Kate Winslet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Arbeid pågår: Denne siden er under arbeid. Som leser bør du være forberedt på at artikkelen kan være uferdig, og at innholdet kan endre seg fra dag til dag. Som bidragsyter bør du være forberedt på redigeringskollisjoner; det kan være lurt å kopiere din tekst til en annen tekstbehandler før du lagrer. Diskuter gjerne artikkelens struktur og innhold på diskusjonssiden. Se også diskusjonssiden for ytterligere informasjon.
Kate Winslet
Kate Winslet
Kate Winslet på premièren av
Divergent 18. mars 2014.
Født Kate Elizabeth Winslet
5. oktober 1975 (39 år)
Reading, Berkshire,
England, Storbritannia
Ektefelle
Barn Mia Threapleton (f. 2000)
Joe Winslet Mendes (f. 2003)
Bear Winslet (f. 2013)
Yrke Skuespiller, sanger
Nasjonalitet England England
Aktive år 1991–d. d.
IMDb IMDb

Kate Elizabeth Winslet (født 5. oktober 1975 i Reading, Berkshire) er en britisk skuespillerinne og sanger. Hun har vunnet filmpriser som Oscar-prisen, tre Golden Globe-priser, tre Screen Actors Guild Awards, to BAFTA-priser, en Primetime Emmy Award og en Grammy Award. Hun er den yngste skuespilleren til å inneha seks Oscar-nominasjoner, og er en av få personer som har vunnet tre av USAs fire store bransjepriser (Oscar, Emmy, Grammy og Tony). David Edelstein fra magasinet New York har omtalt henne som den «beste engelsktalende skuespillerinnen fra hennes generasjon».[1]

Winslet vokste opp i Berkshire og har drevet med drama siden barndommen; hun fikk gjennombruddet sitt på britisk fjernsyn i 1991 med Dark Season. Filmdebuten hennes var i Peter Jacksons dramafilm Sorte engler (1994). I årene som fulgte fikk hun gode omtaler for rollen som Marianne Dashwood i Ang Lees Fornuft og følelser (1995), og ble verdenskjent for rollen som Rose DeWitt Bukater i James Camerons Titanic (1997). Sistnevnte var den mest innbringende filmen noensinne, inntil Avatar slo rekorden i 2009. På 2000-tallet spilte hun også unge Iris Murdoch i Iris (2001), Sarah Pierce i Som små barn (2006), Hanna Schmitz i The Reader (2008) og April Wheeler i Revolutionary Road (2008).

Hun vant Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rolleskildringen i The Reader (2008) og Primetime Emmy Award for beste kvinnelige hovedrolle i en miniserie eller TV-film for prestasjonen i Mildred Pierce (2011). På 2010-tallet har hun spilt roller som Dr. Erin Mears i Contagion (2011), Jeanine Matthews i Divergent (2014) og Insurgent (2015), og Sabine de Barra i A Little Chaos (2015). I 2012 ble Winslet utnevnt til kommandør (CBE) av den britiske imperieordenen for innsats innen skuespillerkunsten,[2] og i 2014 ble hun tildelt en stjerne på Hollywood Walk of Fame.[3] Hun vant også en Grammy-pris i 2000, og har utgitt singelen «What If» i forbindelse med animasjonsfilmen Charles Dickens' En julefortelling (2001). Sangen ble en hitlåt i flere europeiske land.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Kate Elizabeth Winslet ble født 5. oktober 1975 i Reading, Berkshire. Foreldrene er Sally Anne (født Bridges), en bartender, og Roger John Winslet, en entreprenør.[4] Hun har også to søstre, Beth og Anna, og én bror; Joss Winslet.[5][6] 11 år gammel begynte Winslet å få dramaundervisning på Redroofs Theatre School i Maidenhead, Berkshire.[7][8] Da hun var 12 år var hun med i en reklame for frokostblandingen Sugar Puffs. Reklamen ble regissert av Tim Pope, som mente at skuespill lå «naturlig» for henne.[9] På fritiden drev hun på med teater på Starmaker School of Drama, hvor hun i løpet av tenårene deltok i over 20 oppsetninger av forskjellige teaterstykker; hun spilte blant annet fru Hannigan i Annie og Raksha i Jungelboken.[10][11]

Forhold og barn[rediger | rediger kilde]

En gravid Winslet på premièren av Sensommerdager i september 2013.

Mens Winslet spilte inn TV-serien Dark Season i 1991, ble hun sammen med skuespilleren Stephen Tredre.[12] Etter fire og et halvt år sammen gikk paret fra hverandre i 1995.[13] Han døde av knokkelsvulst i 1997, samme uke som Titanic hadde kinopremière; Winslet gikk glipp av premièren i Los Angeles for å delta i begravelsen hans.[14]

22. november 1998 giftet hun seg med filmregissøren Jim Threapleton, som hun møtte under innspillingen av Marrakesh Express i 1997.[15] De har en datter sammen, født i 2000.[15] Winslet og Threapleton ble skilt 13. desember 2001.[16] Etter skilsmissen innledet Winslet et forhold til regissøren Sam Mendes,[16] og hun giftet seg med han 24. mai 2003 på øya Anguilla i Karibia.[15] De fikk en sønn i 2003,[15] ble separert våren 2010 og ble skilt i 2011.[17]

Kort tid etter seperasjonen fra Mendes, ble Winslet sammen med modellen Louis Dowler.[18] I august 2011, da hun var på ferie sammen med Dowler på Necker Island, møtte hun Ned Rocknroll (født Ned Abel Smith), som hun innledet et forhold til.[19][20] Winslet og Rocknroll giftet seg i en privat seremoni i New York i desember 2012.[21] De fikk en sønn i desember 2013.[22]

Veldedighetsarbeid, erfaringer og interesser[rediger | rediger kilde]

Kate Winslets vekt har ofte blitt kommentert i media, og hun har flere ganger sagt at hun nekter å la Hollywood diktere vekten sin.[12][15][23] Hun har også vært en forkjemper for at kvinner skal se ut slik de gjør, uansett størelse.[24] I februar 2003 publiserte det engelske herremagasinet GQ bilder av Winslet som var manipulerte for at hun skulle se tynnere ut.[15][24] Magasinet fikk i utgangspunktet tillatelse fra henne, noe hun ble kritisert for.[24] Winslet mente imidlertid at retusjeringen gikk for langt, og sa at hun «ikke ser slik ut, og [jeg] vil heller ikke se slik ut. Plutselig har jeg gått ned 15 kilo».[24] I 2007 vant hun et injuriesøksmål mot kvinnemagasinet Grazia som påsto at hun hadde oppsøkt en vektlege.[25] Hun vant også et lignende søksmål mot den britiske morgenavisen Daily Mail i 2009, da de påsto at hun hadde løyet om flere treningsuttalelser. I forbindelse med saken sa hun at hun «har stor tro på at kvinner bør oppmuntres til å akseptere seg selv som de er», og mente saken var en «uakseptabel anklage om hykleri».[26] Winslet har også uttalt seg negativt om kroppspresset på nybakte mødre.[27]

Winslet var fortelleren i dokumentarfilmen A Mother's Courage: Talking Back to Autism, som handlet om autistiske Keli Thorsteinsson, og moren hans, Margret Ericsdottir. Dokumentarfilmen ble sendt på den amerikanske TV-kanalen HBO i april 2010. Etter deltagelsen i filmen grunnla Winslet den ideelle organisasjonen Golden Hat Foundation, som kjemper for å bryte ned barrièrer for mennesker med autisme.[28][29] Winslet har også skrevet boken The Golden Hat: Talking Back to Autism, som inneholder hennes egne meninger om temaet og korte uttalelser fra skuespillere som Leonardo DiCaprio, Marion Cotillard og Michael Caine.[30] I 2011 vant hun Yo Dona-prisen for beste humanitære arbeid for jobben med Golden Hat.[31]

Winslet har vært med på reklamekampanjene til produsentene Lancôme (for kosmetikk) og Longines (for klokker).[32][33] I 2011 arbeidet førstnevnte med Winslets Golden Hat Foundation for å samle inn penger til autister.[34] Hun har også uttalt seg negativt om plastisk kirurgi og botox,[35] og sa i et intervju med motemagasinet Harper's Bazaar i 2015 at «livet er for kort til å bruke tid på å fokusere på ting som det. Jeg ønsker å holde på helsen og forstanden min, og spise godt med mat og være lykkelig.»[36] I 2010 var hun også med på en video med dyrevernorganisasjonen People for the Ethical Treatment of Animals (PETA), hvor hun oppfordret kokker til å fjerne gåselever fra menyen og gjestene til å boikotte de restaurantene som tilbydde det. Winslet selv er en vegetarianer.[37][38]

Karrière[rediger | rediger kilde]

1991–96: Sorte engler og Fornuft og følelser[rediger | rediger kilde]

Winslet hadde TV-debuten sin i en liten rolle i dramaserien Shrinks i 1988,[39] men gjennombruddet kom med science fiction-serien Dark Season i 1991.[40] I sistnevnte hadde hun rollen som Reet, en skoleelev som blir mistenksom når en mystisk mann deler ut gratis datamaskiner til alle elevene – uten grunn. Sammen med de to vennene sine finner hun ut at datamaskinene er en del av planen hans om å herske over verden. Etter denne rollen hadde hun en cameoopptreden som Caroline Jenington i den tredje episoden av miniserien Anglo Saxon Attitudes i 1992.[40] I 1992 til 1993 hadde hun også en birolle i situasjonskomedien Get Back, som følger forstadslivet til familien Sweet.[40] Winslet spilte Eleanor, en av de to døtrene i familien. I 1993 hadde hun også en gjesterolle i dramaserien Casualty, som følger rollefigurene i det fiktive sykehuset Holby City Hospital. Winslet spilte Suzanne i episoden «Family Matters» i sesong 7.[41][40]

I 1994 hadde hun filmdebuten sin i Peter Jacksons dramafilm Sorte engler. Filmen handler om vennene Juliet Hulme (Winslet) og Pauline Parker (Melanie Lynskey) som bestemmer seg for å gjøre noe når Paulines mor prøver å avslutte vennskapet mellom dem. I filmen sang hun en a cappella-versjon av arien «Sono Andati» fra operaen La bohème, som ble med på filmmusikken. Hun vant en Empire Award og fikk gode omtaler for rolletolkningen. Desson Thomson fra The Washington Post beskrev Winslet som «en opplysende ildkule som lyser opp hver eneste scene hun spiller i»,[42] mens Janet Maslin fra The New York Times mente hun var «urovekkende effektiv», og kalte rollefiguren «hovmodig» og «dristig».[43] I 1994 og 1995 dukket hun også opp i teaterstykkene What the Butler Saw og A Game of Soldiers.[44][45] Winslet hadde en liten birolle som prinsesse Sarah i Disneys familiefilm Ridder på rulleskøyter i 1995. Filmen handler om skolegutten Calvin, som plutselig blir kastet gjennom tiden, tilbake til middelalderen.

