Johann Adolf Hasse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johann Adolf Hasse
Johann Adolf Hasse
Født 25. mars 1699
Bergedorf ved Hamburg, Tyskland
Død 16. desember 1783 (84 år)
Venezia, Italia
Ektefelle Faustina Bordoni
Yrke musiker (operakomponist)

Johann Adolf Hasse (italienisert Giovanni Adolfo; døpt 25. mars 1699 i Bergedorf ved Hamburg, død 16. desember 1783 i Venezia) var en tysk komponist fra senbarokken.

I sin egen levetid var Hasse svært innflytelsesrik, først og fremst på grunn av sine italienske opera seriaer, men han skrev også en mengde kirkemusikk.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Hasse-Haus, Hasses fødested i Bergedorf

Ungdom og tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Johann Adolf Hasse ble født inn i en organistfamilie som i flere generasjoner satt med organisposten ved St. Petri und Pauli-kirka i Bergedorf. Peter Hasse den eldre var hans oldefar.

Hasse studerte sang i Hamburg fra 1714, og ble på anbefaling av dikteren Johann Ulrich von König ansatt som tenorsanger ved Hamburgs Oper am Gänsemarkt i 1718. Året etter ble Hasse ansatt som sanger ved Opernhaus am Hagenmarkt i Braunschweig. Med seg selv i tittelrollen oppførte han her sin første opera, Antioco (1721). Siden Nord-Tyskland ellers var fattig på muligheter, reiste han i 1722 til Napoli der han studerte komposisjon hos Nicola Porpora og Alessandro Scarlatti.

«Il divino Sassone»[rediger | rediger kilde]

Etter at Hasse 13. mai 1726 fikk en stor suksess med operaen Sesostrate ved det velrenommerte Teatro San Bartolomeo i Napoli, fulgte det en rekke vellykkede oppføringer av nye operaer som etablerte ham i toppsjiktet blant operakomponistene i Italia. I 1727 ble han kapellmester ved konservatoriet i Venezia, og under karnevalet i Venezia 1730 fikk han en stor suksess med operaen Artaserse. Artaserse var det første samarbeidet med librettisten Pietro Metastasio, som han knyttet et livslangt vennskap med. Under tilnavnet «il divino Sassone» («den guddommelige sakseren») var Hasse nå kjent over hele Italia.

I 1730 giftet han seg med Faustina Bordoni, en av tidens fremste mezzosopraner, og skrev siden alltid primadonnapartiene for henne. Fra 7. juli til 8. oktober 1731 var begge engasjert i Dresden, der Hasse 13. september 1731 uroppførte operaen Cleofide. Johann Sebastian Bach og hans eldste sønn, Wilhelm Friedemann, var blant tilhørerne. De var i årene etter ofte i Dresdner Hofoper for å høre «hübsche Liederchen» (omtrentlig «småpene viser»), som var Bachs mildt ironiske karakteristikk av Hasses arier.

Av kong August den sterke fikk Hasse tittelen «Königlich Polnischen und Kurfürstlich Sächsischen Kapellmeisters», men tiltrådte offisielt først 1. desember 1733, under den nye kongen, August III. I mellomtiden reiste Hasse og Bordoni rundt i Italia der han oppførte flere operaer og dominerte operascenen.

Suksess og rivalisering[rediger | rediger kilde]

Johann Adolf Hasse i 1740, maleri av Balthasar Denner
Hasses ektefelle, Faustina Bordoni. Maleri av Rosalba Carriera

Under sin trettiårige tjenestetid som hoffkapellmester i Dresden, formet Hasse stedets opera til å bli en av sin tids toppensembler. Ved siden av sangerne, med Faustina Bordoni som prima donna, ble det nyorganiserte orkesteret regnet som så forbilledlig at Jean-Jacques Rousseau i sin Encyclopédie (artikkelen «Orchestre») brukte musikernes podieplassering som et mønstergyldig eksempel. Det kongelige hoffet i Dresden gav Hasse og Bordoni en stor grad av frihet slik at de fikk anledning til å pleie sine kontakter i Italia, deres egentlige kunstnerlige hjemsted. Det finnes belegg for at ekteparet foretok minst fem lengre utenlandsreiser: fra november 1734 til januar 1737, fra september 1738 til slutten av 1739, fra april 1744 til sensommer 1745, fra juli 1746 til begynnelsen av januar 1747 og en reise i løpet av året 1754. Turene gikk ofte til Venezia der Hasse eide et hus han kjøpte i 1735.

