Kuppforsøket i Sovjetunionen i 1991

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kuppforsøket i Sovjetunionen i 1991
Augustkuppet
Russisk: Августовский путч
Dato 19.–20. august
Sted Sovjetunionen Sovjetunionen, hovedsakelig Russland Russisk SSR
Resultat
Konspiratørene blir arrestert. Sovjetunionen opplever en rekke reformer, men blir til slutt oppløst, delvis på grunn av kuppforsøket.
Parter
Sovjetunionen Statskomitéen for unntakstilstanden

Red Army flag.svg Den røde armé

  • Order of the Red Banner.png Tamandivisjonen (til 21. august)
  • Гвардия.png Kantemirdivisjonen

Emblema KGB.svg KGB

  • Alpha antiterror group emblem.png ALFA (til 21. august)
  • Vympel special forces.png Vympel (til 21. august)

Sovjetrepublikker som støttet kuppet:
Hviterussland Hviterussisk SSR[1]
Aserbajdsjan Aserbajdsjansk SSR[1]


Russland Russisk SSR:
  • Russland Beskytterne av Det hvite hus
  • Russland Russlands kongress
  • Russland Russlands øverste sovjet
  • Russland Russlands president
  • Russland Russlands regjering

Sovjetrepublikker mot kuppet[1]:
Estland Estist SSR
Latvia Latvisk SSR
Litauen Litauist SSR
Flag of Moldavian SSR.svg Moldovsk SSR
Internasjonal støtte:
USA USA
EU EU


Kommandanter
Sovjetunionen Gennadij Janajev

Sovjetunionen Dmitrij Jazov

Sovjetunionen Vladimir Krjutsjkov
Russland Boris Jeltsin

Russland Aleksandr Rutskoj

Russland Konstantin Kobets

Kuppforsøket i Sovjetunionen i 1991 (russisk: Августовский путч, Avgustovskij pottsj, «Augustkuppet») var et forsøk av medlemmer fra regjeringen i Sovjetunionen på å stoppe reformene til daværende leder Mikhail Gorbatsjov. Kuppet varte fra 19. til 21. august og var mislykket, men svekket likevel Gorbatsjov til fordel for Boris Jeltsin.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Se også: Perestrojka og Glasnost

Helt siden han kom til makten i 1985, drev Gorbatsjov et ambisiøst reformprogram rundt åpenhet og politisk og økonomisk rekonstruksjon (henholdsvis glasnost og perestrojka). Dette vakte motstand og mistanke blant de mest kompromissløse medlemmene av kommunistsystemet. Reformene førte også til dannelsen av en rekke tanker og bevegelser Gorbatsjov ikke hadde forutsett, blant andre de økende nasjonalistiske holdningene blant Sovjets ikke-russiske minoriteter, og frykten for en splittelse blant sovjetrepublikkene.

Sovjetunionen var under en alvorlig økonomisk og politisk krise i 1991. Estland, Latvia, Litauen og Georgia hadde allerede brutt ut av Sovjet. I januar 1991 forsøkte Sovjet å ta tilbake Litauen med militærmakt. Omtrent en uke senere ble det gjort et lignende forsøk i Latvia av lokale prosovjetiske styrker. Det foregikk også væpnede konflikter mellom etniske grupper i Nagorno-Karabakh og Sør-Ossetia.

Russland, under ledelse av Boris Jeltsin, erklærte sin suverenitet 12. juni 1990, og begrenset dermed anvendelsen av sovjetisk lov, spesielt lovene om finans og økonomien innenfor russisk territorium. Den nye sovjetledelsen i den da suverene Russiske SSR tok i bruk nye lover som stred imot sovjetisk lov.

17. mars 1991 ble det holdt en folkeavstemning om en reorganisert Sovjetunion med mer vekt på menneskerettigheter. Selv om avstemningen ble boikottet av De baltiske statene, Armenia, Georgia og Moldova, støttet flertallet av innbyggere i det resterende Sovjet forslaget. Etter forhandlinger godkjente åtte av de ni resterende sovjetrepublikkene (utenom Ukraina) den nye unionsavtalen under noen betingelser. Den nye avtalen ville gjøre alle republikker uavhengige, men med felles president, utenrikspolitikk og forsvar. Russland, Kasakhstan og Usbekistan skulle undertegne avtalen den 20. august 1991.

