Aleksandr Lukasjenko

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Aleksandr Lukasjenko, 2007

Aleksandr Grigorjevitsj Lukasjenko (hviterussisk: Аляксандр Рыгоравіч Лукашэнка, [alʲaˈksandr rɨˈɣoravʲɪtʃ ɫukaˈʂɛnka] – Aljaksandr Ryhoravitsj Lukasjenka; russisk: Александр Григорьевич Лукашенко; født 30. eller 31. august 1954) er en hviterussisk politiker, som har vært president i Hviterussland siden 20. juli 1994.

Før Lukasjenko startet i politikken arbeidet han som direktør i et statseid jordbrukkollektiv. Under Lukasjenkos styre har Hviterussland blitt en stat som bryter med internasjonal rett og er kjent for grove brudd på menneskerettighetene.[1] Så langt har Hviterussland med Lukasjenko som president aldri gjennomført et demokratisk valg godkjent av internasjonale observatører.[2]

Lukasjenko er kjent som Europas siste diktator for sin systematiske undertrykkelse av all politisk opposisjon.[3] Aleksandr Lukasjenko og en rekke andre representanter for hans regime er gjenstand for personlige sanksjoner i Den europeiske union.[4][5] Selv har Lukasjenko uttalt at «det er bedre å være diktator enn å være homo».[6]

Barndom og karriere (1954-1994)[rediger | rediger kilde]

Lukasjenko ble født 30. eller 31. august 1954 i Kopys i provinsen Vitebsk Voblast som var en del av Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikken. Bestefaren til Lukasjenko, Trofym Lukasjenko ble født i Sumy Oblast som ligger i Ukraina. Lukasjenko vokste opp uten at faren var til stede, dette førte til at han ble mobbet av skolekamerater for å ha en mor som ikke var gift. Han ble uteksaminert fra det Pedagogiske Institutt i Mahiljoŭ i 1975 og fra det Hviterussiske jordbruksakademiet i 1985.

Han tjenestegjorde som grensevakt fra 1975 til 1977 og i den sovjetiske hæren fra 1980 til 1982. Mellom 1977 og 1978 ledet Lukasjenko en avdeling av Komsomol i Mahiljoŭ. Da han tjenestegjorde i den sovjetiske hæren, ble Lukasjenko offiser i den 120. motoriserte infanteridivisjon, som var stasjonert i Minsk. Etter at han forlot militæret ble han nestformann i et kollektivbruk i 1982 og i 1985. Han ble forfremmet som visedirektør i det statseide kollektivbruke Gorodets og byggevarefabrikken i Sjklov-distriktet.

I 1990 ble Lukasjenko valgt som nestleder i den Hviterussiske republikken. Han var den eneste representanten i det hviterussiske parlamentet som stemte imot ratifiseringen av Minsk-avtalen i desember 1991 som oppløste Sovjetunionen og førte til Samveldet av uavhengige stater.

Grafisk fremstilling av Lukasjenkos velgerstøtte ved første valgomgang ved presidentvalget i 1994

Etter å ha fått et rykte som en veltalende motstander av korrupsjon, ble Lukasjenko valgt i 1993 til å styre anti-korrupsjons komiteen i det Hviterussiske parlamentet.[7] Senere det samme året beskyldte han 70 høytstående embetsmenn, også Stanislav Sjusjkevitsj, for korrupsjon og tyveri fra statskassen til personlige formål. Ordstyreren i parlamentet, Sjusjkevitsj, tapte etter et mistillitsvotum og gikk av. Noen tror de vage tiltalene indikerte at de kun var et påskudd for å fjerne Sjusjkevitsj som hadde blitt stadig mer upopulær blant den konservative majoriteten i parlamentet.

En ny Hviterussisk grunnlov som ble vedtatt tidlig i 1994 banet vei for det første demokratiske valget i juli. Til valget stilte seks kandidater, inkludert Lukasjenko, som stilte til valg med en populistisk agenda som gikk ut på å overvinne mafiaen. Sjusjkevitsj og Vjatsjeslav Kebitsj stilte også til valg, hvorav den sistnevnte var storfavoritt. Lukasjenko vant med 45.1 % av stemmene mens Kebitsj fikk 17.4 %, Zjanon Paznjak 12.9 % og Sjusjkevitsj 9.9 % av stemmene.[8] Lukasjenko vant andrerunden av valget i juli med 80.1 % av stemmene.[9] Kort tid etter at han var innsatt som president i Hviterussland, henvendte han seg til Statsdumaen i den russiske føderasjonen i Moskva og foreslo en ny union av slaviske stater. Samarbeidet kulminerte i opprettelsen av Unionsstaten Russland og Hviterussland i 1999.[10]

Hviterusslands president[rediger | rediger kilde]

Første periode (1994–2001)[rediger | rediger kilde]

