Barbra Streisand

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Barbra Streisand
Barbra Streisand My Name is Barbra television special 1965.JPG
Et promobilde fra 1965, tatt i forbindelse med TV-spesialen My Name Is Barbra.
Født Barbara Joan Streisand
24. april 1942 (74 år)
Brooklyn, New York, USA
Ektefelle
Barn Jason Gould
Utdannelse Erasmus Hall High School
Yrke Sanger, skuespiller, filmprodusent, filmregissør
Parti Det demokratiske parti
Nasjonalitet USA USA
Utmerkelser offiser av Æreslegionen, National Medal of Arts, Primetime Emmy Award, Grammy Lifetime Achievement Award, Grammy Legend Award, MusiCares Person of the Year, Daytime Emmy Award, Oscar for beste kvinnelige hovedrolle, Library of Congress Living Legend
Sjanger Popmusikk, adult contemporary, Broadway-musikk, disco, rock
Stemmetype Mezzosopran, kontraalt
Aktive år 1962–i dag
Plateselskap Columbia Records
Nettsted barbrastreisand.com

Barbra Joan Streisand (født 24. april 1942 i Brooklyn i New York som Barbara Joan Streisand) er en amerikansk-jødisk skuespiller, filmregissør, filmprodusent, manusforfatter, komponist og sangartist. I løpet av karrieren på seks tiår har hun etablert seg som et ikon i flere medier.

Barbra Streisand opptrådte på en rekke nattklubber i begynnelsen av karrièren. Hun vant en Grammy Award for årets beste plate for debutalbumet The Barbra Streisand Album i 1963. Streisand fulgte opp platen med The Second Barbra Streisand Album (1963), The Third Album (1964) og My Name Is Barbra (1965), som alle anses som klassiske gjenskapelser av kabaret- og teatermusikk. Hun deltok i TV-spesialen My Name Is Barbra for å promotere albumet My Name Is Barbra, og det ble den første i en lang rekke TV-produksjoner. Hun begynte med moderne popmusikk mot slutten av 1960-årene til blandet mottakelse, men fikk en liten suksess med Stoney End (1971). I 1970-årene fikk hun flere hitsingler, blant andre filmlåten «The Way We Were» (1973) og discoduetten «No More Tears (Enough Is Enough)» (1979) med Donna Summer. Etter hvert gikk hun tilbake til teatermusikken med The Broadway Album (1985).

Hun ble nominert til Tony Awards for arbeidet i I Can Get It for You Wholesale og Funny Girl. Streisand vant Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rolleskildringen i filmdebuten Funny Girl. Deretter spilte hun i filmene Hello, Dolly! (1969), Uglen og pusekatten (1970), Våre beste år (1973) og En stjerne blir født (1976). Hun vant en Oscar for beste sang med Paul Williams for låten «Evergreen (Love Theme from A Star Is Born)» fra En stjerne blir født, og ble den første kvinnen til å vinne en Oscar for å komponere en låt.

I 1983 ble hun den første kvinnen til å produsere, regissere, skrive manuset til og selv spille i en stor studiofilm. Dette gjorde hun med regidebuten Yentl, som vant Oscar for beste originalmusikk. Dramafilmen vant også en Golden Globe for beste musikal, og Streisand ble den første kvinnelige regissøren som vant Golden Globe for beste regi. Etter Yentl regisserte hun filmene Tidevannets fyrste (1991) og Speilets to ansikter (1996). Streisand er også kjent for arbeidet med filmmusikk, og har sunget fire av låtene på det amerikanske filminstituttets liste over filmhistoriens beste sanger.

Barbra Streisand har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Hun har i tillegg vunnet ti Grammy Awards, deriblant to ærespriser, fire Emmy-priser, en ærespris fra Tony-akademiet og elleve Golden Globe-priser. Hun er dermed en av få personer som har vunnet de fire store bransjeprisene i USA (Oscar, Tony, Emmy og Grammy). Hun er i dag en av de bestselgende artistene i verden, og har solgt til sammen 245 millioner album på verdensbasis. I september 2014 ble Streisand med albumet Partners den første musikeren til å toppe USAs albumliste med ett eller flere av sine album i samtlige av de siste seks tiårene. Den første topplasseringen kom med People i 1964.

Barndom og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Familie og tidlig barndom[rediger | rediger kilde]

Hun ble født Barbara Joan Streisand 24. april 1942 i Brooklyn i New York av Diana (født Ida Rosen) og Emanuel «Manny» Streisand.[1] Moren var sopransanger i oppveksten og vurderte en karrière innen musikk, men ble skolesekretær i stedet.[2] Faren hadde samtidig tatt en lavtlønnet stilling som lærer på en yrkeshøyskole.[2] De møtte hverandre gjennom morens venninne i 1928.[2] Streisands familie er av jødisk opprinnelse: farfar Isaak Streisand var en polsktalende jøde fra Berezjany i det historiske området Galicia som immigrerte til USA i 1898.[3] Besteforeldrene på morssiden immigrerte fra Russland, hvor bestefaren arbeidet som skredder og kantor.[4][2] Emanuel Streisand giftet seg med Ida i 1930, to år etter at han ble uteksaminert fra City College of New York.[5] Han ble en respektert pedagog som fokuserte på å hjelpe underprivilegert ungdom.[6] Barbara Streisand ble oppkalt etter grandtante Berthe. «Barbara» er «Berthe» på jiddisk.[7]

I august 1943 døde faren 34 år gammel av bivirkninger etter et epileptisk anfall.[6] Familien mistet nesten alt de eide, og moren tok en lavtlønnet jobb som regnskapsfører.[8] Streisand har i ettertid sagt at hun følte seg utstøtt i oppveksten fordi hun ikke hadde en far. Moren forsøkte å overleve på det de hadde av penger, og Streisand fikk ikke så mye oppmerksomhet som hun ønsket seg.[6] Moren giftet seg med Louis Kind i desember 1950, og fikk datteren Rosalind Kind med ham i 1951.[9] Louis og Diana ble senere skilt. Streisand har også storebroren Sheldon (født 1935) fra mors ekteskap med Emanuel.[8][5]

Utdannelse og karrièredyrking[rediger | rediger kilde]

Rolletolkningen til Susan Strasberg i teaterstykket Anne Franks dagbok gjorde inntrykk på Streisand.

Streisand begynte utdannelsen på en Yeshiva i Brooklyn da hun var fem år gammel.[6] Under skolegangen på Public School 89 forelsket hun seg i film og TV. Hun drømte om å bli skuespiller, og ville reise vekk fra Brooklyn.[6] Streisand ble kjent i nabolaget som «jenta med den fine stemmen», og hun brukte talentet for å vekke oppmerksomhet rundt seg.[6] Hun gjorde sin offentlige sangdebut under et møte for foreldreutvalget på skolen, hvor flere la merke til talentet hennes. Streisand ble invitert til å synge i bryllup og på sommerleire, og prøvesang for en kontrakt med plateselskapet MGM Records da hun var 9 år. Da hun var 13 fikk hun hjelp av moren til å spille inn en demo de kunne sende inn til plateselskapene.[10]

Selv om hun var klar over sangtalentet, var det å bli skuespiller hovedmålet. Drømmen økte i styrke da hun så teaterstykket Anne Franks dagbok da hun var 14 år. Susan Strasberg som spilte hovedrollen gjorde inntrykk, og Streisand ønsket å etterligne spillestilen hennes hvis anledningen bød seg.[10] For å oppnå målet tilbrakte hun mye tid i biblioteket for å lese seg opp på sceneskuespillere som Eleonora Duse og Sarah Bernhardt. Hun begynte også å lese kjente bøker og skuespill, blant annet verk av William Shakespeare og Henrik Ibsen. Streisand drev også selvstudie av skuespillteoriene til Konstantin Stanislavskij og Anton Tsjekhov.[10]

Hun gikk på Erasmus Hall High School i Brooklyn i 1955, hvor hun ble en æresstudent i tre fag. Skolen lå i nærheten av en kino hvor de viste kunstfilmer, noe Streisand interesserte seg for.[11] Streisand fikk sin første sceneerfaring sommeren 1957 med en statistrolle på Playhouse i Malden Bridge i New York. Deretter hadde hun også mindre roller i teaterstykkene Picnic og Desk Set.[10] Streisand dro tilbake til Brooklyn for å fortsette sin utdanning, men valgte bort dramatimene for heller å satse på fysisk erfaring. Andreåret fikk hun en jobb hos Cherry Lane Theater i Greenwich Village.[12]

Streisand ble uteksaminert fra Erasmus Hall i januar 1959, og til tross for morens oppfordring om å holde seg vekk fra teaterbransjen, dro hun til New York for å få roller. Hun lånte seg en liten leilighet midt i teaterdistriktet, og tok alle rollene hun ble tilbudt.[12] Streisand manglet mye av livserfaringen som var nødvendig for å spille seriøse kvinneroller. Hun tok mange enkle jobber for å holde inntekten vedlike. Til tider hadde hun ingen sted å bo, og noen ganger dro hun hjem til Brooklyn for å få et mettende måltid.[13] Moren uttrykte ofte misnøye med datterens karrièrevalg, men det ga Streisand styrke til å fortsette: «Jeg ville bevise for moren min at jeg kunne bli en stjerne.»[13]

Karrière[rediger | rediger kilde]

1960–1962: Gjennombrudd og platekontrakt[rediger | rediger kilde]

Streisand arbeidet som dørvakt under en oppsetning av The Sound of Music i 1960 da hun hørte at castingansvarlig var på utkikk etter flere sangere.[13] Selv om hun ikke fikk noen rolle i stykket, oppfordret regissøren henne til å inkludere sangtalentet på CV-en.[13][14] Forslaget fikk Streisand til å vurdere en sangkarrière i tillegg til skuespillerkarrièren. Hun spurte kjæresten Barry Dennen om å ta lydopptak av henne som hun kunne tilby eventuelle arbeidsgivere. Dennen viste engasjement i Streisands sangstemme, og dette inspirerte henne til å delta på en sangkonkurranse på Lion, en nattklubb for homofile i Greenwich Village.[15] Streisand sang to låter der og vant konkurransen.[16] Hun ble invitert tilbake og opparbeidet seg et renommé på nattklubben.[17] Etter hvert endret hun navnet sitt fra «Barbara» til «Barbra», siden den andre a-en i navnet aldri ble uttalt.[17]

Hun ble etter hvert invitert til en opptaksprøve for nattklubben Bon Soir, og fikk sin første ordentlige spillejobb i september 1960 da hun var åpningsnummeret til komikeren Phyllis Diller.[16][18] Streisand utviklet sin særegne stil etter at kjæresten viste frem platesamlingen sin med artister som Billie Holiday, Mabel Mercer, Ethel Waters og Édith Piaf. Hun fikk en ny respekt for popsangkunsten, og bestemte seg for å satse på sangkarrièren.[16] Ifølge forfatteren Christopher Nickens begynte hun å skape følsomme figurer når hun sang, noe som ga sangstemmen en bredere rekkevidde.[16]

Streisand i 1962.

