Élisabeth Jacquet de La Guerre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Elisabeth Jacquet de La Guerre, maleri av François de Troy (1645–1730)

Élisabeth Claude Jacquet de La Guerre (pikenavn Élisabeth Jacquet, døpt 17. mars 1665 i Paris, død 27. juni 1729 samme sted) var en fransk cembalist og barokk-komponist.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Élisabeth Jacquet var datter av organisten Claude Jacquet (død 1702) og Anne de La Touche (død 1698). Faren underviste henne i cembalospill fra svært ung alder, og bare fem år gammel spilte hun for kong Ludvig XIV, som ble svært betatt av den unge cembalisten. Kongens elskerinne, Madame de Montespan, tok henne under sine vinger, noe som gjorde at hun tidlig fikk en god innføring i hoffetikette. Kongen gav henne et engasjement allerede mens hun var i tenårene, og hjalp til å få verkene hennes oppført. I tidsskriftet Mercure galant ble hun omtalt nærmest som århundrets vidunderbarn.[1]

I 1684 giftet hun seg med organisten Marin de la Guerre og fikk med ham en svært musikkbegavet sønn som døde bare ti år gammel. Som gift kvinne fikk hun ikke lengre arbeide ved hoffet, i stedet arrangerte hun i sitt eget hjem konserter som trakk tidens beste musikere og musikkjennere. Hun hadde et enestående talent for improvisasjon, og kunne improvisere et preludium med tilhørende fantasi i opp til en halv time på en så variert og utsøkt måte at publikum satt som trollbundet.[2]

Sammen med italienerne Francesca Caccini, Barbara Strozzi og Isabella Leonarda, regnes de La Guerre til de få kvinnelige komponistene fra barokktiden som var det vi i dag ville betegnet som «etablert».[3] Hun var den første franske kvinne som skrev en opera som ble oppført på Opéra Paris: Céphale et Procris, en tragédie lyrique med libretto av Joseph-François Duché de Vancy.

de La Guerre tok opp igjen undervisnings- og komponistaktivitetene etter at hun ble enke, og ble en godt kjent og respektert cembalist og komponist i Paris. Etter 1715 trakk hun seg tilbake fra offentligheten, men tjente godt på å gi privattimer og på salget av sine trykte komposisjoner, slik at hun satt usedvanlig godt i det helt fram til sin død.

Også Élisabeths tre søsken ble profesjonelle musikere, Nicolas (rundt 1662–1707) var organist i Saint-Pierre i Bourdeaux, Anne (1664–1723/1726) var cembalist hos Mademoiselle de Guise, og Pierre (1666–1739) var organist i Saint-Nicolas-du-Chardonnet inntil han ble farens etterfølger ved orgelet i Saint-Louis-en-l’Île.

Verk i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • Kirkelige (1708 og 1711) og verdslige (1715) kantater
    • Kantaten Le Sommeil d'Ulisse (ca. 1715)
  • Céphale et Procris (Duché de Vancy). Opera (1694 Paris, 1696 Strasbourg)
  • Les Jeux à l’honneur de la victoire. Ballett (1685?, rundt 1691/1692 (?), tapt)
  • Divertissement pour le Mariage de Mlle de Nantes avec le Duc de Bourbon Ballet (1685, tapt)
  • Cembalosuiter (2 versjoner; 1687 og 1707)
  • Sonater for fiolin og cembalo (1695)
  • Triosonater (1695)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ la merveille de nostre Siecle: Mercure galant, desember 1678, side 80.
  2. ^ «...tous les grands Musiciens & les Connoisseurs alloient avec empressement l’entendre toucher le Clavecin: elle avoit sur-tout un talent merveilleux pour preluder & jouer des fantaisies sur le champ, & quelquefois pendant une demie heure entiere elle suivoit un prelude & und fantaisie avec des chants & des accors extrémement variez & d’un excellent goût, qui charmoient les Auditeurs». Edouard Titon du Tillet: Le Parnasse François, Paris 1732
  3. ^ James R. Briscoe (red.): New Historical Anthology of Music by Women. Indiana University Press, Bloomington/Indianapolis 2004, s. 48-79.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]