En av de første avstemningene under Lukasjenko skjedde i mai 1995. Ikke bare ble landets nasjonale symboler endret, men Lukasjenko ble også gitt retten til å oppløse parlamentet. Sommeren 1996, signerte 70 representanter av 199 et forslag om å stille Lukasjenko for riksrett på bakgrunn av at han hadde brutt med grunnloven.[11] Like etter ble det holdt en folkeavstemning den 24. november 1996 hvor fire spørsmål var fra Lukasjenko og tre fra en gruppe parlamentsmedlemmer. Forslagene ble godkjent, men møtte både internasjonal og indre fordømmelse. Den 25. november ble det annonsert at 70,5 % av stemmene av en valgdeltagelse på 84 %, hadde samtykket til en endret grunnlov, som i stor grad økte Lukasjenkos makt. USA og EU, på den andre siden, nektet å akseptere legitimiteten av folkeavstemningen.[12]

Etter folkeavstemningen innbød Lukasjenko til et nytt parlamentarisk møte for de medlemmene av parlamentet som var lojale til han. 12 varamedlemmer trakk sin signatur fra den anklagende protesten, noe som førte til at kun 40 varamedlemmer fra det gamle parlamentet stod igjen. Disse hadde svært begrensede muligheter til å samles siden administrasjonen stengte parlamentsbygningen «for oppussning». I en periode har EU og Europarådet vurdert restene av det gamle parlamentet som den lovlige nasjonalforsamlingen.[13] Ved begynnelsen av 1998, stoppet den russiske sentralbanken handelen med den hviterussiske rubelen, noe som førte til en kollaps av valutaen. Lukasjenko svarte ved å ta kontroll over Hviterusslands nasjonalbank, sparke hele lederskapet, og legge skylden på vesten for det som skjedde.[14]

Lukasjenko og Putin sammen med Leonid Kutsjma i Slavianski Bazaar i Vitebsk i 2001

Lukasjenko beskyldte utenlandske regjeringer for konspirasjon mot ham, og i april 1998, utviste han ambassadører fra Drazdykomplekset nær Minsk, ved å tilby dem en annen bygning. Drazdy konflikten forårsaket en internasjonal fordømmelse, noe som resulterte i et innreiseforbud for Lukasjenko i Europa og USA.[15] Selv om ambassadørene omsider vendte tilbake etter at striden stilnet, gikk Lukasjenko inn for retoriske angrep mot vesten. Han mente at vestlige statsmakter prøvde å undergrave Hviterussland på alle nivåer, til og med i idretten som under de olympiske leker i Nagano, Japan.[16]

Ved utbruddet av Kosovokrigen i 1999, foreslo Lukasjenko for den Jugoslaviske presidenten; Slobodan Milosevic at Jugoslavia skulle bli med i union med Russland og Hviterussland.[17] Som følge av Irak-krigen i 2003, kom USAs etterretningsorganer ut med en rapport som fortalte at medarbeiderne til president Saddam Hussein klarte å tilegne seg Hviterussiske pass, mens de var i Syria. Den samme rapporten nevnte at det var usannsynlig at Hviterussland ville tilby et sikkert tilfluktssted for Saddam og hans to sønner.[18] Disse opplysningene førte til at vestens statsmakter måtte innta en tøffere stilling mot Lukasjenko. USA var spesielt irritert over Hviterusslands våpenhandel med Iran og Irak. Amerikanske politiske ledere begynte å referere til Hviterussland som «Europas siste diktatur».[19] EU var bekymret for sikkerheten til sine gassleveranser fra Russland, som transporteres gjennom Hviterussland og hadde en aktiv interesse for landets offentlige anliggender. I 2004 delte EU og Hviterussland en grense på over 1000 kilometer, med opptak av Polen, Latvia og Litauen som medlemmer.

Andre periode (2001-2006)[rediger | rediger kilde]

Valget ble holdt 9. september 2001 med Vladimir Gintsjarik og Sergei Gaidukevitsj som Lukasjenkos motkandidater.[20] I valgkampen lovet Lukasjenko å forbedre standarden i jordbruket, styrke de sosiale godene og øke industriproduksjonen i Hviterussland.[21] Lukasjenko vant første runde av valget med hele 75,65 % av stemmene. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) mente at valgprosessen ikke hadde lyktes å oppfylle internasjonale standarder. Dette på tross av at de verken hadde observert valget, eller lyttet til leder av OIDHR (kontoret for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter) i OSSE, Gerard Stoudmann, som mente det «ikke fantes tegn på manipulasjon eller svindel».[22]

Russland ønsket derimot Lukasjenko velkommen i sitt gjenvalgte embete. Russlands president, Vladimir Putin ringte Lukasjenko både for å gratulere, samt tilby et samarbeid. Jane's Intelligence antydet at prisen for et slikt samarbeid ville bety en overgivelse av Minsks kontroll over sin seksjon av Yamal-Europa gassrørledningen.[23] Gjennom en folkeavstemning i 2004 ble begrensingen på antall ganger man kunne bli gjenvalgt som president fjernet, noe som gjorde at Lukasjenko kunne stille til valg igjen i 2006.[24] Økonomisk vokste Hviterussland under Lukasjenko, men mye av denne veksten kan forklares i russisk olje som ble importert til under markedspris og deretter raffinert før den ble solgt videre til Europa.