Hun kunne nå synge med både en dramatisk, munter og leken stemme.[19] Scenetilværelsen ble også bedre når hun kunne snakke med publikum imellom låtene, og Brooklyn-humoren hennes fikk god kritikk.[19] I løpet av de neste seks månedene ble sangstemmen sammenlignet med artister som Judy Garland, Lena Horne og Fanny Brice, og hennes evne til å sjarmere publikum ble mer sofistikert og profesjonell.[19] Streisand ga imidlertid ikke opp drømmen om å bli skuespiller, og fikk en liten rolle i den satiriske komedien Another Evening with Harry Stoones i 1961.[20] Teaterstykket fikk svært dårlig kritikk, og ble avlyst dagen etter premieren.[21] Hun fikk hjelp av manageren Martin Erlichman til å få tak i nye spillejobber, og fikk god tilbakemelding for konsertene hun holdt i Detroit og St. Louis.[19] Erlichman er fortsatt manageren hennes per juli 2016.[22]

I 1961 og 1962 spilte hun på nattklubben Blue Angel i Manhattan.[23] Mens hun opptrådte der ble hun oppdaget av teaterregissøren Arthur Laurents. Han ba henne om å prøvespille for en ny musikalkomedie han regisserte, I Can Get It for You Wholesale. Streisand fikk rollen som den gammeldagse sekretæren til hovedpersonen, spilt av Elliott Gould.[24][25] Musikalen hadde premiere 22. mars 1962 på Shubert Theatre i Manhattan, og fikk god kritikk.[26] Howard Taubman fra The New York Times var fornøyd, og skrev at Streisand var «kveldens funn... ei jente med et klønete uttrykk, en høy, hissig stemme og en rykkevis latter. Miss Streisand er en naturlig komiker.»[27] Hun ble nominert til en Tony Award for rolletolkningen, og musikkopptak fra premieren ble utgitt på et eget musikkalbum.[28][29]

Streisand dukket opp på talkshowet The Tonight Show mange ganger i begynnelsen av 1960-årene, og ble en favoritt blant publikum. I mai 1962 fremførte hun en noe tregere versjon av sangen «Happy Days Are Here Again» på The Garry Moore Show, og det ble signaturlåten i starten av karrièren.[29][30] Streisand ble også god venn med entertaineren Liberace, og har vært åpningsnummeret hans ved flere anledninger.[31] 1. oktober 1962 skrev hun under en platekontrakt med Columbia Records, og hun fikk frihet til å ta egne valg med musikken.[32] Det var en bindende kontrakt på ett år, og kunne fornyes på selskapets forgodtbefinnende.[30]

1963–1967: Debutalbum, Funny Girl og TV-spesialer[rediger | rediger kilde]

I januar 1963 spilte Barbra Streisand inn låtene som utgjorde debutalbumet The Barbra Streisand Album.[33] Albumet ble utgitt 25. februar 1963 av Columbia Records. Den inneholdt artistens egne tolkninger av elleve klassiske poplåter, stort sett hentet fra nattklubbrepertoaret.[33] AllMusic var fornøyd, og roste kvaliteten, renheten og styrken i Streisands sangstemme.[34] Streisand vant to Grammy Awards for albumet, henholdsvis årets beste plate og beste kvinnelige sangprestasjon.[35] Hun var for en lang tid den yngste vinneren av disse prisene.[35] Grammy-seirene løftet salget av plata, og hun ble den bestselgende kvinnelige artisten i USA.[35][36] Det året slapp hun også andrealbumet The Second Barbra Streisand Album med elleve nye sanger fra repertoaret.[37] Hun ble den «mest spennende nye stjerna siden Elvis Presley», og 1963 ble døpt «Barbra Streisands år».[37][38] Streisand fikk begrenset med studiotid på debutplata, og foretrakk å synge live:

Sitat Det som er spennende med å være en sanger, den virkelig kreative delen, er å gå på en scene eller å stå foran en mikrofon i en nattklubb og skape noe for folkegruppen som er der. Du gjør det kanskje bra, eller så gjør du det kanskje dårlig, men det er spennende å skape den stemningen på nytt hver gang. Men når du går inn i et musikkstudio har du tre timer på deg... Du kan aldri yte ditt beste under disse forholdene. Måten jeg vil spille inn musikk på er å ha en ubegrenset innspillingstid.[33] Sitat

I 1964 hadde hun hovedrollen i scenemusikalen Funny Girl, som var løst basert på livet og karrièren til den amerikanske film- og teaterstjernen Fanny Brice, og forholdet hennes med entreprenøren og gambleren Nicky Arnstein.[39] To av Streisands signaturlåter, «People» og «Don't Rain on My Parade», er fra denne musikalen. Hun fikk god kritikk for rolletolkningen, og ble nominert til en ny Tony Award for innsatsen.[35][40] Det året slapp hun også albumene The Third Album og People, som også ble salgsuksesser i USA. People nådde førsteplassen på Billboard 200, og ble nominert til en Grammy Award for årets plate.[41] Streisand vant selv sin tredje Grammy for stemmearbeidet på albumet.[40] AllMusic skrev at hun var tilbake i form med People, og at den brakte tilbake «noe av fantasien fra debutalbumet».[42] Biografen James Spada skrev at «People inneholdt låter på en uvanlig musikalsk og narrativ dybde som satte lys på fylden stemmen hennes fortsatte å tilegne seg».[43] 4. oktober 1964 var hun gjest på The Judy Garland Show, og sang «Happy Days Are Here Again» sammen med Judy Garland i en mashup med Garlands «Get Happy».[44] Streisand ble nominert til en Primetime Emmy Award for gjesterollen.[45][40]

Mot slutten av 1964 underskrev hun en kontrakt med TV-kanalen CBS om å produsere fem TV-spesialer med henne i hovedrollen.[46] I mai 1965 slapp hun det sjette studioalbumet My Name Is Barbra i forbindelse med TV-spesialen My Name Is Barbra. TV-episoden ble vist på CBS 28. april 1965, og var en konsert med Streisand fordelt på tre akter.[47] Den vant fem Primetime Emmy Awards, og Streisand vant en egen pris for arbeidet.[40] Rick DuBrow fra United Press International kalte TV-spesialen «et høydepunkt i amerikansk showbusiness. Hun er så god at det er sjokkerende. (...) Hun er kanskje den mest talentfulle og mest populære underholdningsartisten som dette landet noen gang har fått.»[47] Musikkalbumet fikk også god kritikk, og Streisand vant en ny Grammy Award for innsatsen.[40] Det året slapp hun også oppfølgeralbumet My Name Is Barbra, Two... i forbindelse med reprisen til programmet.[48] Den fikk blandet kritikk.[49]

I 1966 ga hun ut studioalbumene Color Me Barbra og Je m'appelle Barbra, begge til lunken mottakelse. Utgivelsene lå imidlertid høyt på albumlisten i USA, og Color Me Barbra ble Streisands første album som lå på VG-lista i Norge.[50] Je m'appelle Barbra inneholdt franske sanger sunget på fransk og engelsk, og inkluderte dessuten Streisands første selvkomponerte låt, «Ma Première Chanson».[51][52] I forbindelse med Color Me Barbra spilte hun inn sin andre TV-spesial, Color Me Barbra, som skulle bli sendt på farge-TV.[53] Episoden ble sendt på CBS 30. mars 1966, og fikk generelt god kritikk.[54] I 1966 bidro hun på Harold Arlens studioalbum Harold Sings Arlen (with Friend). Hun sang duetten «Ding-Dong! The Witch Is Dead» og sololåten «House of Flowers».[55]

Det året gjentok hun også rollen i Funny Girl for oppsetninger i London.[56][57] 12. juni 1966, i løpet av oppholdet i London, holdt hun veldedighetskonserten «A Very Informal History of the American Musical Theater: 1926–1966» ved USAs ambassade.[58] Etter dette bega hun seg ut på sin første konsertturné i USA, An Evening with Barbra Streisand. Hun hadde planlagt å holde 20 konserter fordelt på 20 byer i USA, men 16 av konsertene ble avlyst da hun ble gravid.[59][51] Streisand holdt fire konserter i henholdsvis Newport, Philadelphia, Atlanta og Chicago.[51]

I 1967 slapp Streisand to studioalbum på et relativt kort tidsrom, Simply Streisand og A Christmas Album. Simply Streisand var en samling av amerikanske standardlåter, mens juleplata A Christmas Album var en samling av klassiske julesanger.[60] Den sistnevnte ble den mest populære av de to, og solgte til fem platinaplater i USA.[61] Den er i dag sett på som en av hennes mest populære utgivelser.[62] William Ruhlmann fra AllMusic skrev at «Streisand ga sangstemmen sin nok personlighet uten å gjøre låtene ugjenkjennbare. De forsøkte å lage en tidløs klassiker, og det fikk de til.»[63]

I april det året spilte hun inn sin tredje TV-spesial, The Belle of 14th Street.[64] Denne spesialen skulle skille seg fra de to forrige, og hun forsøkte å gjenskape en klassisk vaudevillerevy med sanger, sketsjer og kostymer fra den epoken. «Vi skulle ikke gjøre narr av det eller lage camp ut av det, men gjøre det slik som de gjorde det.»[65] The Belle of 14th Street skulle også bli et ensembleprosjekt i stedet for enmannsshowet de andre episodene var.[65] TV-spesialen fikk dårlig kritikk, og Newsday kalte det «et rystende, stilistisk virvar».[66] 17. juni 1967 holdt hun en konsert i Central Park i New York, hvor hun sang flere av hitlåtene sine.[67] Sangene ble utgitt på Streisands første konsertalbum A Happening in Central Park i 1968, som solgte til gull i USA.[55] Konserten ble sendt på CBS som en av Streisands TV-spesialer i 1968.[68]

1968–1972: Filmroller og forsøk på moderne popmusikk[rediger | rediger kilde]

Streisand gjentok rollen som Fanny Brice i filmdebuten Funny Girl i 1968, og fikk god kritikk for rolleskildringen. Roger Ebert fra Chicago Sun Times skrev: «Hun har den beste timingen siden Mae West, og er mer moro å se på enn noen andre siden unge Katharine Hepburn. Hun synger faktisk ikke sangene; hun spiller dem. Hun gjør ting med hendene og ansiktet sitt som er individuelt; det er den eneste måten å beskrive dem på.»[69] Streisand vant Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for skildringen, og delte prisen med Katharine Hepburn for Løven om vinteren.[70][71] Hun vant også en Golden Globe og ble nominert til en ny Grammy Award for arbeidet med filmmusikken.[72] Mario Tarradell fra The Dallas Morning News skrev følgende om rolleskildringen.

Streisand spilte forretningskvinnen Dolly Levi i Hello, Dolly! (1969).
Sitat Streisand viser oss alle sidene til Fanny. Fremførelsen av «Second Hand Rose», med en morsom Brooklyn-dialekt og sære ansiktsuttrykk, er ufattelig morsom. Deretter følger den gripende tolkningen av tittelsporet på slutten av filmen, som er hjerteskjærende. De er ikke bare sanger; de er minifilmer. Der ligger dybden i rolleskildringen hennes. Streisand blander sang og dialog feilfritt sammen til en enhetlig helhet som definerte Fanny Brice. Det spilte ingen rolle hvordan hun formidlet tankene sine til publikum; hun var alltid målbevisst.[73] Sitat

I 1969 ga hun ut studioalbumet What About Today?, som var Streisands første forsøk på moderne popmusikk.[74][75] Albumet inneholdt låter som tidligere ble spilt inn av blant andre The Beatles, Paul Simon og Buffy Sainte-Marie.[76] AllMusic var misfornøyd, og skrev at Streisand ikke forsto materialet hun arbeidet med.[77] Det året grunnla hun også filmselskapet First Artists med Sidney Poitier og Paul Newman.[78][79] Å opprette et eget filmselskap var en måte å omgå den besværlige prosessen om å overbevise filmdirektørene i Hollywood om å investere i deres «mer kreative filminstinkter».[80][81]

De to neste filmene hennes var i likhet med Funny Girl basert på Broadway-musikaler.[82] Hun ble nominert til en Golden Globe og en BAFTA-pris for rollen som forretningskvinnen Dolly Levi i Hello, Dolly! (1969), og spilte den klarsynte kjederøykeren Daisy Fuller i fantasyfilmen På en klar dag (1970). Streisand ble også nominert til en Golden Globe for komedien Uglen og pusekatten (1970), om en fotomodell (Streisand) som går på nervene til en bokhandler.[72][83] 19. april 1970 vant hun æresprisen Broadway's Star of the Decade fra Tony Award-akademiet for arbeidet sitt det forgående tiåret.[84]

Barbra Streisands første samlealbum, Barbra Streisand's Greatest Hits, ble utgitt i januar 1970. Den inneholdt flere av hitlåtene hennes, blant annet «People» og en live-versjon av «Happy Days Are Here Again». I året som fulgte slapp hun to nye studioalbum, Stoney End og Barbra Joan Streisand, som solgte til henholdsvis platina og gull i USA. Stoney End fortsatte Streisands overgang til moderne popmusikk, og tittelsporet «Stoney End» ble en slager i USA. AllMusic skrev at «Stoney End omdefinerer Streisand som en effektiv pop/rock-sanger, noe det siste albumet hennes, What About Today?, ikke klarte.»[85]

