Kanon (kultur)

I Danmark anses Trundholmsvognen som en del av Danmarks kulturkanon
Foto: Malene Thyssen

Kanon (uttale: ka:´nån) kommer fra gresk språk og betyr «rettesnor», «forbilde», «regel».^[1] I moderne betydning er det en samling av verk innen litteratur, billedkunst eller film. Verkene som er samlet i kanon, regnes for å være best og viktigst utfra nærmere angitte kriterier. Kanon kan omfatte kunstnere eller enkeltverk, og dannes av enkeltpersoner, redaksjoner eller gjennom kåringer. Intensjonen er ofte å gi en veiledning for publikum om hvilke verk som bør oppleves.

Kriteriene for innlemmelse i kanon kan være betydning for utviklingen av en kunstretning, hvor banebrytende et verk er, eller dets indre, kunstneriske kvaliteter. Det finnes internasjonale kanoner, nasjonale, kanon for grupper/delsjangre og subjektive kanon. Tradisjonelt vil de fleste forsøk på å definere kanon inneholde et historisk lengdesnitt, med representanter fra flere stiler og perioder.

Det svært kvalitetsbevisste utvalget som danner en kanon, trenger ikke nødvendigvis å speile et stort mangfold. I Harold Blooms bok The Western Canon (1994) er det stort sett mannlige forfattere fra den vestlige verden som presenteres. I Trond Berg Eriksens Nordmenns nistepakke (1995) presenteres en kanon med både skjønnlitteratur og sakprosa. Bloom og Berg Eriksen lager personlige kanoner som de ønsker skal bli anerkjente som allmenne. Det er opp til det enkelte menneske å ta stilling til det som har etablert seg som kanon og det som ifølge noen bør være kanon.

Kanon opprettes som oftest indirekte gjennom omtale i litteratur- og kunsthistorieverk, eller gjennom skolens pensum. Likevel er det de offentlige kåringene og publiserte listene som i størst grad vekker offentlig interesse.

Visse bokserier tar mål av seg å utgi alle kanoniserte forfattere i et land, for eksempel Pléiade-serien i Frankrike. I noen tilfeller er det forlagene og disse bokseriene som gjør at et forfatterskap aksepteres som genialt og hevet over tiden.