Septuaginta

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Septuaginta er en oversettelse av Det gamle testamente og noen beslektede skrifter til gresk, laget en gang mellom 200-tallet og 100-tallet f.Kr. i Alexandria. I teologisk litteratur forkortes tittelen ofte til romertallet LXX. Den nevnes først i «brev fra Aristeas». Brevet er en pseudepigraf, dvs. ikke skrevet av Aristeas selv eller på hans tid, og dateres ofte til andre århundret f. Kr. I brevet fortelles det at 72 lærde jøder, 6 fra hver av de 12 israelske stammene, sto bak oversettelsen. Senere gjenfortellinger av legenden opererer med 70 oversettere, derav kommer navnet septuaginta, som er latin for 70.

Samlingen inneholder 46 gammeltestamentlige skrifter, det vil si de 39 bøker i den jødiske kanon (i jødisk tradisjon deles disse opp i kun 24 bøker) samt de deuterokanoniske bøker. De sistnevnte, som det er syv av, utgjør en del av den katolske og den ortodokse Bibelen. I motsetning til en del moderne bibelutgaver der de deuterokanoniske bøker er tatt med, er disse ikke plassert i en egen del, men er satt mellom de andre bøkene i en forsøksvis kronologisk/tematisk orden. I tillegg til disse kommer fire skrifter og en salme som kun er regnet som kanoniske i noen enkelte kirkesamfunn. Septuaginta er den offisielle versjon av Det gamle testamente i Den ortodokse kirke, selv om enkelte bøker ikke regnes som kanoniske.

Den jødiske kanon[rediger | rediger kilde]

De deuterokanoniske bøker[rediger | rediger kilde]

Tillegg[rediger | rediger kilde]