I april 1972 holdt hun en konsert i Los Angeles til støtte for George McGoverns presidentkampanje.[86][87] Konsertalbumet Live Concert at the Forum ble utgitt i oktober 1972. Det året spilte hun også Judy i What's Up, Doc?, som var en hyllest til screwballkomediene fra 1930-årene.[88] Filmen fikk kultstatus, og Streisand fikk god kritikk for rollen. I 1972 spilte hun også den unge professorfruen Margaret Reynolds i Barbra slår seg løs. Filmkritikeren Roger Ebert skrev: «Dette er en Barbra Streisand-film, og dermed vet vi at hovedpersonen ikke vil (kan) være stereotypisk; man har nemlig ikke sett noen som Streisand i filmer før. (...) Hun skaper en kvinne som føler seg fri til å være seg selv, uansett hva andre tenker om henne. Dette er en kvinne (...) man sjeldent ser i amerikanske filmer.»[89] Filmen ble produsert av First Artists, og Streisand fikk lære seg mer om filmproduksjon.[79][81] Streisand grunnla filmselskapet Barwood Films i 1972, og Barbra slår seg løs ble selskapets første produksjon.[81][90]

1973–1979: Våre beste år og forsøk på rock og disco[rediger | rediger kilde]

I 1973 ga hun ut et nytt album i forbindelse med den femte TV-spesialen Barbra Streisand…and Other Musical Instruments. Albumet solgte dårlig, og ble Streisands minstselgende plate noensinne.[91] TV-spesialen ble sendt 2. november 1973, og fikk lave seertall og dårlig kritikk. Dette ble Streisands siste TV-program under kontrakten med CBS.[92] Det året hadde hun også hovedrollen i den romantiske dramafilmen Våre beste år. Den handler om et kjærestepar (Streisand og Robert Redford) som prøver å holde sammen til tross for motstridende interesser og politiske syn. Streisand fikk god kritikk for rolletolkningen, og ble nominert til en Golden Globe, en BAFTA-pris og en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle.[93][72][83] Variety roste Streisands «overlegne dramatiske allsidighet», mens Roger Ebert skrev at «hun er den smarteste, kjappeste kvinnelige skuespilleren i dag. [Hun] bebor rollefigurene sine med en voldsom energi, men kan likevel være rørende sårbar.»[94][95]

Streisand under opptaket av TV-spesialen Barbra Streisand…and Other Musical Instruments i 1973.

Hun fikk også god kritikk for å synge filmlåten «The Way We Were», som vant Oscar for beste sang i 1974. Streisand spilte også inn sin egen versjon for studioalbumet The Way We Were. Den besto av seks sanger som ble spilt inn i 1970 for et skrinlagt album som skulle hete The Singer, samt låter fra TV-spesialen The Belle of 14th Street.[96] To av låtene som ikke ble med i The Way We Were ble senere utgitt på samlealbumet Just for the Record... i 1991. Albumet gikk til toppen av USAs albumliste, og solgte til to platinaplater med to millioner solgte eksemplarer.[97] Streisands versjon av «The Way We Were» ble kåret til «årets popsingel» av musikkmagasinet Billboard, som senere også kåret den til musikkhistoriens 90. beste sang.[98][96] Det ble også artistens første singel som nådde toppen av Billboard Hot 100.[99]

I løpet av 1974 og 1975 slapp hun to studioalbum og spilte i to filmer. Musikkalbumet ButterFly inneholdt Streisands vri på moderne popsanger, blant annet fra artister som David Bowie, Bob Marley og Buck Owens.[100] Plata Lazy Afternoon var en blanding av standardmusikk, pop og disco, og singelen «Shake Me, Wake Me (When It's Over)» markerte Streisands første forsøk på discomusikk.[101][102] Hun spilte en husmor i komedien Ikke tråkk i salaten (1974), og ble nominert til en Golden Globe for arbeidet med Funny Lady (1975).[72] Funny Lady var oppfølgeren til Funny Girl, og tok for seg Fanny Brices ekteskap med låtskriveren Billy Rose.[103] TV-spesialen Funny Girl to Funny Lady gikk på ABC for å promotere filmen, og inntektene gikk i hovedsak til veldedighet for Special Olympics.[104]

I 1976 produserte hun rockemusikalen En stjerne blir født for First Artists, en nyinnspilling av to filmer med samme tittel. Streisand spilte også hovedrollen som sangeren Esther Hoffman, som blir forelsket i en avdanka rockestjerne. Hun fikk blandet kritikk for rolletolkningen. Roger Ebert mente hun var et feil valg for rollen, mens Variety skrev at det var Streisands beste filmarbeid til da.[105][106] Hun samarbeidet med Paul Williams om å skrive sangen «Evergreen (Love Theme from A Star Is Born)» til filmen. Streisand vant tre Golden Globes for arbeidet, og vant Oscar for beste sang for «Evergreen».[107] Hun ble den første kvinnen som vant en Oscar for å komponere en låt.[108] Sangen vant også Grammy Awards for beste sang og beste kvinnelige vokalprestasjon.[109]

Hun slapp studioalbumet Classical Barbra i februar 1976. Den inneholdt klassiske sanger som ble komponert av europeiske komponister, og sangene ble sunget på ulike språk.[101] Det året fikk Streisand også en stjerne på Hollywood Walk of Fame.[110] I juni 1977 ble Superman utgitt, som blant annet inneholdt hitlåten «My Heart Belongs to Me» og duetten «New York State of Mind» med Billy Joel.[109] Musikkmagasinet Rolling Stone kalte Superman artistens beste album på lenge, men mente at den manglet fokus og hadde et «kjøpesenterpreg» over seg.[111]

Plata Songbird ble sluppet i mai 1978, og solgte til platina i USA.[107] På albumet sang hun en versjon av låten «You Don't Bring Me Flowers», som egentlig ble spilt inn av Neil Diamond. Plateselskapet Columbia Records slapp en duettversjon av låten med Streisand og Diamond i 1978. Den gikk til toppen av singellista i USA.[112] Filmprodusenten Jon Peters, som var sammen med Streisand på den tiden, spurte henne om å spille hovedrollen i thrilleren Eyes of Laura Mars. Hun takket nei fordi hun ikke likte den voldelige tonen i filmen, men var likevel interessert i å synge filmlåten «Prisoner (Love Theme from Eyes of Laura Mars)».[113][114] Samlealbumet Barbra Streisand's Greatest Hits Vol. 2 ble utgitt i november 1978, og solgte til fem platinaplater i USA.[115]

I 1979 spilte hun en forretningskvinne som prøver å tjene penger på en avdanka bokser i komedien Én midt i trynet. Hun sang filmlåten «The Main Event», som vant publikumsprisen People's Choice Award i 1980.[116] Hun var i utgangspunktet usikker på å prøve seg på dansepop igjen, men ble overbevist da sønnen hennes oppfordret henne.[117] Det året slapp hun også konseptalbumet Wet med «vann» som rød tråd.[118] Musikkalbumet fikk blandet kritikk, men solgte likevel til platina i USA.[107] Den store slageren fra albumet var «No More Tears (Enough Is Enough)», en discoduett med Donna Summer.[118] Duetten var egentlig to låter som ble slått sammen til én for å passe inn i konseptet.[119] Sangen lå blant annet på 3. plass på VG-lista i Norge, og på 1. plass i USA.[120][121]

1980–1986: Guilty, Yentl og The Broadway Album[rediger | rediger kilde]

Streisand inngikk et samarbeid med artisten Barry Gibb fra musikkgruppa Bee Gees om å lage studioalbumet Guilty.[122][123] Albumet ble utgitt i september 1980 og ble Streisands bestselgende album noensinne med et salg på 15 til 20 millioner eksemplarer på verdensbasis.[124][125] Hun fikk også flere hitsingler på albumet, blant annet «Woman in Love», «Guilty» og «What Kind of Fool».[122] Albumet ble Streisands eneste studioalbum som gikk til toppen av VG-lista i Norge, og sangene «Woman in Love» og «Guilty» lå på henholdsvis 1. og 4. plass på den tilsvarende singellista.[126] Streisand ble nominert til fire Grammy Awards for albumet, blant annet for årets beste plate, og hun vant én for duetten «Guilty» med Gibb.[127] Hun vant også publikumsprisen American Music Award for arbeidet.[128] William Ruhlmann fra AllMusic skrev at albumet var en av Streisands minst karakteristiske, men mente at sangen «Woman in Love» har «en buktete følelse som både er riktig og nytt for Streisand».[129]

Barry Gibb var produsent og skrev alle låtene til albumet Guilty.

I 1981 spilte hun i komedien Ville netter på super'n.[130] Filmen handler om en middelaldrende mann som forlater kona og forelsker seg i en ny kvinne (Streisand). Kvinnen er imidlertid også involvert med sønnen hans. Streisand fikk blandet kritikk for skildringen.[131][132] Det året slapp hun også samlealbumet Memories, som solgte til fem platinaplater i USA.[133] Platen inneholdt tre nye innspillinger: «Memory», «Comin' In and Out of Your Life» og «Lost Inside of You». Albumet ble også en suksess i Storbritannia under tittelen Love Songs, hvor den vant en Brit Award for årets beste album.[134] I Norge lå platen på 6. plass på VG-lista.[135]

Barbra Streisands regidebut Yentl hadde premiere i 1983. Allerede i 1968 hadde Streisand planlagt å velge novellen «Yentl: The Yeshiva Boy» av Isaac Bashevis Singer som sin neste film etter Funny Girl.[136][137] Hun planla å spille hovedrollen, men bestemte seg etter hvert for å regissere filmen i stedet.[136] Hun inngikk et samarbeid med Orion Pictures om å finansiere Yentl, men da filmselskapet gikk i underskudd i 1980 ble filmplanene avlyst.[138] I februar 1981 offentliggjorde United Artists at de skulle finansiere filmen med Streisand som regissør.[139] Hun var også medforfatter på manuset, og skulle spille hovedrollen.[140] Filmen handler om jøden Yentl Mendel, som må kle seg ut som en gutt for å kunne studere talmud. Hun blir underveis forelsket i medstudenten Avigdor, som er forelsket i en annen.

Streisand fikk god kritikk for arbeidet med Yentl.[141] David Denby fra New York skrev: «Barbra Streisand er en flink regissør. (...) Hun tar mange sjanser, [men] er avhengig av banalitetene til mange Hollywood-filmer. Men hun faller aldri utenfor kompetansen, og hun har utviklet en måte å integrere sang og handling på som vil skrive seg inn i historiebøkene. Ettersom hun valgte et tema som tydeligvis betyr mye for henne–en kvinnes ønske om å utmerke seg i noe som bare menn har lov til å gjøre–kan Yentl tolkes (...) som en parabel til Streisands frustrasjoner og ambisjoner. (...) det er en god film.»[142] Streisand vant to Golden Globes for filmen, henholdsvis for beste musikal eller komedie og for beste regi.[133] Hun er den eneste kvinnen til dags dato som har vunnet prisen for beste regi.[143] Streisand ble ikke nominert til noen Oscar-priser, men filmen vant én for beste originalmusikk.[144]

I 1984 slapp hun studioalbumet Emotion, som solgte til platina i USA og gikk til 13. plass på VG-lista.[133][145] Albumet ble kritisert for sin ujevne kvalitet og mangel på samhold, og The New York Times skrev at «ingen av sangene rettferdiggjør artistens spennende, dramatiske sopranstemme».[146][147] I 1985 slapp hun studioalbumet The Broadway Album, som besto helt og holdent av teatermusikk. Denne markerte et skifte i Streisands sangkarrière (det siste tiåret hadde hun stort sett sunget rock og disco).[148] Sju av låtene var skrevet av teaterkomponisten Stephen Sondheim, og på Streisands forespørsel skrev han om to av låtene.[149] På platen sang hun blant annet «Send in the Clowns» fra A Little Night Music, «Can't Help Lovin' That Man» fra Show Boat og «Somewhere» fra West Side Story. The Broadway Album fikk god kritikk, og blir anerkjent som en av artistens beste plater.[150] AllMusic skrev at albumet «viste at Streisand fortsatt var på sitt beste når hun tolket teaterlåter», mens musikkforfatteren Tom Santopietro kalte det artistens beste innspilling noensinne.[149][148] Hun vant sin åttende Grammy Award for sangarbeidet, og albumet i sin helhet ble nominert til årets beste plate.[133]

