Katarsis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Katarsis (gresk: κάθαρσις, katharsis, «renselse») er et begrep som Aristoteles brukte i sin bok Om diktekunsten, der temaer om den greske tragedien analyseres. Begrepet bygger på at en tilskuer gjennom å se f.eks. et tragisk teater eller en tragisk film får utløsning for vonde følelser, og sjelen renses dermed. Aristoteles mente at tragedien renser oss. Definisjonsmessig er katarsis det plutselige følelsesmessige klimaks eller sammenbrudd som består av en overveldende følelse, det være seg følelsen av sorg, empati, glede eller annet, og som etterfølges av følelsen av fornyelse og et nytt liv.

Begrepet har vært et av de mest omdiskuterte ordene i litteraturhistorien.

I filmverdenen brukes begrepet om en films siste og ultimate spenningspunkt. I en film går spennings- og følelsesnivået i bølger, gjerne slik at hvert nye spenningspunkt er mer intens enn det foregående. Det siste, og meste intense, spenningspunktet kalles katarsis.

Begrepet katarsis blir også brukt i moderne psykoterapi, spesielt i Freudiansk psykoanalyse, om det at klienten forteller om og på nytt gjennomlever de dype følelsene forbundet med hendelser i klientens fortid og som klienten hittil har undertrykket eller ignorert og følgelig ikke har fått bearbeidet og som derfor har gitt klienten sterke og vedvarende psykiske plager.
Erfaring har vist at en slik katarsis ofte er det som skal til for å fullstendig fjerne de psykiske plagene.
(Psykoterapeutens rolle er å oppmuntre til og å gi klienten trygge omgivelser til å gjennomgå denne katarsis. Og å forsikre klienten om at det faktisk både er sunt, helt normalt og helt ufarlig i forbindelse med katarsis, å få et overraskende mye kraftigere gråteanfall enn det klienten kanskje hadde forventet. Fordi klienten nå vet at overraskelsen er det normale, så slipper hun eller han å bli vettskremt når det skjer.)