Konspirasjonen[rediger | rediger kilde]

11. desember 1990 ba KGB-leder Vladimir Krjutsjkov om orden over sentralt fjernsyn i Moskva.[3] Samme dagen ba han to KGB-offiserer forberede en plan for tiltak som kunne iverksettes i tilfelle det ble erklært unntakstilstand i Sovjet.[4] Senere involverte Krjutsjkov forsvarsminister Dmitrij Jazov, innenriksminister Boris Pugo, statsminister Valentin Pavlov, visepresident Gennadij Janajev, vararepresentant i forsvarskomiteen Oleg Baklanov, leder av Gorbatsjovs sekretariat Valerij Boldin, og en sekretær fra sekretariatet i kommunistpartiets sentralkomité, Oleg Sjenin, i konspirasjonen.[5][6] Konspiratørene håpet på å få overbevist president Mikhail Gorbatsjov til å erklære unntakstilstand og gjenvinne orden.

23. juli 1991 publiserte en rekke partimedlemmer og intellektuelle et manifest mot pererstrojka under tittelen «Ord til folket» («Слово к народу») i propagandaavisen Sovetskaja Rossija.

29. juli 1991 ble det holdt en diskusjon mellom Gorbatsjov, Den russiske SSRs president Boris Jeltsin og Den kasakhiske SSRs president Nursultan Nazarbajev om muligheten til å bytte ut radikalistene Pavlov, Jazov, Krjutsjkov og Pugo med mer liberale personer. Samtalen var smuglyttet på av KGB og ble kjent for Krjutsjkov,[7] som allerede hadde hatt Gorbatsjov under streng overvåking som Subjekt 110 i mange måneder.[8][9]

4. august 1991 tok Gorbatsjov ferie og reiste til datsjaen sin i Foros, Ukraina, på Krim. Han planla å returnere til Moskva 20. august 1991, når den nye unionsavtalen skulle undertegnes.

17. august 1991 møttes konspiratørene i et KGB-gjestehus i Moskva. Der leste de gjennom den nye unionsavtalen, som de mente ville føre til Sovjets oppløsning, og besluttet at det var tid for handling. Søndag 18. august fløy Baklanov, Boldin, Sjenin og vararepresentant i forsvarskomiteen Valentin Varennikov til Krim for et møte med Gorbatsjov. De forlangte at Gorbatsjov enten erklærte unntakstilstand, eller gikk av som president og utnevnte Gennadij Janajev som midlertidig president, slik at konspiratørene kunne gjenvinne orden i landet.[10][10][11]

Gorbatsjov har alltid påstått at han blankt avviste ultimatumet.[10][12] Varennikov har insistert på at Gorbatsjov heller vurderte forslaget. Andre som var i datsjaen da bekreftet imidlertid at Baklanov, Boldin, Sjenin, og Varennikov var tydelig skuffet og nervøse etter møtet.[10]. Med Gorbatsjovs avslag beordret konspiratørene at han skulle holdes i datsjaen. Samtidig ble datsjaens kommunikasjonslinjer (som var kontrollert av KGB) skrudd av. Sikkerhetsvakter fra KGB ble plassert ved datsjaens port med ordre om ikke å la noen forlate datsjaen.

Konspiratørene ba om 250 000 par håndjern fra en fabrikk i Pskov, sendt til Moskva.[13] Krjutsjkov doblet lønnen til alt KGB-personell, beordret dem tilbake fra ferie og gjorde dem klare. Lefortovofengslet ble tømt for å gjøre plass til nye fanger.[8]

Kuppet[rediger | rediger kilde]

Boris Jeltsin på toppen av en stridsvogn, talende imot kuppet.
Stridsvogner på Den røde plass under kuppet.