1986–1991: Flere filmprosjekter som regissør[rediger | rediger kilde]

I 1986 kjøpte Streisand filmrettighetene til Larry Kramers teaterstykke The Normal Heart, om hiv- og aids-spredningen på begynnelsen av 1980-årene.[151] Hun samarbeidet med Kramer om å skrive manuset, men andre prosjekter kom i veien for henne.[151] Streisand ansatte en ny manusforfatter som kunne holde seg trofast til teaterstykket og samtidig gjøre manuset filmvennlig.[152] Det manuset sto ferdig i 1995, og HBO tilbød seg å finansiere filmen.[152] Ifølge Streisand tilbød ikke filmselskapet nok penger til å imøtekomme Kramers krav, og da regisserte hun Speilets to ansikter (1996) i stedet.[152][151] I 2007 ble hun spurt om å gjenoppta arbeidet med filmen, men kun med Kramers manus. Streisand takket nei: «Som filmskaper kunne jeg ikke være bundet til manuset på den måten. Hva om jeg ville endre noe?».[152]

I kjølvannet av Tsjernobyl-ulykken 26. april 1986 bestemte Streisand seg for å holde en konsert som skulle bli sponset av Hollywood Women's Political Commitee for å samle inn penger til fem demokratiske presidentkampanjer.[153] Hun mente at president Ronald Reagan og det republikanske partiet var delvis skyldig i spredningen av kjernekraftverk og stridshoder.[153] Konserten «One Voice» ble holdt 6. september 1986 med Robin Williams som åpningstaler.[154] Innimellom sangene oppfordret hun publikum til «å finne nye måter å snakke sammen på».[154] Målet ble innfridd, og hun samlet inn en halvannen million dollar, som blant annet gikk til opprettelsen av Streisand Foundation.[154] Konsertalbumet One Voice ble sluppet i april 1987, og hun ble nominert til to Grammy Awards for arbeidet.[155]

I 1987 spilte hun hovedrollen i dramafilmen Dere får meg ikke gal, om en prostituert som må bevise at hun ikke er gal etter at hun drepte en kunde i selvforsvar. Streisand fikk blandet kritikk for rolleskildringen. Noen kritikere mente hun endelig viste fram sin «dramatiske natur», mens andre mente at hun framførte rollen i stedet for å spille den.[156] Hun ble nominert til to Golden Globes for arbeidet, henholdsvis for beste dramafilm (som produsent) og beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm.[157] I april 1988 spilte hun inn låter til et nytt Broadway-album, blant annet «On My Own» fra Les Misérables og «All I Ask of You» fra The Phantom of the Opera.[158] Platen ble imidlertid skrinlagt fordi den manglet «begeistringen» til forløperen The Broadway Album.[158] I stedet slapp hun konseptalbumet Till I Loved You i oktober 1988, som dreide seg om et kjærlighetsforhold fra begynnelse til slutt.[159] Den inneholdt blant annet «All I Ask of You» fra den skrinlagte Broadway-plata.[158]

I september 1989 slapp hun samlealbumet A Collection: Greatest Hits... and More. Albumet inneholdt i likhet med Memories to nye låter som ikke hadde vært utgitt tidligere, «We're Not Makin' Love Anymore» og «Someone That I Used to Love».[160] I 1997 gikk den til førsteplass på VG-lista og solgte til gull i Norge.[161][162] Streisands første samleboks, Just for the Record..., ble utgitt i 1991. Den inneholdt fire CD-er fordelt på tre tiår (60-, 70- og 80-årene), som blant annet inneholdt Streisands første demo, konsertinnspillinger og flere låter ikke som ikke hadde vært utgitt tidligere.[163][164]

Streisands neste regiprosjekt var Tidevannets fyrste.[165] Det var en filmatisering av Pat Conroys bok Tidevannets fyrste, om Tom Wingo, en ulykkelig alkoholiker som ikke kommer overens med verken kona eller moren. Når søsteren forsøker å begå selvmord, kommer han i kontakt med hennes psykolog, Susan Lowenstein. Etter hvert kommer Lowenstein til bunns i den forferdelige hemmeligheten som ligger gjemt i Toms barndom. Streisand forsøkte å dra ut «essensen» av boken, og 9. april 1989 ble hun gitt grønt lys til å regissere filmen.[165][166] Hun valgte Nick Nolte til hovedrollen etter at Robert Redford trakk seg, og skulle selv spille Susan Lowenstein.[166] Filmen led i likhet med Yentl av finansielle problemer, men til slutt fikk den støtte av Columbia Pictures.[167] Streisand gjorde noen endringer fra boken; hun fokuserte mer på rollefigurene Tom Wingo, Susan Lowenstein og romansen i mellom dem enn det romanen gjorde.[167] Filmen hadde premiere i desember 1991.[168]

Streisand fikk god kritikk for arbeidet med Tidevannets fyrste.[168] Roger Ebert skrev: «Streisand viser seg som en regissør som liker emosjonelle historier – men som ikke forenkler dem, og [som] tar hensyn til de menneskelige særhetene og til rollefigurenes eksentrisitet».[169] Variety skrev at hun ga rollefiguren «sin vanlige karakterstyrke», og at hun «markerer hvert bildeutsnitt med intensiteten og omsorgen til en filmskaper som har forpliktet seg i et inderlig, skamløst, følelsesladd engasjement med rollefigurene».[170] Streisand ble den tredje kvinnen i historien til å bli nominert til en regipris av Directors Guild of America (DGA), og ble nominert til to Golden Globes for beste dramafilm (som produsent) og beste regi.[168][171] Filmen ble nominert til sju Oscar-priser, og Streisand ble nominert som produsent til Oscar for beste film.[172] Utelatelsen av en beste regi-nominasjon ga store medieoppslag, og National Organization for Women kalte det «et åpenbart bevis på kjønnsdiskriminering».[172][171]

1992–1999: Konsertturné og Speilets to ansikter[rediger | rediger kilde]

22. februar 1992 var Streisand med på sketsjen «Coffee Talk» i en episode av det amerikanske humorprogrammet Saturday Night Live.[172] I februar 1992 vant hun også æresprisen Grammy Legend Award for sin «vedvarende innsats i musikkbransjen», som ble presentert av Stephen Sondheim. Streisands neste studioalbum, Back to Broadway, ble utgitt 29. juni 1993. Platen debuterte på toppen av Billboard 200.[173] Albumet fikk blandet kritikk, og USA Today skrev: «Selv om Streisand nok en gang beviser at hun synger Broadway-musikk bedre enn så å si alle, er den stemmemessige tilbakegangen som ble antydet i One Voice for fem år siden nå unektelig. De høye tonene er tynne, vibratoen nervøs og stemmen blomstrer ikke så mye på høyt volum.»[174] Hun ble nominert til to nye Grammy Awards for albumet.[175] I 1993 spilte hun også inn duetten «I've Got A Crush On You» med Frank Sinatra til albumet hans Duets.[174]

Streisand under den 47. Primetime Emmy Award-utdelingen i september 1995, hvor hun vant to priser for TV-spesialen Barbra: The Concert.

På nyttårsaften 1993 og 1. januar 1994 holdt hun to konserter som dannet grunnlaget for konsertturneen Barbra Streisand in Concert, Streisands første på 28 år (etter An Evening with Barbra Streisand i 1966).[176][177] Nyttårskonsertene fikk god kritikk, og Robert Hilburn fra Los Angeles Times mente at «Streisand har kombinert alt hun har lært som en artist på disse to timene. Hun drar nytte av erfaringen i film og musikk, og tilbyr en regissørs sans for atmosfære og anledning, en skuespillers sans for karakter og fortrolighet og en sangers stemmeprakt og befaling.»[178] Hun holdt henholdsvis fire konserter i London og 20 i USA.[179]

Streisands siste konsert i Anaheim ble spilt inn og sendt på HBO 21. august 1994. Hun stod som regissør og produsent for denne TV-spesialen, og vant to Primetime Emmy Awards for arbeidet.[180] Hun ble også nominert til to Grammy-priser for arbeidet på konsertalbumet Barbra: The Concert, og platen solgte til platina i USA.[175][133] I 1995 produserte hun TV-filmen I stillhetens tjeneste, om oberst Margarethe Cammermeyer som ble tvangsdimittert fra Nasjonalgarden fordi hun var lesbisk.[181] Ifølge Streisand var motivet med filmen å gi seerne et nytt syn på homofili ved å skape sympati med hovedpersonen.[181][182] Hun ble nominert til en ny Emmy for arbeidet.[183] Det året vant hun også en Grammy Lifetime Achievement Award for sitt «kunstneriske og betydningsfulle bidrag til musikkbransjen».[183]

Streisands neste film som regissør var komedien Speilets to ansikter i 1996. Den handler om professoren Rose Morgan (Streisand) som faller pladask for kollegaen Gregory (Jeff Bridges). De gifter seg, men har ulike syn på ekteskapet. Streisand beskrev filmen som «en sjarmerende kjærlighetshistorie» med «seriøse overtoner om forfengelighet og skjønnhet, det ytre mot det indre».[184] Hun fikk blandet kritikk for arbeidet, og Los Angeles Times skrev at «Streisands manglende evne til å vise seg selv i et mindre smigrende lys undergraver den dramatiske strukturen i historien hun visstnok prøver å fortelle».[185]

Streisand komponerte og sang låten «I Finally Found Someone» med Bryan Adams i forbindelse med Speilets to ansikter, og ble nominert til Golden Globe og Oscar for beste sang for denne.[183] Artisten Céline Dion sang låten under Oscar-utdelingen på vegne av Streisand, og det var oppstarten til et samarbeid mellom de to.[186] Balladen «Tell Him» med Dion ble utgitt i november 1997, og solgte til gull i Norge.[162] Sangen ble med i studioalbumet Higher Ground, som var dedikert til og inspirert av Bill Clintons mor.[187] Albumet gikk til 16. plass på VG-lista.[188] Hun ble nominert til to nye Grammy Awards for «I Finally Found Someone» og «Tell Him».[183]

I 1997 og 1998 var hun utøvende produsent for Rescuers: Stories of Courage, en samling på seks kortfilmer om kristne som risikerte livet sitt for å redde jøder under Holocaust.[189] I 1998 produserte hun også TV-filmen The Long Island Incident, om skuddvekslingen på Long Island Rail Road i desember 1993.[190] Streisand giftet seg med skuespilleren James Brolin i juli 1998, og ekteskapet ble en stor drivkraft bak studioalbumet A Love Like Ours, utgitt 20. september 1999.[191] Låten «I've Dreamed of You» fra albumet var komponert av norske Rolf Løvland for debutplata til Secret Garden, egentlig under tittelen «Heartstrings».[192] Musikkforfatteren Tom Santopietro mente at sangene på albumet ble for like hverandre, og at de manglet særpreg.[191] Platen gikk til 6. plass på VG-lista.[193]

2000–2009: Timeless-turneen og Love Is the Answer[rediger | rediger kilde]

Barbra Streisand gjentok strukturen til Barbra Streisand in Concert for sin tredje konsertturné, Timeless. Hun holdt to konserter ved århundreskiftet 1999/2000 i Las Vegas, og fulgte opp med åtte konserter fordelt på byer i USA og Australia.[194][195] TV-spesialen Timeless ble sendt på FOX i februar 2001, mens konsertalbumet Timeless: Live in Concert ble utgitt i september 2000. Hun vant en Primetime Emmy Award for TV-spesialen, og ble nominert til en Grammy Award for albumet.[196] Platen solgte også til platina i USA.[97] I 2000 vant hun æresprisen Cecil B. DeMille Award av Golden Globe-akademiet for sitt «fremragende bidrag til underholdningsverdenen».[197] I seierstalen diskuterte hun sitt syn på regi og hvilke temaer som tar oppmerksomheten hennes:

Streisand i juli 2007 under en av konsertene i London for konsertturneen Streisand.
Sitat Det jeg elsker med regi er læringsprosessen: kildearbeidet, detaljene, utfordringen i hvordan historien skal bli fortalt. Hvordan man skal tjene skuespillerne som har betrodd seg selv til deg. Hvordan man skal skape en atmosfære der skuespilleren står fritt til å bære sjela si og avsløre sin egen sannhet. Jeg tiltrekkes av temaer som feirer liv og motstandskraften til menneskeånden. (...) Det fine med kunst er at den kan vise menneskeheten til seg selv. Jeg vet at det har blitt sagt mange ganger, men det er et privilegium å kunne jobbe med noe du er lidenskapelig om.[198] Sitat