I 1995 spilte Winslet i Ang Lees dramafilm Fornuft og følelser, som var basert på boken med samme navn av Jane Austen. Hun hadde egentlig hatt prøveinnspilling for rollen som Lucy Steele, men ble på bakgrunn av innspillingen tilbudt en større birolle.[46][47] Winslet spilte mot Emma Thompson, Hugh Grant og Alan Rickman, og hadde rollen som Marianne Dashwood. Filmen handler om søstrene Ellinor (Thompson) og Marianne Dashwood, som plutselig blir gjort arveløse når faren deres dør. Redningen for dem begge er å gå inn i fordelaktige ekteskap, men uten penger er de ikke lenger så attraktive på markedet. For rollen måtte Winslet lese flere gotiske tekster fra Austens tid, i tillegg til å lære seg tai chi chuan og å spille piano.[47] Hun bodde også sammen med Thompson en stund for å utvikle rollefigurenes søskenkjærlighet.[46]

Fornuft og følelser etablerte Kate Winslet som filmskuespiller, og hun fikk god kritikk for rolleskildringen.[46] Dagbladet skrev at Winslet gjorde inntrykk, og beskrev Marianne som «vakker» og «impulsiv», mens Per Haddal fra Aftenposten beskrev figuren som «ungdommelig svermerisk».[48][49] Variety skrev at hun var «fremragende som den høytflygende romantikeren som får vingene sine brent»,[50] mens San Francisco Chronicle roste henne for å vise overgangen fra «en jentes impulsivitet til en mer kvinnelig balansefølelse».[51] Winslet vant flere bransjepriser for rolletolkningen, blant annet BAFTA-prisen og Screen Actors Guild Award for beste kvinnelige birolle.[52][53] Hun ble også nominert til andre prestisjetunge filmpriser som Golden Globe og Oscar.[54][55]

I 1996 spilte hun i to filmer. Den ene var Jude, som er basert på boken med samme navn av Thomas Hardy. Winslet spilte Sue Bridehead, en intelligent og frittenkende kvinne som utvikler et kjærlighetsforhold med kusinen sin Jude (Christopher Eccleston). Forholdet deres blir imidlertid satt på prøve da omgivelsene rundt ikke aksepterer kjærligheten. Hun fikk god kritikk for rolleskildringen i filmen. TIME mente hun var «perfekt» for rollen, og skrev at hun var «en modernist forut for sin tid. (...) Jude er et kjekt utstillingsvindu for hva hun har å by på.»[56] Variety var også positiv, og mente Winslet ga filmen «glans og energi».[57] Den andre filmen i 1996 var Kenneth Branaghs dramafilm Hamlet, som var basert på skuespillet med samme navn av William Shakespeare. Filmen handler om hvorledes prins Hamlet (Branagh) ønsker å hevne seg på sin onkel Claudius, som har drept Hamlets far, kongen av Danmark, og deretter erobret tronen og giftet seg med Hamlets mor. Winslet hadde rollen som Ofelia, adelskvinnen som Hamlet er forelsket i. The New York Times kalte rolleskildringen hennes i filmen «glødende»,[58] mens Roger Ebert mente hun spilte rollefiguren «rørende sårbar».[59] Winslet ble nominert til en Satellite Award for rolletolkningen.[60]

1997–03: Titanic, Iris og «What If»[rediger | rediger kilde]

Winslet spilte mot Leonardo DiCaprio og Billy Zane i katastrofefilmen Titanic i 1997. Hun hadde den kvinnelige hovedrollen som overklassepiken Rose DeWitt Bukater, som reiser på RMS «Titanic» med moren sin Ruth og sin nye forlovede Cal (Zane). Hun er imidlertid ulykkelig, og bestemmer seg for å begå selvmord mens hun er ombord. Da møter hun fattiggutten Jack Dawson (DiCaprio) som gir henne et nytt syn på livet. Det oppstår dog komplikasjoner når Rose og Jack får følelser for hverandre, og når Cal finner ut om dette. Da skipet går på et isfjell og synker, må Rose velge mellom rikmannslivet med Cal, og fattiglivet med Jack. Dramafilmen ble regissert av James Cameron, som har kalt Winslets figur «en Audrey Hepburn-type».[61] Winslet måtte gå ned i vekt for å spille rollen som Rose.[24]

Titanic ble den mest innbringende filmen noensinne, og ga Winslet en internasjonal kjendisstatus.[62] Hun fikk god kritikk for rolletolkningen. Birger Vestmo fra Filmpolitiet roste samspillet med DiCaprio, og hennes «ungdommelige gnist og energi». Han skrev: «[Winslet og DiCaprio] er perfekte som filmens emosjonelle senter, og vi mister dem aldri, selv når den eksterne dramatikken når høydepunktet.»[63] Borghild Maaland fra Verdens Gang skrev at Winslet minte om «en Jane Austen-figur som vil klare seg selv i livet», og at hun og DiCaprio «overbeviser som frihetssøkende mennesker med energisk følelsesmessig sprengkraft».[64] Titanic vant også 11 Oscar-priser, blant annet for beste film, og Winslet ble nominert til prisen for beste kvinnelige hovedrolle.[65] Hun ble også nominert til en Golden Globe,[66] en Satellite Award og en Screen Actors Guild Award for rolletolkningen,[67][68] og vant en European Film Award for beste kvinnelige hovedrolle.[69]

Winslets eneste film i 1998 var den romantiske hippie-filmen Marrakesh Express. Winslet takket nei til hovedroller i storproduksjoner som Shakespeare in Love (1998) og Anna og Kongen (1999) for å spille rollen i lavbudsjettfilmen. Filmen handler om den unge tobarnsmoren Julia (Winslet) som flytter med døtrene sine fra London til Marokko i håp om å starte et nytt liv der. Selv om filmen fikk blandet kritikk, fikk Winslet gode omtaler for rolletolkningen sin. Roger Ebert skrev: «Det som får filmen til å fungere er Winslets rolleskildring som en oppriktig, god person, ikke forferdelig smart; en som innbitt forfølger drømmen sin og som drar med seg de uvillige barna sine på veien.»[70] Janet Maslin fra The New York Times mente at Winslet klarte å «fange Julia i all sin glemsomhet og optimisme» på en rørende måte.[71]

I 1999 spilte hun mot Harvey Keitel i dramafilmen Holy Smoke. Winslet hadde rollen som Ruth Barron, som sammen med bestevenninnen sin drar til India for å søke spirituelle og eksotiske opplevelser. Hun blir imidlertid trollbundet av verdenen hun møter, som er helt annerledes fra den verdenen hun kjenner til. Etter at hun blir fascinert av en karismatisk guru, bestemmer hun seg for å bli værende i India, til familiens fortvilelse. Hun fikk god kritikk for rollen. The Detroit News skrev at hun gir arbeidet sitt «emosjonell energi», og at filmen knapt ville være verdt å se hvis ikke Winslet var med.[72] Variety var også positiv: «Winslet fortjener æren for å unngå enkle rollevalg i favør for denne komplekse rollefiguren, som tar med skuespilleren langt utover hva hun har gjort tidligere. Hun viser den typen mot få unge skuespillere vil være i stand til, og en ekstraordinær rekkevidde (...) hun holder ingenting tilbake.»[73] I 1999 hadde hun også en stemmerolle i animasjonsfilmen Faeries som gårdsarbeideren Brigid.[74]

I 2000 spilte hun mot Geoffrey Rush og Joaquin Phoenix i dramafilmen Quills, som var inspirert av Marki de Sades liv og virke. Winslet spilte tjenestepiken Madeleine «Maddy» LeClerc, som hjelper asylfengslede Marki de Sade (Rush) med å smugle ut flere av tekstene hans. Hun blir tiltrukket av Sades sadistiske ideer, og hans mystiske personlighet. Det oppstår imidlertid også følelser mellom henne og presten på asylet, François de Coulmier (Phoenix). Winslet fikk god kritikk for rolletolkningen. Roger Ebert kalte rollefiguren «lystig» og «trivelig»,[75] mens San Francisco Chronicle skrev at hun «spiller rollen med en underfundig humor, og [at hun] balanserer uskyld med en blunkende viten».[76] Hun ble nominert til en Satellite Award og en Screen Actors Guild Award for rolletolkningen.[77][78]

