Lee Miller

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Lee Miller
War correspondents-Lee-Miller.jpg
Født23. apr. 1907[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
PoughkeepsieRediger på Wikidata
Død21. juli 1977[3][4][5]Rediger på Wikidata (70 år)
ChiddinglyRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
6 oppføringer
Krigskorrespondent, fotograf[5], krigsfotograf, pressefotograf, modell, journalistRediger på Wikidata
Utdannet ved École nationale supérieure des Beaux-Arts, Art Students League of New York, Oakwood Friends SchoolRediger på Wikidata
Ektefelle Roland Penrose[6], Aziz Eloui Bey[6]Rediger på Wikidata
Partner(e) Man RayRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Signatur
Lee Millers signatur

Elizabeth «Lee» Miller (født 1907, død 21. juli 1977 i Chiddingly i East Sussex i Storbritannia) var en amerikansk fotograf, krigskorrespondent og fotomodell. Hun var trolig den første kvinnen som rapporterte fra fronten i krig.[7] Hun begynte som fotomodell for blant annet Vogue, ble motefotograf i Paris og New York, og under andre verdenskrig var hun krigskorrespondent og fotograf for Vogue hvor hun ikke stiliserte og forskjønnet krigens virkelighet.[8] I ettetiden er hun kjent for sin uvanlige allsidighet og for sine relasjoner blant annet til Man Ray og Pablo Picasso.[9][10] Millers fotografier er som regel kjølige og dystre, og samtidig med sensuelt preg. Hun laget flere portretter av Picasso, Max Ernst, Joan Miro og Colette.[11]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Elizabeth Miller ble født 23. april 1907 i Poughkeepsie i delstaten New York i USA. Foreldrene var Florence (født MacDonald) og Theodore Miller. Elizabeth ble som barn og ung kalt Li Li, Te Te og Bettie før hun ble Lee 20 år gammel. Moren Florence var utdannet sykepleier og kom fra beskjedne kår i Ontario, Canada. De bodde først sentralt i Poughkeepsie og flyttet i 1912 til Cedar Hill Farm seks kilometer utenfor byen. Moren var misfornøyd med at datteren i førskolealder var en guttejente (engelsk: tomboy). Theodore var en streng og autoritær far.[10] Faren var ingeniør med ledende stilling (i DeLaval Separator Company, den største bedriften på steder og datterselskap av det svenske konsernet DeLaval) og ivrig hobbyfotograf.[12] Theodore hadde mørkerom og kopierte bilder selv, og han eksperiementerte med stereoskopfoto. Etter besøk i Sverige introduserte han ski og skiløping i Poughkeepsie med egne barn som de første. Familien var på besøk i Sverige i 1913.[10] Hun var urolig som barn og ble kastet ut fra en rad skoler i Poughkeepsie og omegn.[13]

Faren hadde et Kodak Brownie-kamera og mørkerom hjemme. Han fotograferte datteren hyppig, inkludert nakenbilder fra hun var barn til hun var i 20-årene. Hun lærte grunnleggende fototeknikk av faren. Theodore tok også nakenbilder av moren Florence. Hun var opprinnelig interessert i teater og studerte lys og scenografi ved Ladislas Medgyès' skole i Paris fra 1925. Hun var fra 1926 en periode tilknyttet det eksperimentelle teateret ved Vassar College og gikk på danseopplæring og opptrådte i New York. Ved Art Students League of New York studerte hun tegning og maling.[14][15][10]

Hun ble voldtatt 7 år gammel av en venn av familien (detaljene er uklare) og ble smittet med gonoré som før sulfa og penicillin var vanskelig og omstendelig å behandle.[14][16][10]

Modell og fotograf[rediger | rediger kilde]

Den franske dikteren Paul Eluard var en av grunnleggerne av surrealistbevegelsen. Han ble skilt fra Gala som giftet seg med Salvador Dalí.

