Tsjernobyl-ulykken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tsjernobyls reaktor 4, nå omkapslet av stål og betong.
Oversiktsbilde fra den fraflyttede byen Pripjat med Tsjernobyl-kraftverket i bakgrunnen.

Tsjernobyl-ulykken i 1986 er den hittil mest alvorlige atomkraftverkulykken i verden. Natt til 26. april 1986 eksploderte én av de fire reaktorene i atomkraftverket i Tsjernobyl, ti mil nord for Kiev i URSR, USSR. Eksplosjonen var så voldsom at det 500 tonn tunge reaktorlokket ble blåst opp i luften. 56 mennesker døde som følge av eksplosjonen og av akutte stråleskader i ukene etter ulykken. Det totale antall dødsfallene som følge av ulykken er beregnet til opp mot 9000 mennesker[1]- Store mengder av radioaktivt støv (særlig av jod og cesium) ble sluppet ut i atmosfæren og spredte seg over store områder. Mengden var 400 ganger større enn utslippet i forbindelse med atombombene i Hiroshima og Nagasaki i 1945 under den andre verdenskrig.[trenger referanse] Ca. 4 millioner mennesker i Hviterussland og Ukraina lever i dag i områder med betydelig nedfall etter ulykken.[trenger referanse]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fredag kveld den 25. april 1986 forberedte kjernefysiske teknikere på Tsjernobyl sin reaktor nummer 4 for å kjøre en test neste dag. Denne testen besto i å kjøre reaktoren på sitt maksimale og finne ut hvor lenge turbinene kunne fortsette å produsere elektrisitet når systemet samtidig hadde blitt slått av. Dette var en farlig test, men den hadde blitt gjennomført tidligere. Som en del av forberedelsene for testen hadde noen livsviktige systemer, som blant annet det automatiske frakoblingsmekanismen, blitt skrudd av. Alt dette var for å se hvordan reaktoren reagerte på maksimal effekt.

Rett etter kl 01.00 den 26. april, begynte tilstrømningen av kjølevann å synke. Dette resulterte i at effekten på reaktoren økte. Kl 01.26 ble reaktoren skrudd tilbake til den vanlige lavmodus-innstillingen, men en dominoeffekt av de tidligere feilene som var gjort, fikk et katastrofalt utfall. Dette resulterte i at effekten sank kraftig og igjen utløste en dampeksplosjon. Denne eksplosjonen var så kraftig at den sprengte beskyttelseshetten på 500 tonn i fillebiter.

Mange av de 211 kontrollstavene smeltet, og da den andre eksplosjonen (årsaken til denne er ennå debattert blant eksperter) skjedde, ble mengder med fragmenter av det radioaktive drivstoffet slynget ut fra reaktoren. Dette igjen tillot store mengder med luft å trenge inn, som igjen tente grafittblokker som var ment for isolering av rektoren. Når grafitt antennes er det nærmest umulig å få slukket.

I de første dagene etter ulykken jobbet ca. 1 000 mennesker intenst med å slukke brannen og kapsle inn restene av reaktorene for å unngå nye eksplosjoner og utslipp av radioaktivt materiale. En del av disse arbeiderne fikk betydelige stråledoser, og 28 personer døde som følge av akutte stråleskader, mens 3 døde av brann- eller andre skader. Mange døde av senskadene. Ca. 135 000 mennesker ble evakuert fra nærområdene rundt kraftverket i løpet av den første uka etter eksplosjonen.

I alt 800 000 militære og sivile arbeidet som «likvidatorer» for å begrense skadeomfanget, blant annet ved svært omfattende rensing av området og innkapsling av den ødelagte reaktorbygningen. Det tok 9 dager og 5 000 tonn med løsmasse som sand, gjørme og bly for å få brannen under kontroll. Dette var sluppet fra en armada av redningshelikoptere som fløy så nært som 30 meter fra brannen. Strålingen var så intens slik at de aller fleste av pilotene døde kort tid etter ulykken.[trenger referanse]

En rapport fra 2005 laget av The Chernobyl Forum, ledet av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) og Verdens helseorganisasjon (WHO), fant 56 dødsfall som følge av akutt stråling (47 likvidatorer, og ni barn med skjoldbruskkjertelkreft), 4 000 dødsfall som følge av kreft blant de 600 000 som ble utsatt for høyest dose, og 5 000 blant de 6 millionene som bodde i nærheten. [2] Ifølge denne rapporten kan det hevdes at omfanget av ulykken ble kraftig overdrevet i vestlige medier, og radioaktiviteten i Tsjernobyl-området er i dag på et nivå som ikke vil være farlig for mennesker å bo og leve.[3]

Ifølge ukrainske helsemyndigheter er ca. 15 000 av disse «likvidatorene» i dag døde. Det er også en høy selvmordsrate blant dem og 92,7 % er syke. [4] Nå er atomkraftverket bygget inn i en sarkofag, og flere familier har flyttet inn i «sonen», som regnes som farlig. Men skadene på mennesker og natur har vært mindre enn mange spesialister fryktet.[5]

Tsjernobyl-reaktoren[rediger | rediger kilde]

