Mysteriereligion

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Attis med en frihetshette, terrakottastatue fra Tarsus, 1. eller 2. århundre f.Kr., nå i Louvre.

Mysteriereligion er en samlebetegnelse for de religioner som har sentrale ritualer som er hemmelige og som kun må kjennes av de innvidde. Myter, trosforestillinger og teologi er derimot i de fleste tilfeller fritt tilgjengelige også for utenforstående. Begrepet mysterie stammer fra det greske ordet μυστήριον mystêrion (flertall mystêria) som betyr «innvielse» eller overført «hemmelighet».[1] Mysteriereligioner tenderer historisk sett til å være geografisk begrenset i utstrekning, skjønt det har endret seg noe i moderne tid med raskere transport og kommunikasjon.

Mysteriereligion er en religion med et arcanum eller en hemmelig kunnskap. I en mysteriereligion praktiseres en indre kjerne av tro som er religionens sanne vesen og som kun blir avslørt til de som har blitt innviet for å få vite om disse hemmeligheter. Oldtidens mysteriereligioner i det østlige Middelhavsområdet var generelt fokusert på mytiske figurer som har vært i Hades og kommet tilbake eller på andre måter eksemplifisert død og gjenfødelse, slik som Bacchus, Orpheus, Osiris, og Tammuz.

Mysteriereligion betegner i de fleste tilfeller mysteriekulter i det antikke Hellas og om en rekke orientalske religioner som fikk en viss popularitet i den hellenistisk-romerske verden. Mysteriereligioner er ikke en ensartet gruppe, men dekker over mange forskjellige religioner som alle i større eller mindre grad legger vekt på hemmeligheter. Et annet fellestrekk var at de alle var individsorienterte religioner som lovt den enkelte frelse gjennom innvielse og deltagelse i kultens ritualer, og som man deretter aldri avslørete for andre og uinnvidde.

Mysteriekulter[rediger | rediger kilde]

Dionysus-skulptur, bestilt for å feire hundreårsjubuleumet for ølmerket Qingdao Beer. Qingdao Beer Museum, Qingdao, Shandong provinsen, Kina.

En av de mest berømte antikke mysteriereligioner var de eleusinske mysterier som spesielt bygget på myten om Kore som var blitt bortført av Hades til underverden, men som ble reddet av sin mor, fruktbarhetsgudinnen Demeter. Myten forteller at Demeter deretter innstiftet kulten i Eleusis hvor hun hadde fått sin datter tilbake til. Av andre mysteriereligioner fikk spesielt Isis-kulten, som opprinnelig hadde oppstått i Egypt, stor utbredelse. Andre populære kulter var Attis- og Kybele- og Mithras-kultene.

Mysteriereligioner hadde sin opprinnelse i ulike tradisjonelle religioner, men i motsetningen til disse interesserte mysteriekultene seg primært for frelse i det hinsidige. De hadde sin største tiltrekningskraft på borgere i byer og soldater i Romerriket. En forklaring kan være at disse ikke lenger kunne finne trygghet i de tradisjonelle slektssamfunn med religionen som et samfunnsanliggende og måtte derfor ty til andre religionsformer. I mysteriereligionene fant de derimot et fellesskap og en religiøs trygghet.

Religiøs praksis[rediger | rediger kilde]

Kjernen i mysteriereligionen var selve hemmeligheten som kun ble røpet til de personer som lot seg innvie. Denne innvielsen innebar også et løfte om aldri å avsløre hemmeligheten, den såkalte arkandisiplinen. Mange elementer i mysteriereligionene er derfor ukjente i dag. I den berømte romanen til Apulejus fra Madaura, Det gylne esel (Asinus aureus) eller Forvandlinger (Metamophorsis), ble deler av innvielsesritualene til Isis-kulten likevel beskrevet. Romanen er derfor en av de viktigste kildene til denne typen religion.

Ikke alle delene av mysteriereligionene var likevel hemmelige, ofte fantes det et såkalt sytema som var en sammenfatning av temaer som inngikk i innvielsen. Sentrale myter og forestillinger var likeledes fritt tilgjengelige. De fleste mysteriereligioner var misjonerende og det var derfor nødvendig at nye og potensielle initierende kjente bakgrunnen for den religion de skulle tre inn i.