Etter tilbakekomsten av Baklanov, Boldin, Sjenin og Varennikov fra Krim møttes konspiratørene i Kreml. Gennadij Janajev, Valentin Pavlov og Oleg Baklanov erklærer unntakstilstand på enkelte uspesifiserte områder i Sovjet og annonserer at Statskomitéen for unntakstilstanden (Государственный Комитет по Чрезвычайному Положению, ГКЧП, eller Gosudarstvennij Komitet po Tsjrezvytsjajnomu Polozjeniju, GKTsjP) var dannet for «å administrere landet og for effektivt å opprettholde regimet under unntakstilstanden». GKTsjP inkluderte følgende medlemmer:

Janajev undertegnet et dekret som utnevnte ham som midlertidig president, grunnet Gorbatsjovs manglende evne til å utføre presidentplikter, på grunn av «sykdom».[14]

GKTsjP forbød alle nyhetsaviser i Moskva, bortsett fra ni kommuniststyrte aviser.[14] GKTsjP kom også med en populistisk erklæring som sa at «æren og verdigheten til en sovjeter måtte gjenvinnes», lovte at «den nye unionsavtalen ville bli diskutert av alle», at «gatene ville bli rensket for kriminalitet», og at GKTsjP skulle fokusere på løsninger til matmangelen. Samtidig forsikret GKTsjP borgerne at det støttet «ekte demokratiske prosesser» og reformer, og støttet et fritt marked.[14]

19. august[rediger | rediger kilde]

Stridsvogner på Den røde plass under kuppet.

Erklæringen om unntakstilstand, utnevningen av Janajev til president og GKTsjP-dokumentene[14] ble kringkastet over statsradioen og -fjernsynskanalen fra klokken 7. Stridsvogner, stormpanservogner og pansrede personellkjøretøyer fra Tamans motoriserte infanteridivisjon og Kantemirs stridsvogndivisjon rykket inn i Moskva. Russlands luftangrepstropper tok også del i operasjonen. Fire kongressemedlemmer ble arrestert av KGB og holdt i en militærleir nær Moskva.[5] Konspiratørene vurderte å arrestere Boris Jeltsin når han vendte tilbake til Moskva fra et besøk i Kasakhstan 17. august, eller etter tilbakekomsten når han ville oppholde seg i datsjaen sin nær Moskva, men av uvisse grunner valgte de ikke å gjøre det. Denne avgjørelsen skulle senere vise seg å være et feiltrekk i planen deres.[5][15][16]

Jeltsin ankom Det hvite hus, Russlands parlamentbygning, klokken 9 19. august. Han, statsminister Ivan Silajev og midlertidig formann i Den russiske SSRs øverste sovjet, Ruslan Khasbulatov kom med en erklæring som kunngjorde at et reaksjonært antikonstitusjonelt kupp hadde hendt. Militæret ble bedt om ikke å ta del i kuppet. Erklæringen oppfordret til storstreik med krav om å la Mikhail Gorbatsjov tale til folket.[17] Erklæringen ble distribuert rundt om i Moskva i form av pamfletter.

På ettermiddagen begynte innbyggerne i Moskva å samle seg rundt Det hvite hus og bygge barrikade rundt det.[17] Gennadij Janajev svarte med å erklære unntakstilstand klokken 16.[11][14]pressekonferansen klokken 17 erklærte Janajev at Gorbatsjov «hvilte». Han sa at: «Over disse årene har han blitt veldig sliten og trenger hvile for å bedre helsen.» Janajev sa videre at GKTsjP var bestemt på å fortsette reformarbeidet. Hans holdning, skjelvende hender og ristende uttrykk gjorde imidlertid ordene hans uoverbevisende.[11]

Major Evdokimov, stabsjef for en stridsvognbataljon fra Tamans motoriserte infanteridivisjon, som hadde ordre om å bevokte Det hvite hus, annonserte sin lojalitet for Den russiske SSRs lederskap.[17][18] Jeltsin klatret opp på en av stridsvognene og talte til massene. Uventet ble episoden inkludert i morgennyhetene kringkastet av statskanalen.[19]

20. august[rediger | rediger kilde]

Stridsvogner på Den røde plass under kuppet.

På dagtid erklærte general Jurij Kaninin, utnevnt som kommandør i Moskvas militærdistrikt av Janajev, portforbud i Moskva fra klokken 23 til 5, fra og med 20. august.[6][20][17] Dette ble oppfattet som et tegn på at et angrep mot Det hvite hus var like rundt hjørnet.

