Manikeisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Manikeismen var en religiøs lære som skriver seg tilbake til Mani, en religiøs forkynner i Persia på 200-tallet etter Kristus.
Mani påstod å ha mottatt flere åpenbaringer og fremholdt sin lære for sasaniderkongen Sjahpur I. Han fikk tillatelse til å forkynne sin lære over hele landet. Senere, under kong Bahram I, ble forkynnelsen møtt med motstand og han ble til sist satt i fengsel og døde der.
Han ønsket å forkynne sin lære til hele menneskeheten, og skrev selv en rekke bøker på arameisk og middelpersisk. Han hadde svært gode kunnskaper om religioner i sin samtid, medregnet kristendommen og mahayanabuddhismen.
Manikeismen var en dualistisk lære med gnostiske trekk. Man så for seg at det fantes et lysbringende rike og et mørkets rike som stod i motsetning til hverandre. Det lysbringende riket var basert på fred, mens det mørke riket var i konflikt med seg selv. Menneskekroppen er et produkt av mørkets rike, mens sjelen er et produkt av lysets rike. Mani betraktet seg som den siste i en rekke profeter som bestod av Buddha, Zarathustra og Jesus.
