Jodie Foster

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Arbeid pågår: Denne siden er under arbeid. Som leser bør du være forberedt på at artikkelen kan være uferdig, og at innholdet kan endre seg fra dag til dag. Som bidragsyter bør du være forberedt på redigeringskollisjoner; det kan være lurt å kopiere din tekst til en annen tekstbehandler før du lagrer. Diskuter gjerne artikkelens struktur og innhold på diskusjonssiden. Se også diskusjonssiden for ytterligere informasjon.
Jodie Foster
Jodie Foster Césars 2011 (cropped).jpg
Foster på César-utdelingen i Paris i 2011.
Født Alicia Christian Foster
19. november 1962 (52 år)
Los Angeles, California, USA
Ektefelle Alexandra Hedison (2014–d.d.) «Mal:Start-date»"Ekteskap: Alexandra Hedison to Jodie Foster" Location:Mal:Placename/adr (linkback://no.wikipedia.org/wiki/Jodie_Foster)
Bror Q4984858
Yrke Skuespiller, filmprodusent og filmregissør
Statsborger USA USA
Utmerkelse Oscar for beste kvinnelige hovedrolle, Cecil B. DeMille Award
Alma mater Yale University
Aktive år 1968–d.d.
IMDb IMDb

Alicia Christian Foster (født 19. november 1962 i Los Angeles, California), eller bedre kjent under artistnavnet Jodie Foster, er en amerikansk skuespiller, filmprodusent og filmregissør. Hun spilte i reklamefilmer når hun var tre år, men fikk gjennombruddet sitt som barnestjerne i 1970-årene med filmer som Alice bor her ikke lenger (1974), Å, for en fredag (1976), Bugsy Malone (1976) og Den lille piken nederst i veien (1976). Hun ble spesielt kjent for rollen som en barneprostituert i thrilleren Taxisjåføren (1976), og ble nominert til Oscar for beste kvinnelige birolle for innsatsen. Hun ble også den yngste mottakeren av Saturn Award for beste kvinnelige hovedrolle da hun vant prisen for Den lille piken nederst i veien.

I 1980-årene spilte hun blant annet i filmene Fra lek til alvor (1980), Hotel New Hampshire (1984) og Siesta (1987). I 1989 vant hun en rekke bransjepriser for rollen som voldtekstofferet Sarah Tobias i dramafilmen De tiltalte, blant annet Oscar for beste kvinnelige hovedrolle. Hun vant den samme bransjeprisen i 1992 for rolleskildringen av FBI-lærlingen Clarice Starling i skrekkfilmen Nattsvermeren, som er basert på boken til Thomas Harris. I løpet av 1990-årene hadde Foster også roller i filmene Skygger og tåke (1991), Maverick (1994), Nell (1994), Kontakt (1997) og Anna og Kongen (1999).

Hun har også spilt i filmene Panic Room (2002), En langvarig forlovelse (2004), Flightplan (2005), Inside Man (2006), The Brave One (2007), Blodig alvor – Carnage (2011) og Elysium (2013). Foster har blitt nominert til Golden Globe sju ganger, og vunnet to av dem. I 2013 vant hun æresprisen Cecil B. DeMille Award for sitt «fremragende bidrag til underholdningsverdenen». I tillegg til dette har hun vunnet én Screen Actors Guild Award, tre BAFTA-priser og to Saturn Awards.

Foster debuterte som filmregissør med dramafilmen Little Man Tate i 1991, og har siden regissert spillefilmene Home for the Holidays (1995), The Beaver (2011) og den oppkommene thrilleren Money Monster (2016). Hun har også regissert én episode av skrekkserien Tales from the Darkside (1988), to episoder av komedieserien Orange Is the New Black (2013–14), og én episode av dramaserien House of Cards (2014). Foster har blitt nominert til to Primetime Emmy Awards for produsentjobben på TV-filmen The Baby Dance (1998) og for regien på en episode av Orange Is the New Black.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Foster (til høyre) holdt tale ved avgangsfesten til elever ved University of Pennsylvania i mai 2006; her med rektoren Amy Gutmann.

Jodie Foster ble født 19. november 1962 i Los Angeles som den yngste av fire barn. Faren Lucius Fisher Foster III hadde jobbet som oberstløytnant hos United States Air Force, men ble senere eiendomsmegler. Han kom fra en velstående familie, og forlot kona før Jodie ble født.[1] Hun så faren kun noen få ganger i oppveksten, og det ble aldri et sterkt forhold mellom dem.[2][3] Moren Evelyn Ella «Brandy» (født Almond) oppdrog barna sine i Los Angeles sammen med den nye partneren sin.[4][5] Hun var informasjon og samfunnskontakt for filmprodusenten Arthur P. Jacobs, men sluttet jobben da hun ble manager for Buddy og Jodie.[2]

Foster lærte å lese når hun var tre år.[2] Hun gikk på den franskspråklige privatskolen Lycée Français de Los Angeles, og ble uteksaminert der i 1980.[2] Selv om hun allerede var en anerkjent skuespiller på den tiden, begynte hun på Yale University i 1980.[3][6] Hun utdannet seg i litteratur, og ble uteksaminert med Bachelor of Arts i 1984.[7][8] Foster snakker flytende fransk, og har spilt i en rekke franske filmer. Hun har også dubbet seg selv i de franskspråklige versjonene av de fleste filmene hun har spilt i.[9][10] Hun forstår også italiensk, litt spansk og tysk.[11][12][13]