Streisand vant sin første Daytime Emmy Award i 2001 for produsentarbeidet på dokumentarfilmen Reel Models: The First Women of Film, om filmhistoriens første kvinnelige filmskapere.[196][199] I 2000 og 2001 var hun gjennom filmselskapet Barwood Films utøvende produsent for TV-filmene Frankie & Hazel, Retten til familie og Varians kamp. Hun produserte også miniserien The Living Century, om livene til utvalgte amerikanere som var fylt 100 år. I februar 2001 fikk hun en ærespris fra det amerikanske filminstituttet.[196] 30. oktober 2001 slapp hun julealbumet Christmas Memories. Albumet fikk blandet kritikk. Dagbladet skrev at «Streisand synger vakkert som alltid, (...) men den noe pompøse og glatte produksjonen gir den et vel svulstig preg».[200]

I 2002 slapp hun to samlealbum, The Essential Barbra Streisand og Duets. The Essential Barbra Streisand ble en salgsuksess som gikk til 4. plass på VG-lista.[201] Den inneholdt to nye låter, «Someday My Prince Will Come» og «You’ll Never Walk Alone».[202] AllMusic mente at dette var Streisands beste samlealbum.[203] Duets var en samling av duetter med andre artister, og inneholdt også to nye låter: «I Won't Be the One to Let Go» med Barry Manilow og «All I Know of Love» med Josh Groban.[204] Streisand slapp det neste studioalbumet The Movie Album i oktober 2003.[205] Den besto av tolv filmlåter. Verdens Gang var fornøyd og skrev at hun tolket sangene «med elegant innlevelse og entusiasme. (...) Barbra Streisands tolkninger gir sangene et nytt liv og en nærhet som imponerer.»[206]

I 2004 spilte hun i komedien Svigers er aller verst, som var en oppfølger til Slekten er verst fra 2000. Filmen handler om et par som skal gifte seg, og Streisand spilte moren til brudgommen. Hun fikk god kritikk for rolleskildringen, og Washington Post skrev: «Hun har alltid hatt en hendig komisk timing og en evne til å gjøre seg selv stor, og som jordnære Roz, en sexterapeut for de eldre, er hun en av de beste elementene i filmen.»[207] I februar 2004 fikk hun sitt eget innspillingstudio hos Sony Pictures Entertainment oppkalt etter seg, «Barbra Streisand Scoring Stage». Hun har spilt inn flere av platene sine i dette studioet.[208]

Streisand gjenopptok arbeidet med Barry Gibb på plata Guilty Pleasures i 2005, oppfølgeralbumet til Guilty. I likhet med Guilty skrev Gibb alle låtene og var Streisands duettpartner i to av dem.[209] Bergens Tidende var fornøyd, og skrev at Streisand «redder flere enkle komposisjoner i land med sin virtuose stil».[210] I oktober 2006 begynte hun på sin fjerde konsertturné, Streisand. Turneen gikk gjennom USA, Canada og noen utvalgte land i Europa, og varte fra 4. oktober 2006 til 25. juli 2007. Konserten i Florida ble spilt inn og sendt på CBS i april 2009.[211] Konsertalbumet Live in Concert 2006 inneholder opptak fra utvalgte konserter under turneen.[212]

I september 2009 slapp hun studioalbumet Love Is the Answer, som var en samling av jazz-standardlåter.[213] Albumet ble Streisands niende som gikk til toppen av Billboard 200, og med denne plata ble hun den første artisten i historien til å ha minst et nr. 1-album på denne listen i hvert av de fem siste tiårene.[214] Love Is the Answer solgte også til gull i USA og ble nominert en Grammy Award.[97][215] Streisand fikk god kritikk for arbeidet med plata. Joan Anderman fra The Boston Globe roste «Streisands nydelige toner og tolkningsevne», mens John Bush fra AllMusic kalte henne «en artist som synger som om hun har opplevd hver eneste linje av sangene sine».[213][216] I forbindelse med utgivelsen av albumet holdt hun en konsert i jazzklubben Village Vanguard i New York. Konsertfilmen One Night Only: Barbra Streisand and Quartet at The Village Vanguard ble utgitt på DVD og Blu-ray i mai 2010. Musikkfilmen solgte til platina i USA.[97]

2010–i dag: Partners og kommende prosjekter[rediger | rediger kilde]

Streisand slapp samlealbumet Barbra: The Ultimate Collection 29. mars 2010, som solgte til platina i Storbritannia.[217] I 2010 gjentok hun rollen som sexrådgiveren Roz Focker i Verre enn verst, den andre oppfølgeren til Slekten er verst. Streisand skrev i 2010 også sin første bok, My Passion for Design. Boken handler om planleggingen og byggingen av våningshuset hennes i New England.[218] I forordene til boken står det at hun begynte å skrive den etter at en av filmprosjektene hennes ble skrinlagt, slik at hun kunne fokusere energien på en annen interesse.[218][219] The New Yorker skrev at Streisand har «en førsteklasses avslappet stil, som en født biograf».[220] I 2010 sang hun også på «We Are the World 25 for Haiti» til støtte for folk som ble rammet av jordskjelvet i Haiti.[221]

Streisand under en konferanse til Clinton Foundation i januar 2013.

I 2011 slapp hun studioalbumet What Matters Most med låter skrevet av Alan Bergman og Marilyn Bergman, som har skrevet flere låter for Streisand tidligere i karrièren. Hun fikk god kritikk for arbeidet. Los Angeles Times roste åpningssporet «The Windmills of Your Mind», og skrev at Streisand «presist doserer munnfullen av metaforer (...) i sine sikre, vakre toner, uskadd av alderen».[222] Det året ble hun også kåret til MusiCares Person of the Year, og det ble holdt en veldighetskonsert til ære for henne.[223] Lea Michele, Kristin Chenoweth, Leona Lewis og Stevie Wonder tolket noen av låtene hennes.[224] I 2012 slapp hun samlealbumet Release Me med skrinlagte sanger som ble spilt inn for andre album.[225] Hun spilte også hovedrollen Joyce Brewster i komedien The Guilt Trip mot Seth Rogen.

I oktober 2012 bega Streisand seg ut på sin femte konsertturné, Barbra Live, med henholdsvis åtte konserter i USA, fire i Canada, seks i Europa og to i Israel. Den siste konserten ble holdt 22. juni 2013 i Tel Aviv.[226] De to konsertene i Brooklyn ble holdt ved åpningen av Barclays Center, og ble sendt på PBS i november 2013.[227] Den ble også utgitt på DVD med samlealbumet Back to Brooklyn. Hun fikk god kritikk for turneen. Side3 ga konsertfilmen terningkast 5 og skrev at «Barbra Streisand er utstyrt med en stemme så personlig og varm som vel tenkelig og med ei scenepersonlighet som ikke er mulig å lære seg noe sted».[228]

I 2013 slapp hun samlealbumet The Classic Christmas Album med utvalgte låter fra juleplatene A Christmas Album (1967) og Christmas Memories (2001).[229] Det nye studioalbumet Partners ble utgitt i september 2014. Den inneholdt duetter med blant andre Andrea Bocelli, Billy Joel, Michael Bublé, John Legend, sønnen Jason Gould og en restaurert innspilling til Elvis Presley. Albumet gikk til topps på Billboard 200, og dermed ble Streisand den første og eneste artisten som har toppet albumlista i USA i hvert av de seks siste tiårene.[230] Platen solgte også til platina, og Streisand ble nominert til en ny Grammy Award for arbeidet.[97][231]

I mai 2016 offentliggjorde artisten planer for en kommende konsertturné i august, Barbra: The Music, The Mem'ries, The Magic, med ni konserter i USA og én i Canada.[232] Det nye studioalbumet Encore: Movie Partners Sing Broadway skal bli utgitt 26. august 2016. Den inneholder låter fra Broadway som Streisand tolker med utvalgte filmskuespillere.[232] Den første singelen «At the Ballet», fra musikalen A Chorus Line, synger hun med Anne Hathaway og Daisy Ridley.[232] Streisand planlegger også å regissere en biografisk film om Katarina II av Russland med Keira Knightley i hovedrollen.[143][233] Hun har lenge forsøkt å lage en ny filmversjon av musikalen Gypsy hvor hun selv skal spille hovedrollen som Mama Rose. I april 2016 ble det sagt at Barry Levinson skal regissere filmen, Streisand skal spille hovedrollen og produsere filmen, mens STX Entertainment skal distribuere den.[234]

Stemmestil[rediger | rediger kilde]

Streisand synger med Walter Matthau i filmmusikalen Hello, Dolly!.

Streisand er en mezzosopran som kan synge tre oktaver og to noter fra B2 til D6.[235][100] Whitney Balliett fra The New Yorker beskrev henne imidlertid som «en kontraalt med et par oktaver ved sin side, og hun imponerer lytterne med sin smarte dynamikk (...), sin dyktige klatringsevne, sin rullende vibrato og den enslige Streisand-hjemlige nasalkvaliteten ved stemmen sin – en stemme som gjenkjennes umiddelbart, på samme måte som [vi kan gjenkjenne] Louis Armstrongs».[236] Linda Pohly, som skrev boken The Barbra Streisand Companion: A Guide to Her Vocal Style and Repertoire, skrev at lettheten og fleksibiliteten til stemmen minner mer om en lyrisk sopran.[100]

Barbra Streisand er hovedsakelig en popartist, men Stephen Holden fra The New York Times kalte stemmen «operaaktig» på grunn av styrken og tonekvaliteten.[237] Hun er kjent for evnen til å holde på relativt høye toner med sterk intensitet, både med høyt og lavt toneleie. Pianisten Glenn Gould kalte seg selv en «Streisand-frik» på grunn av denne kvaliteten.[238] Hun er også kjent for å legge til små ornamenter på melodien.[239]

Musikkforfatteren Allegra Rossi, som skrev boken Barbra: A Retrospective, skrev at Streisand skaper ferdige komposisjoner i hodet sitt: «Selv om hun ikke kan lese eller skrive musikk, hører Barbra melodier som ferdige komposisjoner i hodet sitt. Hun hører en melodi og tar det inn, hun lærer det raskt. Barbra utviklet evnen til å holde på lange toner fordi hun ville. Hun kan forme en melodi som ingen andre kan; hun kan synge mellom sang og tale, holde seg i takt, [og] bære rytme og mening.»[240]

I senere tid har flere musikkkritikere lagt merke til at stemmen har vokst seg mindre i styrke, og fått en tidvis hes lyd. Holden mener at Streisands unike tone og musikalske instinkter holdes intakt, og at hun fortsatt «innehar evnen til å formidle en primitiv menneskelig lengsel i én vakker lyd».[237] Paul Taylor fra The Independent skrev at artisten har fått en mer «skrapete og frynsete» stemme, men at hun bruker en «suveren teknikk» til å overvinne disse utfordringene.[241] Gil Naveh fra Haaretz beskrev stemmen som «fløyelsaktig, klar og kraftig ... og årene som har gått har gitt den en fascinerende dybde og råhet».[242]

Privatliv og sosialt engasjement[rediger | rediger kilde]

Streisand med ektemannen Elliott Gould og sønnen Jason Gould i 1967.