Winslet hadde en rolle i krigsfilmen Enigma i 2001, som er basert på boken med samme navn av Robert Harris, som igjen tar for seg kodeknekkingen og oppdagelsen av Katyn-massakren under andre verdenskrig. Filmen handler om Tom Jericho, som ønsker å besøke ekskjæresten Claire etter å ha kommet seg fra et mentalt sammenbrudd. Hun er imidlertid forsvunnet, og da ber han samboeren hennes Hester Wallace (Winslet) om hjelp til å komme til bunns i hva som har hendt. Både filmen og Winslets rolletolkning fikk god kritikk, og San Francisco Chronicle mente det var en av hennes bedre rolleskildringer.[79] 25. februar 2001 presenterte hun prisen for beste regi til Ang Lee under den 54. BAFTA-utdelingen.[80]

I 2001 hadde Winslet også stemmen til Belle i animasjonsfilmen Charles Dickens' En julefortelling, som er basert på En julefortelling av Charles Dickens. I forbindelse med filmen, sang hun låten «What If», som ble utgitt som singel i november 2001. Sangen er en ballade som brukes i filmen da Winslets figur gjør det slutt med hovedpersonen Scrooge, og undrer på hva som kunne ha vært. Hun spilte inn en musikkvideo for låten, og inntektene gikk på hennes ønske til National Society for the Prevention of Cruelty to Children (NSPCC) og Sargent Cancer Care for Children, to veldedighetsorganisasjoner i Storbritannia.[81][82] «What If» ble en hitlåt i flere europeiske land, blant annet i Irland, Belgia og Østerrike.[83] Den nådde også sjette plass på den britiske topplisten.[84]

I 2001 hadde hun også rollen som romanforfatteren og filosofen Iris Murdoch i den biografiske dramafilmen Iris. Filmen er bygget på memoarene til Murdochs mann, forfatteren John Bayley. Winslet delte rollen med Judi Dench, og spilte Iris i en ung alder.[85] Filmen tar for seg forholdet med Dayley, fra begynnelsen i 1950-årene, til kampen mot Alzheimers sykdom som rammet Iris 40 år senere, og fram til hennes død i 1999. Winslet fikk god kritikk for rolleskildringen. The Washington Post skrev at hun ga en «fryktløs» rolleprestasjon, mens The Seattle Times mente hun ga figuren «en svimlende livskraft».[86][87] Los Angeles Times var også positiv: «Fryktløsheten [Winslet] gir til rollevalgene sine passer spesielt godt her, hvor hun skaper en rollefigur som viste så mye utstråling at samtiden sa hun lignet på en ung løvinne.»[88] Per Haddal fra Aftenposten var mer negativ, og mente Winslet spilte rollen «uten spesiell tyngde».[89] Hun ble nominert til en BAFTA-pris, en Satellite Award,[90] en Golden Globe og en Oscar for rolletolkningen.[91][92]

Winslets neste filmrolle var i Alan Parkers thriller Historien om David Gale i 2003, som tar opp temaet om dødsstraff i USA. Hun spilte den ambisiøse journalisten Bitsey Bloom, som får muligheten til å intervjue den dødsdømte skolelæreren David Gale (Kevin Spacey) i de siste ukene før henrettelsen hans. I løpet av intervjuet vekkes engasjementet hennes, og hun innser at noe ikke stemmer. Filmen fikk negativ kritikk, og både San Francisco Chronicle og USA Today mente at enkelte av Winslets scener føltes «framtvunget».[93][94]

2004–06: Evig solskinn i et plettfritt sinn og Som små barn[rediger | rediger kilde]

I 2004 hadde Winslet roller i to filmer. Hun spilte mot Jim Carrey i Evig solskinn i et plettfritt sinn, en surrealistisk dramafilm fra den franske regissøren Michel Gondry. Filmen er satt i framtiden, og handler om sindige Joel Barish (Carrey), som anser livet sitt med eksentriske og impulsive Clementine Kruczynski (Winslet) som perfekt. Da hun en dag–helt uten forvarsel eller forklaring–sletter minnet hennes av Joel, gjør han det samme med henne. Gradvis inn i prosessen forstår han at han fortsatt er forelsket i Clementine, og han gjør et desperat forsøk på å motsette seg minnefjerningen. Winslet anså rollefiguren som et avvik fra de tidligere rollene hennes, og i ettertid har hun kalt filmen et vendepunkt i karrièren.[95] Hun har sagt hun fikk vist «andre sider ved [seg selv] som skuespiller», og at hun fikk mulighet til å vise allsidighet.[96]

Winslet fikk rosende kritikk for rolleskildringen i Evig solskinn i et plettfritt sinn. Washington Post mente at Winslet opprettholdt en «betryggende likevekt», og skrev at «det tar en skuespiller av hennes stødighet til å spille noen så sinnsforvirret».[97] Mick LaSalle fra San Francisco Chronicle mente Winslet spilte figuren sin riktig; «ikke ondsinnet, men rett og slett for smart, for livlig, for torturert og for foraktelig til å ikke rive med seg alle og enhver».[98] The Wall Street Journal mente at Winslet aldri hadde spilt noen så «magnetisk, spennende og nevrotisk» som Clementine, mens USA Today kalte skildringen «fantastisk».[99][100] Winslet ble nominert til en Oscar-pris, en BAFTA-pris, en Golden Globe, en Screen Actors Guild Award, en Saturn Award og en Satellite Award for rolletolkningen.[101][102] I 2015 ble figuren stemt fram som den 20. beste kvinnelige filmkarakteren gjennom tidene av Filmweb, som beskrev rollefiguren som «fargerik, med en helt særegen måte å tenke på, så langt unna A4 som man kommer».[103]

Den andre filmen i 2004 var Marc Forsters dramafilm Finding Neverland. Filmen handler om den skotske forfatteren J.M. Barrie (Johnny Depp), det platoniske forholdet hans med Sylvia Llewelyn Davies (Winslet), og inspirasjonen til å skrive barneboken Peter Pan og Wendy. Winslet krediterte morsrollen hennes for skildringen av Sylvia, og mente hun ikke kunne ha spilt rollen hvis hun «ikke visste hvordan det var å være en forelder».[104] Winslet fikk god kritikk for rollen. Variety skrev hun ga rollefiguren «både spenst og sårbarhet», mens San Francisco Chronicle mente at «Winslet er direkte, jordnær og dypfølt på en gjenkjennelig menneskelig måte», og roste Winslets styrke til å holde seg seriøs.[105][106] Hun ble nominert til en BAFTA-pris og en Critics' Choice Movie Award for rolleskildringen.[107][108]

Winslet under den internasjonale filmfestivalen i Toronto i 2006, hvor filmene Alle kongens menn og Som små barn hadde premiere.

I februar 2004 fikk Winslet også rollen som den hjemmeværende trebarnsmoren Nora Helmer i Liv Ullmanns filmversjon av teaterstykket Et dukkehjem, skrevet av Henrik Ibsen.[109][110] Innspillingen av filmen skulle opprinnelig begynne i januar 2005, men den ble utsatt for at Winslet skulle følge opp sitt eldste barns skolegang.[110][111] I november 2004 trakk hun seg ut av produksjonen på grunn av finansieringsproblemer,[112] og i 2007 ble hele filmprosjektet avlyst.[113] I 2004 deltok Winslet også med stemmen sin i TV-filmen Pride, som handler om oppveksten til to løveunger.[114] 30. oktober 2004 var hun gjestende vert i det amerikanske humorprogrammet Saturday Night Live, hvor hun blant annet spilte dr. Frankenstein i en Frankenstein-parodi, og en piercer som ønsker å gi kusinen sin en piercing.[115]

I 2005 hadde Kate Winslet en gjesterolle i Ricky Gervais og Stephen Merchants komedieserie Extras. Hun spilte en satirisk versjon av seg selv som prøver å få sin første Oscar ved å spille i en Holocaust-film, da disse «alltid resulterer i Oscar-seier». Winslet fikk god kritikk for rollen, og Dana Stevens fra Slate mente hun var «uventet morsom i rollen som en bannende karrièrejeger».[116] Hun ble nominert til en Primetime Emmy Award for beste kvinnelige gjesterolle i en komedieserie for rolleskildringen.[117] I februar 2005 presenterte hun prisen beste kinematografi under den 77. Oscar-utdelingen.[118]

I 2005 hadde hun også en rolle i John Turturros musikalfilm Romance & Cigarettes. Filmen handler om middelklassemannen Nick Murder, som både har en hustru og en ukjent elskerinne. Da Nick plutselig får en ny oppfatning av hva som er viktig i livet, gjør han alt for å få tilbake konen sin. Winslet hadde rollen som Nicks elskerinne Tula, og har selv beskrevet henne som «en hore, en som i bunn og grunn er stygg i kjeften og med dårlige manerer, og som egentlig ikke vet hvordan å kle seg selv».[119] Turturro valgte Winslet spesifikt for danseprestasjonen hennes i Holy Smoke fra 1999.[119] Hun fikk god kritikk for skildringen i filmen. Dagsavisen kalte filmen «kaotisk», men roste Winslets rolletolkning: «Kate Winslet utmerker seg virkelig i en utypisk rolle som vulgær, billig tøs blottet for hemninger. Hun lirer entusiastisk av seg noen forbløffende ramsalte replikker på bred Lancashire-dialekt, og hennes utfordrende sang og dansescener vil garantert være verdt billettprisen for enkelte.»[120]

Winslet hadde roller i fire filmer i 2006. En av dem var dramafilmen Som små barn, hvor Winslet hadde den kvinnelige hovedrollen som småbarnsmoren Sarah Pierce. Da forholdet til Sarahs ektemann kjølner, begynner hun å kjede seg, og sammen med den gifte hjemmepappaen Brad (Patrick Wilson) innleder de en affære. Både filmen og Winslets prestasjon fikk rosende kritikk. Adressa mente at det er «Winslets innlevelsestalent og uttrykksfulle spill som gjør sterkest inntrykk»,[121] mens The New York Times skrev: «Winslet registrerer hvert flimmer av Sarahs stolthet, dårlige selvtillit og lengsel, og inspirerer en blanding av anerkjennelse, medlidenhet og omtanke som, ved slutten av filmen, resulterer i noe som ligner på kjærlighet.»[122] Winslet ble nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle og flere store bransjepriser for rolleskildringen.[123]