Presidentvalget i 2006[rediger | rediger kilde]

Etter at Lukasjenko bekreftet at han tok gjenvalg i 2005 begynte opposisjonsgrupper å lete etter en kandidat de kunne samle seg rundt. 16. oktober 2005, på dagen for solidaritet med Hviterussland, oppfordret de politiske gruppene Zubr og Tredje Vei i Hviterussland alle opposisjonspartiene til å samle seg bak én kandidat til å utfordre Lukasjenko i valget i 2006. Aleksander Milinkevitsj stilte mot Lukasjenko, og store deler av opposisjonen stilte seg bak han.[25] Lukasjenko reagerte med å si at alle som deltar på opposisjonens protester ville få «nakken vridd som en and».[26] Den britiske skyggeutenriksministeren William Hague kommenterte; «Mr. Lukasjenko organiserer et illegitimt og udemokratisk valg for å utvide sin makt og kontroll over folket».[27]

Den 19. mars 2006 ble Lukasjenko gjenvalgt, opposisjonen mente dette skyldes stemme-rigging og folks frykt for vold. EcooM ga Lukasjenko 84,2 % av stemmene og Milinkevich bare 2 prosent, mens den hviterussiske Republikanske Youth Union, ga Lukasjenko 84,2 % og Milinkevitsj 3,1 %. The Gallup Organisation har bemerket at EcooM og hviterussiske republikanske Youth Union er statlig kontrollert og at begge ga ut sine resultater før middag på valgdagen, selv om stemmelokalene stengte kl 20:00.[28]

Myndighetene lovet å slå hardt ned på uroen i etterkant av valget. Til tross for dette, var det mengder av demonstranter som protesterte etter valget. Dette var den største opposisjonen hadde mønstret, med nattlige protester og demonstrasjoner i Minsk. Deltakelsen i den største protesten fant sted på valgkvelden hvor det var rundt 10 000 ifølge reportere fra Assosciated Press.[29] OSSE erklærte den 20. mars 2006 at «presidentvalget klarte ikke å oppfylle OSSEs forpliktelser for demokratiske valg.» Lukasjenko «tillot at statens autoritet til å bli brukt på en måte som ikke tillater borgerne å fritt og rettferdig uttrykke sin vilje ved valgurnene ... et mønster av trusler og undertrykking av uavhengige stemmer ... var tydelig gjennom hele valgkampen.».[30]

Lederne for alle de 25 EU-landene erklærte at valget var «fundamentalt feil», til motsetning av den russiske utenriksminister som erklærte, «Lenge før valget, hadde OSSEs kontor for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter erklærte at valget ville være illegitim, og det var ganske partisk i sin kommentarer på fremdrift og resultater, og dermed var en bidragene rolle.»[31]

Lukasjenko hevdet senere at han hadde rigget valgresultatene mot seg selv å få flertall mer typisk for vestlige land. Selv om resultatene viste at han fikk 93,5 prosent av stemmene, regisserte han regjeringen til å kunngjøre et resultat var 86 prosent. Han viste til at, tross løfter om det motsatte, hadde ikke dette gjort utenlandske kritikere fornøyde.[32] Enkelte russiske nasjonalister, som Dmitrij Rogozin og Bevegelsen mot ulovlig innvandring, uttalte at de ønsket å se Lukasjenko bli president i Russland i 2008. Lukasjenko erklærte at han ikke ville stille til presidentvalget i Russland; dersom helsen hans er fortsatt bra, kan han stille til gjenvalg i 2011.[33]

Tredje periode[rediger | rediger kilde]

I september 2008 ble det avholdt parlamentsvalg. Lukasjenko hadde latt noen opposisjon kandidater stille, men i de offisielle resultatene, fikk opposisjonen bare ett sete ut av de tilgjengelige 110. Valget ble sett på som «irregulært», og opposisjonens medlemmer og støttespillere demonstrerte.[34] Ifølge Nizjnij Novgorod-baserte CIS valgobservatører, som ofte får avvist sine rapporter av vestlige land,[35] ble valget i Hviterussland holdt innenfor internasjonale standarder.[36] President Lukasjenko kommenterte senere at opposisjonen i Hviterussland er finansiert av utlandet og er unødvendig.[37]

I april 2009 holdt han samtaler med pave Benedikt XVI i Vatikanet, det markerte hans første besøk til Vest-Europa etter et innreiseforbud mot ham ti år tidligere.[38]