Barbra Streisand har vært gift to ganger. Første gang var med skuespilleren Elliott Gould. De giftet seg i 1963, ble separert i 1969 og skilte seg i 1971.[71] De fikk ett barn sammen, Jason Gould (født 29. desember 1966), som spilte sammen med henne i filmen Tidevannets fyrste.[243][244] Streisand var sammen med den canadiske statsministeren Pierre Trudeau i 1969 og 1970.[245] I 1974 ble hun sammen med filmprodusenten Jon Peters, som hun også samarbeidet med selv etter at forholdet endte. Hun er gudmoren til de to døtrene hans.[246] I begynnelsen av 1990-årene var hun sammen med tennisspilleren Andre Agassi.[245] 1. juli 1998 giftet hun seg med skuespilleren James Brolin.[247] De har ikke fått noen barn sammen, men Brolin har to barn fra andre ekteskap, blant andre skuespilleren Josh Brolin.[248]

Streisand er medlem av Det demokratiske parti, og støtter mange av sakene deres. Hun er også en feminist, og skrev i mars 2016 en artikkel for Huffington Post om «kjønnsdiskrimineringen i amerikansk politikk». Streisand pekte på politikeren Hillary Clinton som et eksempel, og skrev at «det er på tide at en kvinne med styrke, erfaring og medfølelse leder nasjonen vår i denne usikre tiden».[249] Under en tale for organisasjonen Women in Film i juni 1992 sa hun: «Jeg ser frem til et samfunn som er farge- og kjønnsblindt, som dømmer oss etter arbeidet og ikke lengden på beina.»[250]

Streisand har også drevet med mye filantropi. I 1984 donerte hun «The Emanuel Streisand Building for Jewish Studies» til Det hebraiske universitetet i Jerusalem til minne om sin far.[251][252] Streisand støtter de homofiles rettigheter, og i 2008 samlet hun inn penger for å bekjempe forslaget om å tilbakestille loven om likekjønnet ekteskap i California.[253] Hun har selv samlet inn 25 millioner dollar gjennom veldedighetskonsertene sine til organisasjonen Streisand Foundation, som hun grunnla i 1986 etter konserten One Voice.[154][254] Streisand Foundation har bidratt med over 16 millioner dollar til «nasjonale organisasjoner som arbeider med bevaring av miljøet, valgopplæring, beskyttelse av borgerfriheter og borgerrettigheter, kvinnespørsmål og kjernefysisk nedrustning».[255] I 1994 vant Streisand æresprisen Harry Chapin Humanitarian Award fra American Society of Composers, Authors and Publishers (ASCAP) for sitt humanitære arbeid.[256]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Barbra Streisand er en av 16 personer som har vunnet de fire store bransjeprisene i USA (Oscar, Tony, Emmy og Grammy). Hun har vunnet to Oscar-priser for beste kvinnelige hovedrolle for Funny Girl og beste sang for «Evergreen (Love Theme from A Star Is Born)» fra En stjerne blir født. Hun ble også nominert til tre andre, blant annet som produsent på Tidevannets fyrste. Streisand er til dags dato den eneste kvinnen som har vunnet en Golden Globe for beste regi. Den vant hun for arbeidet på Yentl i 1987. Utover dette har hun vunnet ti andre Golden Globes; blant dem fire Henrietta World Film Favorite-priser og æresprisen Cecil B. DeMille Award. Streisand har vunnet fem Emmy-priser: fire Primetime Emmy Awards og én Daytime Emmy Award. Hun vant sin første Emmy i 1965 for arbeidet på TV-spesialen My Name Is Barbra. Streisand har vunnet elleve Grammy-priser fra over 40 nominasjoner, blant annet årets beste plate for debutalbumet The Barbra Streisand Album. Hun har også fått æresprisene Grammy Legend Award og Grammy Lifetime Achievement Award. Streisand ble nominert til to Tony-priser for arbeidet på I Can Get It for You Wholesale og Funny Girl, og har vunnet æresprisen Broadway's Star of the Decade.

Arv og innflytelse[rediger | rediger kilde]

Barbra Streisand har vært en inspirasjon for et flertalls artister og skuespillere. Hun er en av de viktigste inspirasjonene til sangeren Lea Michele, som dedikerte et helt kapittel til henne i selvbiografien Brunette Ambition. Michele diskuterte viktigheten av å ha en rollemodell, og begynte hvert kapittel med et sitat av Streisand. «Jeg elsker henne. Hun har alltid vært en rollemodell for meg. Hun er ei som har bygget karrièren sin på å fokusere på det som gjør henne unik og det som gjør henne spesiell.»[257] Streisand har også påvirket andre sangartister og skuespillere som Céline Dion,[258] Sandra Bernhard,[259] Meryl Streep,[260] Alicia Keys,[261] Adele,[262] Jennifer Lopez,[263] Christina Aguilera,[264] Elisabeth Andreassen,[265] Sissel Kyrkjebø[266] og Carola Häggkvist.[267]

Sangeren Lea Michele har kalt Streisand sin største rollemodell.

Streisand har hatt stor innvirkning på de sidesatte i samfunnet, spesielt kvinner og homofile. Forfatteren William J. Mann skrev en artikkel for Huffington Post hvor han påsto at homofile hadde bidratt til å forme Streisands karriere, noe som senere førte til at hun ble et homoikon.[268] Neal Gabler skrev boken Barbra Streisand: Redefining Beauty, Femininity, and Power for Yale University i april 2016, og beskrev Streisands innvirkning på samfunnets sidesatte.[269] Han kalte henne «jødenes jøde», og skrev at Streisand var pioneren som lykkes på grunn av at hun var jøde, ikke til tross for det. Gabler kommenterte også Streisands arv i en artikkel for Los Angeles Times:[270]

Sitat Før Streisand var kvinnelige underholdere først og fremst kjent for utseendet sitt, og i filmene var de ikke annet et mannens motpart. Men ikke Streisand. (...) Det andre kvinnelige underholdere ble tvunget til å gjøre med utseendet, gjorde Streisand med personligheten og talentet sitt. Hun banet vei for andre kvinner som heller ikke samsvarte med den typiske mannsdefinerte estetikken. (...) Hun gjorde det trygt for en kvinne å være upassende, og i arbeidet omdefinerte hun ikke bare hva som var godtatt, men også hva som var pent. Streisand introduserte en ny penhetsestetikk, og det har gjort oss alle bedre. (...) Hun beriket feminisme. Hun ble fanebæreren for de utstøtte i samfunnet – kvinner, homofile, minoriteter, etniske grupper – og gav dem en helt og en stemme. Hun prioriterte indre skjønnhet ovenfor ytre. Hun demonstrerte at styrke og femininitet ikke var gjensidig eksklusivt. Og det er ingen tvil om at hun oppmuntret enhver kvinne som ble fortalt at de ikke var pen eller god nok.[270] Sitat

I 2003 saksøkte Streisand kunstfotografen Kenneth Adelman og Pictopia.com for 50 millioner dollar fordi Adelman i en dokumentasjon av kystlinjen i California, bestående av 12 000 fotografier, også hadde tatt et luftfoto med hennes hus. Adelman hevdet at han hadde fotografert kystlinjen for å dokumentere kysterosjon som en del av California Coastal Records Project. Streisands søksmål ble avvist, men saken førte til at bildet av huset hennes ble massivt spredt på internett.[271] Mike Masnick innførte uttrykket «Streisand-effekten» om forsøk på å sensurere eller fjerne informasjon som i stedet fører til massiv oppmerksomhet rundt denne informasjonen.

Streisand har også påvirket film og TV, og har blitt parodiert i en rekke komiserier, blant annet Familien Griffin og South Park. Flere av sangene hennes har blitt sunget i musikalserien Glee, og Streisand er forbildet til seriens hovedfigur Rachel Berry (spilt av Lea Michele). DJ-duoen Duck Sauce komponerte sangen «Barbra Streisand» i 2010 med et Guilty-inspirert coverbilde. Låten ble en salgsuksess og gikk til toppen av VG-lista.[272] Streisand har også hatt innvirkning på motebransjen. Med En stjerne blir født introduserte hun trendfrisyren «permanenten», og den moderne kreppetangen ble konstruert for Streisands hår.[273][274] Kvinnebladet Marie Claire skrev at «hun har etablert seg som et moteikon takket være sin fryktløse sans for stil».[275]

Teaterforfatteren Jonathan Tolins skrev teaterstykket Buyer & Cellar som tar utgangspunkt i Streisands bok My Passion for Design.[276] I boken beskriver Streisand et lite kjøpesenter hun bygde i kjelleren til våningshuset sitt, og dette ble settingen for skuespillet. Buyer & Cellar er et enmannsshow om Alex, en skuespiller som jobber i kjøpesenteret, og Barry, Alexs kjæreste som irriterer seg over Streisands forhold til hjemstedet Brooklyn.[276] Tolins skrev at «stykket handler om den Barbraen vi aldri får se – på privaten, livet med berømmelsens velsignelser og byrder».[277] Skuespillet hadde premiere på off-Broadway 3. april 2013 og visningene varte til 12. mai 2013. Den ble regissert av Stephen Brackett, mens Michael Urie spilte alle rollene.[278] Teaterstykket fikk god kritikk.[278][279]

Diskografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Barbra Streisands diskografi

Filmografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Barbra Streisands filmografi