Jodie Foster har to sønner, Charlie og Kit, som er født i henholdsvis 1998 og i 2001.[14] I 2013 erklærte hun seg selv homofil i en takketale under den 70. Golden Globe-utdelingen,[15][16] selv om hun verken brukte ord som «homofil» eller «lesbisk» i selve talen.[17] Broren hennes Buddy hevdet imidlertid at hun var lesbisk i en biografi han utga i 1995.[18] Fra 1993 til 2008 var hun sammen med filmprodusenten Cydney Bernard, og i april 2014 giftet hun seg med skuespilleren og fotografen Alexandra Hedison.[19][20] Foster er ateist,[21][22] og har sagt at hun har «stor respekt for alle religioner» og bruker «mye tid på å studere guddommelige tekster, enten det er østre eller vestlige religioner».[23] Hun og familien ferier både jul og hanukka.[24]

John Hinckley jr.[rediger | rediger kilde]

John Hinckley jr. ble besatt av Jodie Foster etter å ha sett henne i Taxisjåføren (1976), der en forstyrret mann planlegger å drepe en presidentkandidat for å imponere en kvinne. Han forfulgte henne mens hun studerte på Yale University i New Haven, og sendte kjærlighetsbrev og ringte henne på telefonen. Foster ble ubekvem med situasjonen, og viste brevene til dekanen sin, som igjen ga de videre til politidepartementet ved Yale. De forsøkte å oppspore Hinckley, men mislyktes. 30. mars 1981 forsøkte han å snikmyrde USAs president Ronald Reagan. Hinckley har sagt at motivet var å imponere Foster, og han trodde at drapet ville få henne til å erkjenne kjærligheten sin til ham. Som følge av attentatforsøket ble Foster tett fulgt av media i ukene som fulgte.

Opplevelsen gjorde Foster ubekvem, og journalister ble fortalt å ikke nevne temaet ovenfor henne; hun ble etterhvert kjent for å ikke gjennomføre intervjuer når Hinckleys navn dukket opp. I 1991 avlyste Foster et intervju med NBCs morgenprogram da hun oppdaget at Hinckley ville bli nevnt. Hun snakket om hendelsen i en pressekonferanse i etterkant av attentatforsøket, og skrev en artikkel om det i magasinet Esquire i desember 1982. Her nevner hun at mordforsøket svekket selvtilliten hennes, men at hun gjenvant gleden med skuespill når hun spilte i TV-filmen Svengali (1983). I 1999 diskuterte hun opplevelsen i nyhetsprogrammet 60 Minutes II. Hun sa at hun ikke «liker å dvele på det for mye (...) Jeg har ville aldri være den skuespilleren som ble husket for den spesifikke hendelsen. For det ikke har noe med meg å gjøre. Jeg var bare en uheldig tilskuer.» Foster har også sagt at opplevelsen hadde en stor påvirkning på de senere karrièrevalgene hennes.

Karrière[rediger | rediger kilde]

1968–1975: Gjennombrudd på fjernsyn[rediger | rediger kilde]

Foster i et promobilde for TV-serien Paper Moon (1974), som var den første hovedrollen hennes.

I 1965, da Foster var tre år gammel, dukket hun opp i en amerikansk fjernsynsreklame for solkrem.[2] Moren hennes hadde egentlig tiltenkt broren Buddy til rollen da han allerede hadde erfaring som en barnestjerne, men bestemte seg for å ta med Jodie på opptaksprøven. Der ble hun oppdaget av castingansvarlige som ga henne rollen.[2][25] Etter dette spilte hun i flere fjernsynsreklamer, og i 1968 fikk hun en liten birolle som en fe i situasjonskomedien Mayberry R.F.D., hvor broren hadde en hovedrolle.[2]

Under ledelse av moren sin, ble Jodie og Buddy Foster familiens forsørgere på slutten av 1960-tallet og på starten av 1970-tallet.[25] I løpet av denne tiden dukket Foster opp i mer enn 20 TV-serier. De fleste av rollene hennes var små, men hun hadde gjentakende roller i The Courtship of Eddie's Father (1969–1971) og Bob & Carol & Ted & Alice (1973). Foster hadde også stemmeroller i animasjonsseriene The Amazing Chan and the Chan Clan (1972) og Familien Addams (1973). Jodie Foster hadde sin første filmrolle i TV-filmen Menace on the Mountain i 1970, som handler om familien McIver som forsøker å beskytte hjemmet sitt fra desertører.

Spillefilmdebuten kom to år senere, i 1972, da hun spilte mot Michael Douglas i eventyrfilmen Napoleon & Samantha på eventyr i villmarken. Hun hadde rollen som Samantha, en jente som blir venn med den unge gutten Napoleon og kjæleløven hans. I 1972 spilte hun også mot Raquel Welch i dramafilmen Kansas City Bomber, som handler om en ung kvinne som ønsker å bli god i roller derby. I 1973 hadde Foster roller i to barnefilmer: westernfilmen Indianergutten og desertøren og filmmusikalen Tom Sawyer. Førstnevnte handler om en desertør som slår seg sammen med en liten indianergutt, og som drar sammen gjennom ørkenen med selskap av en mor med ungen sin (Foster). Tom Sawyer er basert på Mark Twains roman med samme navn, og handler om tittelfigurens oppvekst.