Stridsvogner på Den røde plass under kuppet.

De som ønsket å beskytte Den russiske SSRs lederskap forberedte seg. Noen var væpnet, men de fleste var ikke. Major Evdikomovs stridsvogner ble flyttet fra Det hvite hus morgenen 20. august.[11][21] Avløseren for Det hvite hus' forsvarsdepartement ble ledet av general Konstantin Kobets. Han hadde en rekke generaler og feltoffiserer (noen pensjonerte) til disposisjon som frivillig hjalp til.[21][22]

Ettermiddagen 20. august bestemte Krjutsjkov, Jazov og Pugo at det endelig var tid for å angripe Det hvite hus. Denne avgjørelsen var støttet av andre GKTsjP-medlemmer. KGB-general Agejev og armegeneral Atsjalov planla «Operasjon Grom» («Torden»), som skulle utføres av KGBs paramilitær- og antiterrorgrupper ALFA og Vympel, deler av KGBs spesialstyrker, med hjelp fra paratroppene, Moskva-politiets spesialenhet OMON, Dzerzjinskijdivisjonen av interntropper, tre stridsvognkompanier og en helikopterskvadron. ALFAs kommandør general Viktor Karpukhin og andre feltoffiserer fra ALFA, sammen med general Aleksandr Lebed, varakommandør for de russiske luftbårne styrker (VDV), vurderte mulighetene for å gjennomføre operasjonen. Etter vurderingen forsøkte Karpukhin og Vympel-kommandør oberst Beskov å overbevise Agejev at operasjonen var umulig, ettersom det ville føre til et blodbad.[5][6][7] Lebed, med VDV-kommandør Pavel Gratsjevs samtykke, returnerte til Det hvite hus og informerte i hemmelighet forsvardepartementet om at angrepet ville starte klokken 2.[7]

21. august[rediger | rediger kilde]

Boris Jeltsin feirer seieren ved å veive det russiske flagget foran tusener av mennesker under et dagsmøte.

Rundt klokken 1, ikke langt fra Det hvite hus, ble en kolonne stormpanservogner fra Tamans motoriserte infanteridivisjon blokkert i en tunnel av en barrikade av trolleybusser og gatefeiermaskiner. Dmitrij Komar klatret opp på en av stormpanservognene og forsøkte å dekke observeringsluken med et stykke presenning, men døde enten ved å falle ned eller fordi han ble skutt. Deretter ble Vladimir Usov, som forsøkte å hjelpe ham, skutt (muligens ved et uhell av en rikosjettkule). Rundt samme tid ble Ilja Kritsjevskij også skutt under uklare omstendigheter. En rekke andre ble skadet. Stormpanservognen ble tent på av folkemengden, men ingen soldater ble drept.[11][22][23]

ALFA og Vympel kom seg ikke til Det hvite hus som planlagt. Da Jazov fikk vite dette, beordret han troppene ut av Moskva.

Troppene dro fra Moskva klokken 8. GKTsjP-medlemmene møtte i forsvarsdepartementet. Usikre på hva de skulle gjøre videre, bestemte de seg for å sende en delegasjon til Krim for å møte Mikhail Gorbatsjov for å forhandle. Vladimir Krjutsjkov, Dmitrij Jazov, Oleg Baklanov, Aleksandr Tizjakov, formann for Sovjetunionens øverste sovjet Anatolij Lukjanov og nestgeneralsekretær i Sovjets kommunistparti Vladimir Ivasjko fløy til Krim. Klokken 17 ankom delegasjonen Gorbatsjovs datsja i Foros, men Gorbatsjov, som fortsatt ble holdt fanget der, nektet å møte den. I stedet erklærte Gorbatsjov, etter at kommunikasjonslinjene var gjenopprettet i datsjaen, alle GKTsjP-avgjørelser ugyldige, og fjernet alle dets medlemmer fra statsposisjonene sine. Sovjets påtalemyndigheter startet etterforskning av kuppet.[7][17]

Ettervirkninger[rediger | rediger kilde]