Presidentvalget i 2010[rediger | rediger kilde]

Ved det Hviterussiske presidentvalget i 2010 var Lukasjenko en av ti kandidater registrert som presidentkandidat. Valget ble avholdt i Hviterussland 19. desember 2010. Valget var opprinnelig planlagt til 2011, men ble avholdt tidligere for å sikre maksimal deltakelse av borgere i valgkampen da dette var et mer passende tidspunkt for velgerne.[39] Innledningen til valgkampen ble markert med en serie av russiske medieangrep på den sittende Aleksandr Lukasjenko.[40] Den sentrale valgkomiteen mente at alle de ni opposisjonelle ville få mindre enn 50 % av stemmene.[41] Selv om opposisjonelle mottok trusler[42] og «skitne triks» ble brukt, ble valget sett på som relativt riktig gjennomført som en følge av ønske om å bedre forholdet med Europa og USA.[41]

På valgdagen, ble to av opposisjonens presidentkandidater alvorlig banket opp av politiet[43] under demonstrasjoner etter valget.[44] Opposisjonsleder og poet Uladzimir Niaklajeu (Vladimir Nekljajev), ble påført en hodeskade av politiet og ble ført til sykehus. Senere på natten ble han bortført fra intensiv pleie av de hviterussiske myndigheter.[45] Natten etter valget demonstrerte opposisjonen med slagord som «Ut!», «Lenge leve Hviterussland!» og andre lignende rop mens de forsøkte å storme regjeringsbygninger i Hviterussland. Vinduer og dører ble knust før politiet klarte å presse dem tilbake.[45] Antallet av demonstranter ble rapportert av troverdige medier til å være rundt 10 000 personer.[46] Hundrevis av mennesker som protesterte mot valgresultatet ble arrestert, blant dem sju av ni presidentkandidater.[45]

CEC erklærte at Lukasjenko fikk 79,65 % av stemmene. 90,65 % av velgerne stemte.[47] OSSE kategorisert valgene som «irregulære», mens CIS observatørerne roste det som «fritt og transparent».[48] Flere europeiske utenriksministere kommenterte valgresultatet og protestene beskrev resultatet som et «uheldig steg bakover i utviklingen av demokratiske styresett og respekt for menneskerettighetene i Hviterussland.»[49] Men, OSSE bemerket at noen forbedringer ble gjort i oppkjøringen til valget, inkludert at opposisjonskandidatene fikk delta i fjernsynsdebatter og levere sine budskap uhindret.[50]

Lukasjenkos innvielsesseremoni den 22. januar 2011 ble boikottet av EUs ambassadører, mens andre SUS-land sendte tjenestemenn ikke høyere enn ambassadører.[51] I løpet av denne seremonien forsvarte Lukasjenko legitimiteten av gjenvalget, og sverget at Hviterussland aldri ville få sin egen versjon av den ukrainske oransjerevolusjonen I 2004 og Georgias roserevolusjonen i 2003.[52] Med virkning fra 31. januar 2011, fornyet EU et innreiseforbud for Lukasjenko og 156 av hans medarbeidere, som følge av den voldelige motstanden mot opposisjonsprotestene etter valget.[53]

Innenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Lukasjenko fremstiller seg selv som en mann av folket. På grunn av måten han leder på blir han ofte referert til som far. Han ble valgt til leder av den Hviterussiske Olympiske komite i 1997. I en fjernsynstale til nasjonen den 7. september 2004 offentligjorde han planer for en folkeavstemning om man skulle fjerne grensen på antall perioder for presidentembetet. Folkeavstemningen ble holdt 17. oktober 2004, samme dagen som parlamentsvalget, og ifølge offisielle resultater, ble det godkjent med 79,42 % av stemmene. Om dette ikke gikk igjennom hadde Lukasjenko vært begrenset til å sitte i to perioder og ville måtte gått av etter valget i 2006.[54] Opposisjonen, OSSE, EU og USA uttalte at valget ikke oppnådde internasjonale standarder. Et eksempel, beskrevet av OSSE, var forhåndsutfylling av stemmesedler.[54]

I begynnelsen av sin tid som president ville Lukasjenko bygge opp igjen Hviterussland.[55] Økonomien var i fritt fall, på grunn av nedadgående tendenser i industrien og en lav etterspørsel etter hviterussiske produkter.[56] Lukasjenko holdt mange industrier under kontroll av styresmaktene og privatiseringen ble bremset.[57] Siden 2001 har Lukasjenko fokusert på å forbedre den sosial velferden hos sine innbyggere og bygge et Hviterussland som er «sterkt og rikt».[58] På spørsmål om Hviterusslands innenrikspolitikk sa Venezuelas president Hugo Chavez at; «Vi ser her en sosial modell slik vi nå har begynt å bygge».[59]

Kritikere av Lukasjenko bruker «Lukasjisme» for å betegne det politiske og økonomiske systemet Lukasjenko har innført i Hviterussland.[60] Lukasjisme er også brukt som en betegnelse for å referere til en autoritær politisk ideologi basert på en personkult og en nostalgi for sovjettiden, blant noen grupper i Hviterussland. Det er ikke sikkert når Lukasjisme var først brukt, men den tidligste dokumenterte forekomsten er fra 1998. Her var ordet brukt i et museum for å minnes ofrene av kommunismen med en spesiell avdeling dedikert til Lukasjisme.[61] Ordet blir mest brukt av grupper som står i opposisjon til Lukasjenko.