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Spada 1995, s. 3
  2. ^ a b c d Spada 1995, s. 8-9
  3. ^ Spada 1995, s. 4
  4. ^ Andersen, Christopher (2006). Barbra: The Way She Is. s. 20–22. 
  5. ^ a b Spada 1995, s. 10
  6. ^ a b c d e f Nickens og Swensen 2000, s. 3
  7. ^ Spada 1995, s. 12
  8. ^ a b «Barbra Streisand». Jewishvirtuallibrary.org. Arkivert fra originalen 17. juli 2011. Besøkt 20. februar 2016. 
  9. ^ Spada 1995, s. 21
  10. ^ a b c d Nickens og Swensen 2000, s. 4
  11. ^ Rolling Stone, 21. mars 1996, s. 36
  12. ^ a b Nickens og Swensen 2000, s. 5
  13. ^ a b c d Nickens og Swensen 2000, s. 6
  14. ^ Spada 1995, s. 62
  15. ^ Spada 1995, s. 64-65
  16. ^ a b c d Nickens og Swensen 2000, s. 7
  17. ^ a b Spada 1995, s. 66-67
  18. ^ Santopietro 2007, s. 7
  19. ^ a b c d Nickens og Swensen 2000, s. 8
  20. ^ Spada 1995, s. 89
  21. ^ Spada 1995, s. 90
  22. ^ Joe Lynch (16. mai 2016). «Barbra Streisand Announces Movie-Star Duets Album, 2016 Tour Dates». The Hollywood Reporter. Besøkt 28. juni 2016. 
  23. ^ Spada 1995, s. 88
  24. ^ Santopietro 2007, s. 154
  25. ^ Nickens og Swensen 2000, s. 9
  26. ^ Spada 1995, s. 103
  27. ^ Taubman, Howard. «Theatre: I Can Get It For You Wholesale Opens», The New York Times, 23. mars 1962, s. 29
  28. ^ Santopietro 2007, s. 191
  29. ^ a b Nickens og Swensen 2000, s. 10
  30. ^ a b Spada 1995, s. 112
  31. ^ Spada 1995, s. 127
  32. ^ Spada 1995, s. 111
  33. ^ a b c Spada 1995, s. 117-118
  34. ^ Ruhlmann, William. «The Barbra Streisand Album». AllMusic. Besøkt 7. februar 2016. 
  35. ^ a b c d Spada 1995, s. 158
  36. ^ Spada 1995, s. 125
  37. ^ a b Spada 1995, s. 126-127
  38. ^ Nickens og Swensen 2000, s. 11
  39. ^ Santopietro 2007, s. 155
  40. ^ a b c d e Santopietro 2007, s. 192
  41. ^ Santopietro 2007, s. 20
  42. ^ Ruhlmann, William. «People». AllMusic. Besøkt 8. februar 2016. 
  43. ^ Spada 1995, s. 159
  44. ^ Spada 1995, s. 131-132
  45. ^ Spada 1995, s. 133
  46. ^ Spada 1995, s. 160
  47. ^ a b Spada 1995, s. 165
  48. ^ «My Name is Barbra (1965)». Barbra Streisand Archives. Besøkt 10. februar 2016. 
  49. ^ Ruhlmann, William. «My Name Is Barbra, Two...». AllMusic. Besøkt 5. februar 2016. 
  50. ^ «Color Me Barbra». VG-lista. Besøkt 5. februar 2016. 
  51. ^ a b c Spada 1995, s. 179
  52. ^ Santopietro 2007, s. 24
  53. ^ Spada 1995, s. 171
  54. ^ Spada 1995, s. 173
  55. ^ a b Spada 1995, s. 529
  56. ^ Santopietro 2007, s. 195
  57. ^ Pohly 2000, s. 6
  58. ^ Spada 1995, s. 178
  59. ^ Pohly 2000, s. 41
  60. ^ Spada 1995, s. 225-226
  61. ^ Santopietro 2007, s. 193
  62. ^ Santopietro 2007, s. 26
  63. ^ Ruhlmann, William. «A Christmas Album». AllMusic. Besøkt 6. februar 2016. 
  64. ^ Spada 1995, s. 203
  65. ^ a b Spada 1995, s. 204
  66. ^ Spada 1995, s. 206
  67. ^ Spada 1995, s. 196
  68. ^ Spada 1995, s. 199
  69. ^ Ebert, Roger (18. oktober 1968). «Funny Girl». Chicago Sun Times. Besøkt 4. februar 2016. 
  70. ^ Pohly 2000, s. 49
  71. ^ a b Santopietro 2007, s. xiii
  72. ^ a b c d «Arkiv: Barbra Streisand». Golden Globes. Besøkt 13. februar 2016. 
  73. ^ Tarradell, Mario (10. desember 2001). «Funny Girl». The Dallas Morning News. Arkivert fra originalen 7. november 2001. Besøkt 4. februar 2016. 
  74. ^ Considine 1985, s. 161
  75. ^ Spada 1995, s. 242
  76. ^ Spada 1995, s. 243
  77. ^ William Ruhlmann (2012). «Allmusic Review: Barbra Streisand - What about today?». www.allmusic.com. Besøkt 7. februar 2016. 
  78. ^ Santopietro 2007, s. 75
  79. ^ a b Pohly 2000, s. 7
  80. ^ «Looking at First Artists». Barbratimeless.com. mai 2008. Arkivert fra originalen 13. januar 2010. Besøkt 19. februar 2016. 
  81. ^ a b c Spada 1995, s. 290
  82. ^ Spada 1995, s. 187
  83. ^ a b «Arkiv: Barbra Streisand». British Academy Film Awards. Besøkt 14. februar 2016. 
  84. ^ Spada 1995, s. 267
  85. ^ William Ruhlmann. «Stoney End (Allmusic Review)». AllMusic. Besøkt 10. februar 2016. 
  86. ^ Santopietro 2007, s. 166
  87. ^ Pohly 2000, s. 185
  88. ^ Santopietro 2007, s. 73
  89. ^ Ebert, Roger (1. januar 1972). «Up the Sandbox». Chicago Sun Times. Besøkt 14. februar 2016. 
  90. ^ «Biography». barbrastreisand.com. Besøkt 12. juni 2016. 
  91. ^ Santopietro 2007, s. 76
  92. ^ Spada 1995, s. 310
  93. ^ Santopietro 2007, s. 79
  94. ^ «Review: ‘The Way We Were’». Variety. 1973. Besøkt 14. februar 2016. 
  95. ^ Ebert, Roger (17. oktober 1973). «The Way We Were». Chicago Sun Times. Besøkt 14. februar 2016. 
  96. ^ a b Spada 1995, s. 307
  97. ^ a b c d e «Søk: Barbra Streisand». Recording Industry Association of America. Besøkt 21. mai 2016. 
  98. ^ «The Billboard Hot 100 All-Time Top Songs (90-81)». Billboard. Arkivert fra originalen 29. september 2008. Besøkt 18. februar 2016. 
  99. ^ Spada 1995, s. 306
  100. ^ a b c Pohly 2000, s. 74
  101. ^ a b Santopietro 2007, s. 33
  102. ^ «Shake Me, Wake Me (When It's Over) / Widescreen (# 3-10272)». Barbra Streisand Archives. Besøkt 19. februar 2016. 
  103. ^ Santopietro 2007, s. 81
  104. ^ Spada 1995, s. 333-334
  105. ^ Ebert, Roger (24. desember 1976). «A Star Is Born». Chicago Sun Times. Besøkt 19. februar 2016. 
  106. ^ «Review: ‘A Star Is Born’». Variety. Desember 1976. Besøkt 19. februar 2016. 
  107. ^ a b c Santopietro 2007, s. 197
  108. ^ «Barbra Streisand». Academy of Motion Picture Arts and Sciences. Besøkt 19. februar 2016. 
  109. ^ a b Santopietro 2007, s. 35
  110. ^ Jennifer M. Wood (9. februar 2015). «25 Fun Facts About the Hollywood Walk of Fame». Mental Floss. Besøkt 22. juni 2016. 
  111. ^ Dave Marsh (11. august 1977). «Rolling Stone Review-Streisand Superman». Rolling Stone. Besøkt 19. februar 2016. 
  112. ^ Whitburn, Joel (1996). The Billboard Book of Top 40 Hits, 6. utg. (Billboard Publications)
  113. ^ Richard Harland Smith. «Eyes of Laura Mars». Turner Classic Movies. Besøkt 21. februar 2016. 
  114. ^ Pohly 2000, s. 85
  115. ^ «The American Recording Industry Announces its Artists of the Century» (pressemelding). Recording Industry Association of America. 10. november 2009. Arkivert fra originalen 14. mai 2007. 
  116. ^ «People's Choice Awards 1980». People's Choice Awards. Besøkt 22. februar 2016. 
  117. ^ Spada 1995, s. 385
  118. ^ a b Santopietro 2007, s. 37
  119. ^ Spada 1995, s. 388
  120. ^ No More TearsVG-lista. Besøkt 22. februar 2016.
  121. ^ Spada 1995, s. 389
  122. ^ a b Santopietro 2007, s. 38
  123. ^ Pohly 2000, s. 198
  124. ^ Charles in charge. Google Books (New York Magazine). 18. mai 1992. Besøkt 24. mai 2014. 
  125. ^ Bronson, Fred (2003). The Billboard Book of Number One Hits (5th utg.). Billboard Books. s. 980. ISBN 9780823076772. Besøkt 23. juni 2016. 
  126. ^ GuiltyVG-lista. Besøkt 23. februar 2016.
  127. ^ «Rock On The Net: 23rd Annual Grammy Awards - 1981». Besøkt 23. februar 2016. 
  128. ^ «Rock On The Net: 8th American Music Awards - 1981». Besøkt 23. februar 2016. 
  129. ^ AllMusic-anmeldelse av Guilty Besøkt 22. februar 2016.
  130. ^ Santopietro 2007, s. 97
  131. ^ Santopietro 2007, s. 96
  132. ^ Pohly 2000, s. 200
  133. ^ a b c d e Santopietro 2007, s. 199
  134. ^ «The Brits 1983». BRIT Awards. Besøkt 23. februar 2016. 
  135. ^ MemoriesVG-lista. Besøkt 23. februar 2016.
  136. ^ a b Considine 1985, s. 298
  137. ^ Santopietro 2007, s. 98
  138. ^ Considine 1985, s. 299
  139. ^ Considine 1985, s. 302
  140. ^ Santopietro 2007, s. 99
  141. ^ Considine 1985, s. 310
  142. ^ Denby, David (28. november 1983). «Educating Barbra». New York. s. 111. Besøkt 23. februar 2016. 
  143. ^ a b Mary Sollosi (3. desember 2015). «Barbra Streisand to direct Catherine the Great». Entertainment Weekly. Besøkt 23. februar 2016. 
  144. ^ Santopietro 2007, s. 103
  145. ^ EmotionVG-lista. Besøkt 24. februar 2016.
  146. ^ Spada 1995, s. 423
  147. ^ Stephen Holden (11. november 1984). «MATURE STARS SEEK THE FORMULA FOR MASS APPEAL». The New York Times. Besøkt 24. februar 2016. 
  148. ^ a b Santopietro 2007, s. 42
  149. ^ a b AllMusic-anmeldelse av The Broadway Album Besøkt 24. februar 2016.
  150. ^ Spada 1995, s. 425-426
  151. ^ a b c Santopietro 2007, s. 110
  152. ^ a b c d Gregg Kilday, Barbra Streisand (9. april 2014). «Barbra Streisand on 'The Normal Heart': 'I Tried Very Hard to Get It Made.'». The Hollywood Reporter. Besøkt 25. februar 2016. 
  153. ^ a b Spada 1995, s. 428
  154. ^ a b c d Spada 1995, s. 429
  155. ^ Spada 1995, s. 534
  156. ^ Spada 1995, s. 438
  157. ^ Spada 1995, s. 439
  158. ^ a b c «Streisand's Unreleased “Back to Broadway” Recording Sessions». Barbra Streisand Archives. Besøkt 16. mars 2016. 
  159. ^ Santopietro 2007, s. 45
  160. ^ «A Collection: Greatest Hits and More (1989)». Barbra Streisand Archives. Besøkt 18. mars 2016. 
  161. ^ «Collection: Greatest Hits». VG-lista. Besøkt 18. mars 2016. 
  162. ^ a b «IFPI Norsk platebransje». IFPI Norge. Arkivert fra originalen 18. mars 2016. 
  163. ^ «Just For the Record (1991)». Barbra Streisand Archives. Besøkt 18. mars 2016. 
  164. ^ Spada 1995, s. 476
  165. ^ a b Spada 1995, s. 450
  166. ^ a b Spada 1995, s. 452-453
  167. ^ a b Spada 1995, s. 455-456
  168. ^ a b c Spada 1995, s. 468
  169. ^ Ebert, Roger (24. desember 1991). «The Prince of Tides». Chicago Sun Times. Besøkt 19. mars 2016. 
  170. ^ «Review: ‘The Prince of Tides’». Variety. Besøkt 19. mars 2016. 
  171. ^ a b «“Prince of Tides”—Premieres, Awards». Barbra Streisand Archives. Besøkt 19. mars 2016. 
  172. ^ a b c Spada 1995, s. 469
  173. ^ Spada 1995, s. 485
  174. ^ a b Spada 1995, s. 486
  175. ^ a b Spada 1995, s. 535
  176. ^ Spada 1995, s. 497
  177. ^ Santopietro 2007, s. 139-140
  178. ^ Spada 1995, s. 494
  179. ^ «The Concert —1994 Tour». Barbra Streisand Archives. Besøkt 27. mars 2016. 
  180. ^ «The Concert (HBO & CBS Broadcast) (1994/95)». Barbra Streisand Archives. Besøkt 27. mars 2016. 
  181. ^ a b Spada 1995, s. 511
  182. ^ Bill Carter (2. februar 1995). «A Quiet Woman's Story With a Loud Message». The New York Times. Besøkt 27. mars 2016. 
  183. ^ a b c d Santopietro 2007, s. 202
  184. ^ Spada 1995, s. 514
  185. ^ Kenneth Turan (15. november 1996). «Reflection of One Star Is Clear in 'The Mirror Has Two Faces'». Los Angeles Times. Besøkt 27. mars 2016. 
  186. ^ «Tell Him (duet with Celine Dion)». Barbra Streisand Archives. Besøkt 1. april 2016. 
  187. ^ Santopietro 2007, s. 52
  188. ^ «Higher Ground». VG-lista. Besøkt 1. april 2016. 
  189. ^ «Rescuers — Stories of Courage (1997-1998)». Barbra Streisand Archives. Besøkt 2. april 2016. 
  190. ^ (en) The Long Island Incident hos AllMovie Besøkt 2. april 2016.
