Karl Eberhard Schöngarth

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Schöngarth

Dr. Karl Eberhard Schöngarth (født 22. april 1903 i Leipzig, død 16. mai 1946 i Hameln) var en tysk nazist personlig involvert i Holocaust under den annen verdenskrig. Han deltok under Wannseekonferansen i 1942.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn, tidlig virke[rediger | rediger kilde]

Faren var bedriftsleder ved et bryggeri i Erfurt. Moren stammet fra Leipzigs landlige omgiivelser. Schöngarth hadde to brødre, hvoran en døde i ung alder. Den andre ble handelsmann, men så yrkesssoldat og falt i juni 1944 i Vitebsk på Østfronten. Foreldrehuset var sterkt nasjonalistisk preget.

Schöngarth deltok i 1920, som 17-åring som frikorpskjemper, i det mislykkede Kappkuppet, som forsøkte å styrte Weimarrepublikken og gjeninnføre monarkiet. To år senere ble han medlem i Wikingbund og i Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP), og be samtidig medlem av SA. Etter Hitlerputsch («Ølkjellerkuppet») i 1923 ble han fengslet og anklaget for forberedelse til høyforræderi, men så løslatt som del av det alminnelige amnesti. Han forlot så nazistpartiet allerede samme år. Han ble medlem igjen etter Hitlers Machtergreifung i 1933, og bleda også med i SS.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Schöngarth ble promovert til juris doktor ved Leipzigs universitet i 1929 etter å ha lagt fram avhandlingen Die Zurückweisung von Kündigungen des Arbeitsvertrages.[1] I 1935 giftet han seg med Dorothea Groß.

Han ble medlem av Sicherheitsdienst i 1933. Han ble senere leder av Sicherheitspolizei. Han ble så utnevnt til leder for Gestapo i Nederland.

I løpet av den tiden Schöngarth var stasjonert i Krakow i Polen ble han aktivt involvert i jødeforfølgelsene aom Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des SD (BdS). Ved angrepet på Sovjetunionen ble det organisert fire innsatsgrupper (Einsatzgruppen) for sikherhetspolisiære oppgaver bak de kjempende styrkers rekker. Deres vesentligste oppgaver, sammen med SD som de samarbeidet med, var å gjennomføre de tyske rasenpolitiske mål. I forløpet av den tyske hærts raske fremmarsj, med innsatsgruppene hakk i hælene, myrdet disse hundretusenere av jøder og polakker. Mer enn én million jøder klarte ved flukt imidlertid å berge seg unna i tide. Så viste det seg etterhvert at mange jøder rett og slett var blitt oversett av innsatsgruppene. Dermed ble det lagt opp til, og gjennomført med overraskelseseffekt ofte intakt, en annen drapsbølge som fulgte raskt etter den første. Dermed klarte man å myrde mange som feilaktig hadde trodd at den verste faren var over og ikke lenger lå så omhyggelig i skjul.

Som BdS i Generalgouvernementet søkte Schöngarth deretter Reinhard Heydrich om fullmakt til å danne ytterligere «Einzatzkommandos eller Einsatztrupps» for området Galizien, der det tradisjonelt bodde et særlig høyt antall jøder. Allerede juli 1941 meldte han til Heydrich at det da var stasjonert Einsatzkommandos i Lemberg, Brest-Litovsk og Białystok, mens det for byene Pinsk, Luzk, Riwne, Kowel, Rawa Ruska, Nawahradak, Baranawitschy og Grodno var avdelt Einsatztrupps. De nevnte enheter ledet Schöngarth med en liten stab fra Lemberg- Senere ble disse enhetene gitt betegnelsen «Einsatzkommando zur besonderen Verwendung». Titusener ble drept av sisse gruppene. Enheten ble oppløst høsten 1941.

I bovember 1941 gav Schöngarth «Schießbefehl» (skyteordre), hvorved jøder som ble påtruffet utenfor ghettoene, skulle standrettslig skytes.

Schöngarth deltok på Wannsee-konferansen 20. januar 1942, sammen med Dr. Rudolf Lange (Einsatzgruppen A), som han hadde som medskyldig i folkemord. Strengt tatt innehadde ikke Schöngarth den tjenesteposisjon og rang som tilsa at nettopp han skulle passe til denne konferansen. SS- und Polizeiführer Ost, Friedrich-Wilhelm Krüger ville vært den mer naturlige men han ble ikke innkalt. Det kan være at det skyldes personlige motsetninger som holdt denne utenfor.