Jodie Foster hadde to roller i 1974. Den ene var den kvinnelige hovedrollen som Addie Pray i situasjonskomedien Paper Moon, som er basert på filmen fra 1973. TV-serien handler om en familie under den store depresjonen som risikerer alt for å opparbeide seg rikdom. Paper Moon ble imidlertid avlyst etter én sesong.[26] Den andre rollen var i Martin Scorceses Alice bor her ikke lenger, en dramafilm om Alice (spilt av Ellen Burstyn) som forsøker å komme seg opp og frem etter mannens bortgang. Foster hadde rollen som Audrey, en alkoholdrikkende guttejente som blir venn med sønnen hennes Tommy.[2]

1976: Taxisjåføren og Bugsy Malone[rediger | rediger kilde]

Det store gjennombruddet kom i 1976, da Foster spilte i fem filmer. Den ene var Martin Scorceses Taxisjåføren, en thriller om en veteran fra Vietnamkrigen som føler seg isolert og ensom etter hjemvendelsen. Han tar på seg jobb som taxisjåfør på nattestid i ett av New Yorks beryktede smug, hvor han blir skremt og frustrert over den moralske avgrunnen samfunnet har blitt. Det blir hakket verre når en barneprostituert (Foster) må flykte fra halliken sin i taxien hans. Da bestemmer han seg for å gjøre bukt med denne lovløsheten som foregår. Foster spilte mot Robert de Niro, og storesøsteren Connie var stand-in for henne i flere av sexscenene.[27] Marte Hedenstad fra Filmpolitiet skrev at «Jodie Foster er svært overbevisende som en jente som for lengst har lagt barndommen bak seg, og som gjør det hun kan for å overleve i den røffe verdenen hun lever i».[28] Foster ble nominert til en rekke bransjepriser for rolletolkningen, blant annet Oscar for beste kvinnelige birolle.[2] Hun har i ettertid beskrevet filmen som et vendepunkt i karrièren, og sagt at «det var den første gangen noen hadde spurt meg om å skape en rollefigur som ikke var meg selv. Det var første gang jeg innså at skuespill ikke var en hobby, men et yrke».[2]

I 1976 hadde hun også en rolle i Alan Parkers spillefilmdebut Bugsy Malone. Filmmusikalen er en gangsterparodi, hvor alle rollene spilles av barn. Foster spilte Tallulah, en bråmoden nattklubbstjerne og tittelrollens gamle flamme. Foster fikk god kritikk for rolletolkningen i filmen. Vincent Canby fra The New York Times kalte henne «showets stjerne», og skrev: «Hun er tøff, komisk, og på vei til å bli en av filmhistoriens store skjønnheter.»[29] Ian Nathan fra Empire var også positiv: «Foster er den som skiller seg ut, [og] eksperimenterer uforskammet med [rollefiguren sin]».[30] For rolleskildringene i disse to filmene ble hun belønnet med to BAFTA-priser i 1977: prisen for beste nykommer og prisen for beste kvinnelige birolle.[2]

Hun spilte mot Martin Sheen og Alexis Smith i grøsseren Den lille piken nederst i veien, hvor hun hadde rollen som en 13 år gammel pike som bor sammen med faren sin. Jenta er opptatt av å klare seg selv i livet, men flere mennesker forsøker å få henne inn i en konvensjonell ungpiketilværelse. Dette får en dødelig utgang for dem som blander seg inn. Hardanger Folkeblad kalte filmen «ein fyrsteklasses thriller med glimrande spel av Jodie Foster som på nytt viser at ho er den komande storstjerna innan amerikansk film».[31] Variety mente at «Fosters selvsikkerhet er imponerende nok som den kjølige, skarpsindige ungdommen».[32] Hun vant sin første Saturn Award for beste kvinnelige hovedrolle for prestasjonen i filmen, og ble dermed den yngste mottakeren av prisen.[33]

Samme år spilte hun også i dramafilmen Echoes of a Summer og komedien Å, for en fredag. Førstnevnte handler om dødssyke Deirdre (Foster) som drar med familien sin til Mahone Bay i Nova Scotia for å leve de siste dagene sine uten bekymringer. Hun fikk god kritikk for rollen, og Richard Eder fra The New York Times skrev at hun var det beste med filmen.[34] Å, for en fredag handler om Ellen Andrews og datteren Annabel (Foster), som har nokså forskjellige oppfatninger av livet. Til sitt store sjokk oppdager de en fredag morgen at de har byttet kropp med hverandre, noe som fører til en rekke pussige situasjoner der de begge får større innsikt i hverandres liv. Foster fikk god kritikk og ble nominert til en Golden Globe for beste kvinnelige hovedrolle i en musikal eller komedie for rolletolkingen.[35] 27. november 1976 var hun gjestende vert i det amerikanske humorprogrammet Saturday Night Live, hvor hun blant annet spilte Wendy i en Peter Pan-parodi, og en elev som ønsker å legge planer sammen med læreren sin.[36]

1977–1987: Arbeid på ukjente filmer[rediger | rediger kilde]

