Katyn-massakren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Minnestøtter ved åstedet for massakren
5. mars 1940: Første side av et notat fra Lavrentij Berija til Stalin med forslag om henrettelse av polske offiserer
En av massegravene i Katyn

Koordinater: 54°46′N 21°47′Ø Katyn-massakren var en massakre av polske militære og intellektuelle utført av sovjetiske NKVD i skogen utenfor landsbyen Katyn ikke langt fra Smolensk i det vestlige Russland.[1] Tilsvarende og samtidige massakrer utført i fengsler i Kalinin (Tver), Kharkov og annetsteds medregnes som regel også som del av Katyn-massakren. Ordren til massakrene ble gitt 5. mars 1940 av det sovjetiske politbyrået under ledelse av Josef Stalin; den var også underskrevet av Molotov, Vorosjilov og Mikojan.

De som ble massakrert var polske soldater som hadde havnet i sovjetisk krigsfangenskap etter den sovjetiske innmarsjen i Øst-Polen i september 1939. Russerne massakrerte ifølge organisasjonen Memorial minst 14 000, og ifølge polske historikere 21 857 polske soldater og offiserer i Katyn (ca. 15 000 var krigsfanger). Av disse ble 4 421 henrettet og gravd ned i Katyn.[2]

Andrzej Wajdas film Massakren i Katyn (polsk: Katyń) kom ut i 2008. Den ble vist på Filmfestival i Berlin og var nominert til Oscar for beste utenlandske film.[3]

I 2010 styrtet et polsk fly ved Smolensk på vei til 70-års markeringen av massakren. Alle 96 passasjerer omkom, inkludert president Lech Kaczyński og ledende polske embetsmenn.[4] Filmen ble vist på russisk TV (nisjekanalen Kultura) uken før 70-årsmarkeringen.[5]

Massakren[rediger | rediger kilde]

Åpning av massegravene (mars/april 1943), bilde fra et tysk propagandakompani
Undersøkelse av funn fra massegravene (mars/april 1943)
Nye graver til de polske generaler Mieczysław Smorawiński og Bronisław Bohatyrewicz
Pressevisning av funn fra gravene
Reichsgesundheitsführer Leonardo Conti (til høyre) mottar fra Orsós hånd den internasjonale kommisjons rapport den 4. mai 1943

Etter undertegnelsen av den tysk-sovjetiske ikkeangrepspakt og den derpå følgende sovjetiske okkupasjon av det østlige Polen høsten 1939 havnet 14.700 offiserer og soldater fra polsk hær og politi i sovjetisk krigsfangenskap. Planen om henrettelse ble utarbeidet av Berija, sjefen for NKVD.[5]

Den 5. mars 1940 undertegnet medlemmene av Politbyrået for det sovjetiske kommunistiske partiStalin, Molotov, Kaganovitsj, Vorosjilov, Mikojan, Berija og Kalinin – ordren om henrettelse av «nasjonalister og kontrarevolusjonære aktivister» i de okkuperte områder. Denne vide definisjonen muliggjorde at man i tillegg til å henrette offiserer, soldater og reservister også drepte ca. 10.000 polske intellektuelle og politimenn. Det nøyaktige antall drepte er ikke kjent, noe som blant annet skyldes obstruksjon fra russiske myndigheters side. I et skriv fra KGB-formann Aleksandr Sjelepin til Nikita Khrusjtsjov av mars 1959 nevnes tallet 21.857 drepte.[6] Henrettelsene ble gjennomført av NKVD mellom den 3. april og den 19. mai 1940. Vasili Blokhin skal for egen hånd ha drept rundt 7000 av de polske krigsfangene. Hver dag ble 250 fanger ført til kjelleren i Kalinin-fengselet. Identiteten til hver fange ble bekreftet før fangen ble ført inn i et lydtett rom. To menn holdt fangen fast, mens Blokhin drepte fangen med et skudd gjennom bakhodet. Likene ble deretter kjørt til massegraven i skogen utenfor byen. Blokhin brukte om lag to minutter for hver henrettelse. Til oppdraget hadde Blokhin med seg en koffert full av Walther-pistoler.[7] Blokhin var en rutinert bøddel og brukte forkle av lær og lange hansker på grunn av alt blodet. Blokhin er trolig den i moderne historie som egenhendig har drept flest mennesker.[8]