Lukasjenko møter opposisjon hos en koalisjon av opposisjongrupper støttet av USA og Europa. USAs kongress har forsøkt å støtte opposisjonen gjennom Belarus Democracy Act of 2004 som introduserte sanksjoner mot Lukasjenkos regime og økonomisk og annen støtte til opposisjonen.[62] De som støtter Lukasjenko hevder at hans styre har hindret kaoset som man har sett i mange andre tidligere sovjetstater.[63]

Lukasjenko har selv kommentert på kritikken med å si at; «Jeg har hørt disse anklagene i over 10 år og har blitt vant til det». Før valget sa han: «Vi kommer ikke til å svare. Jeg bygger på premisset om at valg i Hviterussland her holdt for oss. Jeg er sikker på at det er det hviterussiske folket som er herre i vår stat.» Han advarte at de som deltar på opposisjonens protester ville bli behandlet som en terrorist og la til: «Vi vil vri deres nakker, som man gjør på en and».[26]

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Lukasjenkos forhold til EU har vært anstrengt, delvis med vilje og delvis på grunn av hans undertrykkelse av opposisjonen. Lukasjenkos’ undertrykkelse av opposisjonen har ført til at han har blitt kalt «Europas siste diktator» og resultert i at EU har implementert visumsanksjoner på ham og en rekke andre hviterussiske embetsmenn. I oktober 2008 valgte EU å for en tid løfte visum sanksjonene, for å prøve å overbevise Hviterussland om å ikke anerkjenne selvstendigheten til Sør-Ossetia og Abkhasia. Den 16. september 2009 besøkte Lukasjenko EU for andre gangen siden den tidsbestemte hevingen av sanksjoner, for å besøke en hviterussisk handelsmesse i Vilnius, Litauen. Datoen markerte også 10-års jubileumet for forsvinningen og sannsynligvis mordet av lederen av den hviterussiske opposisjonen, Viktar Hantsjar.

Siden har EU gjennomført en politikk som vektlegger endring gjennom engasjement. EU har støttet det internasjonale pengefondets lån for å stabilisere den hviterussiske økonomien Støttespillere til denne politikken har en rekke argumenter. EUs gamle politikk som gikk ut på å isolere Hviterussland slo feil. Engasjement gir håp for endring, for det om det ikke er noen garanti for endring. Det gir mulighet for å komme i dialog og presse på for endring. Til sist kan engasjement influere personer i Lukasjenkos regime, ved å vise dem det europeiske system og ved å vise dem at europeiske verdier er ekte, ikke bare et konsept eller for å skjule en politisk agenda.[64]

I det siste har Lukasjenkos forhold til Russland, som har vært en sterk støttespiller, blitt dårligere. I tiden opp mot valget i 2010 hadde russisk media en rekke angrep på Aleksander Lukasjenko.[40] Det statskontrollerte TV-selskapet NTV sendte i juli en flere episoder dokumentar med navnet Gudfaren som viste de mistenkelige forsvinningene av en rekke opposisjonsledere i siste halvdel av 1990-tallet. Dokumentaren viste også et klipp hvor Lukasjenko visstnok hadde skrytt av Adolf Hitler.[65] Lukasjenko refererte til dette som «skitten propaganda».[66]

Kontroversielle uttalelser[rediger | rediger kilde]

Lukasjenko er kjent for kontroversielle uttalelser. Han har blitt beskyldt for en uttalelse i 1995 hvor han lovpriste Adolf Hitler: «Den tyske historien er en kopi av den hviterussiske. Tyskland ble reist fra ruiner takket være sterk autoritet og ikke alt tilknyttet den kjente personen Hitler var dårlig. Tysk orden utviklet seg over århundre og fikk sitt høydepunkt under Hitler.»[67] Men denne beskyldningen ble først fremmet av den russiske tv-stasjonen NTV, basert på et intervju som Lukasjenko først gav til den tyske avisen Handelsblatt, hvor Hitler ikke var nevnt. Vedkommende som foretok det opprinnelige intervjuet, Dr. Markus Zeiner sa om NTVs beskyldning mot Lukasjenko at: «et opptak av intervjuet hadde blitt sitert, utenfor sammenheng, og med rekkefølgen av kommentarene endret av russisk media.»[68]