Mikhail Gorbatsjov og GKTsjP-delegasjonen fløy tilbake til Moskva. Da Krjutsjkov, Jazov, og Aleksandr Tizjakov ankom Moskva tidlig 22. august ble de arrestert på flyplassen. Om morgenen samme dag ble Pugo arrestert i kontoret sitt. Pugo og hans kone begikk selvmord 23. august. Samme dag ble Pavlov og Vasilij Starodubtsev arrestert. Oleg Baklanov, Valeriij Boldin og Oleg Sjenin ble arrestert 24. august.[7]

Siden en rekke sjefer i de regionale myndighetene støttet GKTsjP, autoriserte Den russiske SSRs øverste sovjet, etter avgjørelse nummer 1626-1, Russlands president Boris Jeltsin til å velge ut sjefer i regionale administrasjoner, selv om datidens kontitusjon ikke ga noen slike rettigheter til presidenten.[24]

22. august erklærte Den russiske SSRs øverste sovjet etter avgjørelse nummer 1627/1-1, at Russlands historiske hvite, blå og røde nasjonalflagg skulle være Russlands offisielle nasjonalflagg, i stedet for Sovjet røde flagg.

Natten 23. til 24. august ble monumentet av Feliks Dzerzjinskij, tidligere leder av Tsjeka, foran KGBs hovedkvarter Lubjanka, demontert.

24. august deltok tusener av moskovitter i begravelsen av Dmitrij Komar, Vladimir Usov og Ilja Kritsjevskij. Posthumt tildelte Mikhail Gorbatsjov dem tittelen Helter av Sovjetunionen. Jeltsin spurte familiene deres om de kunne tilgi ham for ikke å kunne ha hindret deres død.[7]

Slutten for kommunistpartiet[rediger | rediger kilde]

24. august ga Gorbatsjov avkall på generalsekretærposisjonen i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP).[7] Vladimir Ivasjko var midlertidig generalsekretær frem til 29. august, da han også ga avkall på posisjonen.

24. august overførte Russlands president Boris Jeltsin, etter vedtagelsen av dekret nummer 83, SUKPs arkiver til statens arkivmyndigheter. 25. august nasjonaliserte Jeltsin, etter vedtagelsen av dekret nummer 90, SUKPs eiendommer i Russland.[24]

6. november avsluttet Jeltsin, etter vedtagelsen av dekret nummer 169, all SUKP-aktivitet i Russland.[24]

Oppløsningen av Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Oppløsningen av Sovjetunionen

Se også: Minsk-avtalen

24. august opprettet Mikhail Gorbatsjov «Komiteen for den operative forvatningen av Sovjetunionens økonomi» (Комитет по оперативному управлению народным хозяйством СССР), for å erstatte Sovjetunionens ministerkabinett (regjering) ledet av GKTsjP-medlemmet Valentin Pavlov. Den russiske statsministeren Ivan Silajev ledet den nye komiteen.

Samme dag tok Det øverste sovjet i Ukraina opp Ukrainas uavhengighetserklæring og holdt et referendum om støtte av erklæring.

27. august erklærte Det øverste sovjet i Moldova uavhengighet av Moldova fra Sovjetunionen. Fra 30. til 31. august gjorde Det øverste sovjet i Aserbajdsjan og Det øverste sovjet i Kirgisistan henholdsvis det samme.

5. september tok Sovjetunionens kongress i bruk sovjetloven nummer 2392-1, «På myndigheter i Sovjetunionen i overgangsperioden», som førte til at Sovjetunionens øverste sovjet undergikk er reformasjon. I stedet for Unionens Sovjet og Nasjonalitetenes Sovjet (de forrige to kamrene), begge valgt av Sovjets kongress, var de to nye kamrene Unionens Sovjet (Совет Союза) og Republikkens Sovjet (Совет Республик). Unionens Sovjet skulle bestå av kongressemedlemmer valgt av folket. Republikkens Sovjet skulle bestå av 20 medlemmer fra hver republikk og én for hver autonome region i hver sovjetrepublikk, delegert av den lovgivende forsamlingen i sovjetrepublikken. Russland var et unntak med 52 medlemmer. Delegasjonen fra hver sovjetrepublikk hadde imidlertid bare én stemme i Republikkens Sovjet. Alle lover skulle først godkjennes av Unionens Sovjet, for så å bli godkjent av Republikkens Sovjet.

