Universet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Diagrammer over universet i Det katalanske atlaset fra det 14. århundret
Denne artikkelen omhandler univers innen astronomi; for bruk av dette begrepet innen statistikk, se univers (statistikk).
For en astrofysisk beskrivelse, se Det observerbare universet.

Universet blir vanligvis definert som alt som eksisterer av rom, materie og stråling.[1] Begrepet universet kan i enkelte sammenhenger også referere til for eksempel kosmos, verden eller naturen.

Astronomiske observasjoner indikerer at universet er minst 13,72 milliarder år gammelt og med en utbredelse på minst 93 milliarder lysår. Starten på universet blir kalt Big Bang, «det store smellet»,[2] og fra da av har universet utvidet seg til sin nåværende form. Det kan virke paradoksalt at to galakser kan ligge 92 milliarder lysår fra hverandre etter 13 milliarder år, men ifølge den generelle relativitetsteorien kan rommet utvide seg raskere enn lyset.

Menneskets syn på universet har endret seg betraktelig gjennom tidene. I antikken og middelalderen mente de fleste astronomer at det var mest sannsynlig at Jorden var sentrum av universet. De fleste begrenset seg til å lage matematiske modeller av bevegelsene til planetene og fiksstjernene, fordi man mente disse var så fjerne og opphøyde over vår ufullkomne verden at sikker kunnskap om den fullkomne del av virkeligheten ikke kunne nås langs vitenskapens vei. Man antok imidlertid at planetene og fiksstjernene satt fast i kuleskall/himmelsfærer, siden man ikke hadde noen forståelse av, eller teoretisk modell for, en tyngdekraft som kunne holde noe i bane i rommet.

Astronomen Kopernikus kom imidlertid med en modell hvor solen var i sentrum av universet, og Tycho Brahe introduserte teorier om at planetene ikke satt fast i kuleskall. Med Galilei og Kepler ble det for alvor satt på dagsordenen at de fysiske lovene under månens bane er de samme som de fysiske lovene over månens bane. Og ved hjelp av teleskopet forstod man at universet kan være enormt stort uten at fiksstjernene blir urimelig store.[3]

Da Edwin Hubble begynte å studere stjernehimmelen, trodde man fortsatt at det bare fantes én galakse i universet. I 1925 publiserte Hubble sine observasjoner og konklusjoner, hvor han mente at vår galakse bare er én av mange. En konsekvens var også at universet er utrolig mye større enn hva man hittil hadde ment.

I dag bidrar stadig mer avansert høyteknologi, for eksempel partikkeldetektoren AMS-02[4] og forskningen ved CERN[5], til at vi får en stadig bedre forståelse av universet.

Ifølge en omstridt teori kan det finnes flere parallelle univers.[6]

Formen til universet[rediger | rediger kilde]

Formen til universet kan bli vist på mange forskjellige måter. Den første metoden er ved hjelp av den observerbare delen av universet. Den andre metoden er å lage forskjellige modeller av hvordan vi mener hele universet, inkludert det vi ikke ser, ser ut. Ved hjelp av hubbles lov og einsteins teorier, så kan man få ett visst innblikk i hvordan den ukjente delen av universet ser ut. Den mest populære modellen er den undelige flate modellen. Andre modeller blir ikke laget grafisk men ved hjelp av matematikk som Poincaré dodecahedral modellen og Picard Horn modellen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rolf Stabell (29. juli 2009). Universet. Store Norske Leksikon. Besøkt 23. mai 2011.
  2. ^ Universets opprinnelse. Norsk Romsenter. Besøkt 4. mai 2011.
  3. ^ Birger Andresen. Hvorfor blinker stjerner. Trondheim Astronomiske Forening. Besøkt 26. mai 2011.
  4. ^ Berit Ellingsen (21. april 2011). Partikkeldetektor skal løse universets mysterier. Forskning.no. Besøkt 23. mai 2011.
  5. ^ Marianne Nordahl (7. mars 2011). Supersymmetrien fremdeles skjev. Forskning.no. Besøkt 23. mai 2011.
  6. ^ Knut A. Nygaard (26. mars 2010). Finner spor av et annet univers. Aftenposten. Besøkt 23. mai 2011.