Kate Winslet spilte også mot Cameron Diaz, Jude Law og Jack Black i den romantiske komedien The Holiday. Hun hadde rollen som Iris Simpkins, en journalist som jobber i The Daily Telegraph i London. Da Iris finner ut at den store forelskelsen hennes er forlovet med ei annen jente, avtaler hun å bytte hus med Amanda Woods (Diaz) i Los Angeles, for å ta en pause fra det stressende hverdagslivet i England. Flere kritikere skrev at Winslet var et av filmens lyspunkter, og The Seattle Times mente at «hun vet hvordan man gjør sårbarhet morsomt, og Iris-figuren hennes er rørende åpen for omverdenen, lykkelig blendet av LAs glamour».[124] Ruthe Stein fra San Francisco Chronicle skrev at Winlset ga Iris «varme og troverdighet», og mente at «hun bergtar» fra første scene.[125]

Hun spilte også i dramafilmen Alle kongens menn, som er basert på Robert Penn Warrens roman med samme navn fra 1946. Filmen handler om en idealistisk politikers ferd mot politisk makt, og korrupsjonen og forræderiet som til slutt bryter ham ned. Winslet spilte mot Sean Penn, Jude Law og Anthony Hopkins, og hadde rollen som Anne Stanton, datteren til Louisianas tidligere guvernør. Winslet fikk lunken kritikk for rolleprestasjonen, men Empire mente det skyldtes rollefiguren hun spilte.[126] I 2006 hadde hun også en stemme i animasjonsfilmen Nedenom og hjem igjen, som handler om overklassemusen Roddy. Roddy bor i en snobbete leilighet i Kensington, men blir ved et uhell sendt ned i kloakken og til rotteverdenen Ratropolis, hvor han møter Rita (Winslet), en rotte som er villig til å hjelpe ham hjem igjen. Winslet fikk god kritikk for rollen, og Todd McCarthy fra Variety mente hun ga Rita en «energisk» stemme.[127]

2007–11: Revolutionary Road, The Reader og Mildred Pierce[rediger | rediger kilde]

I februar 2007 presenterte Winslet prisen for beste britiske film under den 60. BAFTA-utdelingen,[128] og prisen for beste filmklipp under den 79. Oscar-utdelingen.[129] Hun var også fortelleren i den engelske versjonen av den franske dramafilmen Reven og jenta i 2007, som handler om en jentes vennskap med en rev. Det samme året spilte hun mot Leonardo DiCaprio i dramafilmen Revolutionary Road, som ble utgitt året etterpå. Filmen var regissert av ektemannen Sam Mendes, og det var Winslet selv som foreslo at de tre skulle arbeide sammen etter at hun hadde lest Justin Haythes manuskript.[130] Historien handler om ekteparet Frank og April Wheeler (DiCaprio og Winslet) på 1950-tallet, som lever et pent forstadsliv utenfor New York med de to barna sine. Da April foreslår å følge Franks gamle drøm om å flytte til Paris, slår ekteskapets fasade sprekker, og fører til en rekke hendelser som kan ødelegge forholdet deres. Winslet så på mange videoer fra 50-tallet for å forberede seg til rollen, og leste Betty Friedans roman Myten om kvinnen, som tar for seg de psykiske problemene til amerikanske middelklassekvinner på denne tiden.[120][131]

Kate Winslet på BAFTA-utdelingen i februar 2007, hvor hun var nominert for rolleskildringen i Som små barn.

Winslet fikk gode kritikker for rollen i Revolutionary Road. Ty Burr fra The Boston Globe mente hun ga en «fryktløs prestasjon», og roste henne for å være «trygg på seg selv».[132] Både Birger Vestmo (fra Filmpolitiet) og Roger Ebert (fra Chicago Sun-Times) var godt fornøyde med samspillet mellom Winslet og Dicaprio.[133][134] Vestmo skrev: «DiCaprio og Winslet spiller rollene sine forrykende godt. [...] De skaper fullblods figurer og vi forstår mekanismene som styrer dem mot avgrunnen. Men ingen av dem er skurker. Begge har fullt forståelige motivasjoner for det de gjør, i alle fall i det meste av filmen.»[133] Winslet vant en Golden Globe for rolleskildringen i filmen.[135]

I 2008 spilte Winslet også i dramafilmen The Reader, som er basert på Bernhard Schlinks roman Høytleseren. Filmen var regissert av Stephen Daldry, og Winslet spilte mot Ralph Fiennes og David Kross. Hun var førstevalget til rollen, men innspillingen av filmen kom i konflikt med innspillingen av Revolutionary Road, så Nicole Kidman erstattet henne.[136] En måned ut i innspillingen måtte Kidman forlate filmen da hun ble gravid, og Winslet fikk tilbake rollen sin.[136] Filmen handler om den tyske advokaten Michael Berg (Fiennes/Kross). Som tenåring i 1958 hadde Michael en affære med en mye eldre kvinne, Hanna Schmitz (Winslet), som mange år senere står tiltalt i en rettssak som krigsforbryter fordi hun jobbet ved en konsentrasjonsleir under andre verdenskrig. Michael oppdager at Hanna har en hemmelighet som hun mener er mye verre enn sin nazistiske fortid. En hemmelighet som–hvis den blir avslørt–kan hjelpe henne under rettssaken.

Selv om The Reader fikk blandet kritikk, var de fleste kritikerne positive til Winslets rolletolkning. Birger Vestmo fra Filmpolitiet skrev at Winslet hadde «stålkontroll», og at han hadde forståelse for rollefigurens avgjørelser.[137] Per Haddal fra Aftenposten skrev at Winslet «igjen viser sitt uvanlige tekniske register, sin appetitt på menneskeskildring i grenseland og sin søken inn mot rollers innerste sjel».[138] Winslet vant de fem store filmprisene for rolleprestasjonen i filmen; BAFTA-prisen og Oscar for beste kvinnelige hovedrolle, og Golden Globe, Screen Actors Guild Award og Critics' Choice Movie Award for beste kvinnelige birolle.[135]

Winslet hadde vanskeligheter med å ta på seg rollen som Hanna Schmitz da hun ikke klarte å «sympatisere med en SS-vakt».[139] Dette rollevalget ble hun også kritisert for. Den amerikanske forfatteren Ron Rosenbaum, som har forsket på Adolf Hitler i over ti år, kalte The Reader «en film som ber oss om å føle medlidenhet til en uomvendt massemorder», og mente at Winslet ikke fortjente en Oscar for rolletolkningen.[140] Den amerikanske kritikeren Charlie Finch på sin side, mente at regissøren Stephen Daldry «brukte Kate Winslets veldreide kropp for å skape sympati med en frastøtende rollefigur», og skrev at Winslet «bagatelliserte Holocaust».[141][142]

Kate Winslet under filmfestivalen i Venezia i september 2011.

I 2011 hadde hun hovedrollen i miniserien Mildred Pierce, som er basert på James M. Cains bok med samme navn. Serien var regissert av Todd Haynes, og Winslet spilte mot Guy Pearce og Evan Rachel Wood. Hun hadde tittelrollen som Mildred Pierce, en alenemor midt under depresjonstiden, som er fast bestemt på å gjøre sitt beste for sin narsissistiske datter, Veda (Rachel Wood). Winslet fikk mye ros for rolletolkningen i serien. The Guardian skrev: «Kate Winslet er bedre enn noensinne. Rollen hennes i Sam Mendes' Revolutionary Road kan ha vært et springbrett for prestasjonen hennes her, men dette er en reell utvikling: Mildred-figuren hennes er kompleks, følsom, arrogant og sårbar.»[143] James Poniewozik fra TIME mente at Winslet ga en «rå» og «fryktløs» rolletolkning, og at hun skildret Mildred Pierce som «forsiktig, nøktern og jordnær».[144] Hun vant en Primetime Emmy Award,[145] en Golden Globe,[146] en Screen Actors Guild Award[147] og en Satellite Award for rolleskildringen i miniserien.[148]

I 2011 spilte hun også i to filmer. Den ene var Steven Soderbergh katastrofefilm Contagion, som handler om smitte av en epidemi som dreper tusenvis av mennesker på kun noen dager. Kate Winslet hadde rollen som epidemieksperten Dr. Erin Mears, som selv blir smittet under etterforskningen av sykdommen. Rollefiguren jobber i Centers for Disease Control and Prevention, og har som jobb å begrense spredningen og finne en vaksine. Hun fikk god kritikk for rolleskildringen. Slate skrev at Winslet «holdes tilbake, men lever opp til det gode ryktet sitt selv i en uvanlig liten rolle», mens VG mente rollefiguren «ikke trenger mye tid for å gjøre inntrykk».[149][150]

Den andre filmen i 2011 var Roman Polańskis mørke komedie Blodig alvor – Carnage. Filmen er basert på teaterstykket God of Carnage av den franske skuespillforfatteren Yasmina Reza, som også skrev manuset med Polański. Blodig alvor handler om to ektepar som skal skvære opp etter at barna sine kommer i konflikt, men uskyldig småprat eskalerer etterhvert til alkoholdreven krangel om parenes egne problemer og motsetninger. Winslet utgjorde sammen med Christoph Waltz et av ekteparene, mens Jodie Foster og John C. Reilly spilte det andre. Selv om overføringen fra scene til film fikk middelmådig kritikk, fikk ensemblet, inkludert Winslet, mye god kritikk for prestasjonene sine.[151] Ingunn Økland fra Aftenposten skrev at Winslet «er god som både kjølig betrakter og infam desperado», mens Arild Abrahamsen fra Stavanger Aftenblad skrev at hun «faller sammen som en sann fryd».[152][153] Hun ble nominert til en Golden Globe og en Satellite Award for rolletolkningen.[154]

