Arvesynd

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Michelangelo Buonarroti: Fresko av skapelsesberetningen i Det Sixtinske kapell i Rom.
Hovedscene: Ursynden og fordrivelsen fra Paradis

Ifølge den kristne tradisjon er arvesynd (lat. peccatum originale, «opprinnelig synd») den allmenne tilstand av syndighet i mennesket (mangel på hellighet) som mennesker fødes i (Salme 51:5).

Navnet sikter til den første synd, Adam og Evas syndefall (eller fall i synd), som skulle være blitt nedarvet til alle etterkommere av Adam og Eva. Arvesynden har ifølge kristen teologi innflytelse på alt levende, dvs. menneskers ondskap og dyrs og planters levevilkår, fordi verden er «falt». Arvesynd atskiller seg fra alminnelig synd som årsak til virkning: «… det dårlige tre [bærer] dårlige frukter.» (Matt 7:17). Arvesynden er ikke en konsekvens av personlige handlinger, men er personlig i den forstand at den får konsekvenser for enhver.

Paulus[rediger | rediger kilde]

Ifølge apostelen Paulus (Rom. 5) har syndefallet medført at døden er kommet inn i verden, og at dette først ble overvunnet med Jesus Kristus. At menneskene er beheftet med Adams synd og derfor hjemfalne til døden er en tanke som finnes hos mange kristne forfattere.

Augustin[rediger | rediger kilde]

Augustin utformet den egentlige lære om arvesynden, ifølge hvilken alle mennesker bærer på Adams skyld og derfor er underkastet evig straff, hvis ikke Gud har utvalgt dem til å få del i frelsen gjennom Kristus – dette behandles i læren om predestinasjonen.

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

Den middelalderske vestkirke aksepterte aldri Augustins egen tolkning, men mildnet læren og mente at ingen var forutbestemt til fordømmelse, men at det handlet om både Guds nåde og menneskets handlinger.

Martin Luther[rediger | rediger kilde]

Martin Luther som fant støtte i Augustins lære, mente at mennesket er uhjelpelig falt i synd, men blir frelst gjennom rettferdiggjørelse ved tro alene. Calvin skjerpet tanken ytterligere gjennom sin lære om den dobbelte predestinasjon, dvs. at forutbestemmelsen gjelder både frelse og fortapelse.

I de østlige kirkene har arvesyndslæren aldri vunnet samme gehør som i de vestlige.


Se også[rediger | rediger kilde]

  • Infralapsarisme (også sublapsarisme eller postlapsarisme, omtrentlig "etter syndefallet"), er en calvinistisk lære som tilslutter seg den oppfattelse at Gud først etter syndefallet bestemte hvilke mennesker som skulle frelses og hvilke som skulle gå fortapt.
  • Supralapsarisme; (også antelapsarisme, omtrentlig: "før syndefallet") er en calvinistisk lære som tilslutter seg den oppfattelse at Gud så tidlig som før syndefallet bestemte hvilke mennesker som skulle frelses og hvilke som skulle gå fortapt.
  • Predestinasjon; predestinasjonslæren omhandler Guds forutbestemmelse av menneskenes frelse.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gregersen, Niels Henrik (1993, 1992). (Red.) Fragmenter af et spejl : bidrag til dogmatikken. Frederiksberg : Anis. DK5=23. ISBN 87-7457-142-7.
Av innholdet: Niels Henrik Gregersen: "Fra arvesyndslære til ursyndslære" (side 100ff)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]