I 1977 spilte hun i tre filmer. En av dem var den franske dramafilmen Jeg er ikke barn - lenger, som handler om søskenparet Sandy og Rosebud (Foster). Rosebud har som mål å miste jomfrudommen, noe hun oppnår da hun møter en ung detektiv som hun forelsker seg i. Hun sang tre sanger for filmen: «Je T'attends Depuis la Nuit des Temps», «When I Looked at Your Face» og «La Vie C'est Chouette», som alle ble utgitt på vinyl.[37] I den italienske komedien Casotto spilte hun en gravid tenåring som må finne seg en ektemann for å tilfredsstille foreldrenes ønske. Foster spilte mot David Niven og Helen Hayes i eventyrfilmen Arvingen til Candleshoe: hun hadde rollen som den foreldreløse guttejenta Casey Brown, som bor hos sine formyndere i Los Angeles. En dag møter hun den mystiske engelskmannen Harry Bundage, som påstår at hun kan være den neste i arverekken til godset Candleshoe i nærheten av London.

I 1980 hadde hun roller i dramafilmene Nesten voksen og Fra lek til alvor. Nesten voksen handler om fire tenåringer, som alle har sine problemer i familien eller av helt personlig art, men som likevel holder sammen i tykt og tynt. Filmkritikeren Roger Ebert kalte Fosters figur i filmen en «tenårig hønemor», og beskrev henne som «en ung jente som har sine problemer, men [som] er intelligent, balansert, og overlevende nok til å tydelig se de feilene andre begår.»[38] Fra lek til alvor handler om et omreisende tivoli som en dag får den unge servitrisen Donna (Foster) på lasset. Dette skaper gnisninger mellom Frankie og Patch, som har ansvaret for tivoliets daglige drift. Variety roste rolleskildringen hennes i Fra lek til alvor, og mente hun «gjør underverker i en dårlig skrevet rolle».[39]

Jodie Foster tok en pause fra film på starten av 1980-årene for å fullføre Yale University.[40] I 1982 spilte hun i dramakomedien Min kone er en "engel", som handler om forretningsmannen Bob O'Hara som en dag mister kona si. Hun oppstår dog til stadighet som et fysisk gjenferd, slik at både han selv og andre tror han er i ferd med å miste forstanden. Gjenferdet oppfordrer O'Hara til å fornye forholdet med hans to voksne barn. Foster spilte datteren Barbara. I året som fulgte spilte hun i TV-filmen Svengali. Den handler om en eldre artist som trener opp en ung sangerinne (Foster) til å bli neste sangsensasjon.

I 1984 spilte hun i to filmer. Den første var Tony Richardsons dramafilm Hotel New Hampshire, som er basert på John Irvings bok med samme navn.[41] Filmen handler om familien Berry som møter mye motgang i et forsøk på å komme seg inn i hotellbransjen. Foster spilte mot Beau Bridges, Rob Lowe og Nastassja Kinski, og hadde rollen som Franny, den ene datteren i familien. David Denby fra New York var ikke fornøyd med Fosters rolletolkning i filmen: «Foster sier Frannys replikker veldig bevisst, som om hun tror de er kloke og smarte, og vitenen hennes viser seg å være det perfekte uttrykk for filmens selvgode amatørisme.»[41] Den andre filmen i 1984 var den franske krigsfilmen Det siste offer, som er basert på Simone de Beauvoirs bok. Jodie Foster hadde rollen som Hélène, en kvinne som er villig til å gjøre alt for å befri kjæresten sin fra nazistene. Hun lar seg bekjenne en tysk forretningsmann i håp om å dra nytte av kontaktene hans, men får etterhvert romantiske følelser for ham.

I 1985 spilte hun mot John Lithgow i dramafilmen Trollbundet. Foster spilte den foreldreløse jenta Victoria, som gifter seg med den rike og eldre forretningsmannen Oliver Thompson (Lithgow). En dag oppdager hun mannens merkelige sexbegjær, og da må hun ta et valg om hun skal fortsette ekteskapet eller ikke. Foster var også samprodusent i denne filmproduksjonen.

Foster hadde to roller i 1987. Én av dem var i thrilleren Five Corners - Storbyens ansikt. Filmen handler om en psykotisk ung mann som vender tilbake til det gamle nabolaget sitt etter løslatelse fra fengsel. Han oppsøker kvinnen han tidligere forsøkte å voldta (Foster) og mannen som beskyttet henne. Han har forvridde ideer om henne og hat for ham. Foster fikk lunken kritikk for rollen i filmen. Både Variety og The New York Times mente hun ikke var i sitt rette element, men kalte skildringen god.[42][43] The Washington Post skrev imidlertid at det var en «rolle hun ikke kan gjøre så mye ut av».[44] Den andre filmen i 1987 var dramafilmen Siesta. Den handler om stuntkvinnen Claire (Ellen Barkin) som flykter til Spania for å spore opp sin gamle flamme. Der blir hun imidlertid innblandet i et hav av fantasier om sex og umoral, om blod og uhyggelige opplevelser, fra sitt tidligere og fremtidige liv. Foster spilte en britisk jente som Claire møter på i Spania; «en hovmodig, men vennlig selskapsløve,» ifølge Variety.[45]

1988–1991: De tiltalte, Nattsvermeren og Little Man Tate[rediger | rediger kilde]

I 1988 spilte hun mot Mark Harmon i den romantiske dramafilmen Stealing Home. Filmen handler om baseballspilleren Billy Wyatt (Harmon) som en dag får vite at hans første kjærlighet (Fosters figur Katie) hadde begått selvmord. Katies dødsfall vekker en rekke gamle minner om forholdet deres – både gode og vonde. Foster fikk god kritikk for rolletolkningen i filmen. Rita Kempley fra The Washington Post mente Foster ga figuren substans, mens Variety skrev at hun passet «perfekt» til rollen.[46][47] Janet Maslin fra The New York Times var også positiv til rolleskildringen hennes.[48]

Jodie Foster etter at hun vant Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rolleskildringen i De tiltalte (1988) under den 61. utdelingen.