På slutten av 1734 skal Hasse ha vært i London for å oppføre en omarbeidet versjon av sin Artaserse med ensembelet Opera of the Nobility under ledelse av Nicola Porpora, men dette finnes det ikke noe entydig belegg for. I henhold til enkelte kilder avviste Hasse invitasjonen fra London med den begrunnelsen at han ikke var i stand til å konkurrere mot Georg Friedrich Händel. Han kan også ha ønsket å unngå Porpora som han ikke sto på god fot med, men det ble ikke til å unngå da Porpora kom til Dresden i 1748. Hoffet utnevnte Porpora til kapellmester og sanglærer for prinsesse Maria Antonia Walpurgis, og snart brøt det ut en rekke konflikter mellom de to kapellmestrene. Eksempelvis skal Porpora ha påstått at Hasse med hensikt skrev arien «Se tutti i mali miei» i operaen Demofoonte slik at den blottla de sanglige svakhetene til Porporas elev Regina Mingotti, men i realiteten hørte arien til Faustina Bordonis rolle i operaen. 7. januar 1749 ble Hasse utnevnt til overkapellmester og fikk dermed overtaket, til gjengjeld seilte Regina Mingotti opp som publikumfavoritten blant ensembelets sangstjerner. Faustina Bordoni trakk seg tilbake fra scenen i begynnelsen av 1751, etter den siste oppføringen av Hasses opera Ciro riconosciuto, sannsynligvis fordi stemmen hennes var begynt å vise aldringstegn. Porpora forlot Dresden i begynnelsen av 1752.

På invitasjon av det franske hoffet var Hasse i Paris fra mai til august 1750. De framtredende representantene for den franske opplysningstida, filosofene Voltaire og Rousseau, feiret ham som en budbringer fra den italienske musikk-kulturen, som de anså som overlegen deres hjemlige franske. For Hasse var invitasjonen til Paris høydepunktet for hans europeiske ry.

Sjuårskrigen[rediger | rediger kilde]

«Ära Hasse» i Dresden gikk mot slutten i og med utbruddet av sjuårskrigen. 9. september 1756 besatte Fredrik den stores tropper byen. Kongen, en pasjonert fløytist og amatørkomponist, var en stor beundrer av Hasses kunst, og til tross for krigstilstanden benyttet han enhver sjanse til å musisere med ekteparet Hasse. Likevel ble de ikke forskånet fra krigens realiteter, under kanonaden mot Dresden 19. juli 1760 brant boligen deres ned sammen med manuskripter av Hasses samlede verker som var i ferd med å klargjøres for publisering. Familien begav seg til Wien i januar 1761 der Hasse i hovedsak arbeidet som musikklærer for erkehertuginnene Maria Carolina og Maria Antonia.

Wien og Venezia[rediger | rediger kilde]

Etter at krigen var slutt, vendte Hasse og Bordoni tilbake til Dresden i 1763. Umiddelbart etter kong August III's død 5. oktober 1763, så etterfølgeren Fredrik Christian seg nødt til å avskjedige dem, da krigen hadde ruinert landet økonomisk. Fredrik Christian døde brått vel to måneder senere, 17. desember 1763, og Hasse skrev og dirigerte musikken til sine to forhenværende tjenesteherrers gravferder før han 20. februar 1764 reiste til Wien. Der var tilhengerskaren til Christoph Willibald Glucks reformopera tiltakende, mens det keiserlige hoffet fremdeles holdt fast ved den tradisjonelle opera seriaen. Med det «tragiske intermessoet» Piramo e Tisbe (november 1768) nærmet seg Hasse forsiktig den reformerte operagenren, og holdt selv dette verket som sitt mest vellykkede.

San Marcuola i Venezia

I anledning bryllupet til erkehertug Ferdinand og prinsesse Maria Beatrice d'Este gav Maria Teresia av Østerrike Hasse oppdraget med å skrive festoperaen Ruggiero til en nyskrevet libretto av Metastasio. Uroppførelsen skjedde i Milanos Teatro Regio Ducale den 16. oktober 1771, men den store begeistringen uteble. Vesentlig mer oppmerksomhet fikk den femtenårige Wolfgang Amadeus Mozarts opera Ascanio in Alba som ble oppført dagen etter. Både Hasse og Metastasio avsluttet sine respektive livsverk med Ruggiero, og det framgår av korrespondanse at Hasse og Metastasio innså at tiden for den kunstestetikken de to hadde kultivert var over. Hasse skal ha uttalt at Mozart kom til å overskygge dem alle.[1]

I april 1773 flyttet Hasse og Bordoni til Venezia, der han tilbrakte sin livsaften med å undervise og skrive kirkemusikk. Bordoni døde 4. november 1781, den artrittplagede Hasse vel to år senere. De er begge gravlagt ved kirka San Marcuola i Venezia.[2] Hasse var allerede glemt da han døde, og fikk ingen gravstein før F. S. Kandler finansierte en. Kandler skrev også en biografi om Hasse i 1820.[3]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Alt i alt skrev Hasse over 70 operaer, 14 oratorier, 5 te deum, flere messer, et rekviem, diverse misererer, litanier, motetter, salmer, kantater, klaverkonserter og sonater, fløytekonserter med mer.