Reaktorene i Tsjernobyl var av typen RBMK-1000, som er en grafittmoderert reaktor som bruker lettvann til avkjøling. RBMK-reaktorene ble kun bygget i Sovjetunionen, og var ikke en teknologi som ble eksportert til østblokklandene. Kjernen består av grafittblokker med kanaler som brenselstavene er firet ned i. Grafitten fungerer som moderator. Denne typen reaktorer er ustabile og har høy positiv void-coefficient, som innebærer at det kan dannes lommer av damp i reaktorkjernen. Siden dampen ikke har avkjølende egenskap slik som kjølevannet, så vil reaksjonen på disse stedene kunne komme ut av kontroll. Ved f.eks. tungvannsreaktorer, hvor tungtvannet både fungerer som moderator og kjølevann, så vil slike lommer kun medføre at reaksjonen bremses, som kalles negativ void-coefficient. Dette er langt sikrere enn RBMK-konstruksjonen, hvor moderatoren fortsetter å påvirke reaksjonen etter at kjølevannet fordampes.

Ulykken skjedde da reaktor nr. 4 kom ut av kontroll og man fikk en rask temperaturstigning i kjernen som følge av at kjølevannet fordampet. Da man forsøkte å stanse reaktoren, viste det seg at tuppene på kontrollstavene, som også var laget av grafitt, faktisk bidro til å øke effekten ytterligere. Dette var en konstruksjonsfeil som operatørene ikke kjente til. Dette var også en av tingene som ble rettet opp ved tilsvarende reaktorer i tiden etter ulykken.

Konsekvenser for Norge[rediger | rediger kilde]

Selv om Norge ligger langt fra Tsjernobyl, fikk ulykken relativt store konsekvenser for Norge. Norge var det landet utenom det gamle Sovjetunionen som mottok mest radioaktivt nedfall etter ulykken, I tillegg ble land som Østerrike og Sveits også rammet hardt grunnet de topografiske forholdene, i likhet med Norge. Vinden sto mot Norge, og en hadde mye nedbør i den aktuelle perioden slik at de radioaktive partiklene i luften festet seg til regndråpene og falt ned på bakken. Nedfallet over Norge ble størst i de områdene som hadde nedbør i dagene etter ulykken. Særlig hardt rammet ble fjellområdene i Midt-Norge.

Regnvannet med de radioaktive isotopene ble tatt opp av gress og planter, og kom dermed inn i næringskjeden. Sauer og reinsdyr som beitet i de berørte områdene, fikk isotopene inn i kroppen. Cs-137, som har halveringstid på 30 år, finnes fortsatt i næringskjeden. Det er anslått at ulykken har kostet Norge om lag 650 millioner kroner inntil 2009.[6]

Sovjetiske myndigheter meldte ikke om ulykken før man i Sverige kunne registrere forhøyede stråleverdier i nærheten av ett av sine atomkraftverk. Dette førte til at Norges geologiske undersøkelser gjennomførte en omfattende kartlegging av nedfallet på norsk territorium, da det viste seg at de ufarlige verdiene Statens strålevern hadde registrert var feilaktige. NGUs åpenhet omring sine måleresultater førte til at informasjonssjef Jan Høst ble belønnet med Trondhjems Journalistforenings hederspris for 1986, og ledet NGU ut i en åpen konflikt, også i media, med Statens strålevern og Helsedirektoratet. Et offentlig utvalg ledet av Gudmund Hernes konkluderte med alvorlig svikt i den norske atomberedskapen. Publikums informasjonskrav var ikke imøtekommet, og helsemyndighetene var i en tillitskrise overfor befolkning og presse[7]. Regjeringen opprettet i etterkant av ulykken en statlig atomberedskap hvor NGU ble en av de faglige rådgiverne, og gitt ansvaret for geofysiske luftmålinger ved eventuelle framtidige ulykker[8].

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.iaea.org/NewsCenter/Focus/Chernobyl/index.shtml
  2. ^ http://www.iaea.org/NewsCenter/Focus/Chernobyl/index.shtml
  3. ^ The Chernobyl Forum: 2003-2005. Legacy: Health, Environmental, and Socio-Economic Impacts and Recommendations to the Governments of Belarus, the Russian Federation and UkrainePDF. IAEA. 2nd revised version. pg. 6
  4. ^ Erwähnt im Greenpeace-Bericht „Tschernobyl: Sanierung des Sarkophags – Wettlauf mit der Zeit.“ (s. o.); dortige Quellenangabe: Nucleonics Week, May 2, 2002
  5. ^ Dagbladet 9. september 2008 Fakta. Tsjernobyl-ulykken. Side 19
  6. ^ Artikkel i Dagens Næringsliv, 17. september 2009 «De siste årene har anslagene vist omtrent 15 millioner årlig, så totalt må vi regne med kostnader på 650 millioner kroner. I tillegg kommer ting det ikke gis erstatning for, samt alle menneskelige omkostninger», kommentar fra seksjonssjef Astrid Liland ved Statens strålevern.
  7. ^ Hernes, Gudmund (11. mai 1986). «NOU 1986:24 Tiltak mot kjernekraftulykker. Delutredning 1: Erfaringene etter kjernekraftulykken i Tsjernobyl. Regjeringen» (Norsk). Regjeringen. Arkivert fra originalen 23. juli 2012. Besøkt 23. juli 2012. 
  8. ^ Etatsgjennomgang av NGU, evalueringsrapport desember 2003:13

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Tsjernobyl-ulykken – bilder, video eller lyd