Den andre rollen i 1988 var i dramafilmen De tiltalte. Filmen handler om Fosters rollefigur Sarah Tobias som etter en krangel med samboeren ender opp på en bar og blir voldtatt under heiarop fra en gjeng unge menn. Dette er bare starten på Sarahs mareritt, og det som følger er en langvarig politietterforskning. Filmen skapte stor debatt da den ble utgitt, og underveis stilte den en rekke kritiske spørsmål om i hvilken grad kvinner må gjøres delansvarlige for overgrep som begås mot dem.

Foster fikk god omtale for rolleskildringen i De tiltalte. Rita Kempley fra The Washington Post kalte figuren like «skjør som en ballerina på en spilledåse», og skrev at «Foster skaper det ultimate offeret uten å bli en pyse, og blander verdighet med forsvarsløshet. De tiltalte må frifinnes for forseelsene sine, om ikke for sine gode intensjoner, for denne pulserende rolleskildringen».[49] Vincent Canby fra The New York Times mente «hun drar fordeler av en velskrevet rolle», og kalte rolleskildringen «fantastisk».[50] Hun vant en rekke bransjepriser for rolletolkningen, blant annet Golden Globe og Oscar for beste kvinnelige hovedrolle.[35][51]

I 1990 spilte hun i thrilleren Backtrack mot Dennis Hopper, som også regisserte filmen. Den handler om leiemorderen Milo (Hopper) som får i oppdrag å ta livet av kunstneren Anne Benton (Foster). Hun har vært vitne til et brutalt mafiamord og vet derfor for mye. Men Milo forelsker seg i offeret sitt, og kan ikke gjennomføre oppgaven. I året som fulgte spilte hun en prostituert i Woody Allens komedie Skygger og tåke. Filmen handler om den alminnelige hverdagsmannen Kleinmann (Allen), som blir uvillig dratt inn i jakten på en mystisk massemorder.

I tillegg til Skygger og tåke, hadde Foster to andre roller i 1991. Den ene var også spillefilmdebuten hennes som regissør, Little Man Tate.[52] Filmen handler om det syv år gamle geniet Fred. Moren hans Dede (Foster) er en enkel kvinne uten bakgrunn til å fylle sin sønns behov, men er likevel det eneste mennesket Fred har noe forhold til. Ting forandrer imidlertid seg da barnepsykologen Jane Grierson kommer inn i bildet, og inviterer gutten til et sommerseminar. The New York Times mente at Foster var «forferdelig selvsikker» i filmdebuten, og at «hun vet nøyaktig hva hun gjør bak kameraet. Little Man Tate er en liten, engasjerende komedie som tør å foreslå at intelligens, som ofte gjøres narr av i filmer, også kan feires.»[52] Variety skrev at hun «lager en tiltalende, om beskjeden, regidebut».[53]

Den siste filmen i 1991 var Jonathan Demmes thriller Nattsvermeren, som er basert på boken av Thomas Harris. Foster søkte om filmrettighetene til boken så snart hun hadde lest den, men da var de allerede kjøpt av filmselskapet Orion Pictures.[54] Hun fikk senere hovedrollen i filmen som FBI-lærlingen Clarice Starling. I filmen blir hun sendt til kannibalen Hannibal Lecter (spilt av Anthony Hopkins) for å få råd i jakten på seriemorderen som har fått tilnavnet «Buffalo Bill» av både presse og politi. Buffalo Bill (spilt av Ted Levine) bortfører unge kvinner og flår dem for å sy en kvinnedrakt til seg selv. The Los Angeles Times skrev at hun «gjør jobben, standhaftig, kontrollert, hjerteskjærende innsiktsfull, et fint tillegg til utstillingsvinduet hennes med rolletolkninger».[55] Hun vant Golden Globe,[35] BAFTA-prisen[56] og Oscar for rolleskildringen i filmen.[57]

Foster har i ettertid kalt rollefiguren sin i Nattsvermeren en av de første heltinnene som ikke er «en stereotypisk kvinneversjon av Arnold Schwarzenegger».[54] «Dette var ikke en kvinne som løper rundt i undertøyet sitt med et maskingevær. Clarice er veldig kompetent og veldig menneskelig. Hun bekjemper skurken med følelsene sine, intuisjonen sin, svakheten sin og sårbarheten sin. Jeg tror ikke det har vært en heltinne som henne før.»[54] I 2003 ble Clarice Starling, slik hun ble spilt av Foster i Nattsvermeren, stemt fram som den sjette beste helten i filmhistorien av Det amerikanske filminstituttet. Det er den høyeste kvinnerollen på lista.[58] I 2010 ble rollefiguren stemt fram som den 20. beste kvinnelige filmkarakteren gjennom tidene av Filmweb.[59] I den oppdaterte listen fra 2015 lå hun på en femteplass.[60]

1992–1999: Nell og Kontakt[rediger | rediger kilde]

Foster under Oscar-utdelingen i 1990.