Sovjetunionens statsråd (Государственный совет СССР), som inkluderte Sovjetunionens president og presidentene i hver sovjetrepublikk, ble også opprettet. Komiteen for den operative forvatningen av Sovjetunionens økonomi ble erstattet med Sovjetunionens interrepubliske økonomiske komite (Межреспубликанский экономический комитет СССР), også ledet av Ivan Silajev.[25]

6. september anerkjente det nye statsrådet Estlands, Latvias og Litauens uavhengighet.[26]

9. september erklærte Det øverste sovjet i Tadsjikistan uavhengighet for Tadsjikistan fra Sovjetunionen.

I september stemte over 99 % av stemmerne i Armenia for et referendum om republikken skulle erklære uavhengighet. Referendumet førte til at Det øverste sovjet i Armenia erklærte Armenia uavhengig 21. september.

27. oktober erklærte Det øverste sovjet i Turkmenistan uavhengighet for Turkmenistan fra Sovjetunionen.

Da november kom var Russland, hviterussland, Kasakhstan og Usbekistan de eneste sovjetrepublikkene som ikke hadde erklært seg selvstendige. Samme måned ble sju republikker (Russland, Hviterussland, Kasakhstan, Usbekistan, Kirgisistan, Turkeminstan og Tadsjikistan) enige om en ny unionsavtale, som ville danne en konføderasjon under navnet «Unionen av suverene stater». Unionen ble imidlertid aldri til.

1. desember holdt Ukraina et referendum. Over 90 % av stemmerne stemte for Ukrainas uavhengighet.

8. desember møttes lederne av Russland, Ukraina, og Hviterussland Boris Jeltsin, Leonid Kravtsjuk og Stanislav Sjusjkevitsj, sammen med statsministrene av republikken i Minsk, Hviterusslands hovedstad, hvor de dannet Samveldet av uavhengige stater (SUS) og annullerte unionsavtalen fra 1922, som var bakgrunnen til Sovjetunionen. Det ble reist spørsmål ved legitimiteten av undertegningen som skjedde 8. desember, så en ny runde undertegnelser ble holdt i Alma Ata (senere Almaty) 21. desember for å utvide SUS-avtalen til også å inkludere fem sentralasiatiske republikker, Armenia og Aserbajdsjan. Georgia ble med i 1993, men trakk seg ut i 2008 etter en rekke sammenstøt mellom seg og Russland. De baltiske statene ble aldri med.

25. desember 1991 annonserte Gorbatsjov sin avskjed fra stillingen som Sovjetunionens president. Sovjetunionens røde hammer og sigd-flagg ble firt fra senatbygningen i Krml, og erstattet med Russlands trikolorflagg. Sovjetunionen endte offisielt dagen etter.

Begynnelsen av radikale økonomiske endringer i Russland[rediger | rediger kilde]

1. november 1991 vedtok Den russiske SSRs kongress dekret nummer 1831-1, «På den juridiske støtte til økonomisk reform», noe som ga Russlands president rettigheter til å vedta dekreter som var nødvendige for den økonomiske reformen, også når dekretene motsa lover. Slike dekreter ville tre i kraft om de ikke var opphevet innen 7 dager av Den russiske SSRs øverste sovjet eller dets presidium.[24]

6. november påtok Boris Jeltsin, ved siden av sine plikter som president, pliktene til statsministeren. Jegor Gajdar ble nestestatsminister og samtidig økonomi- og finansminister.

15. november vedtok Jeltsin dekret nummer 213, «På liberalisering av utenlandsk økonomisk aktivitet på territoriet til Den russiske SSR», som gjorde at alle russiske virksomheter fikk lov til å importere og eksportere varer, og skaffe utenlandsk valuta (før dette ble all utenlandsk handel strengt regulert av staten).[24]

3. desember vedtok Jeltsin dekret nummer 297, «På tiltak for å liberalisere priser», som gjorde at fra og med 2. januar 1992 ville de fleste forrige prisreguleringene bli fjernet.[24]

Rettssaken mot konspiratørene[rediger | rediger kilde]