Miller ble 17 år gammel oppdaget på gaten i New York av Condé Nast, innehaver av motemagasinene Vanity Fair og Vogue. Hun arbeidet som modell i New York City på 1920-tallet og opptrådte jevnlig i Vogue. Hun var på forsiden av Vogue i mars 1927.[12][17][18][19]

I 1929 dro til Paris og etablerte seg som mote- og kunstfotograf. I Paris oppsøkte hun Man Ray og ble hans assistent og elskerinne. Hun lærte mer fototeknikk hos Man Ray og utførte mye av mørkeromsarbeidet for ham. Blant annet brukte det metoden solarisation. Noen av Man Rays viktigste arbeider ble gjort mens han samarbeidet med Miller. Hun ble del av det surrealistiske kunstnermiljøet i Paris og sto modell for blant andre Pablo Picasso. Miller og store deler av kunstnermiljøet var liberalt seksuelt og hun hadde trolig et forhold til Picasso. Picasso malte seks bilder med Miller som modell. Hun ble også kjent med Joan Miró, Andre Breton, Paul Éluard og Jean Cocteau. På denne tiden fotograferte hun blant annet for franske Vogue og i noen tilfeller medvirket hun som modell og fotograf i samme oppslag.[12][17][18][19][8] Hun medvirket i Cocteaus avantgardistiske En dikters blod (innspilt 1930).[10]

I 1932 reiste hun tilbake til New York og etablerte sitt eget fotostudio og drev som motefotograf med broren Erik som assistent. Hennes utdanning i teaterbelysning og scenografi kom godt med i studioarbeidet. Hun møtte der den velstående egyptiske forretningsmannen Aziz Eloui Bey som hun kjente fra Paris, de giftet seg og hun flyttet til Kairo i 1934. I Kairo studerte hun arabisk og kjemi, og drev fotografering i og rundt Kairo. Etter en periode i Kairo reiste hun til Paris og møtte der britiske Roland Penrose. Henry Moore var en venn av Penrose. Da krigen brøt ut i 1939 reiste hun med Penrose til Hampstead nord i London.[12][17][18][19][14]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Borgermester Dr. jur. Ernst Kurt Lisso i Leipzig har tatt sitt eget liv sammen med datteren og ektefellen, 18. april 1945. Foto United States Army Signal Corps. Robert Capa, Margaret Bourke-White og Lee Miller var der og fotograferte også motivet.[20][21]
Liket av Walter Dönicke i Volkssturm-uniform med et ødelagt bilde av Hitler i rådhuset i Leipzig, 19. april 1945, fotografert av en amerikansk soldat. Miller og White-Bourke laget hver sine versjoner av denne scenen. Gjenstandene i motivet har blitt flyttet på i mellomtiden og Miller fotograferte fra lavere perspektiv slik at mer bakgrunn er med.[20]

I England arbeidet hun første for britisk Vogue før hun begynte å fotografere resultatene av den tyske bombingen som begynte i 1940. Penrose (født 1900) var for gammel til å tjenestegjøre ved fronten og dessuten som kveker i utgangspunktet pasifist. Han tjenestegjorde ved Home Guard der han brukte sitt talent til å undervise i kamuflasjeteknikk. Hun ble kjent med en yngre fotograf i Life David Scherman og de to samarbeidet resten av krigen. Amerikanske soldater kom til Storbritannia i 1942 og Miller ble krigskorrespondent i amerikansk uniform mot slutten av 1942. Miller fikk laget en egen hjelm med visir tilpasset kamera.[19][22][12][17]

Under andre verdenskrig hadde hun oppdrag som krigskorrespondent for Vogue magasin og dekket hendelser som Blitzen. Mens hun var i London brukte hun bombede hus som kulisser for sine motefotografier for Vogue og boken Grim Glory: Pictures of Britain Under Fire (med forord av Ed Murrow). Hun fotograferte blant annet Henry Moore i arbeid som offisiell kunstner.[23][12][18]