Karakteristisk for mysteriekultene var et overgangsritual, ofte en dåp og et fellesmåltid hvor et eldre medlem ble symbolsk begravet og en et nytt innviet menneske oppsto. Således adskilte denne typen seg fra oldtidens tradisjonelle religioner ved å være meget individualistisk orientert mens de tradisjonelle religioner vektla kollektivet.

Mysteriene eller hemmelighetene var likevel ikke kun begrenset til de religioner som normalt betegnes som mysteriereligioner, i disse var hemmeligheden bare det helt sentrale. I mange andre av de religioner som blomstret i den hellenistisk-romerske perioden inngikk hemmeligheter som et element i den rituelle praksis.

Tidlige kristne[rediger | rediger kilde]

Faravahar, billedgjøringen av den menneskelige sjel før fødsel og etter død.

I språket til noen av de tidlige kristne, tilhengerne av gnostisisme, var det en mystisk karakter, og disse mysteriene i de religiøse tekstene ble omhyggelig voktet fra innsyn til de profane. Et eksempel på dette er Det hemmelige Markusevangeliet som ble oppbevart utilgjengelig for andre i Alexandria og disse tekstene er nå kjent kun via referanser i et brev fra Klemens av Alexandria. Tomasevangeliet hadde som hensikt å uttrykke mysterier som ble betrodd av Jesus til Tomas alene, og tradisjonen til noen tidlige gnostiske kristne var basert på esoterisk informasjon som var kun tilgjengelig for de innvidde.

Det har blitt foreslått at kristendommen i sin opprinnelse var en ren mysteriekult. I henhold til dette synet begynte kristendommen som en jødisk tilpasning av en gresk mysteriereligion, og at Paulus senere utviklet kristendommen i en annen retning, en mer offentlig og hellenistisk retning som var akseptabel for den generelle romerske kulturen. En innsigelse mot denne teorien er at det ikke forklarer hvordan eller hvorfor monoteistiske jøder ville kunne adoptere hedensk-religiøse praksis, skjønt, likheten mellom fortellingen om Jesus og mysteriekulter kan forklare kristendommens hurtige vekst og spredning.

Gnostisk undervisning ble fordømt som kjettersk av den kristendom som Paulus’ tilhengere sto for og som tok det autoritative apostlenes personlige vitnemål på den gjenoppståtte Jesus. De såkalte gnostiske evangelier presenterer et svært annerledes syn på Jesus enn det som blir presentert i de kanoniske (kirkerettslige) evangelier.

Eksempler på nåværende religioner eller foreninger[rediger | rediger kilde]

Andre mysteriereligioner[rediger | rediger kilde]

Mysteriereligioner i oldtidens middelhavsområde var vanligvis hengitt til guder knyttet til død og gjenfødsel. Disse mytene minner så mye om Jesus’ lidenskap og oppstandelse at eksempelvis J.R.R. Tolkien mente at de reflekterte en guddommelig virkelighet, dog ufullkommen.[2]

Referanse[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bokmålsordboka: «Mysterium»
  2. ^ Wood, Ralph C., Biography of J. R. R. Tolkien

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bilde, Per: Verdensreligionernes hovedværker; Den hellenistisk-romerske verden, Spektrum, 1998. ISBN 87-7763-175-7
  • Mikaal Rothstein: Religiøse hemmeligheder i hellenistisk-romersk tid og i dag; i Bilde & * Rothstein ed.: Nye religioner i hellenistisk-romersk tid og i dag, Aarhus universitetsforlag, 1999. ISBN 87-7288-761-3
  • Frazer, J.G.: The Golden Bough: A Study in Magic and Religion. (1957). London: Macmillan & Co.
  • Kirk, G.S.: Myth: Its Meaning and Function in Ancient and Other Cultures. (1970).Cambridge/Berkeley.
  • Dodds, E.R.: The Greeks and the Irrational. (1968). Berkeley.
  • Virgili, A.: Culti misterici ed orientali a Pompei. (2008). Roma ISBN 9788849214093