The Beach Boys

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
The Beach Boys
The Beach Boys
Opphav Hawthorne, California
Periode 1961–i dag
Sjanger pop, rock, surfrock, psykedelisk pop, barokkpop, psykedelisk rock
Plateselskap Capitol, Brother, Reprise, Caribou
Nettsted http://thebeachboys.com/
Medlemmer
Mike Love
Bruce Johnston
Brian Wilson
Alan Jardine
David Marks
Tidligere medlemmer
Carl Wilson (død)
Dennis Wilson (død)
Ricky Fataar
Blondie Chaplin
Glen Campbell

The Beach Boys er en pop/rock-gruppe fra Hawthorne, California. Gruppen er kjent som et av de mest innflytelsesrike bandene i den moderne populærmusikkens historie.

Historie[rediger | rediger kilde]

The Beach Boys ble dannet av Brian Wilson i 1961. Med i bandet var hans to brødre Carl og Dennis Wilson, fetteren Mike Love og en skolevenn av Brian Wilson ved navn Alan Jardine. I en kort periode ble Jardine byttet ut med David Marks, men Jardine var tilbake i bandet tidsnok til å være med på debut-albumet Surfin' Safari (1962).

De neste tre årene ga The Beach Boys ut tre album i året, som alle gjorde det bra på hitlistene. The Beatles opplevde også sitt gjennombrudd på denne tiden, og fra 1964 ble den britiske gruppen ansett som The Beach Boys' sterkeste konkurrent. Konkurransen gjorde at begge bandene utviklet seg hurtig. Særlig Brian Wilson kom til å bli en dyktig komponist og produsent i studio, noe som førte til at sangene til The Beach Boys ble mer kompliserte.

I noen måneder i 1965 måtte Brian ta en pause fra bandet, fordi han slet med mentale og narkotiske problemer. Han ble da en periode erstattet på konsertene med Glen Campbell, før Bruce Johnston tok over, slik at Brian Wilson kunne fokusere på låtskriving. I 1966 kom albumet Pet Sounds, som har blitt stående som et av bandets aller beste album og hvor «Wouldn't It Be Nice» og «God Only Knows» var to av hitene. Tidligere ville ingen amerikanske radiostasjoner spille sanger som nevnte Gud i tittelen, men The Beach Boys var blant de første til å gi ut en slik sang og få den spilt på radio.

Smile[rediger | rediger kilde]

Like etter utgivelsen av Pet Sounds kom Brian Wilson i kontakt med Van Dyke Parks, en komponist, arrangør, produsent, musiker, sanger og skuespiller som skulle hjelpe The Beach Boys med deres neste album. Albumet skulle ha tittelen Smile, men etter hvert oppsto det uenigheter innen bandet, hovedsakelig mellom Mike Love og de to låtskriverene. Love mente at det nye albumet ble alt for komplisert og i tillegg ville være umulig å spille live. Da han krevde at Parks skulle forklare hva teksten i «Cabinessence» betød («Over and over the crow cries uncover the cornfield), skal det ha oppstått så store krangler at Parks kuttet kontakten med bandet og Brian.

Presset på Brian økte, og det gjorde også narkotikainntaket hans. Han brukte stadig mer amfetamin og marihuana. Han hadde også uenigheter med plateselskapet Capitol Records, og han nektet å dra i militæret. Kombinasjonen av hans mentale helse og presset fra plateselskap og fans førte til at han ikke klarte å fullføre albumet. Smile ble lagt på hylla, og i stedet ga The Beach Boys ut et album de kalte Smiley Smile året etter. Dette fikk en jevnt over dårlig mottakelse blant presse og publikum. Noen få mente det var blant 1960-tallets perler, mens de fleste tilhengerne var skuffet over resultatet.

Krisen på 1970-tallet[rediger | rediger kilde]

The Beach Boys i Det hvite hus i Washington 12. juni 1983 (fra venstre Bruce Johnston, Al Jardine, Dennis Wilson, Mike Love, USAs førstedame Nancy Reagan, Carl Wilson (skjult), president Ronald Reagan og Brian Wilson).

Smiley Smile ble slutten på The Beach Boys med Brian Wilson som frontfigur. Han fikk sitt første barn i 1969. Han var skuffet over fiaskoen til Smiley Smile. I samme periode startet han med kokain, og livet hans tok en drastisk vri. Resten av bandet ble nå hovedskaperne av gruppens nye materiale, og Brian ytet nesten ingenting. Deres neste singel, «Break Away», ble også en flopp. Brian lå nå for det meste hjemme og sov, overspiste og brukte dop, og hans små bidrag besto av ikke utgitt materiale fra Smile.

Carl Wilson hadde kommet i kontakt med det sørafrikanske bandet The Flames, som ble oppløst i 1970. Han inviterte Ricky Fataar og Blondie Chaplin til å hjelpe til med The Beach Boys' neste album, Carl and the Passions - «So Tough». De to sa ja og bidro både med sang og gitarspill, i tillegg til sangene «Here She Comes» og «Hold On Dear Brother», som var skrevet av dem alene. På det neste albumet, Holland, hjalp de også til, og hiten «Sail On, Sailor» hadde Blondie Chaplin som hovedvokalist. De to hjalp også Mike Love med sangen «Leaving This Town». Fataar og Chaplin hjalp ikke bare til i studio, de deltok også på turneene og spilte inn konsertalbumet The Beach Boys in Concert.