I 1944 fikk hun overbevist redaktøren i Vogue om å ta inn hennes reportasjer, ikke bare foto, tekstene hun leverte var direkte, ofte sjokkerende og vittige. Den første artikkelen handlet om den kjente journalisten Ed Murrow. Reportasjene var rike beskrivelser av sanseinntrykkene, lyd, lukt og bilder, ofte med henvisning til klassisk kunst.[19][22][12][17]

Slutten av krigen[rediger | rediger kilde]

Hun var med like bak fronten i Frankrike etter landgangen i Normandie. Miller gikk i land i Normandie en måned etter D-dagen og gikk til fots til St. Malo som de allierte fortsatt ikke hadde erobret. Hun kom seg inn i kampsonen alene og på egenhånd, og tok oppsiktsvekkende fotografier av kampene om og ødeleggelsen av St. Malo. Hun tilbragte noen dager i husarrest for å ha ignorert forbudet mot å gå inn i kampsonen.[19][22][12][17]

Hun fulgte soldatene ved frigjøringen av Paris og fant Pablo Picasso som hadde klart seg der under krigen og som var forbløffet over at Miller var den første allierte soldaten han så. Man Ray og Max Ernst hadde jødisk bakgrunn og hadde klart seg ved å flykte til USA. I Paris bidro hun til å få franske Vogue i gang igjen og hun rapporterte fra det første moteshowet i den befridde byen.[19][22][12][17][18][23]

SitatThe wounded were not “knights in shining armour” but dirty, dishevelled stricken figure uncomprehending. They arrived from the frontline Battalion Aid Station in lightly laid-on field dressings, tourniquets, blood-soaked slings some exhausted and lifeless. The doctor with his Raphael-like face turned to a man on a litter which had been placed on upended trunks. Plasma had already been attached to the man’s outstretched left arm . . . his face was shrunken and pallid under dirt.Sitat
– Miller, rapport fra militærsykehus, Vogue, september 1944[19]

Hun var med frigjøringen konsentrasjonsleirene Buchenwald og Dachau. Fotografiene fra fronten og fra konsentrasjonsleirene ble verdensberømte. Miller besøkte leirene noen timer etter at de var befridd. Hun sendte fotografier av likhaugene til New York og måtte understreke at bildene fortalte en sann historie. «Believe this», understreket hun overfor redaktøren. Vogue trykket bildene.[8][23][12][18][24]

SitatImmaculate birches and tender willows flank the streams and the tiny towns are pastel plaster like a modern watercolour of a medieval memory. Little girls in white dresses and Garlands promenade after their first communion. The children have stilts and marbles and tops and hoops, and they play with dolls. Mothers sew and sweep and bake, and farmers plough and harrow; all just like real people. But they aren’t; they are the enemy. This is Germany and it is spring.Sitat
– Miller, britisk Vogue, juni 1945

Hun fulgte våren 1945 amerikanske styrker som tok seg gjennom Tyskland fra vest. Millers eksklusive livsstil og tendens til hypokonderi forsvant da hun var korrespondent i felten.[12][7] Etter den tyske kapitulasjonen ble hun værende på kontinentet og reiste rundt i områder rasert av krigshandlingene, blant annet Wien og Øst-Europa. Millers realistiske fotoreportasjer har spor av hennes bakgrunn fra surrealismen.[25][19]

Sønnen Antony Penrose i Farley Farm House, East Sussex, der Miller bodde etter at hun slo seg ned i England. Noen av hennes bilder på veggen bak.
Plakett på Millers bosted i London, satt opp i 2003.
SitatThe triple decker bunks, without blankets, or even straw, held two and three men per bunk who lay in bed, too weak to circulate the camp. … In the few minutes it took me to take my pictures, two men were found dead, and were unceremoniously dragged out and thrown on the heap. … The doctor said it was too late for more than half the others in the building anyway. … One block is an Angora rabbit farm. They are much less crowded and better cared for than humans, beautifully clean and housed. The stable of work-horses was also perfection, with fat-bottomed beasts which shocked the eye after so many emaciated humansSitat
– Lee Miller fra Dachau i Vogue, 1945[7]