2012–nå: Sensommerdager og Divergent-serien[rediger | rediger kilde]

I 2012 spilte Winslet inn en lydbok av Émile Zolas roman Thérèse Raquin for Amazon-nettstedet Audible.com.[155] Hun fikk god kritikk for innspillingen av lydboken.[156] Den første filmen hennes i 2013 var komedien Movie 43, som inneholder 14 forskjellige kortfilmer, alle regissert av ulike regissører. Winslet spilte mot Hugh Jackman i kortfilmen The Catch. Denne kortfilmen handler om den single forretningskvinnen Beth (Winslet), som går på en blinddate med ungkaren Davis (Jackman). Da de kommer til restauranten tar Davis av seg skjerfet, og det blir synlig at han har et par testikler hengende fra nakken sin, til Beths overraskelse. Hun er imidlertid den eneste som legger merke til dem. Filmen fikk negativ omtale av kritikerne, og flere anså den som en av filmhistoriens verste.[157][158]

Kate Winslet under den 37. César-utdelingen i februar 2012.

I 2013 spilte hun mot Josh Brolin i dramafilmen Sensommerdager. Winslet hadde rollen som den mentalt ustabile alenemoren Adele, som sammen med sønnen sin hjelper en ukjent mann de møter på i butikken. De tilbyr husly, men får etterhvert vite at han er en fange på rømmen. Winslet kalte rollefiguren «innadvendt og oppstykket», og mente det var det stikk motsatte av de «sterke» filmfigurene hun hadde spilt tidligere.[159] Hun har sagt: «Når du først møter henne er beinene hennes som kritt, og blodårene hennes er tomme.» Winslet forsøkte å gjøre rollefiguren gradvis varmere og mer fargerik etterhvert som hun finner seg selv på nytt.[159]

Selv om Sensommerdager i seg selv fikk blandet kritikk, ble Winslet rost for rolleskildringen sin. Geoffrey Macnab fra The Independent skrev at hun er «utmerket som en vakker og plaget mor»,[160] mens Stephen Holden fra The New York Times skrev at hun ga en «overbevisende skildring av Adele, en fortvilt kvinne med lav selvtillit på sammenbruddets rand».[161] Mark Adams fra Daily Mirror mente at «Winslet er fantastisk som en desillusjonert, trist husmor»,[162] mens Lou Lumenick fra New York Post roste samspillet med Brolin.[163] Hun ble nominert til en Golden Globe for beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm for rolletolkingen.[164]

I 2014 hadde hun en rolle i science fiction-filmen Divergent, som er basert på boken med samme navn av Veronica Roth. Filmen handler om fremtidens dystopiske Chicago, hvor mennesker er delt inn i fem grupper basert på hva slags personligheter de har; de uselviske, de sannferdige, de fredsommelige, fryktløse og de lærde. Winslet hadde rollen som Jeanine Matthews, lederen til de lærde, og en av filmseriens antagonister. Hun har sammenlignet rollefiguren med Adolf Hitler, og har kalt Jeanine en «rik» figur med «et ønske om å renske opp i nasjonen sin».[165][166] Winslet fikk blandet kritikk for rolleprestasjonen. Aftenposten skrev at hun «leverer en iskald tolkning av den manipulerende lederen»,[167] mens San Francisco Chronicle mente hun gjorde filmen bedre enn den egentlig var.[168] Både Variety og New York Post sammenlignet rollefiguren med Hillary Clinton, mens sistnevnte mente hun ikke passet helt for rollen.[169][170] Hun ble nominert til publikumsprisen Teen Choice Award for rolleskildringen.[171]

I 2014 spilte hun også i Alan Rickmans dramafilm A Little Chaos om rivaliserende anleggsgartnere som får i oppdrag av Ludvig XIV å designe en fontene for Versailles. Selv om filmen i seg selv fikk blandet omtale, fikk Winslets rolleprestasjon som designeren Sabine de Barra god kritikk. Catherine Shoard fra The Guardian skrev at hun «håndterer følelsesladd ærlighet innenfor den anakronistiske rammen»,[172] mens David Edwards fra Daily Mirror skrev at hun gjorde en «fantastisk» rolleskildring, og mente hun gjorde «Sabine til en heltinne alle kan heie på».[173] Vanity Fair skrev at Winslet «lyser med ambisjon og smerte, i rollen som en kvinne med en tragisk fortid som søker tilflukt i nøyaktigheten og oppfinnsomheten i sitt eget arbeid».[174] Det samme året spilte hun også inn en lydbok av Roald Dahls bok Matilda.[175]

Winslet gjentok rollen som maktsyke Jeanine Matthews i science fiction-filmen Insurgent i 2015, som er oppfølgeren til Divergent fra 2014. I denne filmen er Jeanine på jakt etter en boks som inneholder et budskap fra samfunnets forfedre, men den kan bare åpnes ved hjelp av en med talenter i alle de fem gruppene. Derfor legger hun en felle for å få tak i Beatrice Prior (Shailene Woodley), som har denne dyrebare egenskapen. Winslet fikk blandet kritikk for rolletolkningen. VG mente hun var «uvant monoton» og at filmen «skuslet bort de anselige talentene» hennes,[176] mens Side2 var fornøyd over både skildringen og rollefiguren: «Jeanine er en god skurk, strålende spilt av Kate Winslet. I motsetning til mange eventyrfilm-skurker, er hun ikke en svart-hvit-skikkelse som bare har onde tanker og ideer. Jeanine tror virkelig at systemet hun styrer over er til menneskenes beste, og hun vil gjøre alt hun kan for å beskytte det hun tror på.»[177]

Per mai 2015 har Winslet fire kommende filmprosjekter; tre i etterarbeidsfasen, og én som ikke er innspilt enda. Hun spiller mot Woody Harrelson og Aaron Paul i krimfilmen Triple Nine, som har premiere i september 2015.[178][179] Her har hun rollen som en mafiakjæreste, som ifølge filmens regissør er «en veldig glamorøs og fæl person».[180] Hun har også hovedrollen som Myrtle «Tilly» Dunnage i komedien The Dressmaker. Filmen er satt til 1950-tallet, da Tilly drar tilbake til hjembyen Dungatar i Australia for å ta vare på sin syke mor. Hun er imidlertid hevngjerrig da hun som barn ble kastet ut av byen etter anklager om drap. Hun skal også spille mot Michael Fassbender og Seth Rogen i Danny Boyles biografiske dramafilm Steve Jobs, som handler om livet til Apple-grunnleggeren Steve Jobs fram til avdukingen av iMac i 1998.[181] Winslet har rollen som Joanna Hoffman, en av Jobs' ansatte. Både The Dressmaker og Steve Jobs har premiere i oktober 2015.[182][183] Ellers har hun takket ja til å spille i komedien Juliet, Naked, som er basert på Nick Hornbys roman med samme navn fra 2009.[184]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Winslet under den 81. Oscar-utdelingen i februar 2009 hvor hun vant Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for innsatsen sin i The Reader.

Kate Winslet vant Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for innsatsen i The Reader (2008). Det samme året vant hun også to Golden Globe-priser; for beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm for innsatsen i Revolutionary Road og beste kvinnelige birolle for rolletolkningen i The Reader. Kun Joan Plowright og Sigourney Weaver har oppnådd samme prestasjon tidligere.[185] Ellers har hun også vunnet to British Academy Film Awards («BAFTA-priser»); én i 1996 for skildringen i Fornuft og følelser, og én i 2009 for The Reader. Hun innehar til sammen seks Oscar-nominasjoner, ti Golden Globe-nominasjoner og sju BAFTA-nominasjoner.[186][187][188] I 2012 ble Winslet utnevnt til kommandør (CBE) av den britiske imperieordenen for arbeidet sitt i skuespillerkunsten,[2] og i 2014 ble hun tildelt en stjerne på Hollywood Walk of Fame.[3] Hun har også vunnet en ærescésar, og fikk i 2011 en voksstatue på Madame Tussauds.[189][190]

I en alder av 31 ble hun den yngste skuespilleren til å inneha fem Oscar-nominasjoner; denne milepælen nådde hun med nominasjonen for prestasjonen i Som små barn (2006). Med dette gikk hun forbi Bette Davis, som var 33 år da hun fikk sin femte nominasjon.[191] Med Oscar-nominasjonen for The Reader (2008) ble Winslet den yngste skuespillerinnen til å inneha seks nominasjoner, og i en alder av 33 år passerte hun dermed Davis' andre milepæl.[192]

Kate Winslet vant en Grammy-pris i 2000 for arbeidet sitt med lydboken Listen To the Storyteller.[193][194] Hun ble nominert til en Primetime Emmy Award for beste kvinnelige gjesterolle i en komedieserie for å spille seg selv i en episode av Extras.[195] Hun vant en Primetime Emmy Award for beste kvinnelige hovedrolle i en miniserie eller TV-film i 2011 for å spille tittelrollen i miniserien Mildred Pierce. I 2014 vant hun en Odyssey Award for for å ha lest inn lydboken Matilda av Roald Dahl.[196]

Filmografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kate Winslets filmografi

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ ’Tis the Season… New York. Besøkt 8. mars 2014.
  2. ^ a b The Queen's Birthday Honours List 2012, Directgov, 16. juni 2012, s. 18.
  3. ^ a b «Kate Winslet to receive star on the Walk of Fame». USA today. Besøkt 29. mars 2014. 
  4. ^ «Kate Winslet Biography (1975-)». FilmReference.com. Besøkt 11. mai 2015. 
  5. ^ 50 Things about Kate Winslet «50 things you probably didn't know about Kate Winslet: How she came into showbiz, why she named her son 'Bear Blaze'». Boomsbeat. 19. mars 2014. Besøkt 1. mai 2015. 
  6. ^ Barratt, Nick (5. desember 2005). «Family detective: Kate Winslet». The Daily Telegraph (London). Arkivert fra originalen 3. mars 2008. 
  7. ^ Katja Hofman (9. mars 2003). «Kate Winslet: Last year I worked for seven weeks – the rest of the time I'm a mum». The Independent. Besøkt 1. mai 2015. 
  8. ^ «Redroof Associates FAQ: Is it true that Kate Winslet went to Redroofs?». Redroofs Associates. Arkivert fra originalen 8. januar 2010. Besøkt 1. mai 2015. 
  9. ^ Maher, Kevin (13. desember 2008). «She’s got a titanic record, but can Kate put the win in Winslet?». The Sunday Times (London). Arkivert fra originalen 15. juni 2011. Besøkt 1. mai 2015. 
  10. ^ «Kate Winslet passed over for being too fat». The Daily Telegraph. 21. februar 2011. Besøkt 1. mai 2015. 
  11. ^ Midgley, Emma (24. februar 2011). «Reading charity celebrates birthday with Winslet film». BBC. Besøkt 1. mai 2015. 
  12. ^ a b Reid, Vickie (15. januar 1999). «Waving, not drowning». The Guardian (London). Besøkt 1. mai 2015. 
  13. ^ Moreton, Cole (12. september 1999). «Film world acclaims writer's final act». The Independent. Besøkt 1. mai 2015. 
  14. ^ «Kate Winslet: Queen of the World». Parade. 5. november 2006. Besøkt 1. mai 2015. 
  15. ^ a b c d e f «Kate Winslet Biography». People. Besøkt 1. mai 2015. 
  16. ^ a b «Winslet's divorce finalised». BBC News. 12. desember 2001. Besøkt 1. mai 2015. 
  17. ^ Ashley Reich. Kate Winslet Opens Up About Divorce From Sam Mendes In British Vogue. The Huffington Post. Utgitt: 3/8/11. Oppdatert: 25. mai 2011
  18. ^ «Kate Winslet har fått ny kjæreste». Dagbladet. 26. juli 2010. Besøkt 14. mai 2015. 
  19. ^ Natalie Finn. Ned Rocknroll: 5 Things to Know About Kate Winslet's Third Husband E! Online. 26. desember 2012. Besøkt 2. mai 2015.
  20. ^ Estes, Adam Clark (26. desember 2012). «How Kate Winslet's New Husband Got the Name Ned Rocknroll». The Atlantic. Besøkt 2. mai 2015. 
  21. ^ «Kate Winslet marries Ned RocknRoll in private New York ceremony». BBC News. Besøkt 2. mai 2015. 
  22. ^ Finn, Natalie (10. desember 2013). «Kate Winslet Gives Birth to a Baby Boy, Her First Child With Husband Ned Rocknroll». E! Online. Besøkt 2. mai 2015. 
  23. ^ Smith, Krista (Desember 2008). «Isn’t She Deneuvely?». Vanity Fair. Besøkt 15. mai 2015. 
  24. ^ a b c d e «Winslet opprørt over bildemanipulering». Filmweb. 15. januar 2003. Besøkt 15. mai 2015. 
  25. ^ Grossberg, John (9. mars 2007). «Kate Winslet Gets Big, Fat Apology». E! Online. Besøkt 16. mai 2015. 
  26. ^ Perry, Simon (3. november 2009). «Kate Winslet Wins $40,000 in Libel Suit». People. Besøkt 10. juni 2015. 
  27. ^ Høigilt, Henriette (18. april 2015). «Kate Winslet om kroppspresset som nybakte mødre opplever». Dagbladet. Besøkt 10. juni 2015. 
  28. ^ «Golden Hat Foundation». Virgin unite. Besøkt 14. mai 2015. 
  29. ^ «A Mother’s Courage: Talking Back to Autism charts the journey of a mother searching to unlock her autistic son's mind when the documentary debuts 2 April, exclusively on HBO». A Mother's Courage. 15. mars 2010. Besøkt 14. mai 2015. 
  30. ^ «The Golden Hat: Talking Back to Autism». Besøkt 14. mai 2015. 
  31. ^ «Kate Winslet contra el autismo». El Mundo (spansk). Besøkt 14. mai 2015. 
  32. ^ «Discover Lancôme - Kate Winslet». Besøkt 31. mai 2015. 
  33. ^ «The magnificent actress and Oscar-winner Kate Winslet joined the Longines Family in 2010.». Besøkt 31. mai 2015. 
  34. ^ «Kate Winslet and Lancôme team up for charity». Belfast Telegraph. 27. september 2011. Besøkt 31. mai 2015. 
  35. ^ «Meryl Streep, Kate Winslet, Jodie Foster and More Celebs Who Say They Will Never Get Plastic Surgery—Find Out Why!». Besøkt 16. mai 2015. 
  36. ^ «Kate Winslet on Botox: ‘Oh f–k no!’». Besøkt 16. mai 2015. 
  37. ^ «Kate Winslet a vegetarian». About.com. Besøkt 15. mai 2015. 
  38. ^ Jessica Bumpus, "Winslet's Feathered Friends," British Vogue 14. april 2010. Besøkt 15. mai 2015.
  39. ^ «Winslet Lauds Neverland Co-Stars». CBS News. 2004. Besøkt 16. mai 2015. 
  40. ^ a b c d «Profile: Kate Winslet». BBC News Online. 23. februar 2009. Besøkt 16. mai 2015. 
  41. ^ «Network TV BBC Week 9 Casualty feature». BBC. Besøkt 16. mai 2015. 
  42. ^ Howe, Desson (25. november 1994). «Heavenly Creatures». The Washington Post. Besøkt 30. mai 2015. 
  43. ^ Maslin, Janet (16. november 1994). «Heavenly Creatures (1994)». The New York Times. Besøkt 30. mai 2015. 
  44. ^ «What the Butler Saw». Theatricalia. Besøkt 30. mai 2015. 
  45. ^ «THEATRE Blue Murder, Quakers Friars». The Independent. Besøkt 30. mai 2015. 
  46. ^ a b c Miller, Frank. «Sense and Sensibility». Turner Classic Movies. Arkivert fra originalen 19. august 2011. Besøkt 30. mai 2015. 
  47. ^ a b Elias, Justine (7. desember 1995). «Kate Winslet: No 'Period Babe'». The New York Times. Besøkt 30. mai 2015. 
  48. ^ Ellingsen, Thor (13. juli 2000). «Mesterlig engelsk». Dagbladet. Besøkt 30. mai 2015. 
  49. ^ Haddal, Per (23. februar 1996). «Hode og hjerte i vakker balanse». Aftenposten. Besøkt 30. mai 2015. 
  50. ^ McCarthy, Todd (3. desember 1995). «Sense and Sensibility». Variety. Besøkt 30. mai 2015. 
  51. ^ LaSalle, Mick (13. desember 1995). «A fine 'Sensibility', Emma Thompson adapts Jane Austen's classic story». San Francisco Chronicle. Besøkt 30. mai 2015. 
  52. ^ «Film Actress in a Supporting Role in 1996». British Academy of Film and Television Arts. 1996. Besøkt 12. mai 2015. 
  53. ^ «The 2nd Annual Screen Actors Guild Awards». Screen Actors Guild Award. 1996. Besøkt 12. mai 2015. 
  54. ^ «The 53rd Annual Golden Globe Awards (1996)». Golden Globe Award. 1996. Besøkt 12. mai 2015. 
  55. ^ «The 68th Academy Awards (1996) Nominees and Winners». Academy of Motion Picture Arts and Sciences. 1996. Besøkt 12. mai 2015. 
  56. ^ Corliss, Richard (28. oktober 1996). «Grim Rapture». TIME. Besøkt 31. mai 2015. 
  57. ^ «Review: ‘Jude’». Variety. 31. desember 1995. Besøkt 31. mai 2015. 
  58. ^ Maslet, Janet (25. desember 1996). «Hamlet». The New York Times. Besøkt 31. mai 2015. 
  59. ^ Roger Ebert (24. januar 1997). «Hamlet». rogerebert.com. Besøkt 31. mai 2015. 
  60. ^ «Satellite Awards > 1997» Besøkt 31. mai 2015.
  61. ^ «Titanic. Man overboard! After a production as lavish and pricey as the doomed ship itself, James Cameron finally unveils his epic film. But will it be unsinkable?». Entertainment Weekly. 7. november 1997. s. 1–7. Besøkt 14. mai 2015. 
  62. ^ «Kate Winslet». People. Besøkt 17. mai 2015. 
  63. ^ Birger Vestmo (12. april 2012). «Titanic». Filmpolitiet. Besøkt 17. mai 2015. 
  64. ^ Borghild Maaland (11. april 2012). «Det forførende forliset». Verdens Gang. Besøkt 17. mai 2015. 
  65. ^ «The 70th Academy Awards (1998) Nominees and Winners». Academy of Motion Picture Arts and Sciences. Besøkt 17. mai 2015. 