I 1993 hadde Foster en rolle mot Richard Gere i dramafilmen Sommersby, om en soldat som blir antatt død under den amerikanske borgerkrigen. En dag dukker han likevel opp igjen som en annen mann, til stor forvirring for konen Laurel (Foster). Vincent Canby fra The New York Times skrev at Foster stod frem med ny dynamikk, og roste hennes «vakre, selvsentrerte nærvær».[61] I 1994 spilte hun i westernkomedien Maverick, som handler om tre profesjonelle pokerspillere som må skaffe penger for å delta i den årlige pokerturneringen. Foster fikk blandet kritikk for filmen. Peter Rainer fra The Los Angeles Times skrev at hun «forsøker å lufte kjedsomheten ved å fortelle oss at hun er for smart til å spille en «smartdum» rolle. Skildringen hennes har en «bare tulla»-blyghet som er helt i tråd med hele filmen - akk.»[62] Gene Siskel fra The Chicago Tribune mente at hun bar hver eneste scene med Mel Gibson, mens Variety skrev at Foster ikke var et åpenbart valg for rollen.[63][64]

Den andre filmen i 1994 var dramafilmen Nell. Filmen handler om en ung kvinne (Foster) som blir etterlatt i en hytte når moren dør. Hun har levd i en isolert og kua verden, og må imøtekomme virkeligheten da hun blir oppdaget av en lege (Liam Neeson). Filmen ble produsert av Fosters filmselskap, og hun var selv produsent i filmproduksjonen. Hun fikk god kritikk for skildringen i filmen, og The Washington Post skrev at hun var «overnaturlig i en bravur tittelrolle».[65] The New York Times bemerket at «hun velger uvanlige materialer og unngår populærfilmene i stor grad».[66] Foster vant en Screen Actors Guild Award og publikumsprisen People's Choice Award for rollen, og ble i tillegg nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle.[67][68] Hun ble også nominert til to Golden Globe-priser for både rolleskildringen og produsentarbeidet.[35]

I 1995 arbeidet hun som regissør og produsent for den mørke komedien Home for the Holidays, om en kvinne (Holly Hunter) som til sin store fortvilelse må feire Thanksgiving med sin særegne familie. Variety skrev at Foster «ikke klarer å gi den episodiske, fragmenterte filmen en sammenhengende følelse», mens The New York Times mente at hun regissert filmen i en «frenetisk stil».

2000–2007: Panic Room og The Brave One[rediger | rediger kilde]

I 2006 spilte hun i thrilleren Inside Man, om fire malere som på kort tid tar over en bankfilial i USA. Foster hadde rollen som advokaten Madeline White, som får i oppgave å løse situasjonen best mulig for bankens eier. Hun fikk god omtale for rolleskildringen, og USA Today skrev at hun «fanger den rette blandingen av styrke og begeistring». Washington Post roste personlighetsstyrken hennes, mens The Seattle Times mente hun ga filmen «en gnist hver gang hun [var] på». Foster har sagt at rollen sin i filmen «fort kunne vært spilt av en mann, [...] og jeg elsker å gjøre roller som menn vanligvis gjør. Det blir jo en ekstra dybde i det når en slik rolle tolkes av en ikke fullt så opplagt skuespiller». I forbindelse med filmen sa hun at hun ikke tok på seg «svake kvinneroller», og at hun var «ganske alene» om rollevalgene sine. «Som kvinnelig skuespiller må man som regel enten spille kjæresten til den mannlige hovedrolleinnehaveren, søsteren eller moren til en i filmen. Jeg har fått gjort andre mer interessante valg, som jeg er takknemlig for.»

2008–nå: The Beaver, Money Monster og regi på TV[rediger | rediger kilde]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Foster har mottatt fire Oscar-nominasjoner for prestasjonene i Taxisjåføren, De tiltalte, Nattsvermeren og Nell; hun vant prisen for De tiltalte og Nattsvermeren. Hun har også fått sju Golden Globe-nominasjoner, i tillegg til å ha vunnet to. I 2013 vant hun Golden Globes hederspris Cecil B. DeMille Award for sitt «fremragende bidrag til underholdningsverdenen». Foster innehar ellers tre BAFTA-priser for rolleskildringene i Taxisjåføren, Bugsy Malone og Nattsvermeren, og to Saturn Awards for innsatsen i filmene Den lille piken nederst i veien og Kontakt. Hun har også vunnet en Screen Actors Guild Award for rolletolkningen i Nell, og innehar to Primetime Emmy Awards-nominasjoner for arbeidet som henholdsvis produsent og regissør for The Baby Dance og en episode av Orange Is the New Black.

Filmografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jodie Fosters filmografi

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Abramowitz, Rachel. "What It Means To Be Jodie Foster." Us Weekly. 8. mai 2000. Besøkt 8. august 2015.
  2. ^ a b c d e f g h i j k van Meter, Jonathan (6. januar 1991). «Child of the Movies». New York Times. Besøkt 8. august 2015. 
  3. ^ a b "Jodie Foster, Reluctant Star." 60 Minutes II. 1999. Besøkt 8. august 2015.
  4. ^ Thorpe, Vanessa (16. desember 2007). «The Observer profile: Jodie Foster». The Observer. Besøkt 8. august 2015. 
  5. ^ Foster, Buddy; Wagener, Leon (May 1997). Foster Child: A Biography of Jodie Foster. New York: E. P. Dutton, publisert av Penguin Group (USA). ISBN 0-525-94143-6. 
  6. ^ Ebert, Roger (13. april 1980). «Jodie Foster goes to college». rogerebert.com. Besøkt 16. august 2015. 
  7. ^ Branch, Mark Alden (17. januar 2013). «Foster '84: The Speech of a Lifetime». Yale Alumni Magazine. Besøkt 16. august 2015. 
  8. ^ Freedman, Richard (1. april 1984). «Jodie Foster on school, acting and being 'fat'». The Spokesman-Review. Besøkt 16. august 2015. 
  9. ^ "Jodie Foster: Hollywood fait confiance à mes choix." L'Express, 3. oktober 2007. Besøkt 16. august 2016.
  10. ^ «Jodie Foster, biographie». Linternaute.com. 4. november 2005. Besøkt 16. august 2015. 
  11. ^ "Flightplan – Mistero in volo" Intervista a Jodie Foster e al regista Robert Schwentke (it) Filmup, 17. oktober 2005. Besøkt 16. august 2015.
  12. ^ «Jodie Foster». America Reads Spanish. Besøkt 16. august 2015. 
  13. ^ Spiegel Online Culture (2005)."I do not need muscles" (de) «I have intensely coached my German, in any case. A few lumps (scattered words and phrases) are still left from my childhood, because at that time my mother had often taken me with her to see German films.» Besøkt 16. august 2015.
  14. ^ «Jodie Foster». TCM. Besøkt 16. august 2015. 
  15. ^ Dahl, Ingvill Dybfest, Røyseland, Halstein (14. januar 2013). «Jodie Foster kom ut av skapet på Golden Globe». Verdens Gang. Besøkt 16. august 2015. 
  16. ^ Nordseth, Pål (14. januar 2013). «La hun opp som skuespiller og kom ut av skapet i en og samme tale?». Dagbladet. Aller Media AS. Besøkt 16. august 2015. 
  17. ^ Hernandez, Greg (9. mai 2014). «Ellen Page defends Jodie Foster’s much maligned coming out speech». Besøkt 16. august 2015. 
  18. ^ Moslet, Håkon. «- Jodie er lesbisk». Dagbladet. Aller Media AS. Besøkt 16. august 2015. 
  19. ^ Øverbø, Iselin (24. april 2014). «Jodie Foster giftet seg med kvinnen i sitt liv». TV 2. TV 2 AS. Besøkt 16. august 2015. 
  20. ^ «Actress Jodie Foster marries girlfriend». BBC News Online. 24. april 2014. Besøkt 16. august 2015. 
  21. ^ The Georgia Straight, intervju med Jodie Foster av Dan McLeod 10-17. juli 1997; side 43.
  22. ^ Intervju med Charles Gibson, Good Morning America, 7. juli 1997.
  23. ^ Millea, Holly. «Mother Knows Best». Mirabella. September 1998. Besøkt 16. august 2015.
  24. ^ Valby, Karen (30. august 2007). «Jodie Foster: Unbreakable». Entertainment Weekly. Besøkt 16. august 2015. 
  25. ^ a b Shearer, Lloyd (9. oktober 1976). «The Mother Behind Child Star Jodie Foster». The Spokesman–Review. Besøkt 6. august 2015. 
  26. ^ Abramowitz, Rachel (8. mai 2000). «What It Means To Be Jodie Foster». US Weekly. 
  27. ^ Ryan, Kathy (22. mai 2011). «Sisters on a Movie Set, New York, 1975». New York Times. Besøkt 6. august 2015. 
  28. ^ Hedenstad, Marte (4. november 2012). «Topp 5: Barneroller på film». Filmpolitiet. NRK. Besøkt 6. august 2015. 
  29. ^ Canby, Vincent (16. september 1976). «Bugsy Malone (1976)». The New York Times. The New York Times Company. Besøkt 7. august 2015. 
  30. ^ Nathan, Ian. «Bugsy Malone». Empire. Bauer Consumer Media Ltd. Besøkt 7. august 2015. 
  31. ^ «Hardanger 1978.04.29». Hardanger Folkeblad. Nasjonalbiblioteket. 29. april 1978. Besøkt 7. august 2015. 
  32. ^ «Review: ‘The Little Girl Who Lives Down the Lane’». Variety. Variety Media. 31. desember 1976. Besøkt 7. august 2015. 
  33. ^ «Past Saturn Awards». Academy of Science Fiction, Fantasy & Horror Films. Arkivert fra originalen 9. februar 2010. Besøkt 7. august 2015. 
  34. ^ Eder, Richard (15. mai 1976). «Echoes of a Summer (1976)». The New York Times. The New York Times Company. Besøkt 7. august 2015. 