Mellom 4400 og 4430 mann fra en krigsfangeleir ved Koselsk (oblast Kaluga) ble drept i skogen ved Katyń. Fra leiren ved Starobelsk (oblast Luhansk, Ukraina) ble mellom 3739 og 3896 offiserer bragt til et NKVD-fengsel i Kharkov, der de ble skutt og deretter spredt og nedgravd i et skogs- pog parkområde ved landsbyen Pjatykhatky i samme område. Rundt 6300 polske hær-, politi- og gendramerioffiserer og endel sivilister fra leiren Ostasjkov på øya Stolobny i den nordrussiske Seligersjøen ble ført ned i kjelleren i NKVD-bygningen i Tver (da Kalinin) og skutt der. Likene ble brakt til et sted ved landsbyen Mednoje og lagt i en massegrav der.[9] 124 personer som NKVD brukte som hjelpere overlevde massedrapet.[10]

Dessuten ble sannsynligvis mellom 3700 og 4500 andre myrdet i NKVD-hovedkvarteret i Minsk og nedgravd i skogsområdet Kuropaty. Nærmere undersøkelser har ikke vært mulig, på grunn av de hviterussiske myndigheters avvisende innstilling.[11]

Blant de mange polske intellektuelle som ble likvidert var matematikerne Józef Marcinkiewicz og Stefan Kaczmarz. Faren til den polske filmregissøren Andrzej Wajda ble ikke – som lenge antatt – drept i Katyn, men i Kharkov.[12]

Oppdagelsen av massakren[rediger | rediger kilde]

Etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen, Operasjon Barbarossa i juni 1941, ble den polske eksilregjeringen i London og Sovjetunionen enige om å samarbeide mot tyskerne. Blant annet skulle det opprettes en polsk hær på sovjetisk område. Da denne hæren skulle dannes, fant de polske offiserene ut at det var mange polakker i sovjetisk fangenskap som det ikke kunne gjøres rede for. Josef Stalin hevdet at alle polakkene var blitt satt fri, men noen kunne kanskje ha rømt (for eksempel til Mandsjuria). Det var ikke før i april 1943 at deres skjebne ble kjent, da det tyske Wehrmacht fant massegraver med 4 000 polske offiserer i en skog utenfor Katyn. Den som ved et tilfelle oppdaget gravene var Rudolf Christoph Freiherr von Gersdorff. Han var blant offiserene i det tyske militæret som stod i opposisjon til Hitler og som planla attentat mot «Føreren».

Etter den tyske invasjonen innrømmet Berija at massakren var en feil.[13]

Propaganda[rediger | rediger kilde]

Oppdagelsene ble et sentralt element i den tyske militærpropagandaen. Funnene ble beordret offentliggjort av Joseph Goebbels, som gjorde mest mulig ut av dem. Alliert propaganda forsøkte å motvirke den tyske, men for en gangs skyld ble ikke de tyske opplysningene betvilt. Disse sjokkerte den polske eksilregjeringen som ikke fant dem utenkelige, og den krevde full sovjetisk redegjørelse. Sovjet brukte dette som unnskyldning for å bryte sine diplomatiske forbindelser med Polen 25. april 1943.[14]

Dekkoperasjon[rediger | rediger kilde]

Sovjetunionen forsøkte å gjøre alt for å dekke over og benekte massakren, og skyldte på tyskerne, noe som ble hevdet gjennom hele kommunisttiden. Allerede i januar 1944 gikk Sovjet ut med massiv propaganda i forsøk på å bedyre egen uskyld. NKVD hadde i en storstilt operasjon stengt av skogsområdet der massegravene lå, gravd opp mengder av lik og plantet tekniske bevis på dem, som falske dokumenter, fabrikerte postkort, penger og annet som tidsmessig skulle tilsi at massakren hadde skjedd i tiden under operasjon Barbarossa, og dermed måtte være de tyske okkupantenes verk. En rekke reelle vitner ble også presset til å vitne til fordel for Sovjet og reddet på den måten livet. Også den sovjetinnsatte regjeringen i Folkerepublikken Polen påstod at det var Tyskland som stod bak, til tross for at de faktiske forholdene var kjent for de fleste polakker. Både Franklin D. Roosevelt og Winston Churchill valgte også å fortie Katyn-massakren og andre forbrytelser mot polske militære og sivile utført på ordrer fra Josef Stalin, dette som ledd i diplomatiet i siste fase av krigen og for å få et best mulig resultat i oppgjøret etterpå. Forsøkene på å blidgjøre Stalin lyktes i svært liten grad.