I oktober 2007 ble Lukasjenko beskyldt for å komme med anti-semittiske og anti-israelske uttalelser. Da han snakket om den «miserable standarden som byen Babrujsk» var i på statlig radio sa han at «dette var en jødisk by,[69] og jødene bryr seg ikke om plassen de lever på. De har gjort Babrujsk om til en svinesti. Se på Israel – jeg var der og så det selv… jeg appellerer til jøder med penger om å komme tilbake til Babrujsk.»[70]

Medlemmer av representantenes hus i USA sendte et brev til Hviterusslands ambassadør til USA, Mikhail Khvostov, hvor de ba Lukasjenko om å trekke sine uttalelser.[71] Uttalelsene skapte også reaksjoner fra Israel.[72] Som en følge av reaksjonen på uttalelsene ble Pavel Jakubovitsj, redaktør av Belarus Today, sendt til Israel, hvor han i et møte med det israelske utenriksdepartementet sa at Lukasjenkos uttalelser var «en feiltagelse som var sagt med humor, og representerer ikke hans syn på det jødiske folk» og at han «ikke er anti-semittisk» og «fornærmet av beskyldningen».[73] Den hviterussiske ambassadøren til Israel, Igor Lesktsjenja, uttalte at presidenten har en «vennlig innstilling til det jødiske folk.» Sergei Rytsjenko, pressesekretæren i den Hviterussiske ambassaden i Tel Aviv, sa at deler av uttalelsene til Lukasjenko var oversatt feil.[74] Faktisk ble to hviterussiske aviser – Nasja Niva og Narodnaia Volia stengt i 2006, etter å ha ignorert flere advarsler, fordi de publiserte anti-semittiske og rasistiske artikler.[75]

Personlig liv[rediger | rediger kilde]