  35. ^ a b c d «Jodie Foster». Hollywood Foreign Press Association. Besøkt 23. august 2015. 
  36. ^ «Saturday Night Live Transcripts». Besøkt 7. august 2015. 
  37. ^ «Jodie Foster Biography». Arkivert fra originalen 21. juni 2008. Besøkt 7. august 2015. 
  38. ^ Ebert, Roger (1. januar 1980). «Foxes». RogerEbert.com. Besøkt 8. august 2015. 
  39. ^ «Review: ‘Carny’». Variety. Variety Media, LLC. 31. desember 1979. Besøkt 8. august 2015. 
  40. ^ Maier, Thomas (1994). Newhouse: All the Glitter, Power & Glory of America's Richest Media Empire & the Secretive Man Behind it. Big Earth Publishing. s. 251. ISBN 15-556-6191-2. 
  41. ^ a b Denby, David (19. mars 1984). «Idiot's burlesque». New York. Besøkt 8. august 2015. 
  42. ^ «Review: ‘Five Corners’». Variety. Variety Media, LLC. Besøkt 9. august 2015. 
  43. ^ Canby, Vincent (22. januar 1988). «Five Corners (1987)». The New York Times. The New York Times Company. Besøkt 9. august 2015. 
  44. ^ Hinson, Hal (27. januar 1988). «'Five Corners' (R)». The Washington Post. The Washington Post. Besøkt 9. august 2015. 
  45. ^ «Review: ‘Siesta’». Variety. Variety Media, LLC. Besøkt 9. august 2015. 
  46. ^ Kempley, Rita (26. august 1988). «'Stealing Home' (PG-13)». The Washington Post. The Washington Post. Besøkt 9. august 2015. 
  47. ^ «Review: ‘Stealing Home’». Variety. Variety Media, LLC. Besøkt 9. august 2015. 
  48. ^ Maslin, Janet (26. august 1988). «Stealing Home (1988)». The New York Times. The New York Times Company. Besøkt 9. august 2015. 
  49. ^ Kempley, Rita (14. oktober 1988). «'The Accused' (R)». The Washington Post. The Washington Post. Besøkt 10. august 2015. 
  50. ^ Canby, Vincent (14. oktober 1988). «The Accused (1988)». The New York Times. The New York Times Company. Besøkt 10. august 2015. 
  51. ^ «The 61st Academy Awards (1989) Nominees and Winners». oscars.org. Besøkt 10. august 2015. 
  52. ^ a b Canby, Vincent (9. oktober 1991). «Little Man Tate (1991)». The New York Times. The New York Times Company. Besøkt 13. august 2015. 
  53. ^ «Review: ‘Little Man Tate’». Variety. Variety Media, LLC. Besøkt 13. august 2015. 
  54. ^ a b c Lurie, Rod (Juni 1991). «Dr. Lecter Will See You Now». Empire. Bauer Consumer Media Ltd. Besøkt 13. august 2015. 
  55. ^ Benson, Sheila (13. februar 1991). «MOVIE REVIEW : A Stunning 'Silence' : Jodie Foster's FBI trainee is pitted against Anthony Hopkins' insane, evil psychiatrist in Jonathan Demme's suspenseful 'The Silence of the Lambs.'». The Los Angeles Times. The Los Angeles Times. Besøkt 16. august 2015. 
  56. ^ «BAFTA Awards Search». awards.bafta.org. Besøkt 13. juni 2015. 
  57. ^ Pristin, Terry (31. mars 1992). «'Silence of the Lambs' Sweeps 5 Major Oscars». Los Angeles Times. Tribune Company. Besøkt 13. juni 2015. 
  58. ^ «AFI'S 100 YEARS...100 HEROES & VILLAINS». Det amerikanske filminstituttet. Besøkt 13. august 2015. 
  59. ^ «Topp 20 kvinnelige filmkarakterer». Filmweb. 16. november 2010. Arkivert fra originalen 16. februar 2015. Besøkt 14. august 2015. 
  60. ^ «Topp 20 kvinnelige filmkarakterer». Filmweb. 6. mars 2015. Besøkt 14. august 2015. 
  61. ^ Canby, Vincent (5. februar 1993). «Sommersby (1993)». The New York Times. The New York Times Company. Besøkt 22. august 2015. 
  62. ^ Rainer, Peter (20. mai 1994). «MOVIE REVIEW : Western Jokes for City Folks : 'Maverick' Shoots for the Hip--a Bit Too Much». The Los Angeles Times. Besøkt 22. august 2015. 
  63. ^ Siskel, Gene (20. mai 1994). «Movie-sized `Maverick' Almost Too Much Of A Good Thing». The Chicago Tribune. Besøkt 22. august 2015. 
  64. ^ Klady, Leonard (16. mai 1994). «Review: ‘Maverick’». Variety. Variety Media. Besøkt 22. august 2015. 
  65. ^ Kempley, Rita (25. desember 1994). «‘Nell’ (PG)». The Washington Post. Besøkt 23. august 2015. 
  66. ^ Maslin, Janet (14. desember 1994). «Nell (1994)». The New York Times. The New York Times Company. Besøkt 23. august 2015. 
  67. ^ «Priser til Nell». People's Choice Awards. Besøkt 23. august 2015. 
  68. ^ «1995: Nominees & Winners». People's Choice Awards. Besøkt 23. august 2015. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo-en.svg
Engelsk Wikiquote har en samling sitater relatert til: