oboer, 2 horn, strykere og basso continuo
  • Konsert i B-dur for fiolin, strykere og basso continuo
  • Sinfonia (Sonate) F-dur for cello og basso continuo
  • To sonaten for cembalo
  • Konsert i G-dur. fløyte, kammerorkester
  • Konsert i D-dur, fløyte, kammerorkester

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

  • Pergolesis Stabat mater var ett av de mest populære verk på 1700-tallet.
  • Johann Sebastian Bach omarbeidet Stabat mater til motetten Tilge, Höchster, meine Sünden (BWV 1083). Bratsjen som i originalversjonen stort sett går parallelt med bassen fikk i Bachs versjon en ny obligatstemme (selvstendig stemme).
  • 1752: Etter en svært vellykket oppføring av Pergolesis Intermezzo La Serva padrona i Paris kom det til stridigheter mellom tilhengerne av den alvorlige franske Tragédie lyrique (f.eks. Jean-Baptiste Lully og Jean-Philippe Rameau) og tilhengerne av den italienske Opera buffa. Pergolesi ble holdt fram som en modell for opera buffa. Striden ble kalt «Querelle des bouffons» (komikernes krangel) og delte Paris' musikkmiljø i to år.
  • Antonio Salieri og Franz Xaver Süßmayr skrev på slutten av 1700-tallet en ny utgave av Stabat mater for sopran, alt, firstemmig kor og orkester.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Familienavnet var Draghi, bestefaren Francesco kom fra Pergola.
  2. ^ André Ernest Modeste Grétry i sine memoarer – han refererte samtidige tilskuere.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Giovanni Battista Pergolesi – bilder, video eller lyd
Noter