Med sine operaer ble Hasse den viktigste representanten for opera seria-sjangeren slik den hadde fått sin litterære form gjennom Pietro Metastasios forfatterskap. Metastasios libretti ble tonesatt av nesten alle kjente komponister på 1700-tallet, til dels også senere – noen av dem over femten ganger. Dikteren selv fant mest behag i Hasses måte å tonesette librettiene, og Hasse brukte neste alle Metastasios tekster, flere av dem mer enn en gang.

Hasse fullendte den formen for opera seria som i sitt grunnriss var ferdig allerede da han startet sin karriere. Han tilførte ikke noe grunnleggende nytt og stilte heller ikke spørsmål ved formen. Til siste slutt var han tro mot et skjema som besto av en rekke arier knyttet sammen av resitativer. I Hasses tilfelle dreide det seg mest om secco-resitativer, for etter råd fra Metastasio benyttet Hasse sjelden orkesterledsagede accompagnato-resitativer og derfor er disse spesielt virkningsfulle som høydepunkter i den dramatiske spenningkurven.

I sine senere Dresden-operaer benyttet Hasse seg av mulighetene som det stedlige koret gav. Eksempler er soldatkoret i Solimano (med sceneorkester i tillegg) og et festlig prestekor i L'Olimpiade. Verk skrevet for den italienske scenen begrenset seg til den obligatoriske sluttsangen med pro forma-betegnelsen «coro» som solistene framførte sammen og som forklarte historiens moral.

Hasses arier, også duettene som det vanligvis var én av per opera, følger den sedvanlige da capo-formen. Sangen har hovedsakelig oppgaven med å få fram tekstens språklige elegans og affektgehalt. Hasses melodiske oppfinnsomhet yter på alle måter rettferdighet til alle grader av følelser som Metastasios dramaer kan inneholde, men det var framfor alt lett melankolske kjærlighets- og avskjedssanger, som den relativt kjente «Per questo dolce amplesso» fra Artaserse, som han kunne takke sin popularitet for.

Orkesteret kunne Hasse behandle på en fremragende måte. Instrumentene bidrar til å male karakteristiske poetiske og musikalske farger uten at det tar oppmerksomheten vekk fra sangen i forgrunnen.

Hasses samtidige beundret musikkens fornemme enkelhet og måten den glitrer uten større fakter eller påtrengende effekter. Fra dagens synsvinkel virker Hasses musikk mindre original enn Händels, den gir i mindre grad uttrykk for en individuell personlighet til fordel for det samtiden framholdt som et musikalsk skjønnhetsideal.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke ved kirka St. Petri und Pauli og Hasses fødested i Bergedorf

Få kunstnere med en slik berømmelse i sin egen levetid har blitt bortglemt så raskt og så grundig som Hasse, men den perifere rollen han spiller i dag står i sterk kontrast til hans musikkhistoriske betydning. Han var en av 1700-tallets mest populære komponister med beundrere blant personligheter som Maria Teresia av Østerrike, Fredrik II av Preussen og Voltaire (som kalte ham «århundredets helt»). Likevel var verkene hans så sterkt knyttet til tidens estetikk at de gikk med i dragsuget da stilen ble umoderne. Den noe senere operakomponisten Christoph Willibald Gluck kritiserte opera seria-sjangeren, som han mente besto av endeløse arier komponert etter samme mal uten hensyn til operaens handling, med ensformige modulasjoner og slett orkestrering, men på andre siden også med elegant flytende melodier som viste sangstemmens muligheter.

Operagenren som utgjorde tyngdepunktet for Hasses musikkproduksjon har ingen stor betydning på dagens operascene. Foruten noen sjanger-atypiske enkeltstykker i arie-recitals, er 1700-tallets italienske seriøse opera nesten bare representert av Händel og Gluck – dessuten finnes noen innspillinger av Antonio Vivaldis operaer.

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Dieser Knabe wird uns alle vergessen machen.»
  2. ^ Kortbiografi, Johann Adolph Hasse Gesellschaft München
  3. ^ Grove section 6, «Last years».

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

«Se del fiume» fra Artaserse (1730–1734)

Commons Commons: Johann Adolph Hasse – bilder, video eller lyd