  66. ^ «The 55th Annual Golden Globe Awards (1998)». Golden Globe Award. 1998. Besøkt 12. mai 2015. 
  67. ^ «1998». Satellite Awards. Besøkt 12. mai 2015. 
  68. ^ «The 4th Annual Screen Actors Guild Awards». Screen Actors Guild Award. 1998. Besøkt 12. mai 2015. 
  69. ^ "Kate Winslet". James Lipton (vert). Inside the Actors Studio. Bravo. 14. mars 2004. Nr. 11, sesong 10.
  70. ^ Roger Ebert (23. april 1999). «HIDEOUS KINKY». RogerEbert.com. Besøkt 19. mai 2015. 
  71. ^ Janet Maslin (16. april 1999). «Hideous Kinky (1998)». The New York Times. Besøkt 19. mai 2015. 
  72. ^ «HOLY SMOKE REVIEWS». Rotten Tomatoes / The Detroit News. Besøkt 19. mai 2015. 
  73. ^ David Rooney (7. september 1999). «Review: ‘Holy Smoke’». Variety. Besøkt 19. mai 2015. 
  74. ^ «Festive TV treat for Winslet fans». BBC News Online. 18. november 1999. Besøkt 17. mai 2015. 
  75. ^ Roger Ebert (15. desember 2000). «QUILLS». RogerEbert.com. Besøkt 23. mai 2015. 
  76. ^ Peter Stack (22. november 2000). «Rush Hits His Mark In Brilliant 'Quills' Role / But filmmaker's vision not quite on target». San Francisco Chronicle. Besøkt 23. mai 2015. 
  77. ^ «Satellite Awards > 2001» Besøkt 23. mai 2015.
  78. ^ «The 7th Annual Screen Actors Guild Awards». Screen Actors Guild Award. 2001. Besøkt 12. mai 2015. 
  79. ^ Jonathan Curiel (24. mai 2002). «FILM CLIPS / Also opening today». San Francisco Chronicle. Besøkt 23. mai 2015. 
  80. ^ «Kate Winslet Jumps for Joy Presenting Ang Lee with the Director award in 2001». British Academy Film Awards. Besøkt 31. mai 2015. 
  81. ^ «Kate Winslet tunes up for a singing career». The Guardian (London). 25. juni 2001. Besøkt 23. mai 2015. 
  82. ^ «Race on for Christmas number one». BBC News Online. 18. desember 2001. Besøkt 23. mai 2015. 
  83. ^ «Kate Winslet – 'What If' (SONG)». Swisscharts. Besøkt 23. mai 2015. 
  84. ^ «Chart Stats - Kate Winslet - What If». Besøkt 23. mai 2015. 
  85. ^ Howe, Desson (15. februar 2002). «Iris: Heroic on a Human Scale». The Washington Post. Besøkt 25. mai 2015. 
  86. ^ Hornaday, Ann (15. februar 2002). «'Iris': A Love Story In Glorious Full Bloom». The Washington Post. Besøkt 25. mai 2015. 
  87. ^ Macdonald, Moira (15. februar 2002). «'Iris' brings writer's marriage, Alzheimer's into sharp focus». The Seattle Times. Besøkt 25. mai 2015. 
  88. ^ Turan, Kenneth (14. desember 2001). «Connecting With the Poignant 'Iris'». Los Angeles Times. Arkivert fra originalen 17. september 2002. Besøkt 25. mai 2015. 
  89. ^ Per Haddal (22. mars 2002). «Den åndfulles realitetstap». Aftenposten. Arkivert fra originalen 30. november 2004. Besøkt 25. mai 2015. 
  90. ^ «Satellite Awards > 2002» Besøkt 25. mai 2015.
  91. ^ «Iris (2001)». The New York Times. Besøkt 4. mai 2015. 
  92. ^ «The 59th Annual Golden Globe Awards (2002)». Golden Globe Award. 2002. Besøkt 12. mai 2015. 
  93. ^ Mick LaSalle (21. februar 2003). «Lack of mystery undermines 'David Gale' / Muddled treatise on death penalty». San Francisco Chronicle. Besøkt 25. mai 2015. 
  94. ^ Claudia Puig (20. februar 2003). «'Gale': Strong appeal but weakly executed». USA Today. Besøkt 25. mai 2015. 
  95. ^ Oei, Lily (3. januar 2005). «Kate Winslet: Eternal Sunshine of the Spotless Mind». Variety. Besøkt 3. mai 2015. 
  96. ^ Rosen, Christopher (19. mars 2014). «Kate Winslet Remembers How 'Eternal Sunshine Of The Spotless Mind' Helped Change Her Career». The Huffington Post. Besøkt 3. mai 2015. 
  97. ^ Hornaday, Ann (19. mars 2004). «Head Over Heels in Love». Washington Post. Besøkt 3. mai 2015. 
  98. ^ Mick LaSalle (19. mars 2004). «Rekindling a love so bad it was worth wiping from their memories». San Francisco Chronicle. Besøkt 3. mai 2015. 
  99. ^ Joe Morgenstern (19. mars 2004). «Brilliant Mind Games: While Carrey Loses Memory, 'Sunshine' Is Unforgettable». The Wall Street Journal. Besøkt 3. mai 2015. 
  100. ^ Claudia Puig (18. mars 2004). «Soak up 'Eternal Sunshine,' and you'll feel warm all over». USA Today. Besøkt 3. mai 2015. 
  101. ^ «Eternal Sunshine of the Spotless Mind (2004)». The New York Times. Besøkt 4. mai 2015. 
  102. ^ «Eternal Sunshine Back For A Limited Run». SA Film. 2005. Besøkt 3. mai 2015. 
  103. ^ «Topp 20 kvinnelige filmkarakterer». Filmweb. 6. mars 2015. Besøkt 7. mars 2015. 
  104. ^ «Mother Superior». The Age. 2. januar 2005. Besøkt 5. mai 2015. 
  105. ^ Todd McCarthy (6. september 2004). «Review: ‘Finding Neverland’». Variety. Besøkt 5. mai 2015. 
  106. ^ Mick LaSalle (19. november 2004). «J.M. Barrie's fairy dust lifts nearly lost 'Neverland'». San Francisco Chronicle. Besøkt 5. mai 2015. 
  107. ^ «Film Actress in a Leading Role in 2005». British Academy of Film and Television Arts. 2005. Besøkt 5. mai 2015. 
  108. ^ «The Broadcast Film Critics Association Announces the Nominees for the 10th Annual Critics' Choice Awards». Broadcast Film Critics Association. 2005. Besøkt 5. mai 2015. 
  109. ^ «Winslet blir Nora». Aftenposten. 20. februar 2004. Besøkt 15. mai 2015. 
  110. ^ a b «Kate Winslet blir Nora». Filmweb. 20. februar 2004. Besøkt 15. mai 2015. 
  111. ^ «Utsetter «Et dukkehjem»». VG. 19. august 2004. Besøkt 15. mai 2015. 
  112. ^ «Winslet ut av «Et dukkehjem»». NRK. 29. november 2004. Besøkt 15. mai 2015. 
  113. ^ «Kroken på døren for «Et dukkehjem»». VG. 3. januar 2007. Besøkt 15. mai 2015. 
  114. ^ «Kate Winslet in negotiation to voice the live action drama Pride, with Sean Bean and Helen Mirren, for BBC ONE». BBC. 19. april 2003. Besøkt 17. mai 2015. 
  115. ^ «Saturday Night Live Transcripts». Besøkt 17. mai 2015. 
  116. ^ Stevens, Dana (23. september 2005). «Excruci-fiction». Slate. Besøkt 6. mai 2015. 
  117. ^ «Outstanding Guest Actress In A Comedy Series - 2006». Primetime Emmy Award. 2006. Besøkt 5. mai 2015. 
  118. ^ «Kate Winslet presenting Best Cinematography Oscar 2005». YouTube (Oscar). Besøkt 31. mai 2015. 
  119. ^ a b Schaefer, Stephen (27. november 2007). «Winslet swears by role». Boston Herald. 
  120. ^ a b «Sang, sex og sigg». Dagsavisen. 6. april 2006. Arkivert fra originalen 7. april 2007. Besøkt 5. mai 2015. 
  121. ^ Martin Nordvik (18. januar 2007). «Når rammene sprenges». Adressa. Besøkt 6. mai 2015. 
  122. ^ Scott, A.O. (29. september 2006). «Playground Rules: No Hitting, No Sex». The New York Times. Besøkt 6. mai 2015. 
  123. ^ «Nominees & Winners for the 79th Academy Awards». Academy of Motion Picture Arts and Sciences. 2007. Besøkt 6. mai 2015. 
  124. ^ Moira Macdonald (8. desember 2006). «Blue-sky "Holiday," with just a couple of clouds». The Seattle Times. Besøkt 8. mai 2015. 
  125. ^ Ruthe Stein (8. desember 2006). «Creativity takes a 'Holiday' in house-swap romance». San Francisco Chronicle. Besøkt 10. mai 2015. 
  126. ^ «All The King's Men». Empire. Besøkt 6. mai 2015. 
  127. ^ Todd McCarthy (15. oktober 2006). «Review: ‘Flushed Away’». Variety. Besøkt 6. mai 2015. 
  128. ^ «Kate Winslet presenting at the 2007 BAFTAs». YouTube. Besøkt 31. mai 2015. 
  129. ^ «Thelma Schoonmaker winning a Film Editing Oscar® for "The Departed"». YouTube (Oscar). Besøkt 31. mai 2015. 
  130. ^ Wong, Grace (23. januar 2009). «DiCaprio reveals joys of fighting with Winslet». CNN. Besøkt 2. mai 2015. 
  131. ^ Cochrane, Kira (19. desember 2008). «I did have moments where I'd say, Oh my God ...». The Guardian (London). Besøkt 2. mai 2015. 