I juni 1943 deltok Schöngarth på en ekshumeringsaksjon (Enterdungsaktion): Målet var å tilintetgjøre alle sporene etter dikkerhetspolitiets og SDs virksomhet. Massegraver ble åpnet, og likene ble brent. Det direkte ansvaret for dette ble gitt Sonderkommando 1005 under ledelse av SS-Standartenführer Paul Blobel.

Schöngarths funksjon som BdS i Generalgouvernementet varte til 9. juli 1943. Han ble da i september for en tid overført til Waffen-SS og virket fra oktober 1943 til begynnelsen av 1944 til 4. SS-Polizei-Panzergrenadier-Division med «partisanbekjempelse» i [[Helles|Nord-Hellas] og Jugoslavia.

I slutten av mars 1944 ble han av Ernst Kaltenbrunner (eller av Heinrich Himmler selv) kalt tilbake til Sicherheitspolizei. I midten av 1944 flyttet Schöngarth til Den Haag i Nederland («Reichskommissariat Niederlande»), nach Den Haag, der han fra 1. juni 1944 var BdS hos rikskommissaren for de okkuperte nederlandske områder – Arthur Seyß-Inquart – som etterfølger etter Erich Naumann. Hans umiddelbare overordnede var generalkommissaren for sikkerhetsvesenet, HSSPF Hanns Rauter, som på grunn av sin sterke stilling og sin pågående marginalisering av Seyß-Inquart var den sentrale nazistiske skikkelse i det okkuperte Nederland.

Schöngarth tiltrådte på en tid da det ytre militære trykk tiltok etter de allertes landganf i Normandie, noe som også ansporte til økt motstandsarbeid i den nederlandske befolkning. Han reagerte ved å innføre «polske tilstander». Allerede i august/september lot han henertte 450 motstandskjempere i KZ Herzogenbusch. Hans underordnede Erich Deppner (da sjef for Abt. IV: Terroristenbekämpfung) fikk oppdraget. Den 11. aeptember 1944 gav han ordre om å slå hardt tilbake: «»„Wann immer bekannt wird, dass irgendeine illegale Versammlung abgehalten wird oder Widerstandszentren ausgemacht werden können, so sind diese Versammlungen rücksichtslos zu sprengen und die Teilnehmer niederzumachen.» («Niedermachungsbefehl»). Det betød at enhver sabotasjehendelse skulle gjengjeldes med henrettelsaksjoner.

Natten 6./7. mars 1945 utførte en nederlandsk motstandsgruppe et angrep på hans overordnede Rauter, som ble hardt såret. Som gjengjeldelse ble 263 fanger henrettet: 117 i Woeste Hoeve (der attentatet var funnet sted, nær Apeldoorn), 38 i Den Haag (Waalsdorpervlakte),[2] 53 in Amsterdam, 49 i Durchgangslager Amersfoort[3] og 6 i Utrecht.[4]

Under Nürnbergprosessene klarte man ikke å finne entydig bevist vilket ansvar Schöngarth hadde for denne gjengjeldelsesaksjon, og han ble derfor ikke domfelt for dette. Heller ikke for deportasjonene fort jøder fra Durchgangslager Westerbork til KZ Auschwitz-Birkenau, som også skjedde innenfor hans tilsynsområde.

Han ble imidlertid senere funnet skyldig i å ha myrdet en krigsfange, en alliert pilot 21. november 1944 i Enschede i det okkuperte Nederland. Han ble dømt av en britisk domstol i Burgensteinfurt 11. februar 1946. Han ble henrettet ved henging 16. mai 1946 i fengselet i Hameln. Skarpretter var Albert Pierrepoint.

Andre fakta[rediger | rediger kilde]

I HBO-filmen Conspiracy fra 2001, blir Schöngarth spilt av Peter Sullivan.

I den tyske filmen Die Wannseekonferenz fra 1984 ble Schöngarth spilt av Gerd Rigauer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Die Zurückweisung von Kündigungen des Arbeitsvertrages». Deutsche Nationalbibliothek (tysk). Arkivert fra originalen 17. september 2014. Besøkt 17. september 2014. 
  2. ^ Navneliste over de henrettede i Haag
  3. ^ ,Artikel zu den Hinrichtungen am 8. März 1945 in Amersfoort
  4. ^ Utførlig artikkel