  191. ^ a b Santopietro 2007, s. 53
  192. ^ Svein Andersen (27. november 2007). «Sangere gjør Secret Garden». Aftenposten. Besøkt 2. april 2016. 
  193. ^ «A Love Like Ours». VG-lista. Besøkt 2. april 2016. 
  194. ^ «“Timeless” Concerts (1999-2000)». Barbra Streisand Archives. Besøkt 3. april 2016. 
  195. ^ Santopietro 2007, s. 145
  196. ^ a b c Santopietro 2007, s. 203
  197. ^ «Cecil B. DeMille Award». Hollywood Foreign Press Association. Besøkt 3. april 2016. 
  198. ^ «Cecil B. DeMille Award at Golden Globe Awards». Barbra Streisand Archives. Besøkt 3. april 2016. 
  199. ^ «Review: ‘Reel Models: The First Women of Film’». Variety. 30. mai 2000. Besøkt 3. april 2016. 
  200. ^ Øyvind Rønning (11. desember 2001). «Barbra Streisand». Dagbladet. Besøkt 3. april 2016. 
  201. ^ «The Essential Barbra Streisand». VG-lista. Besøkt 4. april 2016. 
  202. ^ Santopietro 2007, s. 55-56
  203. ^ Ruhlmann, William. «The Essential Barbra Streisand». AllMusic. Besøkt 4. april 2016. 
  204. ^ Santopietro 2007, s. 57
  205. ^ Santopietro 2007, s. 184
  206. ^ Kurt Bakkemoen (28. oktober 2003). «Barbra Streisand: «The Movie Album»». Verdens Gang. Besøkt 4. april 2016. 
  207. ^ Stephen Hunter (22. desember 2004). «Loco Parentis». Washington Post. Besøkt 7. april 2016. 
  208. ^ Steven Bingen, Stephen X Sylvester, Michael Troyan (2011). «Scoring Stage (Stage One)». MGM: Hollywood's Greatest Backlot. Santa Monica Press. 
  209. ^ Erlewine, Stephen Thomas. «Guilty Pleasures». AllMusic. Besøkt 17. mai 2016. 
  210. ^ Larsen, Jan Arild (11. oktober 2005). «Voksenkos». Bergens Tidende. Besøkt 17. mai 2016. 
  211. ^ The Year in Television, 2009: A Catalog of New and Continuing Series, Miniseries, Specials and TV Movies. Google Books (McFarland). 2010. Besøkt 17. mai 2016. 
  212. ^ Deming, Mark. «Live in Concert 2006». AllMusic. Besøkt 17. mai 2016. 
  213. ^ a b Anderman, Joan (28. september 2009). «Barbra Streisand, 'Love Is the Answer'». The Boston Globe. Besøkt 20. mai 2016. 
  214. ^ «Barbra Streisand Surprises With Ninth No. 1 On Billboard 200». Billboard. 14. september 2009. Besøkt 20. mai 2016. 
  215. ^ «Barbra Streisand: The Way She Is, Part One». Grammy Award. 10. februar 2011. Besøkt 20. mai 2016. 
  216. ^ Bush, John. «Love Is the Answer». AllMusic. Besøkt 20. mai 2016. 
  217. ^ «Search by parameters». British Phonographic Industry. Besøkt 4. juni 2016.  (søk på «Barbra The Ultimate Collection» og velg henholdsvis «Title», «Platinum» og «Album» i rullegardinmenyene)
  218. ^ a b Suzan Clarke (15. desember 2010). «Barbra Streisand Talks 'Little Fockers' and Details Her 'Passion for Design'». ABC News. Besøkt 4. juni 2016. 
  219. ^ Streisand, Barbra (2010). My Passion for Design. s. 26. 
  220. ^ Hilton Als (11. februar 2011). «Barbra Follows the Light». The New Yorker. Besøkt 4. juni 2016. 
  221. ^ Whitney Pastorek (2. februar 2010). «'We Are the World' for Haiti benefit features Barbra Streisand, Celine Dion, Jennifer Hudson, Kanye West, Justin Bieber, dozens more». Entertainment Weekly. Besøkt 12. juni 2016. 
  222. ^ Evelyn McDonnell (22. august 2011). «Album Review: Barbra Streisand's 'What Matters Most: Barbra Streisand Sings the Lyrics of Alan and Marilyn Bergman'». Los Angeles Times. Besøkt 8. juni 2016. 
  223. ^ «A Star Is Honored». National Academy of Recording Arts and Sciences. 4. august 2010. Besøkt 8. juni 2016. 
  224. ^ «Stars To Pay Tribute To Barbra Streisand». National Academy of Recording Arts and Sciences. 8. desember 2010. Besøkt 29. juni 2016. 
  225. ^ Sarah Rodman (8. oktober 2012). «Decades of gems from Streisand’s vaults». Boston Globe. Besøkt 8. juni 2016. 
  226. ^ «Barbra announces new tour dates in Europe!». barbrastreisand.com. 12. april 2013. Besøkt 11. juni 2016. 
  227. ^ «Barbra Streisand: Back to Brooklyn Concert Preview». PBS. Besøkt 11. juni 2016. 
  228. ^ Tor Hammerø (21. januar 2014). «Hvilken artist!». Side3. Besøkt 11. juni 2016. 
  229. ^ «The Classic Christmas Album [2014]». Barnes & Noble. Besøkt 11. juni 2016. 
  230. ^ Stein Østbø (25. september 2014). «Barbra Streisand på topp i seks tiår». VG. Besøkt 12. juni 2016. 
  231. ^ «Grammy Awards 2015: Key winners». BBC. 9. februar 2015. Besøkt 12. juni 2016. 
  232. ^ a b c Allison Sadlier (10. juni 2016). «Barbra Streisand releases 'At the Ballet' with Anne Hathaway and Daisy Ridley». Entertainment Weekly. Besøkt 12. juni 2016. 
  233. ^ Mia Galuppo (17. februar 2016). «Keira Knightley Circling Catherine the Great Biopic». The Hollywood Reporter. Besøkt 12. juni 2016. 
  234. ^ Brent Lang (11. april 2016). «Barbra Streisand, Barry Levinson Reviving ‘Gypsy’ for STX Entertainment (EXCLUSIVE)». Variety. Besøkt 12. juni 2016. 
  235. ^ Pleasants, H. (1985). The Great American Popular Singers. Simon and Schuster.
  236. ^ Balliett, Whitney (20. juni 1994). «Barbra Streisand profile». The New Yorker. Besøkt 14. februar 2016. 
  237. ^ a b Holden, Stephen (12. oktober 2012). «Barbra Streisand at Barclays Center, a Homecoming». The New York Times. Besøkt 14. februar 2016. 
  238. ^ «High Fidelity». Barbra Archives. Besøkt 14. februar 2016. 
  239. ^ Reich, Howard (28. oktober 2012). «Barbra Streisand at 70». Chicago Tribune. Besøkt 19. juni 2016. 
  240. ^ Rossi, Allegra. Barbra: A Retrospective, Sterling Publishing, New York (2012) s. 176-179
  241. ^ Taylor, Paul (3. juni 2013). «Music review: Barbra Streisand's unparallelled vocal gifts were in awesome evidence at the O2». independent.co.uk. Besøkt 14. februar 2016. 
  242. ^ Naveh, Gil (16. september 2014). «Come rain and not shine: Barbra Streisand's 'Partners' is pretentious kitsch». Haaretz Daily Newspaper Ltd. Besøkt 14. februar 2016. 
  243. ^ Santopietro 2007, s. 143
  244. ^ Spada 1995, s. 183
  245. ^ a b Santopietro 2007, s. 163
  246. ^ Smith, Liz (22. september 2004). «Time to say, You're Friared!». Newsday. Besøkt 22. februar 2016. 
  247. ^ Pohly 2000, s. 11
  248. ^ Jon Steely (19. november 2013). «A Hallmark Holiday With James Brolin». The Huffington Post. Besøkt 22. februar 2016. 
  249. ^ Streisand, Barbra (25. mars 2016). «The Sexism in American Politics». Huffington Post. Besøkt 24. april 2016. 
  250. ^ Spada 1995, s. 477
  251. ^ Eisenbud, Daniel K. (17. juni 2013). «Barbra Streisand given honorary doctorate at HU». The Jerusalem Post. Besøkt 14. mars 2016. 
  252. ^ Berrin, Danielle (20. mai 2013). «Barbra Streisand expected to perform publicly in Israel for the first time». Jewish Journal. Besøkt 14. mars 2016. 
  253. ^ «Barbra Streisand among host of stars to support gay marriage campaign in California». Daily Mail (London). 17. oktober 2008. Besøkt 14. mars 2016. 
  254. ^ Grein, Paul. «Interview with Barbra Streisand». National Academy of Recording Arts and Sciences. Arkivert fra originalen 11. juli 2011. Besøkt 14. mars 2016. 
  255. ^ «Barbra Streisand». Sony Music. Arkivert fra originalen 27. februar 2008. Besøkt 14. mars 2016. 
  256. ^ «ASCAP Harry Chapin Humanitarian Award». American Society of Composers, Authors and Publishers. Besøkt 22. juni 2016. 
  257. ^ «VIDEO: Lea Michele Talks GLEE, Streisand, Broadway & More on GMA». Broadway World. 20. mai 2014. Besøkt 14. mars 2016. 
  258. ^ «Céline Dion: Related». AllMusic. Besøkt 14. mars 2016. 
  259. ^ Scott Timberg (29. mai 2012). «Influences: Sandra Bernhard». Los Angeles Times. Besøkt 14. mars 2016. 
  260. ^ Allison Waldman (7. februar 2012). «How Barbra Streisand music inspired Meryl Streep». Examiner. Besøkt 14. mars 2016. 
  261. ^ Gail Mitchell (6. november 2007). «Alicia's Keys To Success». Billboard. Besøkt 14. mars 2016. 
  262. ^ Elias Leight (18. november 2015). «14 Things We Learned From Adele's Beats 1 Interview». The Fader. Besøkt 14. mars 2016. 
  263. ^ «Jennifer Lopez 'graduated' as a singer while singing for hubby». Indian Express. 
  264. ^ Powers, Ann (15. august 2006). «Old-school? Her?». Los Angeles Times. Arkivert fra originalen 1. mars 2013. 
  265. ^ Gry Hartvigsen (14. juni 2013). «– HUN ER MIN STORE INSPIRASJON». Kjentfolk. Besøkt 14. mars 2016. 
  266. ^ Vivian Songe (2. august 2001). «Sissel Kyrkjebø betatt av Risør». Aust Agder Blad. Besøkt 14. mars 2016. 
  267. ^ Trine Høklie Jonassen (11. oktober 2011). «Hedrer sine avdøde foreldre med nytt album». Dagbladet. Besøkt 16. mars 2016. 
  268. ^ William J. Mann (16. oktober 2012). «The Gays Behind Barbra (And Nearly Every Other Gay Icon)». Huffington Post. Besøkt 24. april 2016. 
  269. ^ Jennifer Senior (20. april 2016). «Review: How Streisand Became a Symbol, by Neal Gabler». The New York Times. Besøkt 24. april 2016. 
  270. ^ a b Neal Gabler (28. april 2016). «A case for Barbra Streisand as the most revolutionary of performers». Los Angeles Times. Besøkt 29. april 2016. 
  271. ^ «Streisand's Lawsuit to Silence Coastal Website Dismissed» (pressemelding). Mindfully.org. 3. desember 2003. Arkivert fra originalen 17. april 2008. Besøkt 14. mars 2016. 
  272. ^ «Barbra Streisand». VG-lista. Besøkt 24. april 2016. 
  273. ^ «Her er kjendisfrisyrene vi kopierer og elsker». Dagbladet Kjendis. 1. desember 2013. Besøkt 14. mars 2016. 
  274. ^ «Frem med kreppetangen». Min Mote. 5. januar 2010. Besøkt 14. mars 2016. 
  275. ^ «Happy 72nd Birthday, Barbra Streisand!». Marie Clairet. 24. april 2014. Besøkt 14. mars 2016. 
  276. ^ a b Ben Brantley (29. juli 2013). «People Who Need Famous People». The New York Times. Besøkt 9. juni 2016. 
  277. ^ Jonathan Tolins (20. juni 2013). «Shopping for Ideas in a Star’s Basement». The New York Times. Besøkt 9. juni 2016. 
  278. ^ a b Davis Rooney (4. april 2013). «An Underground Passion for a Star’s Stuff». The New York Times. Besøkt 9. juni 2016. 
  279. ^ «Buyer & Cellar: Reviews». Buyer & Cellar. Besøkt 9. juni 2016. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Considine, Shaun (1985). Barbra Streisand: The Woman, the Myth, the Music (engelsk) (1 utg.). Delacorte Press. ISBN 9780385293907. 
  • Nickens, Christopher og Swensen, Karen (2000). The Films of Barbra Streisand (engelsk). Citadel Press. ISBN 978-0806519548. 
  • Pohly, Linda (2000). The Barbra Streisand Companion: A Guide to Her Vocal Style and Repertoire (engelsk). Greenwood Press. ISBN 9780313304149. 
  • Santopietro, Tom (2007). The Importance of Being Barbra: The Brilliant, Tumultuous Career of Barbra Streisand (engelsk) (2 utg.). Macmillan. ISBN 9781429908535. 
  • Spada, James (1995). Streisand: Her Life (engelsk). New York: Crown Publishers. ISBN 0-517-59753-5. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo.svg Engelsk Wikiquote: Barbra Streisand – sitater