  132. ^ Ty Burr (2. januar 2009). «Revolutionary Road». The Boston Globe. Besøkt 2. mai 2014. 
  133. ^ a b Birger Vestmo (15. januar 2009). «Revolutionary Road». Filmpolitiet. Besøkt 2. mai 2015. 
  134. ^ Ebert, Roger 30. desember 2008 Chicago Sun-Times «Revolutionary Road» Besøkt 2. mai 2015.
  135. ^ a b «Kate Winslet». Filmbug. Besøkt 2. mai 2015. 
  136. ^ a b Meza, Ed (8. januar 2008). «Winslet replaces Kidman in 'Reader'». Variety. Besøkt 2. mai 2015. 
  137. ^ Birger Vestmo (16. mars 2009). «The Reader». Filmpolitiet. Besøkt 2. mai 2015. 
  138. ^ Per Haddal. «Ny vinkel på holocaust». Aftenposten. Besøkt 2. mai 2015. 
  139. ^ Carnevale, Rob. «Revolutionary Road — Kate Winslet interview». indieLondon. Besøkt 2. mai 2015. 
  140. ^ Tim Shipman (15. februar 2009). «Kate Winslet's Oscar chances hit by The Reader Nazi accusation». The Daily Telegraph. Besøkt 3. mai 2015. 
  141. ^ Håvard Prestegården (7. desember 2008). «Får nakenrefs». Bergens Tidende. Besøkt 3. mai 2015. 
  142. ^ Anita Singh (13. januar 2009). «Kate Winslet's Oscar hopes in doubt after Hollywood backlash over Nazi role». The Daily Telegraph. Besøkt 3. mai 2015. 
  143. ^ Peter Bradshaw (23. juni 2011). «Todd Haynes's Mildred Pierce: the crystal meth of quality television». The Guardian. Besøkt 3. mai 2015. 
  144. ^ James Poniewozik (25. mars 2011). «TV Weekend: Mildred Pierce». Time. Besøkt 3. mai 2015. 
  145. ^ «Emmy winners: surprise hauls for Modern Family and Downton Abbey». The Guardian. 18. september 2011. Besøkt 3. mai 2015. 
  146. ^ «Mildred Pierce». Hollywood Foreign Press Association. Besøkt 3. mai 2015. 
  147. ^ «The 18th Annual Screen Actors Guild Awards». sagawards.org. Besøkt 3. mai 2015. 
  148. ^ «2011». Satellite Awards. 2011. Besøkt 3. mai 2015. 
  149. ^ Wickman, Forrest (9. september 2011). «Steven Soderbergh's Contagion». Slate. The Washington Post Company. Besøkt 3. mai 2015. 
  150. ^ Ingvill Dybfest Dahl (27. oktober 2011). «FILM: Dempet spenning». VG. Besøkt 3. mai 2015. 
  151. ^ «Carnage». Rotten Tomatoes. Flixter. Besøkt 3. mai 2015.
  152. ^ Ingunn Økland. «Polanski uten egenart». Aftenposten. Besøkt 3. mai 2015. 
  153. ^ Arild Abrahamsen. «Hvem er redd for sin indre Woolf?». Stavanger Aftenblad. Arkivert fra originalen 3. mai 2015. Besøkt 3. mai 2015. 
  154. ^ Eric Ditzian (15. januar 2012). «Golden Globes 2012 Winners List». MTV. Besøkt 3. mai 2015. 
  155. ^ Gelt, Jessica (14. mars 2012). «Audiobooks are going Hollywood». The Los Angeles Times. Besøkt 10. mai 2015. 
  156. ^ «Audiobook Review: Thérèse Raquin». Audiofile Magazine. 5. mai 2012. Besøkt 19. mai 2015. 
  157. ^ Howell, Peter (10. mai 2015). «Movie 43 review: The worst film ever gets zero stars». Toronto Star. 
  158. ^ «Movie Review: Movie 43». New York: NY Daily News. 26. januar 2013. Besøkt 10. mai 2015. 
  159. ^ a b Rea, Steven (3. februar 2014). «On Movies: Kate Winslet on her different "labor Day" role». Philadelphia Media Network. Besøkt 10. mai 2015. 
  160. ^ Geoffrey Macnab (21. mars 2014). «Labor Day, film review: Kate Winslet excellent as tormented mother». The Independent. Besøkt 10. mai 2015. 
  161. ^ Stephen Holden (30. januar 2014). «Is It Love, or Stockholm Syndrome?». The New York Times. Besøkt 10. mai 2015. 
  162. ^ Mark Adams (14. mars 2014). «Labor Day is a hostage drama that turns emotional and examines love, forgiveness and trust». Daily Mirror. Besøkt 10. mai 2015. 
  163. ^ Lou Lumenick (5. september 2013). «Winslet, Brolin shine in swooningly romantic ‘Labor Day’». New York Post. Besøkt 10. mai 2015. 
  164. ^ «Nominee Profile: Kate Winslet (Labor Day)». GoldenGlobes.com. Besøkt 10. mai 2015. 
  165. ^ Megan Daley (18. mars 2015). «Kate Winslet on her Insurgent character: 'She is Hitler'». Entertainment Weekly. Besøkt 11. mai 2015. 
  166. ^ Noelene Clark (24. mars 2014). «‘Divergent': Kate Winslet shakes things up with a villainous turn». The Los Angeles Times. Besøkt 11. mai 2015. 
  167. ^ May Synnøve Rogne (10. april 2014). «Treg smørje om fri vilje i «Divergent»». Aftenposten. Besøkt 11. mai 2015. 
  168. ^ Mick LaSalle (21. mars 2014). «'Divergent' review: A bit far from believability». San Francisco Chronicle. Besøkt 11. mai 2015. 
  169. ^ Andrew Barker (16. mars 2014). «Film Review: ‘Divergent’». Variety. Besøkt 11. mai 2015. 
  170. ^ Lou Lumenick (19. mars 2014). «Clunky ‘Divergent’ doesn’t live up to hype». New York Post. Besøkt 11. mai 2015. 
  171. ^ Walsh, Hadley (18. juli 2014). «Second Wave Of Teen Choice Awards 2014 Nominees Announced». The Huffington Post. AOL. Besøkt 11. mai 2015. 
  172. ^ Catherine Shoard (10. september 2014). «A Little Chaos review – Louis XIV gardening romp borders on ridiculous». Besøkt 11. mai 2015. 
  173. ^ David Edwards (17. april 2015). «A Little Chaos review: Kate Winslet has to dig deep in period drama about Versailles garden designer». Daily Mirror. Besøkt 11. mai 2015. 
  174. ^ Richard Lawson (10. september 2014). «Anna Kendrick, Kate Winslet, Andrew Garfield, and Jennifer Aniston All Reveal New Depths in Toronto». Besøkt 11. mai 2015. 
  175. ^ «Odyssey Award winners and honor audiobooks, 2008-present». ala.org. Besøkt 11. mai 2015. 
  176. ^ Morten Ståle Nilsen (19. mars 2015). «Filmanmeldelse: Klar til dyst(opi)». Besøkt 12. mai 2015. 
  177. ^ Jorunn Egeland (19. mars 2015). «Vil dette få «Divergent»- fansen til å reagere». Besøkt 12. mai 2015. 
  178. ^ Flemming Jr., Mike (5. februar 2014). «Open Road Acquires Domestic On ‘Triple Nine;’ Michael B. Jordan, Aaron Paul, Gal Gadot, Michael Pena Join Killer Cast». Deadline. Besøkt 12. mai 2015. 
  179. ^ Rodriguez, Cain (28. august 2014). «John Hillcoat's 'Triple Nine' Sets Fall 2015 Release Date». Indiewire. Besøkt 12. mai 2015. 
  180. ^ «KATE WINSLET IS BAZAAR’S MARCH COVER STAR». Besøkt 12. mai 2015. 
  181. ^ Shara Tibken. «Lights, camera, Apple: Filming starts for new Steve Jobs biopic». CNET. Besøkt 12. mai 2015. 
  182. ^ «The Dressmaker UK release date». Besøkt 12. mai 2015. 
  183. ^ Han, Angie (27. januar 2015). «Michael Fassbender’s ‘Steve Jobs’ Movie Gets Awards Season Release Date». TheWrap. Besøkt 12. mai 2015. 
  184. ^ «KATE WINSLET TO LEAD JUDD APATOW-PRODUCED "JULIET, NAKED," FROM "ABOUT A BOY" AUTHOR». Besøkt 12. mai 2015. 
  185. ^ «Trivia». Golden Globe. Besøkt 3. mai 2015. 
  186. ^ «Kate Winslet». Hollywood Foreign Press Association. Besøkt 4. mars 2015. 
  187. ^ «Kate Winslet». British Academy of Film and Television Arts. Besøkt 4. mars 2015. 
  188. ^ «Awards Database (Nominees 2008)». British Academy of Film and Television Arts. Besøkt 4. mars 2015. 
  189. ^ «PAST 2012-37 TH CESAR AWARDS». Besøkt 3. mai 2015. 
  190. ^ «Kate Winslet wax figure on display». Besøkt 3. mai 2015. 
  191. ^ Katz, Ephraim (1994). The Film Encyclopedia (2nd utg.). New York: HarperPerrenial. s. 332–33. ISBN 0-06-273089-4. 
  192. ^ Goodridge, Mike (22. januar 2009). «Benjamin Button Tops Oscar Nominations». Screen Daily. Besøkt 4. mars 2015. 
  193. ^ «Kate Winslet Biography». Tiscali. Besøkt 4. mars 2015. 
  194. ^ «Past Winners Search». Grammy Awards. Besøkt 4. mars 2015. 
  195. ^ Braxton, Greg (7. juli 2006). «For some, a chance to be themselves». Los Angeles Times. Besøkt 4. mars 2015. 
  196. ^ «Odyssey Award winners and honor audiobooks, 2008-present». ala.org. Besøkt 4. mars 2015. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]