Fornuft

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
William av Ockham, skilte mellom fornuft på den ene siden og tro på den andre siden, og var forbildet til figuren «William av Baskerville» i romanen Rosens navn av Umberto Eco.

Fornuft (avledet fra lavtysk vornemen «oppfatte», «fornemme»[1]) er evnen til logisk tenkning, vett, de kognitive delene av et menneskes psyke som gir opphav til tanken. Fornuft er den menneskelige egenskapen som gjør det mulig å trekke konklusjoner fra antagelser eller premisser. Meningen av ordet «fornuft» tilsvarer i denne sammenhengen i stor grad med «rasjonalitet» og «grunn»/«årsak». Fornuft er nært knyttet til sammenhenger som språk og logikk, noe som er reflektert i det flertydige gresk ordet logos, roten til begrepet logikk, som oversatt til latin ble ratio, som ga oss begrepet rasjonell.[2]

Fornuft som begrep har ofte sin kontrast i begreper som autoritet, intuisjon, emosjon (følelse), mystikk, overtro, og tro (inkludert religiøs tro). Rasjonalister mener at fornuft er mer pålitelig enn de overstående begreper i hva som kan betraktes som mest best eller mest sannferdig, men hvor nøyaktig fornuft adskiller seg fra emosjon, tro og tradisjon har ikke konsensus (enighet) da de disse begrepene kan betraktes på sitt vis å være potensielt rasjonelt og således ikke i strid med fornuft. 1300-tallets filosof, William av Ockham, skilte dog skarpt mellom tro og fornuft.[3]

Fornuft bygger på empiri, vitenskapelige undersøkelser av virkeligheten, ting som kan måles, veies, observeres og lignende. Alle naturvitenskaper bygger på dette prinsippet. Hypotetisk deduktiv eller induktiv metode kommer herfra. Matematikken bygger på bevis, utsagn som kan bevises ved hjelp av aritmetikk eller geometri.

Fornuft er en betraktning som forklarer eller rettferdiggjør.[4] Filosofer kan skille mellom forklarende fornuftsgrunner og rettferdiggjørende fornuftsgrunner.[5]

Forklarende fornuftsgrunner er betraktninger som kan tjene til å forklare hvor noe har skjedd – de er grunner til hvor hendelser skjer, eller hvorfor tingenes tilstand er slik de er. Med andre ord, «fornuft» kan også være synonymt med «årsak». Eksempelvis, en fornuftsgrunn er hvorfor en bil starter ved at tenningsnøkkelen er vridd. I sammenhengen med å forklare handlingene til et vesen som handler fornuftig blir disse kalt for motiverende grunner, det vil si at grunnene til hvorfor Per gikk på universitet var for å lære; at han ville lære var hans motiverende grunn. Til sist, et rasjonelt virkemiddel er å handle rasjonelt (fornuftig), hans motiverende grunner er de betraktninger som han mener teller til hans fordel om han så handler.

Normative (normgivende) fornuftsgrunner, på den annen side, er det som kan kalles betraktninger som teller til ens fordel i del anliggender. Disse kan ses på som forklaringer på hvorfor en del anliggender burde komme til å skje, det vil si hvorfor noen burde handle eller hvorfor enkelte hendelser burde skje.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norske ordbøker: Fornuft
  2. ^ Latinsk ratio ga franske «raison» som igjen ga engelske «reason» (fornuft).
  3. ^ William Ockham (1288–1349)
  4. ^ Merriam-Webster Dictionary: Definition of reason
  5. ^ «Reasons for Action: Justification vs. Explanation» hos Stanford Encyclopedia of Philosophy

Se også[rediger | rediger kilde]