Lukasjenko giftet seg med Galina Rodionovna i 1975. De lever nå separat og har to voksne sønner Victor og Dmitry..[76] Lukasjenko har også en utenomekteskapelig sønn-Nikolai, født i 2004, moren er sannsynligvis Irina Abelskaja, presidentens personlige lege.[77]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Essential Background – Belarus», fra Human Rights Watch. 2005
  2. ^ «During his presidency, the former Soviet republic has never held a poll seen as fair by international monitors.», fra «'Hundreds of protesters arrested' in Belarus», artikkel fra BBC, 20. desember 2010
  3. ^ «I would hope that, particularly in Belarus, which is really the last remaining true dictatorship in the heart of Europe, that you would begin to see some democratic development.», fra «Rice: Russia's future linked to democracy», artikkel fra CNN, 20. april 2005
  4. ^ http://www.tv2.no/nyheter/utenriks/eu-innfoerer-sanksjoner-mot-lukasjenko-3403385.html
  5. ^ Council Regulation (EC) No 765/2006 of 18 May 2006 concerning restrictive measures against President Lukashenko and certain officials of Belarus.
  6. ^ http://www.nettavisen.no/nyheter/article3350121.ece
  7. ^ «Mr. Lukashenko's political star rose during the last year when he was made the head of the anti-gangster commission of the Belarussian Parliament. The polls have shown that most citizens feel Mr. Lukashenko, a former factory manager, is the first man to take resolute steps to rid the nation of corruption at the highest levels.», fra artikkelen «Belarus Voters Back Populist in Protest at the Quality of Life» i New York Times, 25. juni 1994
  8. ^ Stewart Parker, «The Last Soviet Republic: Alexander Lukashenko's Belarus», 2007, page 62 (ISBN 142513527-7_
  9. ^ Country Studies Belarus – Prelude to Independence. Library of Congress. Retrieved 21 March 2007.
  10. ^ «On December 8, 1999, in commemorating the eighth anniversary of the signing of the Belovezh agreements and mostly at the initiative of President Lukashenka of Belarus, a treaty was signed in the Kremlin on the establishment of a Union State between the Russian Federation and the Republic of Belarus.»Zulys, Audrius. «Toward a Union State of Russia and Belarus». Lithuanian Foreign Policy Review, 2005, p. 150
  11. ^ CNN Concern grows over Belarus power struggle. publisert 19. november 1996.
  12. ^ BBC «Observers deplore Belarus vote» 14. oktober 2004.
  13. ^ British Helsinki Human Rights Group, a 1997 report on Belarus
  14. ^ BBC Belarus appoints new national bank chief. Published 21 March 1998.
  15. ^ Radio Free Europe/Radio Liberty EU PUNISHES BELARUSIAN LEADERSHIP. Av Jan Maksymiuk, publisert 22. juli 1998.
  16. ^ Associated Press «Poor Showing Reportedly Riles Ruler of Belarus». publisert 20. februar 1998.
  17. ^ «The Statement of the Belarus President Alexander Lukashenko». Serbia Info News. Ministry of Information of the Republic of Serbia. 15. april 1999. Arkivert fra originalen 27. september 2007. Besøkt 13. oktober 2007. 
  18. ^ «Saddam aides may flee to Belarus: report». Australian Broadcasting Corporation. 24. juni 2003. Besøkt 13. oktober 2007. 
  19. ^ «Profile: Europe's last dictator?». BBC News. 10. september 2001. Besøkt 13. oktober 2007. 
  20. ^ Contemporary Belarus: Between Democracy and Dictatorship (London: RoutledgeCurzon, 2003), with R. Marsh and C. Lawson
  21. ^ «Lukashenko claims victory in Belarus election». USA Today. 10. september 2001. Besøkt 17. oktober 2007. 
  22. ^ Stewart Parker, The Last Soviet Republic: Alexander Lukashenko's Belarus, side 177
  23. ^ M J A Standish. "Editor's notes." Jane's Intelligence Digest. 11. januar 2006.
  24. ^ «Alexander Lukashenko: Dictator with a difference». The Telegraph (London: Telegraph.co.uk). 25. september 2008. Besøkt 26. september 2008. 
  25. ^ Collin, Matthew (3. oktober 2005). «Belarus opposition closes ranks». BBC News. Besøkt 13. oktober 2007. 
  26. ^ a b Staff writer (9. januar 2007). «Profile: Alexander Lukashenko». BBC News Online (British Broadcasting Corporation). Besøkt 13. oktober 2007. 
  27. ^ Hague, William (16. mars 2006). «One president but plenty of thugs». The Times. Besøkt 9. februar 2011. 
  28. ^ Staff writer (20. mars 2006). «Gallup/Baltic Surveys announces impossibility of independent and reliable exit polls under present conditions in Belarus». Charter'97. Besøkt 13. oktober 2007. 
  29. ^ Karmanau, Yuras (19. mars 2006). «Incumbent Declared Winner of Belarus Vote». SFGate (San Francisco Chronicle). Besøkt 13. oktober 2007. «The gathering was the biggest the opposition had mustered in years, reaching at least 10,000 before it started thinning out, according to AP reporters' estimates.» 
  30. ^ Kramer, David (21. mars 2006). «Ballots on the Frontiers of Freedom: Elections in Belarus and Ukraine». United States Department of State. Arkivert fra originalen 11. oktober 2007. Besøkt 13. oktober 2007. 
  31. ^ «West slams Belarus crackdown». CNN. 24. mars 2006. Arkivert fra originalen 28. april 2007. Besøkt 17. oktober 2007. 
  32. ^ «Лукашенко: Последние выборы мы сфальсифицировали» (russisk). BelaPAN. 23. november 2006. Besøkt 13. oktober 2007. 
  33. ^ Staff writer (28. februar 2007). «Rightist Group Promote Belarus Dictator Lukashenko as Russian Presidential Candidate». MosNews. Arkivert fra originalen 28. februar 2007. Besøkt 11. juli 2007. 
  34. ^ "Belarus clean sweep poll 'flawed'", BBC News, September 29, 2008.