Hitlers badekar[rediger | rediger kilde]

I München 30. april 1945 fant de Adolf Hitlers leilighet (dette var noen timer etter at de samme dag hadde besøkt den befridde Dachau konsentrasjonsleir). Det var varmt vann i springen (de hadde ikke vasket seg på flere dager) og Scherman fotograferte Miller mens hun tok et bad med foto av Hitler på kanten av badekaret. Bildet av Hitler var det kjente portrettet tatt av fotografen Heinrich Hoffmann og var trolig satt på badekaret med vilje av hensyn til fotografiet. De skitne militærstøvlene og uniformsbuksene viser at hun var i tjeneste, de skitne støvlene hadde hun brukt samme dag under besøk i Dachau. Samme ettermiddag som hun var i Hitlers leilighet tok Hitler sitt eget og Eva Brauns liv i Berlin. Til Vogue leverte hun reportasje med førstehånds inntrykk av Hitlers og Eva Brauns bolig. Miller noterte i reportasjen at hun tok en høneblund i Eva Brauns seng.[12][7]

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Farley Farm i East Sussex der Miller og Roland Penrose slo seg ned etter krigen. Omgjort til arkiv og museum for Miller og Penrose.

Etter krigen led hun trolig av posttraumatisk stresslidelse eller depresjon med tiltagende alkoholmisbruk.[16][26]

I 1947 ble hun skilt fra Aziz Eloui Bey etter at han hadde godtatt Penrose som hennes nye ektemann. Sønnen Antony ble født i 1947, hun var da 40 år gammel. Hun fortsatte å fotografere på 1950-tallet etter at hadde slått seg ned i England. Hun trakk seg i praksis tilbake i løpet av 1950-tallet og sluttet å bidra til Vogue i 1953. Hennes siste fotoreportasje sto på trykk i juli 1953 og hun fokuserte i stedet på kokekunst og gourmetmat. Det er uklart hvorfor hun ga opp den profesjonelle karrieren før hun var 50 år. Miller bidro til en kunstutstilling i London i 1956 og til boken Picasso Himself i 1966. Mannen Roland Penrose ble adlet for sitt bidrag til samtidskunsten i Storbritannia.[10][19][23][12] Penrose markedsførte flittig Picassos kunst i Storbritannia.[27] Sønnen Anthony dokumenterte flere ukjente sider ved Millers i forbindelse med arbeidet med en biografi om moren.[16]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Hun etterlot seg blant annet 70.000 negativer som ble funnet på loftet noen år etter hennes død og sønnen Antony brukte mange år på å katalogisere morens produksjon. Uten disse negativene kunne ha blitt husket mest som modell og muse for surrealistene i Paris.[14] Arkivet inneholder over 1000 fotografier av Picasso.[28][19][23]

The Guardians anmelder skrev i 2007 at Miller var en dyktig fotograf blant annet som krigsreporter, men at hun ikke var spesielt vellykket som surrealistfotograf.[29]

Preus museum hadde i 2019 en utstilling av hennes arbeider.[30]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Lee-Miller, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b CLARA, «Lee Miller», CLARA-ID 5955[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b RKDartists, «Lee Miller», RKD kunstner-ID 56169[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b The Fine Art Archive, cs.isabart.org, abART person-ID 103658, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d Davis, Melody (1. desember 1997). «Lee Miller: Bathing with the enemy». History of Photography. 4. 21: 314–318. ISSN 0308-7298. doi:10.1080/03087298.1997.10443853. Besøkt 23. mars 2020. 
  8. ^ a b c Baatz, Willfried (1997). Fotografi. Oslo: Cappelen. ISBN 8202169712. 
  9. ^ Hilditch, L. (2018). Lee Miller, Photography, Surrealism and the Second World War: From Vogue to Dachau. Cambridge Scholars Publishing.
  10. ^ a b c d e f g Burke, C. (2010). Lee Miller: A Life. Knopf.
  11. ^ Dreyers kunstleksikon. Oslo: Dreyer. 1991. ISBN 8209103431. 
  12. ^ a b c d e f g h i j k l m Tandstad, Bent (1. januar 2020). «Kvinna i Hitlers badekar». NRK (norsk nynorsk). Besøkt 23. mars 2020. «Etter besøket i Dachau tok ei gruppe amerikanske soldatar frå 179. regiment i 45. divisjon, inkludert Miller og Scherman, seg inn i husværet til Adolf Hitler i München. Det var ei stor leilegheit i ein tidstypisk bygard i Prinzregentenplatz 16, og her oppretta dei ein kommandosentral.» 
  13. ^ «Lee Miller». National Galleries of Scotland (engelsk). Besøkt 18. juli 2021. 
  14. ^ a b c d «Lee Miller | Biography, Photography, & Facts». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 16. juli 2021. 
  15. ^ «Lee Miller». www.vam.ac.uk (engelsk). Victoria and Alberg Museum. 13. september 2012. Besøkt 16. juli 2021. 
  16. ^ a b c «Don’t Let History Forget This Incredible Female World War II Photographer». Vanity Fair (engelsk). 30. september 2015. Besøkt 16. juli 2021. 
  17. ^ a b c d e f g «Lee Miller». National Galleries of Scotland (engelsk). Besøkt 23. mars 2020. 
  18. ^ a b c d e f Morrison, Blake (22. april 2013). «Lee Miller: the model, the monster and the mother». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 23. mars 2020. «Some of her blitz photos retain a surrealist wit: a bombed chapel, with bricks pouring from its door, resembles a mouth with a tongue hanging out; a grounded, ovoid air balloon, with two geese in the foreground, is titled Eggceptional Achievement. But as the war progressed, and she followed the German retreat with increasing horror, playfulness no longer seemed apt. She took shots of a high-ranking Nazi and his family who had committed suicide; of an SS prison guard floating in a canal; and of the emaciated survivors and heaped-up dead of Buchenwald and Dachau ("I IMPLORE YOU TO BELIEVE THIS IS TRUE," she cabled Vogue).» 
  19. ^ a b c d e f g h i j k Conekin, Becky E. (1. mars 2006). «Lee Miller: Model, Photographer, and War Correspondent in Vogue, 1927–1953». Fashion Theory. 1-2. 10: 97–126. ISSN 1362-704X. doi:10.2752/136270406778051058. Besøkt 26. mars 2020. 
  20. ^ a b Allmer, Patricia (1. november 2012). «Lee Miller's Revenge on Fascist Culture». History of Photography. 4. 36: 397–413. ISSN 0308-7298. doi:10.1080/03087298.2012.703374. Besøkt 23. mars 2020. «Focusing on two of her photographs from this period – Suicided Staff Officer of the Bürgermeister, Town Hall, Leipzig and Suicides in the Town Hall, Leipzig – the essay explores how these photographs constituted interventions into Nazism's discursive and ideological positioning of art and representation, analysing them in relation to fashion, advertising, and dada and surrealist traditions. By contrasting Miller's pictures with photographs of the same scenes by Margaret Bourke-White and J. Malan Heslop, the paper argues that Miller's images offer composed scenes rather than straightforward documentation and involve the viewer in a philosophical, analytical and artistic discourse that destabilises and opposes the assertion by fascist and other oppressive ideologies that the link between representation and reality is flawless and natural.» 
