Quintus Sextius
Quintus Sextius den eldre (Latin: Quinti Sextii Patris; fl. ca. 50 f.Kr.) var en romersk filosof som kombinerte pythagoreanisme med stoisisme. Han ble priset hyppig av Seneca den yngre[trenger referanse] som var elev av den skolen Sextius opprettet, på italiensk kalt for Scuola dei Sestii, eller Sextius' skole.
Liv[rediger | rediger kilde]
Sextius grunnla en filosofiskole som kombinerte trekke fra Pythagoras' lære med en del trekk fra stoikerne, og som således ble klassifisert noen ganger med den ene og andre ganger med den andre av disse sektene. Seneca selv beskrev Sextius som en stoiker, men nevner at Sextius selv nektet for det.[1] Fra Senecas epistler er det vi har kunnskap om Sextius, som selv om han kom fra en kjent familie hadde han avstått fra å ta stillingen som senator da Julius Cæsar tilbød ham det.[2] Han underkastet seg også til en samvittighetsfull selvransakelse ved hver dags avslutning;[3] og han frasto fra å spise mat fra dyr, skjønt av andre grunner enn de som ble tilskrevet Pythagoras:
- «Sextius mente at mennesket hadde nok fødemidler uten å henfalle til blod, og at en grusom vane er opprettet når som helst slakteriet er praktisert for behag.»[4]
Sextius' sønn etterfulgte ham som overhode av hans skole. Han kan bli identifisert med forfatteren av farmakologisk verk, Sextius Niger.[5] Et Xystus Pythagoricus philosophus er nedtegnet i Hieronymus' versjon av Chronicon til Eusebius. Han er også nevnt av Plutark,[6] og av Plinius den eldre.[7] Seneca skrev en gang rundt 65 e.Kr. at skolen var nedlagt.[8] Man kan anta at det skjedde på mangelen av en karismatisk lederskikkelse.
Verker[rediger | rediger kilde]
Seneca har gledet seg stort over et verk av Sextius, tittelen nevner han ikke, men som han priser og at det er skrevet med stor kraft:
- Deres guder, hvilken styrke og ånd finner man i ham! Det er ikke tilfellet med alle filosofer; det er en del menn av berømte navn hvis skrifter er uten saft. De nedlegger regler, de argumenterer, og de driver ordkløveri; de inngir ikke ånd ganske enkelt fordi de ikke har noen ånd. Men når du leser Sextius vil du si: «Han er levende; han er sterk; han er fri; han er mer enn en mann; han fyller meg med en mektig tiltro før jeg lukker boken hans.» Jeg skal vedkjenne til deg den sinnstilstand jeg er i når jeg leser hans verker: Jeg vil utfordre hver fare; jeg vil skrike: «Hvorfor holder du meg vent, Fortuna? Kom med listene! Se, jeg er klar for deg!» [9]
En pythagoreanistisk tekst som kalles for Sextus' setninger, som også var populær blant kristne, og først nevnt av Origenes på 200-tallet, faktisk også var skrevet av Sextus.[10]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Seneca, Epistles, lxiv, 2.
- ^ Seneca, Epistles, xcviii. 13.
- ^ Seneca, De Ira, iii. 36.
- ^ Seneca, Epistles, cviii. 18.
- ^ Lana (1953), 8-9.
- ^ Plutarch, De Profect. Virtut. Sentent. Opp. vol. vi.
- ^ Pliny, Naturalis Historia, xviii. 68, alibi.
- ^ Seneca, Naturales Quaestiones, vii. 32
- ^ Seneca, Epistles, lxiv, 3. Oversatt av Wikipedia for anledningen
- ^ Gummere, Richard M.: Seneca, Epistles 1-65, ss. 412. Loeb Classical Library.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Zeller, Edmund (1880–1892): Die Philosophie der Grieschen, t. III, 1, s. 675-682.
- Lana, Italo (1953): «Sextiorum nova et Romani roboris secta», RFIC 31, ss. 1-26 og 209-234.