Innrømmelser[rediger | rediger kilde]

Mikhail Gorbatsjov erkjente i 1990 Sovjetunionens ansvar for massakren, og Boris Jeltsin overleverte i 1992, til Polens daværende president, Lech Wałęsa, de hemmeligstemplede dokumentene som viste at Stalin hadde beordret udåden. Dette var ment som en forsonende gest til Polen.[2]

I 2010 fastslo den russiske Statsdumaen at Stalin personlig ga ordre om å utføre massakren. Vedtaket regnes som et brudd med Russlands og Sovjetunionens mangeårige taushet om forbrytelsen i Katyn.[15]

I 2010 var daværende statsminister Vladimir Putin den første russiske eller sovjetiske lederen som sammen med polske ledere deltok i minnemarkering av massakren. Putin uttalte at massakren var en tragedie skapte av det totalitære regimet i Sovjetunionen og at han bøyde hodet for de som «modig møtte døden» i Katyn. Putin kom ikke med en offisiell unnskyldning. Putin fordømte de kyniske løgnene som hadde tildekket sannheten om Katyn. Putin deltok i seremonien sammen med Donald Tusk.[16] Putin bøyde hodet og gikk et øyeblikk ned på kne ved massegraven. Der Spiegel beskrev Putins deltakelse i markeringen som en viktig gest som kunne innlede et bedret forhold mellom Polen og Russland.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Massakre-film sår splid
  2. ^ a b Lokk på Katyn-drapene
  3. ^ Jentoft, Morten (28. februar 2008). «Massakre-film sår splid». NRK. Besøkt 3. mars 2019. 
  4. ^ «Russia publishes previously secret files on 1940 Katyn massacre». The Telegraph (engelsk). 28. april 2010. ISSN 0307-1235. Besøkt 3. mars 2019. «Polish president Lech Kaczynski was heading to Katyn for a ceremony marking the 70th anniversary of the massacre earlier this month when his plane crashed, killing all 96 people aboard, including many top Polish officials.» 
  5. ^ a b c Bidder, Benjamin (8. april 2010). «Remembering the Katyn Massacre: Putin Gesture Heralds New Era in Russian-Polish Relations». Spiegel Online. Besøkt 3. mars 2019. «The execution order, drawn up by intelligence chief Lavrenty Beria, was signed by the Soviet dictator Josef Stalin. The Soviet secret police, the NKVD, was in charge of the massacres. Putin's early career was with the KGB, the successor to the NKVD.» 
  6. ^ Jfr. Tadeusz Kisielewski: Katyń. Zbrodnia i kłamstwo. Poznan 2008, s. 223.
  7. ^ Baberowski, J. (2016). Scorched Earth: Stalin's Reign of Terror. Yale University Press.
  8. ^ Coates, Ta-Nehisi (15. januar 2014). «Grappling With History's Greatest Gangsters». The Atlantic (engelsk). Besøkt 3. mars 2019. 
  9. ^ Jfr. Tadeusz Kisielewski: Katyń. Zbrodnia i kłamstwo. Poznan 2008, s. 74–90.
  10. ^ Se Artikel in der Welt, 6. februar 2008; Vortrag vom Archäologentag Berlin, 2005; Artikkel i Hamburger Abendblatt, 20. juni 1990]
  11. ^ Jfr. Tadeusz Kisielewski: Katyń. Zbrodnia i kłamstwo. Poznan 2008, s. 105–113.
  12. ^ Intervju med Andrzej Wajda, welt.de, 31. august 2009
  13. ^ Roberts, A. (2009). The storm of war: A new history of the Second World War. Penguin UK.
  14. ^ Jan T.Gross: Fear, forlaget Random House, New York 2006, ISBN 978-0-691-12878-8
  15. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. november 2010. Besøkt 26. november 2010. 
  16. ^ Schwirtz, Michael (7. april 2010). «Putin Observes Anniversary of Katyn Killings». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 3. mars 2019. «Mr. Putin cast the executions as one tragedy out of many wrought by what he called the Soviet Union’s “totalitarian regime.” “We bow our heads to those who bravely met death here,” Mr. Putin said at a site in the Katyn forest close to the Russian city of Smolensk»