  21. ^ «The Burgermeister, his family and his chief of sta - 1955 | LeeMiller». www.leemiller.co.uk. Besøkt 23. mars 2020. «The Burgermeister, his family and his chief of staff killed themselves in his office as the town fell to the allies.» 
  22. ^ a b c d Zox-weaver, Annalisa (1. februar 2003). «When the War Was in Vogue: Lee Miller s War Reports». Women's Studies. 2. 32: 131–163. ISSN 0049-7878. doi:10.1080/00497870310062. Besøkt 23. mars 2020. 
  23. ^ a b c d e Hare, David (26. oktober 2002). «David Hare on photographer Lee Miller». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 23. mars 2020. «It has become a commonplace of criticism to observe of Miller's own subsequent career as a photographer, which lasted until her effective retirement in the 1950s, that it was her original grounding in the philosophy of surrealism in Paris that trained her to watch out for the humour and the sudden juxtapositions that are said to mark some of her most celebrated images.» 
  24. ^ Sliwinski, Sharon (1. desember 2010). «Visual Testimony: Lee Miller’s Dachau». Journal of Visual Culture. 3 (engelsk). 9: 389–408. ISSN 1470-4129. doi:10.1177/1470412910380358. Besøkt 23. mars 2020. «This essay examines images of the liberation of Dachau concentration camp taken by American war correspondent and photographer Lee Miller. Miller’s work is mobilized as an optic through which to grasp the shock of confronting the Nazi camps. Her images are read as a form of visual testimony. That is, although they fail to provide a transparent view of what occurred in the Nazi lagers, they are nevertheless inscribed with all that the photographer did not know of the events to which she bore witness.» 
  25. ^ Salvio, Paula M. (1. september 2009). «Uncanny Exposures: A Study of the Wartime Photojournalism of Lee Miller». Curriculum Inquiry. 4. 39: 521–536. ISSN 0362-6784. doi:10.1111/j.1467-873X.2009.00455.x. Besøkt 23. mars 2020. «ather than leave her post as a photojournalist, Miller insisted on documenting the mass destruction brought about by the German army. She wandered throughout Europe, documenting and spending time in France and Vienna. As she waited to get clearance to travel to Russia to photograph postwar efforts at stabilization, Miller spent time in Austria and visited the Children’s Hospital in Vienna, where in September 1945, she took one of her last photographs as a war correspondent for Vogue.» 
  26. ^ «Lee Miller: the model, the monster and the mother». the Guardian (engelsk). 22. april 2013. Besøkt 16. juli 2021. 
  27. ^ West, Jean (16. mai 2015). «New art show reveals chemistry between Picasso and Lee Miller». The Observer (engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 23. mars 2020. 
  28. ^ «When Picasso met Lee Miller». The Independent (engelsk). 22. mai 2015. Besøkt 23. mars 2020. «He now runs the Lee Miller Archive, and from the vast tranche of her photographs of Picasso - about 1,100 in total - Penrose has helped to choose a hundred for the show. They’ll be presented along with their (admittedly rather more abstract) mirror image: Picasso’s painted portraits of Miller.» 
  29. ^ «Was Lee Miller a great photographer in her own right, asks Jonathan Jones». the Guardian (engelsk). 11. september 2007. Besøkt 18. juli 2021. «Lee Miller was the world's most fashionable face, and muse to some of the 20th century's mightiest artists. But was she also a great photographer in her own right?» 
  30. ^ «Lee Miller | Preus museum». www.preusmuseum.no (norsk). Besøkt 23. mars 2020. «Surrealismens muse, modell, krigskorrespondent, motefotograf - Lee Millers liv og gjerning er som hentet fra en film. Mote speiler sin tid og mote i krig er ofte et svar på det som skjer. Det handler også om å opprettholde en normalitet under de vanskeligste forhold. Krigens destruktivitet skaper en hverdag som leder til forandring, men også til fornyelse i moten. Lee Miller var en pioner innenfor motefotografiet som blant annet flyttet motefotografiet ut fra salonger og studioer, og til gaten.» 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]