  35. ^ «CIS: Monitoring The Election Monitors». Radio Free Europe/Radio Liberty. 2. april 2005. Besøkt 24. september 2009. 
  36. ^ «CIS observers: Belarus’ elections meet international standards». National Center of Legal Information of the Republic of Belarus. 29. september 2008. Besøkt 12. oktober 2008. 
  37. ^ «Opposition gewinnt keinen einzigen Sitz — Proteste in Weißrussland» (tysk). Der Spiegel. 29. september 2008. Besøkt 30. september 2008. 
  38. ^ Belarus leader meets Pope in landmark trip
  39. ^ Belarus sets date of presidential election for 19. desember 2010
  40. ^ a b RFE/RL. Has Moscow Had Enough Of Belarus's Lukashenka?. Published July 19, 2010.
  41. ^ a b «'Dirty tricks' taint Belarus vote». Al Jazeera English. 18. desember 2010. Besøkt 23. desember 2010. 
  42. ^ «Activist fears over Belarus vote». Al Jazeera English. 19. desember 2010. Besøkt 23. desember 2010. 
  43. ^ «'Hundreds of protesters arrested' in Belarus». BBC News. 20. desember 2010. Besøkt 20. desember 2010. 
  44. ^ «Police break up opposition rally after Belarus poll». BBC News. 19. desember 2010. Besøkt 19. desember 2010. 
  45. ^ a b c «Protesters try to storm government HQ in Belarus». BBC News. 20. desember 2010. Besøkt 23. desember 2010. 
  46. ^ «Belarus president re-elected». Al Jazeera English. 20. desember 2010. Besøkt 23. desember 2010. 
  47. ^ «СООБЩЕНИЕ об итогах выборов Президента Республики Беларусь» (PDF) (russisk). Central Election Commission of Belarus. 5. januar 2011. Besøkt 26. desember 2010. 
  48. ^ «Belarus vote count 'flawed' says OSCE | World | RIA Novosti». En.rian.ru. Besøkt 23. desember 2010. 
  49. ^ Joint letter of Foreign Ministers of Germany, Sweden, Poland and Czech Republic
  50. ^ «Belarus still has considerable way to go in meeting OSCE commitments, despite certain improvements, election observers say». OSCE. 20. desember 2010. Besøkt 26. desember 2010. 
  51. ^ Lukashenko is not afraid neither Europe, nor Russia, VIKNO.EU (23. januar 2011)
  52. ^ Lukashenko Growls at Inauguration, The Moscow Times (24. januar 2011)
  53. ^ Official Journal of the European Union [1]. January 31, 2011.
  54. ^ a b «Observers deplore Belarus vote». BBC News. 18. oktober 2004. Besøkt 13. oktober 2007. 
  55. ^ «Lukashenko's first term as president». Brussels Review. 16. mars 2006. Besøkt 21. oktober 2007. 
  56. ^ «Belarus — Industry». Country Studies. Library of Congress. 1995. Besøkt 8. oktober 2007. 
  57. ^ Karatnycky, Adrian; Alexander J. Motyl, Amanda Schnetzer (2001). Nations in Transit, 2001. Transaction Publishers. s. 101. ISBN 0765808978. 
  58. ^ «Lukashenko Sworn in as Belarusian President». People's Daily Online (People's Daily). 21. september 2001. Besøkt 17. oktober 2007. 
  59. ^ «Chavez forges ties with Belarus». BBC News (BBC). 25. juli 2005. Besøkt 17. oktober 2007. 
  60. ^ http://www.jamestown.org/single/?no_cache=1&tx_ttnews[tt_news]=19641&tx_ttnews[backPid]=219
  61. ^ Dubina, Yuras (1998). «A museum to commemorate victims of communism». Belarus Now. Arkivert fra originalen 28. september 2007. Besøkt 13. oktober 2007. «Belarusian MPs propose to dedicate a section in the future museum to Lukashism» 
  62. ^ Office of the Press secretary (20. oktober 2004). «Statement on the Belarus Democracy Act of 2004». The White House. Besøkt 13. oktober 2007. 
  63. ^ Pavlov, Nikolai (27. mars 2006). «Belarus protesters go on trial as new rallies loom». Belarus News and Analysis. Arkivert fra originalen 9. oktober 2006. Besøkt 13. oktober 2007. 
  64. ^ "Mr Lukashenka goes to Vilnius", by Vitali Silitski, EuropeanVoice.com, 12. oktober 2009 [2]
  65. ^ RFE/RL. Is Lukashenka In The Kremlin's Crosshairs?. Published July 8, 2010.
  66. ^ RFE/RL. Lukashenka Calls Russian Media Attacks 'Dirty Propoganda' . Published July 19, 2010.
  67. ^ «Bigotry in Belarus». Jerusalem Post. 20. oktober 2007. Besøkt 1. november 2007. 
  68. ^ The Last Soviet Republic: Alexander Lukashenko's Belarus, av Stewart Parker, Trafford Publishing, (2007), side 111–112
  69. ^ I 1926 var det 21 558 jøder i Babrujsk og de utgjorde ialt 42 % av byens befolkning; i 1989 utgjorde de litt over 4 %. I 1999 var det 1 360 jøder av totalt 227 000. «Jewish Heritage Research Group in Belarus»
  70. ^ Sofer, Ronny (18. oktober 2007). «Belarus president attacks Jews». Ynet News (Yedioth Internet). Besøkt 19. oktober 2007. 
  71. ^ «Kirk-Hastings Letter Calls on Belarusian President to Apologize for Blatantly Anti-Semitic Remarks». Office of Rep. Mark Steven Kirk. 2007. Besøkt 1. november 2007. 
  72. ^ «FM Livni condemns anti-Semitic remarks made by Belarusian President». Israel Ministry of Foreign Affairs. 18. oktober 2007. Besøkt 19. oktober 2007. 
  73. ^ «News in Brief». Haaretz. 31. oktober 2007. Besøkt 1. november 2007. 
  74. ^ «Belarus to send envoy to Israel». Jerusalem Post. 25. oktober 2007. Besøkt 1. november 2007. 
  75. ^ The Last Soviet Republic: Alexander Lukashenko's Belarus av Stewart Parker, Trafford Publishing, (2007), side 105
  76. ^ ЛЯШКЕВИЧ, Анна. «Галина Лукашенко: Саша — необыкновенный человек». Комсомольская правда в Белоруссии (russisk) (БелаПАН). Besøkt 26. desember 2008. 
  77. ^ Parfitt, Tom (6. april 2009). «Belarus squirms as son follows in dictator's steps». London: The Guardian. Besøkt 8. desember 2009. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Alexander Lukashenko – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: Alexander Lukashenko – sitater