De arresterte KGTsjP-medlemmene og deres medskyldige ble anklaget for forræderi i form av en konspirasjon med det mål å skaffe makt. Mot slutten var alle sluppet fri fra varetekt i påvente av en rettssak. Rettssaken i Russlands høyesteretts militørkammer starten 14. april 1993.[27]

23. februar 1994 tilbød statsdumaen å gi amnesti til GKTsjP-medlemmene og deres medskyldige, samt deltakerne i Russlands konstitusjonelle krise i 1993.[24] Alle aksepterte amnestiet, bortsett fra general Valentin Varennikov, som krevde at rettssaken skulle fortsette, og var frifunnet 11. august 1994.[7]

Den parlamentære kommisjon[rediger | rediger kilde]

I 1991 ble Den parlamentære kommisjon for etterforskning av årsaker og grunner for kuppforsøket opprettet under Lev Ponomarjov, men det ble i 1992 oppløst etter Ruslan Khasbulatovs ønske.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c (ru) «Progress», «Republikken under kuppet»: «Kuppet: Kronikk om engstelige dager», av Olga Vasiljeva, 1991. Besøkt 14. juni 2009. Arkivert 17. juni 2009.
  2. ^ (ru) Parti ledet av den nasjonalistiske politikeren Vladimir Zjirinovskij. Besøkt 13. septermber 2009. Arkivert 16. september 2009.
  3. ^ (en) Jevgenija Albats og Catherine A. Fitzpatrick. The State Within a State: The KGB and Its Hold on Russia - Past, Present, and Future. 1994. ISBN 0-374-52738-5, side 276-293.
  4. ^ (en) KGBs generalmajor Vjatsjeslav Zjizjin og KGB-oberst Aleksej Jegorov, The State within a state, side 276-277
  5. ^ a b c d (ru) Rapport om KGB og deres involvering i kuppforsøket, september 1991
  6. ^ a b c (ru) «Novaja Gazeta» nummer 51, 23. juli 2001 (utdrag av tiltalen mot konspiratørene)
  7. ^ a b c d e f g h (ru) Tidslinje over hendelsene, av Artem Kretsjnikov, BBC-korrespondent i Moskva
  8. ^ a b (en) Christopher Andrew og Vasilij Mitrokhin The Mitrokhin Archive: the KGB in Europe and the West. 2000. ISBN 0-14-028487-7, side 513-514.
  9. ^ (en) KGBs overvåkingsloggbok inkluderte alt Gorbatsjov og hans kone Raisa Gorbatsjova, Subjekt 111, gjorde. The State within a state, side 276-277
  10. ^ a b c d (ru) «Novaja Gazeta» nummer 59, 20. august 2001 (utdrag av tiltalen mot konspiratørene)
  11. ^ a b c d e f (ru) «Kommersant», 18. august 2006
  12. ^ (ru) Gorbatsjovs intervju med russisk BBC, 16. august 2001
  13. ^ (en) Revolutionary Passage av Marc Garcelon, side 159
  14. ^ a b c d e f (ru) GKTsjP-dokumentene
  15. ^ (ru) «Novaja Gazeta» nummer 55, 6. august 2001 (utdrag av tiltalen mot konspiratørene)
  16. ^ (ru) «Novaja Gazeta» nummer 57, 13. august 2001 (utdrag av tiltalen mot konspiratørene)
  17. ^ a b c d e (ru) Russisk bok på hendelser i august 1991
  18. ^ (ru) «Izvestija», 18. august 2006
  19. ^ (ru) «Moskovskije Novostij», nummer 33, 2001
  20. ^ (ru) «Kommersant», 18. august 2006
  21. ^ a b (ru) «Nezavisimoje Vojennoje Obozrenije», 18. august 2006
  22. ^ a b (ru) Russisk side om helter av Sovjetunionen
  23. ^ (ru) Russisk side om Ilja Kritsjevskij. Besøkt 15. august 2009. Arkivert 17. august 2009.
  24. ^ a b c d e f g (ru) Konsultant Pljus (lovdatabase)
  25. ^ (ru) Russisk lovdatabase
  26. ^ (ru) Side for RIA-Novosti (nyhetstjeneste)
  27. ^ (ru) «Vzgljad», 18. august 2006