Karl Eberhard Schöngarth

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Schöngarth

Dr. Karl Eberhard Schöngarth (født 22. april 1903 i Leipzig, død 16. mai 1946 i Hameln) var en tysk nazist som personlig var involvert i Holocaust under den annen verdenskrig. Han deltok under Wannseekonferansen i 1942.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn, tidlig virke[rediger | rediger kilde]

Faren var bedriftsleder ved et bryggeri i Erfurt. Moren stammet fra Leipzigs landlige omgiivelser. Schöngarth hadde to brødre, hvorav én døde i ung alder. Den andre ble handelsmann, siden yrkessoldat og falt i juni 1944 i Vitebsk på Østfronten. Foreldrehuset var sterkt nasjonalistisk preget.

Som 17-åring deltok Schöngarth som frikorps-kjemper i det mislykkede Kappkuppet i 1920, som forsøkte å styrte Weimarrepublikken og gjeninnføre monarkiet. To år senere ble han medlem i Wikingbund og i Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP), og ble samtidig medlem av SA. Etter Hitlerputsch («Ølkjellerkuppet») i 1923 ble han fengslet og anklaget for forberedelse til høyforræderi, men så løslatt som del av det alminnelige amnesti. Han forlot nazistpartiet samme år, men ble medlem igjen etter Hitlers Machtergreifung i 1933, og ble da også med i SS.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Schöngarth ble promovert til juris doktor ved Leipzigs universitet i 1929 etter å ha lagt fram avhandlingen Die Zurückweisung von Kündigungen des Arbeitsvertrages.[1] I 1935 giftet han seg med Dorothea Groß.

Han ble medlem av Sicherheitsdienst i 1933. Han ble senere leder av Sicherheitspolizei. Han ble så utnevnt til leder for Gestapo i Nederland.

I løpet av den tiden Schöngarth var stasjonert i Krakow i Polen ble han aktivt involvert i jødeforfølgelsene som Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD (BdS). Ved angrepet på Sovjetunionen ble det organisert fire innsatsgrupper (Einsatzgruppen) av sikkerhetspolitiet bak de kjempende styrkers rekker. Deres vesentligste oppgaver, sammen med SD som de samarbeidet med, var å gjennomføre de tyske rasepolitiske mål. I løpet av den tyske hærs raske fremmarsj med innsatsgruppene hakk i hælene myrdet de hundretusener av jøder og polakker. Mer enn én million jøder klarte imidlertid å flykte. Det viste seg etterhvert at mange jøder var blitt oversett av innsatsgruppene. Derfor ble en ny drapsbølge planlagt og gjennomført.

Som BdS i Generalgouvernementet søkte Schöngarth deretter Reinhard Heydrich om fullmakt til å danne ytterligere «Einzatzkommandos» eller «Einsatztruppen» for området Galizien, der det tradisjonelt bodde et særlig høyt antall jøder. I juli 1941 meldte han til Reinhard Heydrich at det da var stasjonert Einsatzkommandos i Lemberg, Brest-Litovsk og Białystok, mens det var avsatt Einsatztruppen for byene Pinsk, Luzk, Riwne, Kowel, Rawa Ruska, Nawahradak, Baranawitschy og Grodno. Disse enhetene ledet Schöngarth med en liten stab fra Lemberg. De fikk senere navnet «Einsatzkommando zur besonderen Verwendung» pg drepte flere tusen mennesker. Enheten ble oppløst høsten 1941.

I november 1941 gav Schöngarth «Schießbefehl» (skyteordre), hvorved jøder som ble påtruffet utenfor ghettoene, skulle stilles for standrett og skytes.

Schöngarth deltok på Wannsee-konferansen 20. januar 1942, sammen med Dr. Rudolf Lange (Einsatzgruppen A). Schöngarth hadde ikke tjenesteposisjon og rang som tilsa at han skulle delta ved denne konferansen. SS- und Polizeiführer Ost, Friedrich-Wilhelm Krüger ville vært en mer naturlig kandidat, men ble ikke innkalt.

I juni 1943 deltok Schöngarth på en ekshumeringsaksjon («Enterdungsaktion») hvor målet var å tilintetgjøre alle spor etter sikkerhetspolitiet og SDs virksomhet. Massegraver ble åpnet og likene brent. Det direkte ansvaret for dette ble gitt Sonderkommando 1005 under ledelse av SS-Standartenführer Paul Blobel.

Schöngarths funksjon som BdS i Generalgouvernementet varte til 9. juli 1943. Han ble da i september for en tid overført til Waffen-SS og virket fra oktober 1943 til begynnelsen av 1944 til 4. SS-Polizei-Panzergrenadier-Division med «partisanbekjempelse» i Nord-Hellas og Jugoslavia.

I slutten av mars 1944 ble han av Ernst Kaltenbrunner (eller av Heinrich Himmler selv) kalt tilbake til Sicherheitspolizei. I midten av 1944 flyttet Schöngarth til Den Haag i Nederland («Reichskommissariat Niederlande»), der han fra 1. juni 1944 var BdS hos rikskommissæren for de okkuperte nederlandske områder – Arthur Seyß-Inquart – som etterfølger etter Erich Naumann. Hans umiddelbare overordnede var generalkommissæren for sikkerhetsvesenet, HSSPF Hanns Rauter, som på grunn av sin sterke stilling og sin pågående marginalisering av Seyß-Inquart var den sentrale nazistiske skikkelse i det okkuperte Nederland.

Schöngarth tiltrådte på en tid da det ytre militære trykk tiltok etter de allertes landgang i Normandie, noe som også utløste økt motstandsarbeid i den nederlandske befolkning. Han reagerte ved å innføre «polske tilstander». I august/september ble 450 motstandskjempere henrettet i KZ Herzogenbusch. Hans underordnede Erich Deppner (da sjef for Abt. IV: Terroristenbekämpfung) fikk oppdraget. Den 11. september 1944 gav han ordre om å slå hardt tilbake: «Wann immer bekannt wird, dass irgendeine illegale Versammlung abgehalten wird oder Widerstandszentren ausgemacht werden können, so sind diese Versammlungen rücksichtslos zu sprengen und die Teilnehmer niederzumachen.» («Niedermachungsbefehl»). Det betød at enhver ansamling av motstandsfolk eller annen ulovlig forsamling skulle møtes med henrettelsaksjoner.

Natten mellom 6. og 7. mars 1945 utførte en nederlandsk motstandsgruppe et angrep på hans overordnede, Rauter, som ble hardt såret. Som gjengjeldelse ble 263 fanger henrettet: 117 i Woeste Hoeve (der attentatet hadde funnet sted, nær Apeldoorn), 38 i Den Haag (Waalsdorpervlakte),[2] 53 i Amsterdam, 49 i Durchgangslager Amersfoort[3] og 6 i Utrecht.[4]

Under Nürnbergprosessene klarte man ikke å finne entydig bevist hvilket ansvar Schöngarth hadde for denne gjengjeldelsesaksjon, og han ble derfor ikke domfelt for dette, heller ikke for deportasjonene av jøder fra Durchgangslager Westerbork til KZ Auschwitz-Birkenau, som også skjedde innenfor hans tilsynsområde.

Han ble imidlertid senere funnet skyldig i å ha myrdet en krigsfange, en alliert pilot 21. november 1944 i Enschede i det okkuperte Nederland. Han ble dømt av en britisk domstol i Burgensteinfurt 11. februar 1946 og henrettet ved henging 16. mai 1946 i fengselet i Hameln. Skarpretter var Albert Pierrepoint.

Andre fakta[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]