Fem år gikk uten at Brian Wilson endret livsstil, og familien fikk i 1975 ansatt en terapeut, Eugene Landy, til å hjelpe ham. Året etter begynte livet hans å endre seg, nytt materiale ble skrevet og han viste seg oftere på konserter. Slik holdt de må på i seks år, før Brian nådde bunnen igjen. Kokaininntakene var større enn tidligere, og han veide rundt 140 kg. Landy ble nok en gang hyret inn, og nå forsøkte de å sparke Brian ut av bandet og isolere ham fra familien. Han ble flyttet til Hawaii under oppsyn av Landy. Her fikk han et treningsprogram og gikk på streng diett.

Dennis Wilson dør[rediger | rediger kilde]

Det var ikke bare Brian Wilson som slet med avhengigheter i The Beach Boys. På slutten av 1970-tallet skjedde det ofte at konserter ble avlyst fordi bandmedlemmer møtte opp fulle og dopet. 28. desember 1983 døde Dennis Wilson i en drukningsulykke. Han prøvde å plukke opp gjenstander fra sin venns båt, gjenstander han selv hadde kastet over bord i sinne tidligere på dagen.

Gjenforeningen[rediger | rediger kilde]

I 1985 ble Brian Wilson gjenforent med gruppen under Live Aid, og han deltok aktivt i innspillingen av et album med bandkameratene. Det var nå 18 år (og 13 album) som skilte det nye albumet fra Smiley Smile. Albumet fikk navnet The Beach Boys. Det ble det første albumet deres som ble gitt ut på CD. Det ble helt greit mottatt av publikum, men Sony Music (den gang CBS Records) valgte likevel å la være å skrive ny kontrakt med bandet.

Senere skrev de kontrakt med Capitol Records, og i 1989 kom albumet Still Cruisin', etterfulgt av Summer in Paradise i 1992 og Stars and Stripes Vol. 1 i 1996.

Carl Wilson dør[rediger | rediger kilde]

Trommeslager Mike Kowalski på konsert som medlem av The Beach Boys i 1998.
Gravsteinen til tidligere Beach Boys-medlem Carl Wilson.

6. februar 1998 rammet tragedien nok en gang The Beach Boys og Wilson-familien, da Carl døde av lungekreft. Til tross for de to dødsfallene har gruppen valgt å fortsette å turnere. En komplett framføring av Pet Sounds førte til noen av de beste konsertanmeldelsene noensinne, og bemerkninger som «Tidenes konsert!». Det er Mike Love som har rettighetene til navnet The Beach Boys, og han turnerer nå sammen med Bruce Johnston og en rekke nye medlemmer. For tiden er dette Chris Farmer, Scott Totten, Randell Kirsch, Tim Bonhomme, John Cowsill og Mike Kowalskisom, men andre har deltatt tidligere år.

Brian Wilson turnerer under eget navn, med stor suksess, med et band som kommer fra the Wondermints. Den tredje originalmedlemmet, Alan Jardine, turnerer også under eget navn med sine to sønner og av og til med Brian Wilsons to døtre. Han hadde også enkelte opptredener sammen med Brian i 2006 og 2007. Mike Love og Alan Jardine har kommet med flere søksmål mot hverandre og mot Brian Wilson i løpet av de siste årene – med vekslende hell. Sakene gjelder rettighetene til The Beach Boys. De har per mars 2008 kommet til enighet og bilagt alle søksmål. De planlegger en «reunion» i 2011, da det er 50 år siden The Beach Boys ble dannet.

Smile fullføres[rediger | rediger kilde]

Brian Wilson, opprinnelig medlem av The Beach Boys. Foto: Amy Rodrigue, 10. august 2006.

I 2003 ble Van Dyke Parks gjenforent med Brian Wilson, og de fullførte albumet Smile, som de framførte i sin helhet for publikum i 2004 – før de spilte det inn i studio. 28. september 2004 ble den store dagen da Brian endelig fikk utgitt dette verket, denne gangen ikke under navnet The Beach Boys, men som et solo-prosjekt. Han er blitt hyllet med flere utmerkelser de senere år, og regnes som en av de største pop-komponistene i USA, om ikke den største, sammen med folk som Bob Dylan, Burt Bacharach og Willie Nelson.

Han fikk, merkelig nok, sin første og eneste Grammy i 2006 for et instrumentalstykke fra Smile.

Bruce Johnston i The Beach Boys. Foto: Brian Peters, 18. juni 2008.

The Beach Boys ble tatt opp i Rockens æresgalleri i 1988, i Vokalgruppenes æresgalleri i 1998 og i det britiske Rockens æresgalleri i 2006.

I 2011 ble albumet og samleboksen The SMiLE Sessions utgitt. Dette er en rekonstruksjon av det opprinnelige SMiLE-albumet, og består av originalinnspillinger fra 1966-1967.

50-års jubileum – nytt album og verdensturné[rediger | rediger kilde]

The Beach Boys ga i juni 2012 ut albumet That's Why God Made the Radio, som består av tolv nye låter. Bandet la i april 2012 ut på en verdensturné, og skal etter planen spille i Oslo Spektrum 31. juli 2012. The Beach Boys består per 2012 av Brian Wilson, Mike Love, Al Jardine, Bruce Johnston og David Marks.

Studioalbum[rediger | rediger kilde]