Mellomplatonisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Mellomplatonisme er en moderne betegnelse gitt til et utviklingsstadium av Platons filosofi. Den varte fra rundt 90 f.Kr. da Antiochos fra Askalon avviste filosofisk skeptisisme i Det nye Akademiet, og varte fram til begynnelsen av nyplatonismen under Plotinos200-tallet e.Kr. Mellomplatonisme, som et mellomstadium av platonismen, absorberte mange doktriner fra de rivaliserende filosofiske skolene, peripateerne (Aristoteles) og stoikerne (Zenon).

De mest framstående filosofene i denne perioden var Plutark (ca. 45-120), som forsvarte fri vilje og sjelens udødelighet. Han søkte å vise at Gud, i skapelsen av verden, hadde formet materie som beholder for alt ondt, til den guddommelige sjel i verden, men hvor det fortsatte å fungere som kilde til alt ondt. Gud er et transcendent (opphøyd, oversanselig) vesen som fungerer via guddommelige mellomledd. Disse mellomleddene er guder og da daimoner fra populære religioner. Numenios fra Apameia i den romerske provinsen Syria (ca. 160) kombinerte platonisme med ny-pythagorisme, og andre, østlige og orientalske filosofier, i en retning som kom til å bebude nyplatonismen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dillon, John, M. (1977): The Middle Platonists, Ithaca: Cornell University Press.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]